Det nødvendige programmet

BImsRwC81zbm6I_7LC68cghl6BEE2MvngqdcerTC3XIA

nrk foto fra mdgs landsmøte på Lillehammer

Det varmer i hjertet å lese Miljøpartiet De Grønne sitt nye arbeidsprogram. Her forklares i detalj hva som må gjøres for å sikre livskvaliteten til oss mennesker på denne sjarmerende planeten. Så kan vi lure på hvorfor disse nødvendige tiltaka bare får oppslutning fra noen få prosent av velgerne.

Det er særlig det første kapitlet, Vårt Livsgrunnlag, som imponerer med sin grundige og klare situasjonsbeskrivelse :  «Vårt grunnsyn er at menneskene er dypt knyttet til, og avhengig av, velfungerende økosystemer»

Kapitlet har en detaljert gjennomgang av hva som må til for å sikre nettopp det biologiske livsgrunnlaget. Nedbygging av oljevirksomhetene og andre klimatiltak er naturligvis framhevet, men det er også en nødvendig oppmerksomhet på miljøtiltak i bredere forstand: vern av naturens mangfold, truede landskap, matjord, planter og dyr som tilsammen utgjør de grunnleggende nettverkene av liv enhver menneskelig sivilisasjon må bygge på.

Det er også utviklet en sammenhengende og detaljert økonomisk politikk, med beskrivelser av grønne visjoner for næringsliv og teknologi så vel som for jordbruk, skogbruk og fiskeri. Mest kontroversielt her kanskje forslaget om borgerlønn. Pågående forsøk i Finland og Canada er gode kort i ermet for partiet i denne saka.

Også innen transport og arealbruk listes det opp en lang rekke gode og nødvendige tiltak. Problemet her er først og fremst mangelen på prioritering. Selv med sterkt redusert vegbygging blir det umulig å finansiere oppgradering av alle jernbanestrekninger samtidig som en bygger nye høyhastighetsbaner og planlegger Hyperloop.

Det innledende kapitlet forklarer altså den samlende forståelsen som er MdG sitt grunnlag. Det er på denne forståelsen partiets appell må bygge. Men et politisk parti må ha et program som dekker alle sider av samfunnslivet. Det er ikke overraskende at det blant MdGs medlemmer er ulike vurderinger på mange andre områder enn nettopp klima og miljø.

Også i punkter på miljø-området er De Grønne splittet. Noen av de mest omstridte temaene rett og slett utelatt av programmet; dette gjelder spesielt hvalfangst – et tidligere punkt om forbud mot fangst av havpattedyr er fjernet. Partiets kandidater vil derfor kunne fremme ulike syn i valgkampen og står fritt til å ta ulike standpunkt i Stortinget.

Genmodifisering er et tema som hyppig diskuteres innad i partiet.  Høylytte stemmer har krevd oppmyking av partiets restriktive holdning, men landsmøtet holdt fast ved «en aktiv føre-var politikk» på dette området.

Ruspolitikken har også vært grunnlag for heftige interne debatter. Det nye programmet holder fast ved prinsippet om avkriminalisering «av brukerdoser» og viser til «Portugal-modellen». Men i det året da radikal ruspolitikk ble tatt opp i alle andre partier har MdG tatt et halvt skritt tilbake ved å erstatte det tidligere punktet om forsøk med legal cannabis-omsetning med en utredning om «lettere rusmidler». Ellers har partiet naturligvis mange fornuftige forslag innen helse og justis.

Innvandring og integrering blir viktige tema i valgkampen, og programmet slår fast at MdG vil føre en liberal men realistisk innvandringspolitikk, og styrke integrering. De grønne vil naturligvis ikke frata noen norsk statsborgerskap på grunnlag av slektningers eventuelle formelle feil.

Likevel er det nok innen internasjonal politikk uenigheten er størst blant de grønne. Partiet som ble grunnlagt av aktive motstandere av norsk medlemskap i både EF og NATO, vil nå opprettholde NATO-medlemskapet – riktignok med forbehold. Programmet tar ikke stilling til norsk EU-medlemskap, men vil «føre en aktiv europapolitikk og vil utvikle vårt samarbeid med EU».

Rasmus Hanssons støtte til norsk innsats mot IS i Irak har vakt motstand, Partiet har en sterk pasifistisk fløy, og mange med tradisjonelle anti-amerikanske reflekser. Også dette er et område der programkomiteen har valgt å trø varsomt, og den eneste internasjonale konflikten der partiet har et klart standpunkt er forholdet til Palestina. MdG vil anerkjenne Palestina som stat i en situasjon der tostats-løsningen anes som urealistisk av stadig flere. Tidligere program har hatt et generelt punkt om støtte til urbefolkninger og undertrykte folk. Denne støtten kan ikke partiprogrammet lenger love.

Av ulike grunner var jeg i år ikke tilstede under MdGs landsmøte, og leser derfor programmet litt mere objektivt enn jeg ellers ville gjort. Etter å ha lest kan jeg nok stusse over enkelte vedtak, men er jeg ikke i tvil om at Miljøpartiet de Grønne er det eneste partiet som våger å ta de nødvendige valgene i norsk  politikk. Heller ikke er jeg i tvil om hva jeg skal stemme.

Advertisements

2 kommentarer (+add yours?)

  1. Øyvind Holmstad
    Jun 28, 2017 @ 22:56:01

    Årsaken til at ikke flere stemmer MDG er beskrevet her: http://www.nettavisen.no/1511289.html
    Så det skal nok mer til enn et godt program for å få mennesker til å leve bærekraftig. Hva som trengs er en politisk revolusjon!

  2. Øyvind Holmstad
    Jun 29, 2017 @ 08:19:41

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: