Så har vi hengt opp en ny kalender, og venner oss til å leve i 2023. Det utløser tanker om hvilken framtid vi går i møte. Mange kommentatorer her på berget er først og fremst opptatt av det nådeløse russiske angrepet på Ukraina og av den uventede styrken i den ukrainske motstanden. Denne krigen på europeisk jord har revet tryggheten vekk også for den norske befolkningen. Kontrasten mellom de voksende køene foran matsentralene og de skatteflyktende milliardærene i Sveits avdekker en avgrunn av usikkerhet. Troen på endeløst framskritt, i form av evig økonomisk vekst, har plutselig blitt svekket.
Oppmerksomheten er mindre om andre kriger og kriser, til tross for at flere av dem henger sammen med den nå så tydelige russiske imperialismen. Rett nok frykter noen at serbiske opptøyer i Kosovo er innledningen til nye runder med blodbad på Balkan. Færre tar inn over seg at russerne ikke lenger er i stand til å forsvare Armenia mot angrep fra Azerbaijan. Med Tyrkia i ryggen kan det oljerike nabolandet åpent erklære at armenerne er undermennesker som må utslettes en gang for alle. Absurd nok bruker Azerbaijan miljøargumenter for å forsvare sin blokade av den armenske enklaven Nagorno Karabakh.
Lenger vest er det ingen miljøargumenter som kan forklare at russiske fly har lagt Syria i grus for å holde Assadregimet ved makta, og sikre den russiske marinebasen i Tartous. Heller ikke er det omtanke for truede økosystemer som får den tyrkiske presidenten Erdogan til å bombe kurdisk-styrte områder i nabolandene Syria og Irak.
Dermed har jeg på ingen måte presentert en fullstendig liste over de mange grufulle krigene som store deler av menneskeheten har levd og fortsatt må lever med. Når vi med god grunn frykter at militær krig skal bli en del av hverdagen også i Europa, har vi lett for å glemme den pågående krigen vi fører mot naturen.
Det er knapt et område på denne planeten som ikke er påvirket av menneskelig aktivitet. 8 milliarder menneskelige individer som kjemper for å overleve reduserer i økende tempo rommet for andre livsformer enn dem vi har umiddelbar bruk for. Systematisk fjerner vi grunnlaget for våre egne liv. Tydeligst er dette kanskje i klimaendringene som ikke lenger lar seg fornekte, og som alle ansvarlige politikere hevder å ta på dypeste alvor. Det de i virkeligheten realiserer er likevel i all hovedsak synptombehandling. Og om de klarer å vedta tiltak som monner, vil et ensidig fokus på reduserte klimautslipp raskt komme i konflikt med det biologiske mangfoldet.
Avtaler i Montreal og andre steder lover nok mye, men jeg har ingen tro på at være seg norske eller andre regjeringer virkelig vil sette hensynet til naturens mangfold foran ønsket om arbeidsplasser og økonomisk vekst. Også «grønne» partier fokuserer på symptombehandling og teknologiske fiksfakserier, framfor systemendringer og forbruksreduksjon. Det politiske systemet i demokratiene har ikke rom for å fremme politikk som gir flertallet lavere kjøpekraft. Autoritære herskere i land som India eller Tyrkia har heller ingen grunn til å redusere nedbygginga av natur.
På kort sikt er jeg nok redd for at vi vil oppleve et voksende antall militære konflikter og terrorhandlinger. Midtøsten og andre områder i verden er stappfulle av unge menn uten framtidsutsikter. De rekrutteres lett av islamister, nasjonalister og andre fanatikere. Min dypere bekymring er at menneskeheten er i ferd med å undergrave sitt eget livsgrunnlag.
Men for all del: planetens framtid er ikke truet, hverken av av Vladimir Putin, Jonas Gahr Støre eller Elon Musk. Vår egen framtid er derimot truet, ikke bare av de nevnte herrer, men av alle oss 8 milliarder andre som setter kortsiktig komfort langt høyere enn langsiktig økologisk bærekraft.
Vindheimbloggen 
Siste kommentarer