Religion i det grønne skiftet.

I Norge og Vesten tror vi gjerne at politisk handling må hvile på grunnleggende sekulære, eller rett og slett materialistiske holdninger. Vi har derfor lett for å neglisjere og nedvurdere religiøse tilnærminger til bærekraft og klimaendringer. Likevel er det et faktum at det overveldende flertall av verdens befolkning har et grunnleggende religiøst livssyn, og begrunner sine politiske vurderinger i dette livssynet. Det er derfor vesentlig å bidra til at økologiske perspektiver lar seg integrere, og blir integrert, i religiøse tilnærminger til virkeligheten. Religiøse leder besitter en moralsk autoritet som kan bidra sterkt til å påvirke holdningene og oppførselen hos deres tilhengere.

Dette er utgangspunktet for den konferansen om religioner, klima og bærekraft som denne uka har vært arrangert i Bergen by. Som deltaker på konferansen har jeg fått møte reflekterte representanter for kristne tradisjoner fra ulike deler av verden, så vel som muslimer, buddhister og andre ikke-kristne mennesker med et dypt engasjement for klima og miljø.

På konferansen kom det mange eksempler på innsats for økologisk ansvarlighet i kristne kirker fra ulike deler av verden. Mange av de kristne innlederne var opptatt av å tilbakevise historikeren Lynn Whites påstand i et essay fra 1967,. White hevdet at den bibelske guds plassering over og utenfor skaperverket utgjør grunnlaget for den overutnyttelse av naturen som har ført til våre dagers økologiske krise. Konkret uttrykkes denne plasseringa som at Vårherre har gitt mennesket et ansvar for å forvalte naturen, hvilket ofte har blitt forstått og praktisert som en fullmakt til å rasere naturen til egen fordel.

I møtet med klima- og miljøutfordringene har mange kristne vært nødt til å analysere og revurdere sin tolkning av dette forvalterprinsippet. Denne utviklinga, som framhever de kristnes ansvar for å beskytte skaperverket, er et interessant og gledelig faktum. Den Norske Kirke oppviser, for eksempel, et sterkt og dypt miljøengasjement. Et viktig referansepunkt i dette arbeidet er Frans av Assisi. Det var hans eksempel som inspirerte den interreligiøse konferansen i Assisi i 1986, som førte til så vel kristne som muslimer, jøder, hinduer og buddhister sendte ut opprop med oppfordring til sine tilhengere om å vise ansvar for miljøet.

For kristenheten totalt er det naturligvis av stor betydning at lederen for verdens største trossamfunn, Pave Frans, som jo har tatt sitt navn etter mannen fra Assisi, i 2015 sendte ut encyklikaen Laudato Si, der han pålegger sine tilhengere ta på alvor de utfordringene klimaendringer og økologisk utarming stiller oss overfor.

Det er altså en gledelig utvikling i retning av økologisk fornuft i mange kristne menigheter. Det er likevel et faktum at selv de ivrigste tilhengerne av å tolke forvalterprinsippet som et påbud om økologisk ansvarlighet, gir mennesket en overordnet rolle i forhold til de øvrige livsvesener vi deler denne planeten med. For å finne religiøse holdninger som i større grad ser mennesket som en integrert og likestilt del av et økologisk fellesskap, må vi se til det som kalles naturreligioner,  gjerne i sjamanistiske eller indo-iranske tradisjoner.

Eksempler på slike respektfulle holdninger i møtet med den øvrige naturen ble presentert i to foredrag om samisk religiøsitet. Om samisk tradisjon ikke direkte anser naturen som guddommelig, mener samer i alle fall at både flora og fauna har hellig verdi og må møtes med respekt. Et eksempel var en samekvinne som ber høflig om tillatelse før hun høster gress til fottøyet sitt. En slik holdning plasserer mennesket som en del av naturen, og ikke som en overordnet inntrenger.

Det vil være urealistisk og ufornuftig å forvente at alle verdens milliarder av mennesker skal tilegne seg slike holdninger, selv om de aktuelle foredragene ble svært godt mottatt på dagens konferanse. At modige og engasjerte mennesker finner rom for økologisk fornuft i sine respektive tradisjoner er det all mulig grunn til å glede seg over, selv om de ikke går like langt ..

Jeg sitter imidlertid igjen med et viktig ubesvart spørsmål. Et spennende foredrag, om hvordan kristen etikk må utgjøre en moralsk motvekt mot den pågående ødeleggelsen av klima og miljø, unnlot å ta stilling til hvordan en slik opposisjonell holdning skal praktiseres. I tråd med Luthers lære om de to regimenter, som forutsetter at religion og statsstyring ikke skal blandes, unnlot foredragsholderen å gå inn på hvordan en økologisk etikk skal møte pågående ødeleggelser. Ordet sivil ulydighet ble ikke nevnt, ei heller ikkevoldelig motstand eller militant protest. For meg er det åpenbart at et sterkt engasjement ikke kan forbli en abstraksjon. Den må føre til aktiv handling, av og til handling som bryter statens, men ikke Guds, lover.

1 kommentar (+add yours?)

  1. Jan Bojer Vindheim
    feb 19, 2020 @ 09:34:31

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: