Hva nå for Rojava?

«Selvstyremyndighetene i Nord-  og Øst-Syria»  styrer en fjerdedel av det krigsherjede landet.

USA trekker seg ut av Syria, og etterlater seg et usikkert kurdisk-styrt område. Nå er det bare en avtale med Assad-regimet som kan beskytte Rojava fra Erdogans blodtørstige islamister.

Det var ingen god dag for «Selvstyremyndighetene i Nord-  og Øst-Syria» (som nå er den offisielle betegnelsen på en fjerdedel av det krigsherjede landet), da USAs president Donald Trump erklærte at den lenge varslede tilbaketrekkinga av USAs styrker nå skulle gjennomføres umiddelbart. Alle visste at en slik tilbaketrekking ville komme, men tidpunktet var egnet til å skape nervøsitet; siden president Erdogan i Tyrkia i flere uker har bygd opp styrker ved grensa og stadig utmaler hvilken skjebne «de kurdiske terroristene» har i vente.

Det er under et år siden Tyrkia angrep enklaven Afrin lenger vest, et område med kurdisk befolkning som var geografisk skilt fra Rojava for øvrig. Over hundre tusen mennesker – hovedsakelig kurdere – ble drevet på flukt. Flyktninger fra andre deler av Syria er flyttet inn  og Tyrkia har dermed  gjennomført etnisk rensing av Afrin.

Tyrkia skjuler ikke sin makt.

Afrin administreres i dag som en del av Tyrkia, tyrkiske flagg henger overalt, gateskilt med arabisk og kurdisk tekst er bytte ut med tyrkiske skilt, og området følger tyrkisk tidssone. Kristne og yezidiske helligdommer er vandalisert og ulike islamistiske militser slåss i gatene, om utbyttet fra den omfattende plyndringa av private hjem, så vel som av bedrifter og jordbruksområder. Tusenvis av tonn oliven er fraktet til Tyrkia. De islamistiske militsene, som omfatter mange tidligere IS-soldater og kommandanter, er tiltenkt en viktig rolle i det varslede angrepet på Rojava.

Folk i Rojava har altså all mulig grunn til å være bekymret, men deres ledere har naturligvis vært forberedt på at støtten fra USA ikke kunne vare. Da jeg for få uker siden, før Trumps overraskende erklæring, snakket med lederen for utenriksavdelinga i selvstyret, Abdulkarim Omar, understreket han nettopp at en avtale med syriske myndigheter måtte komme før eller siden. Den offisielle betegnelsen «Selvstyremyndighetene i Nord- og Øst-Syria» er formulert for å understreke at det dreier seg om en del av den syriske staten. Betegnelsen Rojava (Vesten) som gir assosiasjoner til et større Kurdistan, løsrevet fra dagens stater, er bevisst utelatt. Det dominerende kurdiske partiet, PYD, følger ideologien til Abdullah Öcalan som avviser tanken om en egen kurdisk stat.

Syrias viktigste jordbruksområder ligger i nordøst.

Når selvstyret nå har løpende dialog med myndighetene i Damaskus er det ikke noe nytt. Selvstyret oppsto gjennom en avtale mellom Baath-partiet i Damaskus og ledelsen for PYD, og det har hele tida vært enklaver med regjeringsstyrker i Qamishlo og Hasaka, liksom det er kurdisk styrte områder i Aleppo og Damaskus.

Selv om USAs (nå modifiserte) raske tilbaketrekking svekker kurdernes forhandlingsposisjon overfor regimet, har selvstyremyndighetene fortsatt noen gode kort. SDF har store kamptrente styrker til rådighet, som regjeringsstyrkene ville ha store problemer med å overvinne. Det vil være i Assads interesse at SDF fortsetter å bekjempe IS, og den syriske regjering vil uansett ikke ha interesse av at de store jordbruksområdene og oljekildene i nordøst kommer under tyrkisk kontroll.

En sannsynlig vei videre er at syriske styrker utplasseres i nøkkelposisjoner langs grensa mot Tyrkia for å stagge Erdogans invasjonslyst. Men det vil bli vanskelige forhandlinger om en langsiktig løsning. Ventelig vil det bli akseptert en form for autonomi i kurdiske områder; kurdiske skoler vil nok fortsette å bruke kurdiske skolebøker men da som en del av det syriske undervisnings-systemet. Hvor mye av de revolusjonære selvstyreformene som kan opprettholdes vil det bli dragkamp om.

Amerikanske styrker beskytter paradoksalt nok Manbij mot angrep fra NATO-landet Tyrkia.

Store deler av dagens selvstyreområde er ikke befolket av kurdere. Byer som Manbij, Tel Abyad og Raqqa har arabisk flertall. Også her har PYD sørget for å innføre sitt særegne styresett, demokratisk autonomi. Det tyrkiske presset er størst mot Manbij, hvis innbyggere ble befridd fra IS av SDF i 2016. Ikke alle innbyggere i Manbij er glade i PYD eller demokratisk autonomi, men de er glade for at IS er borte, og ønsker avgjort ikke en tyrkisk maktovertakelse. Men de frykter også Assadregimet og dets beryktede sikkerhetsstyrker.

Dersom PYD, som del av en avtale med Damaskus, overlater Manbij til regimet, vil det i oppleves som et grovt svik av innbyggerne i byen. Det vil også styrke hatet mot kurderne i den arabiske opposisjonen mot Assad. Demokratiske og islamistiske opprørere, som forakter kurderne og betrakter på PYD og hele Rojava som regimets støttespillere, får sine holdninger bekreftet.

I valget mellom et angrep fra Erdogan og hans fanatiske islamister på den ene sida, eller en framforhandlet avtale med det forhatte Assad-regimet, blir regimet det klart minste ondet, men et onde like fullt.  Kurderne har ingen illusjoner om  sinnelaget hos makthaverne i Damaskus, men de veit altfor godt hva som venter dem hvis Tyrkia går til angrep.