Ungdommens musikk

images.jpgEn stor andel av mine facebook-venner forteller nå om LP-plater fra sin ungdomstid, som de fortsatt spiller. For å gi det en liten vri, skal jeg (med ei ungdomstid som i stor grad foregikk før LP-enes gjennombrudd) i stedet trekke fram sanger fra forgangne tider, som fortsatt dukker opp i hue fra tid til annen.

I min oppvekst var det singleplater som gjaldt. Overgangen fra 78 rpm steinkaker til 45 rpm vinyl førte til at loppemarkedene var fulle av snadder i gammel teknologi. Det som ikke ble solgt fikk vi ofte gratis når loppemarkedet stengte. På den måten fikk jeg tak i mange plater med jazz-stjerner som Louis Armstrong, og croonere som Bing Crosby og Frank Sinatra.  Mange av disse innspillingene beit seg fast, men den som ikke forsvinner fra bakhuet er framfor alt Nat Gonellas Ants in my pants.

Blant de mange steinkakene jeg brakte hjem fra loppemarkedene ved Nordstrandhallen, var også Zeb Turners  Chew Tobacco rag nr 2– som jeg ikke klarer å glemme. Det er nok det fengende refrenget pft twu, pft twu, pfttwu, pfttwu,  som har trengt seg inn i min unge bevissthet.  Jeg trodde «rag nr 2» viste til et varemerke, men tittelen gjenspeiler  i virkeligheten at dette er en nyinnspilling av en klassiker fra 1908, opprinnelig spilt inn av Pee Wee King. 

Ikke umulig at min egne første eksperimenter med tobakk kan skrive seg fra samme periode som oppdagelsen av denne sangen

37130354_10155505926986466_3669326324889026560_nDet hadde sine fordeler å vokse opp ved siden av Nordstrandhallen – Niffen. På skøytebanen (bildet) foregikk store mesterskap med internasjonale stjerner og ikke minst våre hjemlige helter som Fred Anton Maier og Kuppern Johansen. Nettinggjerdet var ikke vanskelig å forsere, særlig siden det var plassert et tårn i metall, med gode trinn, rett ved et hjørne i gjerdet.

Slik kunne vi i 1959 stå en gjeng unger utenfor Nordstrandhallen og høre Louis Armstrong spille innenfor. Nå var jo Louis blitt en internasjonal storkjendis, mottatt med ære over alt i verden. Slik hadde det ikke alltid vært. Han var en barnehjemsgutt fra New Orleans som ikke var ukjent for politet, eller for raseskillet i sitt hjemland. Men musikken hans brøt alle barrierer.

Selv de mest arrogante tilhengere av seinere jazz-varianter anerkjenner innsatsen til Satchmo Jeg hadde flere steinkaker fra selskap som Brunswick og Decca, deriblant en  innspilling av sviska  When The saints go Marching In  som viser hans sprudlende opptreden og musikalske geni godt som noen .

På 1950 og 60 tallet var det kommet mange nye, heftige retninger i jazzen, men det var fortsatt nok av dem som sverget til gammeljazzen, gjerne kalt Dixieland. Her var det entusiastiske utøvere på mange nivåer, ikke minst i England der Chris Barber’s Jazz and Blues Band fikk en lang rekke avleggere og etterlignere, heriblant Kenny Ball and his Jazzmen som til sin forbløffelse vaket på toppen av hitlistene i årevis. Monty Sunshine og Acker Bilk var også blant de mestselgende artistene i noen år, i likhet med danske Papa Bue og hans Viking Jazzband.

Tradjazzen var også en fast ingrediens i de årlige marsjene mot atomvåpen, der det nå så kjente «peace-merket» ble lansert. Når Dagbladet i Norge kunne spørre om påskemarsjene var «rettet mot atomvåpen eller mot frisørfaget» var det åpenbart at noe var i ferd med å skje. 

37232364_10155507489726466_8639934342107234304_nPåskemarsjene mot atomvåpen i mange europeiske land var med på å legge grunnlaget for den nye ungdomskulturen som skulle springe ut på sekstitallet. Dette ble behørig dokumentert i filmen «It’s trad, dad» som blandet tradjazz og den gryende beatmusikken.

De store folkebevegelsene mot atomvåpen hadde naturligvis som hensikt å dempe spenningen mellom øst og vest. Det var derfor klare politiske overtoner i Kenny Balls versjon av den russiske slageren «Podmoskovnye vetsjera» – under titelen «Midnight in Moscow»

Tradjazzens enorme popularitet gikk etterhvert over og beatmusikken tok over (gammeljazzen har naturligvis sine tilhengere den dag idag) men en skikkelse som bygde bro mellom de to musikkformene fikk stor betydning for meg og mange andre. 

Jeg sikter til «skifflekongen» Lonnie Donegan, en gitarist som – uten å kunne spille banjo – ble hyret inn som banjospiller i Chris Barbers jazzband. Lonnie hadde sin egen filial av bandet, et lite ensemble bestående av vaskebrett, ei trekasse som tromme, og gitar, som spilte rå og energisk blues. Da Decca tok opp en konsert med Barber-bandet havnet også et par låter av Lonnies prosjekt på båndet, og det ble gitt ut ei plate (vi er fortsatt i steinkaketida!) med sangene «Rock Island Line» og «John Henry». Slik skjebnen ville det ble Rock Island Line en gigantisk hit, og Lonnie dannet sitt eget ensemble: The Lonnie Donegan Skiffle Group, som med enorm suksess kvernet ut en serie med heftige versjoner av sangene til artister som Woody Guthrie, Leadbelly og andre bluesartister somden gangen var fullstendig ukjente for et europeisk publikum. 

Energien og det enkle utstyret gjorde skifflemusi37276197_10155509545541466_1344630981931302912_nkken til alle unge briters foretrukne gutteromsmusikk; Lonnie ble et forbilde for John Lennon, Van Morrison, Jimmy Page og alle de andre beatmusikerne som fortsatt ærer Lonnies navn.

For min del var det Lonnies versjon av den tradisjonelle låta «Tom Dooley» som vakte nysgjerrigheten. Tom Dooley var en sukkersøt megahit med The Kingston Trio. Lonnie krystet ut sukkeret og lagde noe langt røffere og mere fengende ut av den. 

Kort etter å ha kjøpt Tom Dooley på svart vinyl ble jeg president (!) for den norske avdelinga av Lonnie Donegans fanklubb, men karrieren hans var på det tidpunktet allerede på hell. Det var like før Beatles, Animals, Rolling Stones og alle de andre overtok plassen i rampelyset.

Men Lonnie fortsatte å turnere fram til han døde i 2002. Her er hans utrolig drivende versjon av «Gamblin’ Man» som jeg plaget mange gymnasfester med rundt 1960

37295165_10155511460906466_3212163267099099136_nDe store 78-platene som fulgte grammofonens gjennombrudd var tunge og uhåndterlige, og hadde lett for å knuse. Det var derfor et stort framskritt da de i løpet av 1950-åra ble erstattet med små, tilnærmet uknuselige vinylplater med 45 omdreininger i minuttet. Lydkvaliteten ble også mye bedre. Et av resultatene var at det ble mulig å ta med seg en liten platespiller og en bunke plater på stranda eller på piknik.

Om kvelden kom Radio Luxemburg på lufta, Der spilte de plater som aldri slapp til i Ønskekonserten eller andre programmer på NRK. Hver uke kom Top Twenty med de mest populære sangene. 

Min første 45.plate var «Sail along Silv’ry Moon» med Billy Vaughns orkester. Den fikk snart selskap av mange andre. Singleplatene holdt seg til de tre minuttene med spilletid som 78-platene hadde vært begrenset av, men 45-platene hadde større kapasitet og det ble snart lansert plater med utvidet spilletid; EP-platene. Mens singlen hadde én sang på hver side, var det gjerne to sanger på hver side av EPen. I tillegg fantes for de pengesterke LP-plater med 12 toms diameter. Foruten at de var dyre, var de også for store for de fleste bærbare platespillerne. For popartister var LPene gjerne satt sammen av 6 singler, altså 12 sanger á 3 minutter. Men LPene (og EPene) gjorde det også mulig å bryte 3-minutters grensa. Det kommer vi tilbake til.

Platene ble den gangen presset i Norge på lisens fra de store selskapene. Iversen & Frogh, Brødrene Johnsen og andre norske firma lanserte de internasjonale stjernene for det norske markedet. Import av plater var komplisert, og gjaldt stort stett bare de store LP-platene. Appellen til ungdommen var klar og tydelig: Singlene ble etterhvert lansert med vinyl i ulike farger. En fantasifull pr-agent fant tilmed på at Fabians storselger Tiger kunne presses i gul vinyl med svarte striper.

Nåvel. Det var tross alt musikken som var avgjørende. På realskolen ble jeg med i en gjeng som kom sammen for å spille bridge og plater. Blant favorittene var Fats Domino. Her er hans versjon av Jambalaya 

Om 45-platene var et gjennombrudd, som gjorde innspilt musikk bærbar på godt og vondt, var de store LPene som snurret på treige 33 1/3 omdreining pr minutt en helt ny verden.

I steinkakenes tid var spilletida strengt begrenset. Det hendte at en sang måtte fordeles på to platesider. Vinyl-platene var mere fleksible; det var mulig med både 5 og seks minutters spilletid pr side. For vanlige poplåter var dette mere enn tilstrekkelig . For klassisk musikk og jazz var det hemmende. LP-platene, først i 10-tommers format liksom de fleste steinkakene, seinere i hele 12 tommers størrelse. ga muligheter for nærmere en halvtimes sammenhengende innspillinger.

download-1.jpgFor fattige ungdommer var det ofte mere fristende å kjøpe en single med akkurat den sangen du ville ha, ennå kjøpe en hel LP med sanger du kanskje ikke hadde sansen for. Men hvis du virkelig tente var det jo billigere å kjøpe en LP enn de 6 singlene den gjerne var satt sammen av. Kjøpte du «The Best of Little Richard. vol I» fikk du nettop det: tolv brennheite låter med en energi som kunne skremme foreldregenerasjonen på flatmark (det var naturligvis en viktig bonus).

Den aller første LPen jeg investerte mine lommepenger i var med Harry Belafonte. Belafonte var kjent for å framføre folkeviser med dyp og sensuell stemme. Noen av sangene var calypso fra Trinidad, noe som ført til at han ble omtalt som «calypsokonge» (hvilket irriterte ham grenseløst). Hans popularitet nådde ikke jazz-miljøene, der ble han sett ned på. Heller ikke folkemusikk-miljøene var fornøyd; de mente hans versjoner var lite autentiske, alt for glatte. Der hadde de et poeng; plate-direkt37390374_10155513439341466_7098924235493474304_nørene på RCA var nøye med hva de slapp gjennom. Calypsosangernes usminkede kommentarer til politikk og kjønnsliv ble ikke alltid funnet passende for det brede amerikanske publikum.

Men Belafonte var ingen tankeløs smørsanger. Han var en fattiggutt fra Jamaica med sterk sosial bevissthet, og i mange år en viktig støttespiller for Martin Luther King. Harry slo igjennom med «The Banana Boat Song»  («Day-O») som handlet om havnearbeidere på nattskift. En av hans største slagere, «Island in the Sun» var tittellåt i en film av samme navn. Harry – som hadde startet sin karriere som skuespiller før han ble sanger – spilte der en svart mann som kurtiserte en hvit kvinne. Det vakte rabalder på 1950-tallet.

LP-en jeg kjøpte for kr 32,50 på Lambertseter Elektro, «Belafonte Sings of the Carribean», omfattet både «Island in the Sun» og andre slagere, mange med underfundige tekster. Med på plata var også en annen sang fra den kontroversielle filmen; «Lead Man Holler». Den var basert på en arbeidssang, med en tekst som handlet om tungt arbeide under steikende sol. Med en spilletid på godt over fire minutter var den et eksempel på LP-enes frihet fra tidsbegrensninger. Et interessant faktum jeg den gangen ikke kjente til var at trommene til låta var spilt inn på Jamaica av en gjeng rastafarianere.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: