Krise i Kurdistan

Demonstranter i Rania

I den kurdiske delen av Irak har det lenge vært voksende uro i befolkningen, og den 19. desember brøt det ut omfattende demonstrasjoner i flere byer. Størst omfang fikk de i byen Rania, byen der det i 1991 brøt ut et opprør mot Saddam Husseins diktatur som la grunnlaget for dagens selvstyrte region.  Under de pågående urolighetene har demonstrantene i Rania satt kontorene til alle de store politiske partiene i brann. Sikkerhetsstyrker har skutt med skarpt og minst fem personer er drept.

Opptøyene spredte seg raskt til andre byer, blant annet Halabja, Chamchamal og storbyen Suleimania. Demonstrantene retter sitt sinne mot de to store partiene – Kurdistans Demokratiske Parti (KDP)   og Kurdistans Patriotiske Union (PUK) – som har styrt den kurdiske regionen siden 1992. De to partiene, som ledes av hvert sitt familiedynasti, har i praksis delt den kurdiske regionen mellom seg. Familiene Barzani og Talabani har takket være oljeeksporten samlet seg store rikdommer, rikdommer den vanlige befolkning har sett lite til.

Uroen i befolkningen har vokst lenge, i 2009 gjorde reformpartiet Gorran store innhogg i velgermassen til  PUK og ble det nest største partiet i det kurdiske parlamentet.  Dette parlamentet har imidlertid ingen makt, og da Gorran ville granske bruken av oljeinntektene samt avviste å forlenge funksjonstida til president Massoud Barzani, stengte Barzani like godt hele forsamlingen for to år siden.

Demonstranter fyller det sentrale torget i Suleimania

Den økonomiske situasjonen i regionen  har vært kritisk etter at regjeringa i Bagdad strammet inn overføringene fra statsbudsjettet i 2014. Lønningene til de mange offentlig ansatte ble redusert, hvis de i det  hele tatt kom. Samtidig trengte ekstremistgruppa Daesh («IS») inn i Kurdistan og jagde hundretusener  av flyktninger foran seg. De kurdiske styrkene, peshmergas (som heller ikke fikk sine lønninger) viste seg svakere enn ventet og måtte ha hjelp fra NATO for å stanse ekstremistene.    

Sommeren 2017 var regionen derfor dypt nedsyltet i  politiske, økonomiske og militære kriser, og misnøyen  med de styrende dynastiene var stor. I denne situasjonen valgte president (på overtid) Massoud Barzani å gjennomføre en folkeavstemning om kurdisk løsrivelse fra Irak. Protestene var mange, og skepsisen stor også blant kurderne men Barzani nektet å bøye av. Folkeavstemningen i september ga da også et overveldende JA til uavhengighet, 93,5% av stemmene, men frammøtet var mange steder lite, i provinsen Suleimania bare 50%. Det var lettere å sitte hjemme enn å stemme NEI til alle kurderes drøm om en selvstendig stat.

Barzani hadde imidlertid feilvurdert situasjonen grovt. Regjeringa i Bagdad valgte, etter påtrykk blant annet fra Iran, å sette kurderne på plass. I oktober rykket den irakiske hæren og iransk-støttede militser inn i oljebyen Kirkuk og andre områder peshmergas hadde kontrollert utenfor det formelt selvstyrte Kurdistan. Sinnet blant kurderne ble da så sterkt at Massoud Barzani valgte å trekke seg som president, fire år etter at hans periode utløp. Dette var imidlertid mest symbolsk, han overførte nemlig det meste av sine fullmakter til  nevøen, statsminister Nechirvan Barzani.

Om den økonomiske situasjonen var vanskelig fra før er den nå blitt verre. Med Kirkuk mistet regionen halvparten av sine oljeinntekter. Gjelda er enorm, og de mange  offentlig ansatte sliter med å klare seg på de reduserte lønningene  – når de en sjelden gang kommer. Det er derfor ikke overraskende at det blir demonstrasjoner.  At de bryter ut  i PUK-kontrollerte områder betyr ikke at misnøyen først og fremst retter seg mot PUK, det skyldes at  Suleimania har en gammel tradisjon for folkelige protester og at KDPs sikkerhetspoliti effektivt legger lokk på demonstrasjoner i Erbil og Dohuk.

Demonstrantene angriper partikontorene til både PUK og KDP, noen steder slipper heller ikke Gorran unna. Gorran og deres allierte i islamistpartiet Komal har nå formelt brutt med regjeringa i Arbil i håp om å slippe unna demonstrantenes vrede.

Shaswar Abdulwahid

Både Gorran og Komal har lenge forlangt at regjeringa i Arbil må gå av, slik demonstrantene krever, men som ansvarlige partier må de ta avstand fra ildspåsettelser av partikontorer og annen voldelig oppførsel fra demonstrantenes side. Ironisk nok har Gorran blitt beskyldt for å stå bak tidligere demonstrasjoner der ikke minst KDPs kontorer har vært angrepet.

Siden også Gorran har blitt angrepet i denne omgangen, velger KDP og PUK nå å legge  ansvaret på det ungdommelige partiet  «Ny generasjon». Partiets grunnlegger Shaswar Abdulwahid er arrestert og hans media-konsern Nalia, med sine TV-kanaler og nettsider, er stengt.  Nechirvan Barzani har hevdet at «noen står bak» demonstrasjonene – en dårlig skjult anklage mot Iran.

Det er likevel ingen grunn til å tvile på at demonstrasjonene springer ut av dyp frustrasjon i den hardt prøvede kurdiske befolkningen. Nyvalg i regionen er lovet tidlig på nyåret og vil antakelig ramme både KDP og PUK hardt. I tillegg til partiene Gorran og Ny Generasjon kan også tidligere statsminister Barham Salihs Allianse for Demokrati og Rettferdighet ventes å gjøre det bra. Men kurderne veit godt at om Barzaniene og Talabaniene taper valg, er det slett ikke sikkert at de vil gi fra seg makta.

Demonstrantene føler neppe at de har noe å tape. Raseriet mot de rike makthaverne forsvinner  ikke med det første.

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

%d bloggere like this: