Mere om Folkvord og Rojava

 

(Trykt i tidsskriftet Gnist, nr /2017)

Det er påfallende hvor liten interessen er i Norge for det kurdiske folks situasjon. Liten interesse henger gjerne sammen med lite kunnskap. Opplysning er derfor viktig, og Erling Folkvords nye bok «Rojava -Kurderne i kamp for ei framtid uten Assad, Erdogan og Daesh» gir mye god informasjon.

Folkvord er antakelig den nordmann som kjenner Kurdistan og kurdisk politikk best; han har personlig møtt de fleste av det kurdiske folks ledere og har besøkt de ulike delene av Kurdistan en lang rekke ganger, Som en av få nordmenn har han også vært i de kurdiske delene av Syria ved flere anledninger.  Og det er nettopp den dramatiske utviklinga i Syria som har gitt tittel til ei bok som favner hele bredden i det kurdiske spørsmålet.

Det som først og fremst gjør boka verdifull er Folkvords beretninger om sine mange møter med ulike mennesker i Kurdistan. For denne leseren er hans storpolitiske vurderinger langt mindre interessante eller overbevisende, med sin klare tilknytning til det politiske prosjektet til partiet Rødt, som også er utgiver av boka.
Om det finnes noe lyspunkt i den tragedien som nå rammer Syria, må det være det nye samfunnet som vokser fram i de kurdisk kontrollerte delene av landet; Rojava eller Vest-Kurdistan. Det dominerende partiet i Rojava, PYD, bekjenner seg – i likhet med søsterpartiet PKK i Tyrkia – til Abdullah Öcalans filosofi der grasrotorganisering og fulle rettigheter for etniske og religiøse minoriteter er sentrale elementer, i tillegg til likestilling mellom kjønnene og økologisk fornuft.

Det har hatt enorm betydning for kurdiske kvinner at de – iallfall i prinsippet – blir gitt samme respekt og samme rettigheter som menn. Rojavas forsvarsstyrker er organisert i ulike brigader for menn (YPG) og for kvinner (YPJ), og spesielt de kvinnelige geriljasoldatene har fått mye media-oppmerksomhet her i Vesten.

Det er disse styrkene som framfor noen har drevet ISIL ut av store områder i det nordlige Syria. Folkvord forteller hvordan han fra tyrkisk side av grensa kunne se forsvarerne kjempe desperat mot islamistene i byen Kobani, og hvordan de med hjelp fra det amerikanske flyvåpenet klarte å stanse angripere og drive dem tilbake.
Folkvord gir denne utviklinga ei historisk ramme, og plasserer det hele i et globalt perspektiv. Vi leser om hvordan kurdere har blitt brikker i spillet mellom stormaktene, hvordan grensa mellom Persia og det Osmanske Imperiet for fem hundre år siden ble trukket midt gjennom Kurdistan og hvordan England og Frankrike delte Midtøsten mellom seg etter det osmanske rikets sammenbrudd for hundre år siden. De nye grensene gjorde kurderne til betydelige minoriteter i fire nasjonalstater, Tyrkia, Syria, Irak og Iran, som alle har brukt sterke virkemidler for å assimilere og/eller utslette den kurdiske befolkningen.

I møtet med de ulike arabiske, tyrkiske og persiske regimene har kurdisk nasjonalisme fulgt ulike spor. Størst politisk gjennomslag har kurderne i det nordlige Irak hatt. Eksistensen av en kurdisk befolkning har vært akseptert av alle parter i Irak, og regjeringa i Bagdad har aldri hatt full kontroll over de kurdiske områdene: Etter den såkalte første Gulfkrigen i 1991 har tre provinser hatt et selvstyre som er formalisert i den nye irakiske grunnloven av 2005. Folkvord beskriver utviklinga av den kurdiske autonome regionen og forklarer hvordan korrupsjon og politisk maktkamp, kombinert med angrep fra Daesh, har ført til dagens økonomiske og politiske krise, der Massoud Barzani tviholder på presidentvervet og setter de folkevalgte organer til side.

Det har vært annerledes i Tyrkia. Landet der kanskje halvparten av alle kurdere bor har systematisk nektet å erkjenne eksistensen av et kurdisk folk. De kurdiske områdene er underutviklet og har de siste 35 år vært herjet av krig mellom PKK og de skiftende regjeringene i det fjerne Ankara. Etter arrestasjonen av PKKs ubestridte leder Abdullah Öcalan i 1999 har PKK revidert sin ideologi, og forsøkt å oppnå en fredsavtale med regjeringa. Det nærstående partiet HDP, som har forsøkt å appellere til både kurdere og tyrkere, klarte i 2015 å bryte sperregrensa på 10 % og rykke in med ei stor gruppe i det tyrkiske parlamentet.

President Erdogan var også skremt av det kurdiske eksperimentet i Rojava, som han ser på som en større fiende enn Daesh. Han svarte med å avblåse fredsprosessen og gå til angrep på kurdiske byer der ungdom med lette våpen forskanset seg i uker og måneder. Resultatet er at ikke bare fredsprosessen men store kurdiske byer som Nusaybin, Cizre og Sirnak ligger i ruiner.  Parlamentarikere, ordførere og aktivister fra HDP blir arrestert og truet med livstidsstraffer. I etterkant av kuppforsøket i 2016 har denne prosessen skutt fart.

Også i Iran fører kurdiske grupperinger en kamp for sine rettigheter mot sjia-regimet i Teheran. Noen måneder i 1946 eksisterte en kurdisk republikk rundt byen Mahabad, Og etter sjahens fall i 1979 kunne kurdere organisere seg selv, inntil mullah-regimet ble sterkt nok til å slå tilbake. Idag er de kurdiske delene av Iran fredelige, men bare på på overflaten.

Erling Folkvord gir altså ei brei innføring i den kurdiske situasjonen slik den har utviklet seg, men han legger ikke skjul på sin støtte til de partiene som følger Abdullah Öcalans politiske filosofi. Hans blikk på tilhengerne av Serek Apo, er derfor langt mindre kritisk enn det blikk han retter mot konkurrentene.

Folkvord går langt i retning av å antyde at USA har skylda både for krigen i Syria og for Daesh. Han skildrer hvordan Kobanis fall syntes uunngåelig helt til jagerflyene fra NATO begynte å angripe stridsvognene og posisjonene til Daesh. Litt motvillig innrømmer Folkvord at dette var avgjørende, men passer på å understreke at det bare er de bombetoktene som kom PYD til nytte som er målrettede og akseptable. NATOs angrep på Daesh andre steder i Syria er å anse som brudd på folkeretten, og går hardt ut over sivilbefolkningen. Russlands bomber er derimot lovlige, skriver Folkvord, og deres skadevirkninger nevnes bare i en bisetning. Her sperrer ideologien for det reelle bildet: Amnesty International anslo i oktober 2016 at allierte angrep hadde tatt livet av 300 sivile siden krigen i Syria tok til. Til sammenlikning blir ofrene for russiske flyangrep i Syria bare i første halvår 2016 anslått til nærmere 3000 – ti ganger så mange.

Det er jo dessuten slik, at dersom USAs og Frankrikes bombeangrep mot Daesh er folkerettsstridige, bør PYD være glade for at folkeretten ble brutt. Uten denne flystøtten ville sannsynligvis Kobani ha falt, og den omfattende framrykkinga som har brakt store områder under kontroll av YPG og YPJ ville ikke ha funnet sted. Rojava kan med andre ord takke dette bruddet på folkeretten for sin eksistens

Folkvord unnlater også å problematisere forholdet mellom PYD og Assad-regimet. PYD-leder Saleh Moslem forteller at alt som trengtes for å fjerne regimets styrker fra Rojava var å ringe til dem og be dem forsvinne, og Folkvord gjengir dette uten forbehold. En rekke andre kilder hevder at regimet trakk seg ut etter forhandlinger mellom PYD og Assad, tilrettelagt fra Teheran. For det er jo slik at også PYD må forholde seg til de reelle makthaverne i sitt nærområde, uansett hvilken politisk agenda disse måtte ha. PKK og PYD har valgt å samarbeide med Iran hvis støtte jo er avgjørende for Assad. Det er naivt å tro at det var telefonsamtaler fra PYD som fikk de syriske styrkene til å trekke seg ut.

De arabiske opprørsgruppene anser PYD som regimets allierte. Slike mistanker styrkes når Assad kan erklære Aleppo som renset for opprørsgrupper, samtidig som PYD har utvidet sitt kontrollområde rundt bydelen Sheikh Maqsoud.

En vesentlig faktor som Folkvord heller ikke problematiserer er forholdet mellom kurdere og andre folkegrupper i Rojava. Det nevnes hyppig at Öcalans ideologi ikke baseres på etnisitet, og at minoriteter i kurdisk-kontrollerte områder gis betydelige rettigheter. Kurdiske myndigheter både i Irak og Syria skryter av en inkluderende holdning overfor minoriteter som assyrere og jesidier. Like fullt er disse minoriteter i en kurdisk ministat, med naturlig skepsis til det herskende flertallet.

Situasjonen i Rojava settes opp mot situasjonen i kurdiske deler av Irak, der Folkvord har sett arabiske landsbyer peshmergastyrkene har rasert. Men eksemplene kunne like gjerne vært snudd: etniske og religiøse minoriteter har lovregulerte særrettigheter i Sør-Kurdistan, og PYD styrker har brukt bulldosere på arabiske landsbyer i Rojava. I begge tilfeller hevdes det at de aktuelle landsbyene har vært baser for Daesh.

USA har, for å svekke inntrykket av kurdisk ekspansjon forsøkt å bygge en bredere koalisjon rundt de kurdiske styrkene, i form av SDF (Syrias demokratiske styrker), som nå forbereder seg på å angripe Raqqa. Dette skal ikke minst berolige Tyrkia, men PYD sliter med å oppnå troverdighet i den arabiske befolkningen. Det er uklart om bevegelsen kjemper for kurdiske eller universelle rettigheter. Ingen er i tvil om at PYD i utgangspunktet er et parti for kurdere, og at Rojava er etablert med utgangspunkt i områder dominert av kurdisk befolkning. Samtidig hevdes det at Öcalans prinsipper gir en løsning for hele menneskeheten generelt og for Syria, Tyrkia og resten av Midtøsten spesielt. Det er verdt å merke seg at KNC, som samler de fleste kurdiske partiene i Syria bortsett fra PYD, av Folkvord kritiseres for bare å kjempe for kurderes rettigheter. Men KNC blir akseptert av den arabiske opposisjonen, mens PYD som markedsfører et nytt politisk system for hele Syria holdes utenfor.

Mistilliten har sammenheng med uklarheter i konseptet «demokratisk autonomi». Både PYD og de samarbeidende partiene har gått bort fra målet om en samlet kurdisk stat, og hevder i likhet med andre kurdiske partier å arbeide for demokratiske og kulturelle rettigheter innenfor eksisterende grenser. Samtidig vil betegnelsen Rojava («vesten») klart formidle en visjon av nettopp et grenseoverskridende Kurdistan.  Og retorikken rundt demokratisk autonomi omfatter en forestilling om at statsgrensene skal bli irrelevante.

I en situasjon der både Daesh og andre aktører angriper «Sykes-Picot avtalen» som symboliserer imperiemaktenes grensedragning etter første verdenskrig er det mange som kaster grådige blikk på kartet, ikke minst Erdogan som allerede har gjort krev på kurdisk befolkede områder av så vel Irak som Syria.

Det er et ytterligere paradoks at Öcalans tilhengere ikke vil drøfte dagens statsgrenser når d for alvor kommer i spill.

På mange måter vil nok boka fungere best som argumentsamling for dem som deler det verdensbildet Folkvord og Rødt har internalisert. Her er USA til enhver tid skurken.

Disse innvendingene er ikke ment å hindre noen i å lese Folkvords bok.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: