Hvem tjener på parlamentarisme?

Min partifelle Ask Lindal har reist debatten om Trondheim kommunes styringsform. Han mener det er på tide å forlate formannskapsmodellen, som de fleste kommuner og fylkeskommuner i Norge praktiserer, og innføre parlamentarisme. Det er en styreform som vi bare finner i  to norske kommuner idag; nemlig de store byene Oslo og Bergen. Tromsø forsøkte seg også, men gikk tilbake til formannskapsmodellen i 2015.

Debatten er på ingen måte ny i Trondheim; innføring av parlamentarisme har stort sett vært diskutert foran hvert eneste lokalvalg. Mønsteret er lysende klart: Høyre og AP, de to partiene som  skifter om å forvalte ordførerkjedet her i byen, ivrer for parlamentarisme, gjerne med FrP på slep. Alle de små og mellomstore partiene i bystyret har vært mot. 

De to store (og frp) har hatt flertall tilsammen, og kunne ha innført det nye styringssystemet. Men hverken Høyre eller Ap har hatt reint flertall i bystyret på svært lenge. De har hatt alliansepartnere på hver sin side som har satt foten ned, og siden vervet som ordfører har  vært viktigere enn parlamentarisme for dem begge, har de forhandlet bort parlamentarisme for å få de små partienes støtte.

Hva er det så som gjør parlamentarismen attraktiv for de store og ikke for de små?

Siden 1832 har norske kommuner vært styrt etter formannskapsmodellen. Den innebærer at kommunestyret velger en ledelse der konkurrerende partier er representert. Ordfører leder formannskapet, men det omfatter også representanter fra opposisjonen. Denne modellen favoriserer kompromiss i vedtakene, og gir  opposisjonen løpende innsikt i  utviklinga av større saker.

I et parlamentarisk system er formannskapet erstattet av et byråd som bare har representanter for flertallet. Opposisjonen er ikke representert i dette organet. Byrådet forbereder sakene internt før de velger å presentere dem for kommunestyret, og opposisjonen har dermed mindre mulighet til å påvirke prosessen. Kompromiss blir unødvendig; makta rår. 

Den økte makta parlamentarisme gir flertallspartiene kompenseres ved å gi større ressurser til opposisjonen. De skal ha lønnede rådgivere og flere heldagsstillinger, dette fører til en oppsvulming av antallet av heltidspolitikere.  Fritidspolitikernes innflytelse reduseres tilsvarende. Økte utgifter blir det også av dette.

Parlamentarismen sies å være mere effektiv. Den gjør det lettere for de store å utøve makt, og vanskeligere for de små å nå fram med sine motforestillinger. MdG i Trondheim har hittil stått på de små partienes side i denne debatten. Nå utøver partiet synlig byrådsmakt både i Oslo og Bergen, mens De Grønne i Trondheim har havnet i skyggen av Ap og SV, til tross for at de er en nødvendig del av det politiske flertallet. Dersom partiet nå går inn for et parlamentarisk system i Trondheim Bystyre  markerer det et skifte.

MdG definerer seg nå som et parti som forvalter makt. Det er ikke  noe galt i det; alle partier ønsker jo makt til å realisere sin politikk, Men parlamentarismen er bare et gode for det til enhver tid sittende flertallet. I samarbeid med AP kan MdG nyte godt av den økte makta i et byråd. Skulle flertallet skifte vil partiets mulighet til å drive opposisjonspolitikk være svekket.

Jan B Vindheim

fylkestingsrepresentant for MdG

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: