Kurdisk sammenbrudd

22490112_10154849918576466_9149247090494433330_n

Kurdere som flykter fra Kirkuk.

Det er vanskelig å få klarhet i hva som skjedde da Kirkuk ble overgitt uten kamp til den irakiske hæren og sjiamilitsene. Det er slått fast at en fraksjon i PUK, ledet av Pavel Talabani og Hero Ibrahim, hadde inngått en avtale med Bagdad om å åpne sin del av fronten.

Men mye tyder på at avtalene gikk lenger enn som så, og at begge de to store partiene er involvert.  Nesten alle de omstridte områdene fra PUK-kontrollerte Khanaquin i sørøst til KDP-kontrollerte Shingal i nordvest er overlatt til Bagdad. KDPs retrett fra Shingal har nok denne gangen med mindre katastrofale følger enn tilbaketrekkinga i 2014. Men det er åpenbart at dette var del av en større plan. Ikke minst er det åpenbart at de som advarte Barzani mot å gjennomføre folkeavstemningen har fått rett.

Det var feil tidspunkt for en slik folkeavstemning, og konsekvensene ser ut til å bli færre områder under kurdisk kontroll og mindre spillerom for kurdiske politikere. Barzanis triumf over folkeavstemningen er vendt til totalt tap av ansikt.  Ikke minst har hulheten i regimet blitt avslørt. De patriotiske løftene fordampet da Abadi utfordret dem.

Internasjonalt har Barzani også mistet ansikt. Men det er grunn til å tro at holdningene til folkeavstemningen hadde blitt annerledes både i Irak og i verden for øvrig, dersom KRG hadde kunnet  vise fram et fungerende demokrati. Et land med en president som sitter på overtid, som har satt det folkevalgte parlamentet ut av funksjon og som lar sine sikkerhetsstyrker bruke grov vold mot sine kritikere, vekker ikke stor internasjonal sympati.

Slike faktorer forklarer også hvorfor bare halvparten av velgerne i Sulaymaniya-provinsen valgte å avgi stemme, selv om de ikke er mindre tilhenger av kurdisk selvstendighet enn velgerne i Barzanis maktområde.  De to områdene har i praksis vært administrativt atskilt siden den kurdiske borgerkrigen for 20 år siden, og forskjellene i politisk kultur mellom de to delene av irakisk Kurdistan er betydelige. PUK kan nok måle seg med KDP når det gjelder maktmisbruk og nepotisme, men i PUKs maktområde er det en friere debatt og  en reell konkurranse mellom flere politiske partier.

PUKs grunnlegger, og leder, tidligere irakisk president Jalal Talabani, døde for få dager siden. Han etterlot seg et parti i oppløsning. Hans enke Hero Ibrahim leder en av de viktigste fraksjonene. Det kan se ut til at hun har gitt opp tanken på maktdeling med KDP i et uavhengig Kurdistan, og i stedet satser på å utvikle sorani-områdene  som en separat enhet.  Ryktene vil ha det til at Abadi har tilbudt å anerkjenne en autonom region bestående av Kirkuk, Sulaymaniyah og Halabja.

Så kan kanskje Massoud Barzani – som skal ha fått et tilsvarende tilbud –  utrope Dohuk og Arbil til et fritt Kurdistan. Tilbaketrekkinga fra Shingal  og Makhmour tyder på at ministaten hans i så fall  blir enda mindre enn vi tidligere har forutsett.

Det er iallfall ingen grunn til å forvente at valgene på parlament og president, som  omsider skulle  holdes i november ,blir gjennomført. Om det skulle bli valg ville nok både KDP og PUK miste oppslutning. Kurderne i  Irak  trenger nye ledere.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: