Skjebnetime for Syrias lidende folk.

I 2011 demonstrerte millioner av syrere mot Assad-regimet

De som trodde krigen i Syria ikke kunne bli verre, har nok en gang tatt feil. Tragedien som snart har vart i 10 år kan se ut til å gå mot et grusomt klimaks. Hvordan det ender er det umulig å si.

I en blodig offensiv mot Idlib har Putin og Assad, i strid med vedtatte avtaler, drevet nok en million sivile på flukt. I Tyrkia, som jo allerede har gitt rom til flere millioner flyktninger fra Assads terror, har Erdogan svart ved å øke sin militære innsats, i håp om å bevare en sone for flyktningene på syrisk side, slik at  ikke også de kommer inn i Tyrkia.

Putin har ikke sett med blide øyne på denne forsinkelsen i planene om å reetablere Assad-styret i Idlib, og har gjennomført et sviende angrep som har utslettet en tyrkisk militær kolonne og drept flere titalls tyrkiske soldater. Tyrkia har, i skrivende stund, gjennomført nye angrep, og krevd full støtte fra NATO. Ytterligere eskalering er en skremmende mulighet. Krefter som kan stanse volden er det vanskelig å få øye på.

Ingen kommer ut av dette med reine hender, men noen parter har åpenbart større ansvar enn andre.

Først og fremst ligger skylda hos Baathregimet, som forsøkte å stanse de fredelige demonstrasjonene i 2011 med ubegrenset vold, slik denne brutale politistaten har vært vant til å håndtere kritikk. Videre må vi slå fast at den langvarige tragedien er blitt holdt vedlike av parter som Saudi-Arabia, Qatar og USA som har gitt opprørerne nok støtte til å hindre at de ble utslettet, men ikke nok til at de har kunnet velte Assad.

Tyrkia har hatt en spesiell rolle i dette spillet. Med sin lange grense mot Syria har Tyrkia kunnet slippe våpen til opprørsstyrkene over grensa. Tyrkia har dessuten hjulpet store flokker islamske ekstremister inn i nabolandet. Disse ekstremistene har vært nødvendige for de ulike islamistgruppenes framgang, og ikke minst for den sterke posisjon Den islamske stat klarte å tilkjempe seg. Tusener av døde islamister fra Asia, Europa og Afrika er funnet med tyrkiske stempel i sine pass. Omfanget er så stort at det må ha hatt aktiv aksept fra Erdogan og hans sikkerhetstjenester.

Ofre for regimets bruk av sarin-gass i Khan Sheikhoun.

På regimets side har vi Iran og etterhvert Russland, som begge har vært villige til å massakrere titusener av syrere for å holde Assad ved makta. De ser regimets overlevelse som viktig for sin egen internasjonale rolle. Det er russiske fly som har hovedansvaret for den totale utslettelsen av byer og områder som har motsatt seg regimets kontroll, mens Iran og prestestyrets allierte militser har stått for utsulting, tortur og massakrer på bakken.

Vestlige «anti-imperialister» som stiller seg på Assads side er overbevist om at hele opprøret har vært dirigert fra USA, mens opprørerne på sin side er bitre over den manglende støtte stormakten faktisk har gitt dem. Obama stanset CIAs støtte til opprørerne, og vendte det blinde øye til de mange blokadene med systematisk utsulting av sivile. Han unnlot også å svare på de gjentatte kjemiske angrepene, selv når de åpenbart brøt med den røde streken han hadde tegnet. Uten tvil har USAs tilbakeholdenhet oppmuntret regimet til å fortsette med sine grove overgrep.

Tyrkia har sammen med Saudi-Arabia og Qatar kanalisert sin støtte til de islamistiske gruppene blant opprørerne. Dette har ikke bare gitt ekstremistiske grupper som tidligere al Qaeda-avlegger Hayat Tahrir al Sham sterk militær overlegenhet, det har også svekket den internasjonale støtten til de demokratiske gruppene som dominerte i opprørets første fase.

Den islamske stat fikk omfattende støtte fra Tyrkia og Saudi Arabia

Den eksplosive framgangen til den islamske stat i 2014 ble gjort mulig både av regimets svekkede posisjon – som følge av desertering, militære tap og sviktende kampmoral – og av splittelsen blant regimets motstandere, der ulike islamistgrupper etterhvert holdt en utmattet sivilbefolkning som gisler, og nesten over alt klarte å tvinge sitt styresett på de mange lokale folkerådene som hadde sprunget opp i områder der regimet var drevet vekk.

Framgangen for den islamske stat i Irak og Syria endret krigen på flere måter. På den ene side fikk den slike grupper som Hayat Tahrir al Sham til å framstå som moderate, på den annen side tvang den fram en reaksjon fra en internasjonal koalisjon med USA i spissen. Denne koalisjonen tok på seg å knuse IS, men ikke å velte regimet i Damaskus. Mens koalisjonen nedkjempet IS, kunne derfor Assad med hjelp fra Iran og Russland fortsette sine overgrep mot de store delene av det syrisk folk som nektet å underkaste seg.

PYD har organisert både kurdiske og arabiske kvinner i kampen mot IS:

En annen effekt av koalisjonens kamp mot IS, var at kurdiske militser ledet av PYD, en avlegger av Tyrkias erkefiende PKK, kunne etablere sitt revolusjonære styresett i store områder. PYDs styresett er ikke perfekt, men likevel langt å foretrekke for situasjonen i de øvrige delen av Syria. Imidlertid avviste viktige deler av den arabiske opposisjonen å samarbeide med PYD, som de beskyldte for å stå i ledtog med Damaskus.

Etter at Erdogan overtalte president Trump til trekke støtten til PYD, kunne Tyrkia derfor sette inn syriske opprørsgrupper mot de kurdisk -kontrollerte områdene, og PYD ble nødt til, om enn motvillig, å vende seg til Assad og Putin. Hvilke konsesjoner regimet vil gi til kurdisk revolusjonær autonomi, på kort og lang sikt, er uavklart.

Millioner av flyktninger fra Assadregimet ser mot Europa.

Myten om at krigen i Syria er organisert av USA og NATO er altså ikke i samsvar med fakta. Hverken Obama eller Trump har villet velte Assad, og regimets fortsatte eksistens er idag neppe truet. Baath-partiets kontroll er nok svekket i det meste av landet, men det er ingen grunn til å forvente at de mange millionene som har flyktet fra regimets terror vil ønske å vende tilbake. Tyrkias støtte til de gjenværende opprørsgruppene i Idlib kan neppe ha annen effekt enn å forlenge pinen.

Erdogan blir nødt til å åpne grensene for befolkningen i Idlib når Assads styrker snart ruller fram til grensa. Flyktningene vil uvegerlig søke seg videre mot Europa, som dermed får en pris å betale for sin manglende vilje til å gripe inn overfor Assad, uansett hvilke grusomheter han har begått.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: