Fra Assad til Rouhani

DSXe-F8W4AA-Qkz

Dette bildet av en ung kvinne i Teheran, som har tatt av seg den påbudte hijaben og heiser den  i været, er blitt et av de iranske demonstrantenes sentrale symboler.

Det er mange år siden folk i Iran har utfordret regimet med slik styrke som de siste dagene. Opposisjonelle krefter i Iran tillyser nå en generalstreik i hele landet imorgen, 2. januar. Dermed står mulla-regimet overfor sin største utfordring på lange tider.

President Rouhani, hvis reformiver antas å ha blitt holdt tilbake av mere konservative elementer i regimet, kan benytte anledningen til å innføre små åpninger, som den nylig kunngjorte avkriminaliseringen av utildekket hår. Det er likevel liten grunn til å tro at dette vil tilfredsstille de mange tusen, særlig unge, som nå fyller gatene i iranske byer fra Kurdistan i vest til Baluchistan i Øst.

Demonstrasjonene som feier gjennom Iran springer, i likhet med den tilsvarende bølgen som fikk navnet den arabiske våren, ut av en dyp, oppdemmet frustrasjon i befolkningen. I likhet med de foregående arabiske opprørene står den i fare for å bli slått blodig ned, eller å føre til et nytt og enda verre regime enn dagens teokrati.

I løpet av de første dagene er en håndfull demonstranter drept og mange hundre arrestert. Dette har ikke på noen måte dempet misnøyen i gatene, det har snarere styrket den. Men regimet har tidligere vist seg villig til å bruke alle midler mot høyrøstede opposisjonsgrupper, det er derfor grunn til å frykte blodige scener dersom demonstrasjonene tiltar i styrke.

Det er lett å glede seg over at folk i Iran våger å protestere åpent mot teokratiet, men det er også lett å huske hva som skjer og har skjedd i Syria. Ikke minst er det nærliggende å huske at det er irregulære militære styrker med støtte fra nettopp Iran, som har stått for noen av de verste overgrepene mot sivilbefolkningen i Syria, så vel som i Irak, under kampene mot Daesh.

Iran er nok på mange måter et mere åpent samfunn enn baath-partiets Syria, men noen reell og legal opposisjon finnes ikke. Liksom syrere, som lenge håpet at Bashar Assad ville myke opp systemet han arvet fra sin far, ble dypt skuffet, har iranere, som håpet at president Rouhani skulle innføre virkelige reformer, nå blitt grundig desillusjonert.

Og det er ingen fordel for demonstrantene at de får støtte fra President Trump. Det gir makthaverne mulighet til å beskylde demonstrantene for å være inspirert og organisert av USA. Skulle demonstrasjonene utvikle seg til et mere omfattende opprør vil vi antakelig også se at deler av den radikale opinionen i demokratiske land  som Norge vil ta parti for dem som er «mot USA-imperialismen», og støtte mullaene, slik de idag støtter mullaenes allierte, Assad-regimet i Syria.

Det er lov å håpe at Iran vil kunne utvikle seg mot større åpenhet uten å falle ned i samme avgrunn som Syria,  men sjansen for dette er dessverre liten.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: