Cannabisutsalg må være lokale!

Partifelle Ask Lindal skriver i et engasjert innlegg at lokale cannabisutsalg er en dårlig ide. Han skriver også mye om ungdomspartienes innflytelse på moderpartiene, et tema jeg ikke skal ta opp her.

Jeg vil heller ikke drøfte spørsmålet om hvorvidt det er ønskelig å innføre lovlig omsetning  av cannabis, men finner det verdt å nevne at cannabis inntil nylig var en normal handelsvare i store deler av verden. Derfor kunne kolonimakter som England og Frankrike tjene gode penger gjennom avgifter på cannabisomsetningen i blant annet India og Marokko. Da  FN i 1961vedtok  å ta med cannabis blant forbudte rusmidler protesterte mange land, og ikke før sist på 1980-tallet hadde    stater som  India og Pakistan innført de nødvendige lovene, enn si praktisert dem.

Heller ikke vil jeg gå inn på hvordan omsetning av cannabis til medisinsk bruk bør reguleres, eller hvorfor Norge er det eneste landet i Europa der det er forbudt å dyrke industrihamp, en plante som har lange tradisjoner også i Norge, men som  ikke gir rus. 

Det er dessuten relevant å påpeke at «narkotika» er en samlebetegnelse på forbudte rusmidler med høyst ulike egenskaper. De har det til felles at de er oppført på den såkalte narkotikalisten. Om cannabis fjernes fra denne listen, vil det ikke lenger være «narkotika».

Så til hvordan cannabis kan reguleres. Dersom cannabis blir legalisert må det etableres regler for  omsetningen. Dette kan gjennomføres på ulike måter. Uruguay har en streng ordning; der registrerte brukere kan kjøpe sine kvoter på apotek. Delstater i USA har modeller som spenner fra strengt kontrollert omsetning i Oregon til det forbudstilhengerne vil kalle «fri flyt» i delstaten Colorado.  

I Norges tilfelle vil det være naturlig å bygge på erfaringene fra Vinmonopolet. Det ble som kjent opprettet etter at forsøket på å forby all omsetning av brennevin og sterkvin slo feil. Men Norge slapp ikke dermed  alkoholen helt fri. Vi har strenge regler for omsetning av dette rusmidlet. De folkevalgte i kommunene bestemmer når skjenkestedene skal stenge,  hvorvidt Vinmonpolet skal få etablere utsalg og hvor slike utsalg skal ligge.   

Om cannabis blir etablert etter en slik modell, får vi statlige utsalg for kontrollerte varianter av   cannabis. Ethvert slikt utsalgssted må ligge i et lokalsamfunn, en kommune. Det vil derfor være naturlig, etter norsk forvaltningsskikk, at  kommunestyrene avgjør om og hvor utsalgene opprettes. Likeså at  kommunestyrene fastsetter åpningstidene for slike utsalg.  

Da vil det i Norge være mange kommuner der det ikke kommer på tale å opprette cannabisutsalg. Det er ikke lenge siden mange norske kommuner hadde ølmonopol, og noen var helt uten lovlig salg av alkohol. Å la lokalsamfunnet bestemme ved at kommunestyrene tar stilling til opprettelsen av eventuelle cannabisutsalg må være et sentralt element i regulering av dette markedet. Det kan naturligvis også tenkes folkeavstemninger i kommunene, slik det jo har vært om alkoholutsalg.

Så er det naturligvis et faktum at cannabis neppe blir legalisert i Norge med det første. Kan vi likevel tenke oss at kommunestyrer, i praksis de folkevalgte i de store byene, kan foregripe begivenhetene og sette i gang kontrollert omsetning uten statlig legalisering?

Det er slett ikke umulig, og det nærmeste eksemplet er Nederland, der systemet med «coffeeshops» har fungert i snart femti år, mens cannabis fortsatt er forbudt. Dette skjer ikke bare ved at politi og offentlighet ser gjennom fingrene med salget. Nederland har utviklet et nasjonalt  regelverk som har vært justert en rekke ganger. Det slår blant annet fast hvor mye cannabisutsalgene til enhver tid kan ha på lager, hvor gamle kundene må være, og hvor mye som kan selges av gangen. Dette regelverket praktiseres ulikt fra sted til sted, og ikke alle kommuner vil ha slike butikker.

En vesentlig svakhet ved det nederlandske systemet er det såkalte «bakdør-problemet». Det er  straffbart å levere varene som går ut hoveddøra. Produksjon og import straffeforfølges. Det problemet kan bare løses ved en omfattende reform.

Et annet, mye omtalt, problem er cannabis-turismen. Det er svært bra for reiselivsbransjen at mange velbeslåtte turister tiltrekkes av coffeeshops, mindre populært er at kunder kommer kjørende fra Tyskland eller Belgia til nederlandske grensebyer bare for å kjøpe cannabis. Dette problemet vil naturligvis reduseres sterkt når både Tyskland og Luxemburg gjennomfører full legalisering av alle omsetningsledd, slik de har vedtatt å gjøre.

Det er altså både mulig og ønskelig at omsetning av cannabis reguleres lokalt, enten det foreligger nasjonal regulering eller ikke. Mange kommuner vil ganske sikkert ikke ha  cannabisutsalg, og  etablering av cannabisutsalg må begynne i de kommunene der aksepten er størst.  

De siste åra har opinionene endret seg i spørsmålet om cannabis.  Etter rusreformens nederlag i Stortinget  har vi også fått en debatt om grensene for politiets maktutøvelse. Vedtaket hos Venstre om å åpne for lokale cannabisutsalg er kanskje ikke  noen stor stemmesanker, men det er en logisk videreføring  av den pågående debatten, som ikke uten videre kan avfeies. 

Reklame

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: