Assyrernes tragedier

Etter massakren i Semila

De assyriske kristne markerer den 7. august hvert år en massakre som fant sted i den irakiske byen Semila i 1933. Flere tusen ubevæpnede assyrere – menn, kvinner og barn – skal ha blitt slaktet av den irakiske hæren.

Massakren i Semila inngår i en lang rekke rystende overgrep mot assyrerne, som ofte kommer i skyggen av overgrepene mot de armenske kristne. Men folkemordet mot den armenske befolkningen i det osmanske riket for hundre år siden rammet også assyrerne, som var – og er – langt færre.

Den assyriske kirke er en videreføring av et av de eldste kristne kirkesamfunn, Østens Kirke, ofte (og misvisende) kalt nestorianerne. På grunn av teologiske uenigheter med den romerske kirke, ble Østens Kirke henvist til å arbeide øst for Eufrat-floden. Dens lære var utbredt i Syria og  Mesopotamia og bredte seg snart  til store deler av Asia, inkludert India, Kina og Mongolia. Framveksten av islam reduserte imidlertid kirkens  oppslutning i Vest-Asia, mens buddhismen overtok i Øst-Asia. Og med kolonialismen kom det etterhvert katolske og protestantiske misjonærer som ivrig bekjempet det de så som farlig vranglære.

De siste århundrene har Østens Kirke vært redusert til pressede minoriteter i Mesopotamia og Syria (og noen menigheter i India). Den såkalte Islamske Stat, Daesh, har siden 2014 forsøkt å utslette de siste restene av Østens Kirke i dens opprinnelige hjemland. Skjønt de assyriske landsbyene i Irak og Syria nå er gjenerobret fra IS, er det ikke sikkert de assyriske tradisjonene er i stand til å overleve. Dermed er en rik kulturell og teologisk tradisjon i ferd med å forsvinne. 

Men de moderne islamistenes overgrep er ikke unike, de står i en lang og vond tradisjon som eksemplifiseres av massakren i Semila. Forhistorien for denne massakren er verdt å tenke over.

Assyrere i Hakkari ca 1915

Østens kirke har vært splittet en rekke ganger; men består idag av to hovedstrømninger: den kaldeiske kirke, som er uniert; altså underlagt paven i Roma, og den assyriske kirke som er uavhengig, men langt mindre.

I 1915 ble armenere og andre kristne utsatt for folkemord i Tyrkia  Titusener av assyrere som holdt til i fjellområdet Hakkari, valgte å flykte til sine trosfeller i det nordvestlige Iran. Der ble de imidlertid angrepet av den kurdiske stammehøvdingen Simko, og mange ble drept. Med hjelp fra britiske myndigheter flyktet de videre til Irak, og ble bosatt på Ninive-slettene utenfor Mosul, der det allerede var mange kaldeiske kristne. Britene organiserte de kamptrente assyrerne i egne paramilitære enheter kalt Levies, som ble brukt til å slå ned opptøyer blant arabere og kurdere.

Da britene trakk seg ut var assyrerne derfor svært upopulære blant andre irakere. Noen hundre væpnede assyrere som sommeren 1933 forsøkte å ta seg over grensa til Syria ble avvist, og da de ville vende tilbake brøt det ut kamper med irakiske styrker. I løpet av få dager utviklet det seg omfattende angrep på og plyndring av kristne landsbyer, som altså kulminerte i nedslakting av befolkningen i Semila.

Mange av assyrerne valgte etter dette å flykte (ubevæpnet) videre til Syria, der de opprettet landsbyer i distriktet langs Khabour-floden. Dette området er idag under kontroll av kurdiske styrker fra partiet PYD, som prøver å integrere assyrerne og andre minoriteter i det nye styresettet de utvikler basert på Abdulla Öcalans ideologi.

I Irak ble det meste av de assyriske og kaldeiske områdene i Ninive erobret av Daesh sommeren 2014, og de kristne har flyktet til sine trosfeller i de kurdiske områdene. Kurderne  som jo selv har vært forfulgt, undertrykt og massakrert,  har betydelig toleranse for kristne og andre minoriteter og ønsker å inkludere Ninive-slettene i sin framtidige stat. Den lange historien med overgrep fra sunnimuslimske kurderes side har imidlertid etterlatt seg stor mistenksomhet i den assyriske befolkningen, liksom hos jesidier og andre utgrupper. Denne mistenksomheten ble styrket da de kurdiske styrkene flyktet for Daesh i 2014, og ikke innfridde sine løfter om å forsvare assyrerne.

Assyrere, jesidier og andre minoriteter arbeider nå for å utvikle en form for autonomi i Ninive-provinsen, Hvilken tilknytning slike autonome områder skal ha til regjeringa i Bagdad eller de kurdiske myndighetene i Arbil er blant de kompliserte spørsmål som må løses når trusselen fra Daesh er fjernet, eller iallfall redusert.