Kurdistan uten Barzani?

Massoud Barzani sier han trekker seg som president i Sør-Kurdistan. Men hvor mye makt gir han egentlig fra seg? Og hva betyr dette for regionens demokrati? 

Når Massoud Barzani nå erklærer at han trekker seg som president i (Sør-)Kurdistan, velger han å si at han ikke vil forlenge sin funksjonstid. Det er jo litt pussig, både fordi hans funksjonstid utløp for to år siden, og fordi det ikke er han selv som kunne har forlenget funksjonstiden. Det måtte eventuelt det kurdiske parlamentet ha gjort. Men demokratiske formaliteter har aldri bekymret hverken Massoud Barzani eller andre kurdiske ledere.

Da parlamentet ikke ville forlenge hans president-periode i 2015, stengte Barzani like godt hele institusjonen. Parlamentarikerne ble først trommet sammen igjen tidligere i høst, og da for å godkjenne gjennomføring av den omstridte folkeavstemningen om kurdisk selvstendighet. Idag var de samlet for drøfte resultatet. Barzani hadde grovt undervurdert  den irakiske statsminister Abadi. Irakiske styrker har rykket inn i Kirkuk og det meste av de omstridte områdene.  Kurdistan har mistet kontrollen over store landområder og store oljeinntekter

I motsetning til ved  forrige parlamentsmøte, deltok idag også det store opposisjonspartiet Gorran, som var motstandere av referendumet, De var åpenbart ikke velkommen. En gruppe menn med køller og pistoler trengte seg inn i parlamentsbygningen og angrep parlamentarikere så vel som folk fra TV-kanaler og andre medier de ikke likte. Pøblene ropte slagord til støtte for Massoud Barzani. Hans parti, KDP, nekter å ha noe med dette å gjøre, men så lenge KDP har full kontroll over politi og sikkerhetsstyrker i Arbil blir det vanskelig å frata partiet alt ansvar.

KDPs kontroll over Arbil understreker det tvetydige i Barzanis fratreden. Vel kan han frasi seg den formelle rollen som president, men ingen tviler på at han, hans familie og hans parti tar sikte på å beholde kontrollen over Sør-Kurdistan med de midler de har til rådighet.

I sin fratredelsestale innrømmet ikke Barzani noen skyld for den nasjonale katastrofen referendumet førte til. Han og hans tilhengere skylder på PUK som åpnet sine frontlinjer ved Kirkuk for regjeringsstyrkene. Men da angrepet på Kirkuk ble satt igang var det allerede for sent. En blodig krigføring i Kirkuks gater ville neppe ha forbedret det kurdiske folks situasjon. Og tilbaketrekkinga av KDPs styrker, ikke bare fra Kirkuk, men også fra Shingal og Ninive, viste at selvtilliten i peshmerga-styrkene ikke var helt på høyde med Barzanis retorikk om å kjempe til siste blodsdråpe.

Kurderne i Nordirak har oppnådd mye i perioden med autonomi fra 1991 og ikke minst etter Saddams fall i 2003. Utviklinga har tilsynelatende gått i retning av full selvstendighet, et mål de aller fleste kurdere drømmer om å oppnå, slik også folkeavstemningen viste. Det Massoud Barzani og KDP nå må ta ansvaret for, er å ha presset igjennom en folkeavstemning hvis dypere hensikt ikke bare var å berede grunnen for forhandlinger med Bagdad, men i like store grad å befeste Barzanis historiske rolle og KDPs dominerende rolle i Sør-Kurdistan.

Dagens begivenheter i parlamentet i Arbil tyder ikke på at det foreligger noen dyp respekt for folkestyrets prinsipper i den kurdiske befolkning generelt, eller blant KDPs tilhengere spesielt. Likevel er ikke situasjonen helt mørk. Det kan hende dagens situasjon og de kommende valgene kan gi Sør-Kurdistan en ny start.

Det blir ofte påpekt at geriljaledere sjelden blir gode byråkrater. Det er andre egenskaper som skal til for å lede en fredelig stat enn for å lede en geriljahær. En generasjon av geriljaledere har styrt politikken i Sør-Kurdistan fram til nå. Når Massoud Barzani  tar et lite skritt tilbake, kan det være duket for fornyelse i kurdisk politikk . Allerede ved valgene til neste år skal velgerne si sin mening. Det er liten grunn til å tro at være seg KDP eller PUK vil vokse. Om kurderne skulle velge seg ledere uten peshmerga-bakgrunn, vil neppe tjenesteproduksjonen i regionen bli dårligere. Det kan tilmed hende forhandlingene med Bagdad finner en annen tone, basert på samtaler framfor våpenmakt.