Amitav Ghosh og muskatens forbannelse

For noen år siden kom jeg over romanen «The Hungry Tide», der forfatteren Amitav Ghosh skriver om livet i Sunderban-deltaet, villmarka der flodene Ganges og Brahmaputra møter Bengalbukta. Han skildrer naturen som en sensuell kraft, som hovedaktør i en historie der menneskene blir statister. Det er derfor ingen overraskelse at han i seinere bøker går dypt inn i de akselererende krisene knyttet til klima og miljø. Han ser klimaendringer og andre tegn på økologisk sammenbrudd som naturens reaksjoner på menneskelige overgrep. Disse overgrepene er gjort mulig ved for å fornekte de gamle fortellingene som knyttet mennesker til den naturen de lever i.

For et par år siden tok Ghosh opp problemene med å behandle klima- og miljø-krisene skjønnlitterært. I den vesle boka  Uncanny and Improbable Events  viser han hvordan disse krisene avdekker grunnleggende mangler i våre dagers dominerende virkelighets-forståelse. De har rett og slett så usannsynlige utslag at de sprenger grensene for en troverdig fortelling.

På grunn av disse problemene med en skjønnlitterær tilnærming  har Ghosh valgt å presentere sin analyse av forholdet mellom mennesker og miljø i sakprosa.  Boka The Nutmeg’s Curse bruker – som tittelen antyder  – muskatnøtta som utgangspunkt for en analyse av den menneskelige situasjon i bred forstand. Ghosh trekker inn alt fra  klimautfordringer, pandemier og redusert biologisk mangfold til fattigdom og globale folkevandringer.

Muskatnøtta vokste for fem hundre år siden bare på Bandaøyene, ei lita øygruppe som idag er en del av Indonesia. Hollenderne, som kom til  Banda på 1600-tallet, hadde ikke  bruk for lokalbefolkningen, og bestemte seg like godt for å utrydde dem. De fleste banda-boerne ble derfor drept eller gjort til slaver. Dette er for Ghosh et utslag av at hollenderne så på muskatnøtta utelukkende som en økonomisk ressurs, og slett ikke som ledd i et levende økosystem.  Hollendernes overgrep mot bandaboerne er dermed et tidlig og tydelig utslag av  en vestlig sivilisasjon  der naturen er redusert til en passiv ressurs. Denne evnen til å lukke helheten ute er etter Ghoshs vurdering kjernen i en materialistisk reduksjonisme som har erobret jordkloden, bit for bit, etter først å ha erobret makthavernes bevissthet. 

Ghosh skriver om sammenhengene i naturens store og små kretsløp.  Ingenting eksisterer uten å inngå i en større helhet. Innbyggerne på Banda-øyene dyrket muskat-trær som en integrert del av en helhet som også omfattet deres egen eksistens. Europeerne så bare de økonomiske mulighetene ved krydderhandelen. Hverken den lokale menneskebefolkningen eller den lokale flora og fauna hadde noen som helst interesse annet enn den økonomiske. 

Motsetningen til en slik endimensjonal tilnærming er, mener Ghosh, den holdningen man finner  hos folk som lever i naturen og handler i samarbeid med naturens egne krefter. Slike samfunn ser på dyr, planter og landskap som aktører man må ta hensyn til. Som representant for en slik holdning trekker Ghosh fram yanomami-høvdingen Davi Kopenawa som er klar i sitt forsvar for den naturen hans folk inngår i. Ghosh anerkjenner at liknende strømninger både har vært og fortsatt er tilstede i  europeiske tradisjoner, om de enn er drevet under jorda etter århundrers aktive undertrykkelse. Torturen av Bandaboernes ledere blir da en parallell til den samtidige torturen i de europeiske hekseprosessene. I begge tilfeller er de menneskelige ofrene representanter for den naturen hvis krefter skal undertrykkes og fornektes.

Ghosh tar til orde for det han kaller en vitalistisk holdning, en holdning der naturen og dens elementer som dyr, planter, elver og fjell anerkjennes som partnere i en felles livsverden. Han nevner med anerkjennelse Bron Taylors arbeide med Mørkegrønn religion  og bruker endel plass på å diskutere hvordan man skal unngå at slike holdninger blir utnyttet  i fascistiske og andre autoritære bevegelser.  Det at vitalismen kan finnes i reaksjonære utgaver gjør ikke dens grunnleggende holdninger ugyldige.

Samtidig med The Nutmeg’s Curse leste jeg romanen Gun Island som Ghosh skreiv parallellt med den muskat-inspirerte sakprosaen. Den handler om en svært moderne, agnostisk mann, Deen Datta, som blir viklet inn i en gammel historie om slangegudinna Manasa Devi. Hun forfølger dem som ikke viser henne  respekt, gjennom tid og rom. Datt besøker hennes tempel i Sunderban før det rives ned av stigende hav, og opplever deretter hennes nærvær i ulike sammenhenger, mest dramatisk i den flomherjede byen Venezia.

Manasa Devi blir gjort til representant for jordklodens livskrefter; krefter som har blitt  undertrykt  av menneskehetens teknologiske sivilisasjon. Disse livskreftene i Jorda slår nå tilbake, med midler som klimaendringer og pandemier, skriver Ghosh. Den sammensatte krise menneskeheten står overfor kan bare løses om vi slutter å se på naturen og dens elementer som passive og ubevisste ressurser, og anerkjenner naturens aktive bidrag til denne planetens utvikling.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: