Kurdere slåss om jesidiene

 

Tusenvis av jesidier ble lagt i massegraver da den «Islamske Stat» erobret Sinjar. Nå er det kurdiske partier som kjemper om makta her.

Mens IS fortsatt kontrollerer øst-skråningene av  Sinjar-massivet  kjemper de kurdiske partiene PKK og KDP om makta i området.  Tyrkiske styrker truer også med å rykke inn. Jesidiene frykter at krigen mellom PKK og den tyrkiske hæren skal forflyttes  fra Tyrkia til   deres område, og  de kurdiske partiene i Nord-Irak oppfordrer PKK til å trekke seg  ut.

Det har oppstått heftig strid om hvem som i framtid skal dominere den jesidi-dominerte Sinjar-regionen. Jesidiene, en religiøs minoritet som har blitt rammet hardere enn noen andre av Den islamske stats herjinger, taler kurdisk og anser seg gjerne som kurdere. De befinner seg nå i sentrum for en konkurranse mellom ulike kurdiske partier som for det første vil ha fysisk kontroll over det strategisk viktige Sinjar, og for det andre vil ha jesidienes lojalitet.

Helt konkret dreier det seg om hvorvidt grupper knyttet til det revolusjonære kurder-partiet PKK skal få etablere seg permanent i denne delen av Sør-Kurdistan, eller om Sinjar skal kontrolleres av KDP, det mere konservative partiet som ledes av Massoud Barzani, presidenten i den kurdiske delen av Irak.    

PKK som har sin opprinnelse i de kurdiske delene av Tyrkia, har i mange år hatt omfattende baser på irakisk side av de ulendte Qandil-fjellene, som ligger der Iran, Irak og Tyrkia grenser mot hverandre. Nå arbeider PKK gjennom sine mange tilknyttede organisasjoner målbevisst for å etablere seg også på Sinjar, så vel som i andre deler av det irakiske Kurdistan, blant annet Makhmour og Halabja. I dette prosjektet støter de på motstand i de lokale kurdiske partiene; ikke bare fra Barzanis KDP, men også fra sine tradisjonelle allierte i partiet PUK.

Et stort bilde av PKK-leder Abdullah Öcalan dominerer denne gravplassen for geriljamedlemmer i Sinjar.

Fjellområdet som araberne kaller Sinjar, og som på kurdisk heter Shingal, har i flere hundre år vært et tilholdssted for jesidier som har flyktet fra muslimsk forfølgelse i lavlandet. Sinjar tilhører provinsen Ninive og inngår dermed formelt ikke i den kurdiske regionen, men siden 2003 har det vært utplassert kurdiske peshmergastyrker her, hovedsakelig tilknyttet Barzanis KDP. Dette nærværet ble styrket etter to voldsomme bombeangrep i 2007 fra en forløper av Den Islamske Stat.

Jihadistene i den såkalte Islamske Stat erobret Sinjar i august 2014, uten å møte motstand fra peshmergastyrkene til KDP, til tross for at disse hadde lovet å beskytte jesidiene. KDPs anseelse og troverdighet blant jesidiene har siden ligget på et lavmål. Små grupper jesidier organiserte seg til forsvar mot angriperne, og fikk etter hvert støtte fra syriske kurdere, knyttet til PYD, en avlegger av PKK i Tyrkia.  Dette har naturligvis økt PYDs og PKKs popularitet, og disse gruppene satte straks igang med å undervise lokalbefolkningen i sin radikale ideologi.

h-shesho

Haydar Shesho leder den uavhengige jesidi-militsen HPE.

De uavhengig og improviserte forsvarsstyrkene blant jesidiene, med Haydar Sheshos HPE som den klart største, fikk nå konkurranse av  velorganiserte geriljastyrker organisert av PKK, som – slik denne bevegelsen har for vane – er delt i ulike brigader for menn (YBS) og for kvinner (YJB ). Både PKKs gerilja og Haydar Sheshos HPE, har vært lønnet fra Bagdad som deler av Hashd al-Shaabi – de hovedsakelig sjiamuslimske milits-gruppene . Dermed har de stilt seg på Bagdads side i konflikten om hvor grensene mellom Kurdistan og arabisk Irak skal gå, når og hvis Kurdistan en gang blir uavhengig, slik Barzani stadig lover sin kurdiske tilhengere. I ytterste konsekvens kan de  også sies å være alliert med Iran via Bagdad.

Da peshmerga-styrkene vendte tilbake til Sinjar i desember 2016, hadde PKK etablert militær kontroll i de nordøstlige delene av Sinjar. Også Sheshos HPE og andre jesidi-militser hadde sine kontrollsoner. Barzanis KDP-styrker samarbeidet med disse om å fordrive IS fra Sinjar by. Imidlertid gjorde KDP det snart klart at andre militære styrker enn deres egne var uønsket. Haydar Shesho ble arrestert og tiltalt for å organisere en ulovlig væpnet gruppe. Først etter sterkt internasjonalt press ble han løslatt. Shesho har seinere inngått en avtale om å samarbeide med peshmerga-styrkene. Dermed er det bare PKK og deres allierte  som står i veien for Barzanis kontroll på Sinjar. Mange jesidier misliker både PKK og KDP. Matthew Barber fra organisasjonen Yazda hevder, for eksempel, at PKK kan være en nyttig motvekt til Barzanis maktlyst, men ikke er en attraktiv enehersker.

13263918_1207353432622198_4256919238635684239_n

Plassering av væpnede styrker på Sinjar sommeren 2016, etter nederlandske paxforpeace

Situasjonen tilspisset seg i begynnelsen av mars 2017. Barzani har viklet seg inn i et tett avhengighetsforhold til den tyrkiske presidenten Erdogan. Erdogan hater og frykter de kurdiske opprørerne på hjemmebane, og forsøker etter beste evne å motarbeide dem også i Syria og Irak. Han har gjentatte ganger forlangt at PKK skal forlate Sinjar, et krav Barzani har gitt full tilslutning til. 

Etter å ha møtte Erdogan i Ankara, sendte Barzani de såkalte «Rojava peshmergas» –kurdere fra Syria som står under kommando av KDP – inn i området mellom Sinjar og den syriske grensa. Hensikten var åpenbart å bryte forbindelseslinjene mellom YBS-styrkene på Sinjar og deres støttegrupper i Rojava, den kurdisk-kontrollerte delen av Syria. YBS svarte med skarpe skudd, og flere liv gikk tapt i skuddvekslingen som oppstod. Det har vært flere mindre trefninger siden, med falne og sårede på begge sider.

Disse trefningene og den følgende styrkeoppbygging fra begge parter har utløst betydelig bekymring i hele den kurdiske regionen, der mange husker den ødeleggende krigen mellom partiene KDP og PUK for tjue år siden. Tusener ble drept og mange er fortsatt savnet etter denne «krigen mellom brødre». Siden har PUK og KDP delt makta i Sør-Kurdistan og opprettholdt hver sin peshmerga-styrker, men en grunnleggende mistillit er fortsatt til stede mellom dem.  Mange både i PUK og de andre partiene i Sør-Kurdistan reagerer nok på KDPs provoserende utplassering av sine Rojava peshmergas, men det er også sterk irritasjon over PKKs åpenlyse forsøk på å etablere et permanent militært nærvær flere steder i sør. Sør-kurdiske politikere mener temmelig enstemmig  at PKK kan holde seg til Syria og Tyrkia.

Tradisjonelt har PKK kunnet regne med støtte fra PUK. De to partiene har kjempet sammen mot KDP og mot tyrkiske styrker ved flere anledninger. PUK har de siste åra akseptert at PKK har utplassert geriljastyrker i deres maktområde, og har lukket øynene for aktiv rekruttering av lokal ungdom blant annet i Halabja. Nå har imidlertid PUK blitt betenkt over PKKs ekspansjon, og partiet har offisielt krevd at PKK trekker seg ut av Halabja-regionen.

med_bakhtiar

Da jeg nylig  traff Mullah Bakhtiar fra ledelsen i PUK  var han tydelig på at PKK  må trekke seg fra Sinjar og andre områder i Sør-Kurdistan.

Sentrale PUK-politikere som Mulla Bakhtiar og Barham Salih har  gjort det klart at de mener PKK og PYD må trekke seg tilbake til henholdsvis Qandil og Rojava. Samtidig understreker de at lokale styrker kan bli værende, dersom de inngår i  peshmerga-styrkene. Det må tolkes slik at de styrkene PKK har organisert blant jesidiene, YBS og YJB, ikke behøver å  trekkes bort. Derimot vil det forventes at de innordner seg i peshmergas kommandostruktur, slik Haydar Sheshos HPE har gjort.

Imidlertid er det lite som tyder på at PKK har til hensikt å oppgi sine stillinger i Sør—Kurdistan. PKKs hovedkvarter i Qandil  har krevd at Sinjar må bli en ny kanton, etter mønster av de områdene PKKs allierte behersker i Syria. På Sinjar er det bygd et stort monument til ære for PKKs fengslede leder Abdullah Öcalan, og PKK hevder i sin propaganda å være den eneste legitime forsvarer for jesidi-befolkningen.  KDP har nok fått jesidienes tradisjonelle lederskap med den åndelige lederen Baba Sheikh og den verdslige lederen Tahsin Beg i spissen, til å kreve at PKK trekker seg ut, men PKK har organisert et alternativt religiøst råd som lovpriser YBS og fordømmer de tradisjonelle lederne som redskaper for KDP. PKK kan her spille på gamle motsetninger mellom jesidiene på Sinjar og lederne som holder til rundt det hellige senteret Lalish. Lalish har vært under kurdisk kontroll siden 1991, mens Sinjar var kontrollert av Saddam Husseins arabiske Baath-regime fram til 2003.

Militære styrker fra to mektige kurdiske partier står altså mot hverandre i Sinjarområdet, som jesidiene forsøker å bygge opp etter ødeleggelsene forårsaket av den islamske stats okkupasjon. Faren for en ødeleggende broderkrig, som også kan trekke inn Tyrkia og Iran er overhengende. USA, som på ulike måter støtter både Barzani og de syriske kurderne, vil kunne bidra til å dempe konflikten. Også PUK kan spille en konstruktiv rolle. Mulla Bakhtiar og Barham Salih påpeker begge at utfordringen er å finne en løsning som lar PKK trekke seg ut med æren i behold. Organisasjonen vil likevel kunne beholde et fotfeste på Sinjar gjennom de lokale organisasjonene som der er etablert.

For jesidiene og den kurdiske befolkningen forøvrig er det bare å håpe at partene lar seg snakke til fornuft.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: