Sluttspill i Syria?

Syrian_Civil_War_map

Det er fortsatt store områder i Syria som Assad-regimet ikke har kontroll over.

I medier som NRK og Aftenposten forkynner nå korrespondentene at Baath-regimet i Syria, under Bashar Assad, står foran en endelig seier over de mange opprørsgruppene. Men det er i virkeligheten høyst usikkert om Assad kan etablere sin makt i hele landet. I nord og øst kontrolleres store områder av Tyrkia eller av kurdiske PYD. Og i sør rasler Israel med sablene.

Vi kan likevel slå fast at drømmen om et friere og mere demokratisk Syria har visnet bort i krigens skygge. Det som begynte som et folkelig, ikkevoldelig opprør mot et totalitært regime har utviklet seg til en katastrofe ikke bare for befolkningen i Syria og nabolandene, men for hele det  globale samfunnet. Stilt over for et opprør finansiert av naboland som Tyrkia og Saudi Arabia, med støtte fra USA og Qatar, har Baathregimet søkt og fått omfattende støtte fra  Iran og Russland.

Baath-regimene  i Irak og Syria har begge vært kjent for å undertrykke opposisjon med alle midler. De deler den tvilsomme æren av å være de eneste land i verden som har brukt giftgass mot egen befolkning. Dette forhindrer ikke at naive eller kyniske mennesker også i Norge  forsøker å innbille seg selv og andre at skruppelløse diktatorer som Saddam Hussein og Bashar Assad har vært og er elsket av sine ofre.

Siden opprøret begynte i 2011 har det syriske regimet gjennom omfattende terrorbombing  lagt store deler av landet i ruiner og drevet millioner på flukt. Regimet har hatt uinnskrenket luftherredømme under  hele krigen, noe som demonstreres gjennom kontrasten mellom de utbombede områdene der opprørene har holdt til og de relativt uskadde regjeringsstyrte områdene i Aleppo og Damaskus. Mange av opprørsgruppene har nok hatt en like stor vilje til å utøve vold, men har hatt mindre mulighet. Det forhindrer ikke at enkelte opprørsgrupper har stått bak massakrer, tortur og voldtekter i stort omfang, ikke minst gjelder det den såkalte islamske stat, eller Daesh, hvis grusomheter var av et slikt omfang at Obama valgte å sette inn det amerikanske flyvåpenet i kampen mot dem.

Fiendskapet mellom Iran og Saudi-Arabia har forsterket motsetningene mellom sjia- og sunni-muslimer. Den sunniarabiske befolkningen som har utgjort flertallet i Syria, har dermed blitt mottakelige for ekstreme sekterister som Al Qaeda og Daesh. Dette har vært et viktig propagandakort for regimet og dets støttespillere. Ikke minst de grove overgrepene i områder behersket av Daesh har undergravd opprørernes støtte og troverdighet. Det er likevel den hemningsløse bruken av ekstrem vold og støtten fra Russland og Iran som har gitt Assadregimet sitt overtak.

Assads og Putins støttespillere her hjemme later til å tro at regimet er mere moralsk og politisk høyverdig enn opprørerne, Blendet av russisk desinformasjon (og av sin egen skepsis mot USA og «vesten») insisterer  enkelte på at  Assad og hans allierte er De Gode.

images

Ghouta 2018: Russiske og syriske fly har skapt enorme ødeleggelser i opprørskontrollerte områder.

De mange gassangrepene forklares som skuespill. Opprørsgrupper i ulike deler av landet skal da ha  gått til gassangrep i sine  egne lokalmiljø, men aldri brukt disse våpnene mot sine fiender. Meldingene om gassangrep på Assads motstandere i den beleirede byen Douma møtes med de vanlige reaksjonene. Hvorfor skulle Assad gjøre dette når han snart har vunnet hele krigen?  spør noen. Det enkle  svaret er at han har brukt gass ved en lang rekke anledninger og opplevd at det gir raske resultater på slagmarken. Så også i dette tilfellet: umiddelbart etter gassangrepet oppga den lokale motstandsgruppa Islams Hær å kjempe videre.

Mens president Obama stilt overfor gassangrep i Ghouta vek  tilbake for å angripe Assadregimet direkte, har den uberegnelige Donald Trump under stor ståhei gjennomført to flyangrep mot syriske baser. I begge tilfeller har imidlertid Iran og Russland blitt advart på forhånd, og skadene har vært begrenset. Angrepene har først og fremst vært symbolske, noe som ikke har hindret  Assads og Putins venner i Vesten fra å  stemme i sine sedvanlige protester mot USAs aksjoner.

Fra Ghouta ble jihadistene og deres familier busset til Id Lib der hundretusener av andre evakuerte allerede er plassert. Det tok bare noen timer før de ble bombet av russiske fly på sitt nye tilfluktsted. Assad har gjennom systematisk etnisk rensing samlet nesten alle gjenværende opprørere i Id Lib provinsen. Krigens logikk tilsier at han akter å  bruke sin vellykkede taktikk også der: blokade, terrorbombing og eventuelt gass.

Imidlertid vil regjeringsstyrkene og deres allierte i Idlib komme i direkte konflikt med Tyrkia. President Erdogan krever fortsatt Assads avgang, og har gjort det klart at Tyrkia ikke vil trekke seg ut av de områdene de har okkupert i Syria, som  Afrin og Jarablus. De siste ukene har Tyrkia økt sitt nærvær og opprettet nye baser i Idlib. Erdogan har riktignok stanset framrykkinga mot Manbij der de vil stå overfor styrker fra USA, men fastholder sin intensjon om å utradere den kurdiske regionen i Syria så vel som PKKs baser i Irak.

Kurdiske PYD har ingen planer om å bøye seg for Erdogan, men slaget om Afrin viser at de  ikke kan klare seg aleine. Skulle Trump gjøre alvor av å trekke sine styrker ut, blir derfor PYD nødt til å stole på Assad og  Baathistene i Damaskus.  I den større sammenhengen vil dette innebære en allianse med makthaverne i Teheran.

Veien til en endelig våpenhvile i Syria kan vise seg å bli lenger enn vi skulle ønske.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: