Fredsprisen og yezidienes framtid

ptroz

En leir for flyktninger fra Sinjar ved grensa mellom Syria og Irak

Tildeling av Nobels fredspris til Nadia Murad har skapt ny oppmerksomhet om yezidiene, og spesielt om skjebnen til yezidiene i det raserte Sinjarområdet i Irak. Norge må gripe anledningen til å trygge yezidienes framtid ved å bidra til gjenoppbygging etter islamistenes ødeleggelser.

Sinjar-området ble som kjent angrepet av den såkalte Islamske Stat i august 2014. Tusener av menn ble massakrert, mens Murad og rundt 6 000 andre yezidi-kvinner ble tatt til fange, brukt som sexslaver og solgt på auksjoner. Murad klarte å flykte etter få måneder, mange andre har også klart å flykte eller er blitt kjøpt fri, men flere tusen er fortsatt fanger. Et viktig mål for Murad og andre yezidi-aktivister er derfor å finne disse kvinnene og bringe dem tilbake til frihet.

Islamistenes bruk av voldtekt er en bevisst strategi for å bryte ned yezidi-samfunnet. Vanligvis vil nemlig yezidier som har seksuelle forbindelser med ikke-yezidier bli utstøtt, i verste fall drept. Men yezidienes religiøse råd har innført en viktig endring. Kvinnene som har vært fanget av IS, renses nå for skam gjennom en ny dåp i det hellige senteret Lalish og ønskes velkommen tilbake av sine familier.

Lalish er det stedet der yezidismen oppsto i sin moderne form, ved at gamle mesopotamiske riter og legender ble ført inn i den sunni-muslimske sufi-ordenen Adawi. Rundt år 1500 ble det rapportert at yezidismen var svært utbredt i de kurdiske folkegruppene i det osmanske imperiet og nabostatene. Men avstanden til ortodoks islam vokste, og yezidismen framsto etter hvert som en egen ikke-muslimsk religion. Dette utløste forfølgelse og massakrer. Angrep på de vantro var både religiøst prisverdig og økonomisk lønnsomt. Antallet yezidier sank, og mange av de overlevende søkte tilflukt på Sinjar og i andre utilgjengelige fjellområder.

De fleste yezidier bor i dag i to områder i det nordlige Irak; rundt Sinjar sørvest for Mosul, og i Sheikhan og Dohuk nordøst for Mosul. Etter opprettelsen av den autonome kurdiske regionen i 1991 ble Sinjar liggende under irakiske myndigheter, mens yezidienes tradisjonelle ledere og det hellige senteret i Lalish kom under kurdisk kontroll. Denne situasjonen svekket kommunikasjonen mellom yezidiene i Sinjar og Sheikhan, og forsterket gamle motsetninger mellom de to gruppene.

Yezidiene snakker kurdisk og de fleste yezidier anser seg som kurdere, men forholdet til kurdisk nasjonalisme er ambivalent. Mange muslimske kurdere forakter og diskriminerer yezidier, og kurdiske ledere har historisk stått bak omfattende overgrep. I siste halvdel av det tjuende århundre deltok likevel mange yezidier i de kurdiske geriljagruppene, peshmergas, som kjempet mot de skiftende regjeringene i Bagdad, og det mektige kurdiske partiet KDP regner både Lalish og Sinjar til sitt naturlige maktområde.

Etter at IS erobret Mosul sommeren 2014, ble det forventet at ekstremistene også ville angripe Sinjar. Kurdiske ledere, som ville inkorporere disse områdene i sin framtidige kurdiske stat, hadde lovet å beskytte yezidiene, men allerede før angrepet fra IS kom ble peshmergastyrkene trukket tilbake til de kurdiske kjerneområdene. Dette har skapt en dyp mistillit til de kurdiske partiene generelt og til KDP spesielt.

Til gjengjeld har en annen kurdisk gruppering, det revolusjonære partiet PKK, fått en høy stjerne. Geriljastyrker knyttet til dette partiet åpnet høsten 2014 en fluktvei for titusener av yezidier som hadde flyktet opp på Sinjarfjellet for å unnslippe IS. Tilhengere av PKK gikk også i gang med å organisere yezidier i sin spesielle variant av grasrotdemokrati, kalt «demokratisk autonomi». Tyrkia, som har kjempet mot PKK i mer enn tretti år, anser denne utviklinga som en trussel og har flere ganger angrepet Sinjar med bombefly.

Peshmergas fordrev IS fra Sinjar by i 2015, mens øvrige deler av Sinjar-regionen, herunder Nadia Murads hjemby Kocho, ble frigjort av irakiske styrker i 2017. Dermed var Sinjar under kontroll av flere væpnede grupper, de fleste bestående av yezidier, men med ulik lojalitet.

Den kurdiske folkeavstemningen om løsrivelse fra Irak i fjor høst utløste en militær respons fra regjeringa i Bagdad, og de fleste peshmergastyrkene måtte nok en gang forlate Sinjar. Yezidienes områder rundt Sinjar er høsten 2018 under kontroll av Hashd al-Shaabi militser underlagt regjeringa i Bagdad, men PKKs lokale avlegger YBS har et betydelig nærvær. Det er også styrker i området med lojalitet til KDP, i tillegg til uavhengige militser yezidier har opprettet.

Både regjeringa i Bagdad og de kurdiske myndighetene i Arbil krever lojalitet fra yezidiene, men gjør lite eller ingenting for å bedre deres situasjon. Mange yezidier vil derfor ha en egen irakisk provins for seg og de andre minoritetene i dette området.

Den islamske stat er altså fordrevet fra Sinjar, men har etterlatt seg omfattende ødeleggelser, massegraver og store mengder ueksploderte miner. De fleste yezidiene som flyktet i 2014 bor fortsatt i teltleire i den kurdiske regionen. Gjenoppbygginga går sakte; siden hverken Bagdad eller Arbil tar noe ansvar. Internasjonale hjelpeorganisasjoner sliter med byråkratiske hindre.

Heldigvis er det i ferd med å gå opp for det internasjonale samfunn at ikke bare yezidiene, men også andre religiøse minoriteter som de assyriske kristne kan forsvinne fra Midtøsten for alltid.

Nadia Murad  etterlyse verdenssamfunnets hjelp til å gjenreise Sinjar som et trygt hjem for hennes folk. Norge bør ikke nøle med å svare på oppfordringen.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: