30 grønne år

Over hele verden streiker skoleungdom mot sine foreldres klima og miljøpolitikk, og på Fornebu  samles 200 grønne aktivister til landsmøte i Miljøpartiet De Grønne. For tretti år siden var vi femti stykker som møttes i gymsalen på Bø Landsgymnas, sov på flatseng og smurte brødskiver på en benk.

Det er utrolig morsomt å se at partiet dag er blitt en viktig aktør i norsk politikk på alle nivåer; med representanter i kommunestyrer over hele landet, i samtlige fylkesting og på stortinget. Vi møtes i år til et velorganisert landsmøte Men det har ikke kommet gratis. Den håndfullen med entusiaster som holdt partiet i live i de tretti åra som har gått,  gjorde det under langt dårligere betingelser enn dagens folkevalgte og partiets korps av byråkrater heldigvis kan nyte godt av.

Harald Nissen driver valgkamp på torget i Trondheim

Etter at vi ikke klarte å bryte lydmuren ved Stortingsvalget i 1989, mistet vi mange av de kunnskapsrike og engasjerte menneskene som var med å starte partiet. Vi gikk inn i en lang periode med ørkenvandring, der bare et lite antall kommunestyrerepresentanter og små lokallag hold partiet i live. Selv kom jeg inn i Trondheim Bystyre i 1991 og satt som partiets eneste representant der, fram til Harald Nissen tok over i 2003. Valget av Harald falt sammen med et maktskifte i Trondheims-politikken som førte oss inn i arbeiderpartiets flertallskonstellasjon, der vi fortsatt sitter. Det var et av de første tegn på at MdG var i ferd med å bli en maktfaktor også i Norge..

Det går nok både opp og ned på meningsmålinger og ved valg, men tendensen har siden 2003 vært opp. Vi har trukket til oss et stort antall dyktige og kunnskapsrike medlemmer Med nominasjonen av Rasmus Hansson foran Stortingsvalget i 2013 fikk vi en nasjonal synlighet. Som stortingsrepresentant og talsmann har Rasmus – sammen med mange andre – løftet oss til voksende innflytelse.

lanmarie

Lan Marie Berg

Ikke minst har posisjonen i Oslo vært viktig. Med en utrolig evne til å tåle hets og trusler har Lan Marie Berg blitt et mektig symbol på grønn politikk. Når vi nå går inn i en ny kamp om plasser i kommunestyrer og fylkesting har vi mye å være stolte av, og har grunn til å håpe på vårt beste valgresultat noen sinne.

Men heller ikke grønn politikk kan unngå personkonflikter. Medlemmer av MdG har vært og vil være i tottene på hverandre både lokalt og sentralt. Dette viser seg blant annet i striden om hvordan partiet skal ledes.

Et av de sære trekk som har preget de grønne partiene internasjonalt er viljen til å utfordre mulig maktkonsentrasjon ved å velge to likestilte talspersoner i stedet for én partileder. Folk som er mere opptatt av kortsiktig gevinst enn langsiktig endring ser på denne ordningen med stor forakt. Selv har jeg vært en av to talspersoner for mdg nasjonalt i flere runder. Jeg hadde også tittelen partileder i ett år, men den ordningen gikk partiet raskt bort fra.

3grønne

Tre tidligere talspersoner: Birte Simonsen, Jan B Vindheim og Ane Aadland.

I MdGs historie har en rekke ulike konstellasjoner av menn og kvinner fylt rollen som nasjonale talspersoner – i én periode var det faktisk to kvinner – men bare i to tilfeller har samarbeidet mellom talspersonene skjært seg. Den første gangen var da Hannah Marcussen og Sondre Båtstrand ikke hadde den nødvendige kjemien, den andre gangen var da forholdet mellom Rasmus Hansson og Hilde Opoku gikk fullstendig vranglås. Ikke minst med konflikten mellom Hilde og Rasmus i friskt minne, har ropet om en tradisjonell Partileder økt i styrke

Nå er det naturligvis mange grønne partier som fungerer helt utmerket med partileder. Det har mye med personlighet å gjøre: i England ble sterke og tydelige Caroline Lucas valgt til partileder i 2008, men er idag talsperson sammen Jonathan Bartley.

Vårt norske grønne parti avholdt en uravstemning om talspersonmodellen i 2018, som ga et klart flertall for ledermodellen. For oss som liker modellen med talspersoner er dette naturligvis skuffende, men ikke verre enn at vi kan leve med det. Det som er tyngre å svelge er prosessen fram til realisering av vedtaket. Tilhengerne av effektivitet (som jo er hovedargumentet for å ha en Leder) tok ingen sjanser.

Partiets vedtekter sier klart og utvetydig at vedtektene bare kan endres av landsmøte, med 2/3 flertall, men effektivitets-forkjemperne fikk landsstyret til sette vedtektene til side. Det ble vedtatt at uravstemning  med simpelt flertall kunne endre vedtektene. Ikke nok med dette; dette klare bruddet på partidemokratiet ble velsignet av partiets kontrollkomite. Når vi nå samles til landsmøte forutsettes det derfor at vedtektene er endret gjennom en uravstemning, i klar konflikt med partiets egne vedtekter.

Det er mange som mener at de sammenknyttede miljø- og klima-konfliktene er så alvorlige at demokratiet må erstattes av folk med handlekraft. Det er urovekkende at slike tendenser kryper inn i Miljøpartiet De Grønne. Vi må håpe at dette maktovergrepet fra leder-tilhengerne blir et engangstilfelle.

 

1 kommentar (+add yours?)

  1. Brigt Hope
    mai 25, 2019 @ 08:10:04

    Dette, og vrangforestillingen om at grønn vekst er mulig.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: