Kurdistan og Katalonia

22141200_1871386009568206_1421107370052537784_n

´Demonstranter i Barcelona bærer kurdiske flagg sammen med det katalanske.

Kurdere og katalanere har gått til stemmeurnene for å vise hva de mener om uavhengighet fra henholdsvis Irak og Spania. Det internasjonale samfunn okker og ojer seg over at folk ikke kan la grensene være i fred. Det er da nok problemer i verden fra før, er gjennomgangstonen.

I både Irak og Spania hevder sentralregjeringene at innbyggerne ikke har lov til å vise sine meninger gjennom en slik folkeavstemning. Uten å ha et grundig kjennskap til den spanske eller den irakiske grunnloven, finner jeg det likevel usannsynlig at noen av dem forbyr folkeavstemninger. Det de antakelig har, er generelle forbud mot å utfordre nasjonens enhet, noe sentrale myndigheter kan hevde innebærer et implisitt forbud mot å spørre innbyggerne om de ønsker å bryte ut av den eksisterende staten.

Den spanske regjering truer med å tiltale sentrale katalanere, som president Puigdemont, for separatisme og for forræderi mot den spanske nasjon. Den innsatsen spanske myndigheter setter inn for å hindre katalanerne i å gi uttrykk for sine synspunkter er oppsiktsvekkende, og vil ganske sikkert styrke den katalanske separatismen, akkurat som de tiltak den irakiske regjering i Bagdad setter inn mot Kurdistan styrker den kurdiske selvbevisstheten og ønsket om løsrivelse.

Nå er det naturligvis forskjeller mellom Katalonia og Kurdistan. Det er mye mer som skiller kurdere fra arabere enn det er som skiller katalanere fra spanjoler. Katalonia er langt mere integrert i Spania enn det Kurdistan er i Irak, noe som har gjort de spanske politiaksjonene i Katalonia mulig, og en tilsvarende irakisk politiinnsats i Kurdistan helt urealistisk. Kulturelt er det også større ulikheter mellom kurdere og arabere enn det er mellom katalanere og andre spanjoler. Det katalanske språket kan regnes som en spansk dialekt, mens kurdisk tilhører en helt annen språkfamilie enn arabisk.

Den historiske bakgrunnen viser enda større forskjeller. Katalonia har vært en del av Spania i mer enn fem hundre år, mens kurderne først ble en del av Irak da stormaktene i 1925 valgte å legge provinsen Mosul inn i det nye arabiske kongedømmet, en avgjørelse kurderne aldri har akseptert. Regjeringa i Bagdad har knapt på noe tidspunkt hatt full kontroll over de kurdiske fjellområdene. Og om katalanerne kjempet med våpen i hånd for sin uavhengighet under borgerkrigen 1936-39, og ble bombet, torturert og drept til takk, har kurderne i Irak blitt utsatt for en kontinuerlig voldelig undertrykkelse i hundre år, en undertrykkelse som kulminerte sist på 1980-tallet i Saddam Husseins folkemordkampanje, al-Anfal, da hundretusener av kurdere ble lagt i massegraver.

Disse historiske erfaringene ligger naturligvis til grunn for at 93 % av kurderne vil ut av Irak, men kanskje bare halvparten av katalanerne oppriktig ønsker seg ut av Spania.

Nå kan det med god grunn hevdes at ønsket om nasjonalt selvstyre, være seg i Europa eller i Midtøsten, er et resultat av nasjonalstatenes framvekst de siste par hundre år. Når statsmaktenes legitimitet knyttes til en spesifikk kulturell identitet, vil naturligvis de som har en annen identitet føle seg marginalisert. Hvis myndighetene i tillegg forbyr og forfølger innbyggere som manifesterer en annen identitet enn den staten legger til grunn, er det duket for frigjøringskrig, eller, som det gjerne heter fra myndighetenes side, for terrorisme.

I Spania har baskiske separatister ført geriljakrig helt til nylig; men de la sine våpen ned etter betydelige innrømmelser fra Madrid. Det viktigste virkemidlet mot separatisme er derfor toleranse og respekt for minoriteter. Å øke undertrykkelsen vil bare styrke motstanden, slik vi idag ser i Katalonia så vel som i Kurdistan.

Nå er det ingen sterk bølge av internasjonale sympati for uavhengighets-kampanjene. En utbredt, halvautomatisk reaksjon nøyer seg med å forsvare eksisterende grenser og å stemple separatister som bråkmakere. men denne holdningen er hverken velinformert eller fruktbar, særlig ikke når de aktuelle grensene er påtvunget befolkningen utenfra. Det er derfor med stor forundring jeg ser venstreradikalere (gjerne med arabiske sympatier) anklage kurdere i Irak og Syria for å undergrave de respektive statenes nasjonale identitet. Både Syria og Irak er jo påtvunget sine grenser av europeiske stormakter, slike som de samme radikalerne kaller imperialister, mot den kurdiske befolkningens erklærte vilje.

Viljen til å holde fast ved sin identitet vil antakelig gi ulike resultater for katalanere og kurdere. Et selvstendig Katalonia er neppe kommet vesentlig nærmere gjennom de siste dagenes dramatiske begivenheter. Madrids maktbruk vil imidlertid styrke misnøyen i befolkningen og øke de langsiktige motsetningene mellom Barcelona og Madrid.

For kurderne i Irak som har opplevd langt grovere undertrykkelse har drømmen om selvstendighet nå vokst fra en gnist til en flamme. Massoud Barzani har spilt sine kort godt og har med standhaftighet overvunnet den interne motstanden blant kurderne. 93% tilslutning til løsrivelse er et sterkt mandat, som verken Bagdad, nabolandene Iran og Tyrkia, eller den internasjonale opinion kan neglisjere. Det er klarere enn noen gang at Kurdistan er på vei mot selvstendighet.

Advertisements

1 kommentar (+add yours?)

  1. Jan Bojer Vindheim
    Oct 02, 2017 @ 18:30:40

    det endte med 90% ja blant dem som fikk avgitt stemme. men et var bare 42% av velgerne, ikke minst takket være overtrampene fra Madrid og det spanske politiets brutale framferd.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: