Anarkister kjemper med andre midler og på andre måter enn politiske partier. I et flerpartisystem er politikk et spill om kompromisser. Anarkistenes mål er et helt annet samfunn, selv når de kjemper for bedre boliger og kortere arbeidstid. Men de to tilnærmingene utfyller hverandre. I denne og seinere artikler vil jeg presentere anarkistisk teori, med særlig vekt på de trekk ved anarkismen som har bidratt til å skape den økologiske politikken.
Aller først vil jeg presentere anarkismens kanskje aller viktigste teoretiker, Peter Krapotkin.
Peter Krapotkin, født i 1842, var en russisk fyrstesønn. Han var tiltenkt en karriere i militæret slik hans bakgrunn tilsa, men skulle etterhvert velge et helt annet liv. Som tenåring ble han personlig pasje for Tsar Nikolai. Erfaringene derfra lærte ham mye om eneveldets skyggesider.
Da Krapotkin skulle velge sin utplassering i det militære valgte han til alles forbauselse å reise til Øst-Sibir. Der levde han i flere år under primitive forhold og fikk god innsikt i forholdene for den fattige befolkningen. Samtidig studerte han områdets geografi og leverte en avhandling som endret kunnskapen om de sibirske fjellkjedene. En av fjellkjedene i Sibir har da også fått hans navn.
Etter fem år vendte han i 1867 tilbake til St Petersburg og ble tilbudt stillingen som sekretær i det russiske geografiske selskapet, men avslo tilbudet. Han reiste i stedet til Europa og oppsøkte det russiske emigrantmiljøet i Sveits. Der foregikk det heftige samtaler om radikale ideer til endring av samfunnet. Krapotkin vurderte ulike sosialistiske retninger før han landet på anarkismen. Viktig for denne avgjørelsen var møtet med de anarkistiske arbeiderne i Juraføderasjonen.
Tilbake i Russland ble Krapotkin aktiv i Tsjaikovski-sirkelen, en hemmelig gruppe som arbeidet for å bedre folkets kår, og spredte samfunnskritiske skrifter. Han ble – i likhet med andre medlemmer av kretsen – fanget av tsarens hemmelige politi i 1874. I to år satt han i det beryktede Peter-Paul fengselet før han klarte å gjennomføre en spektakulær flukt. Han kom seg til Finland og videre via «den svenske byen» Kristiania til England og etterhvert til Sveits igjen.
Krapotkin ble nå raskt en ledende skikkelse i anarkistbevegelsen. Dette brakte ham uunngåelig i konflikt med myndighetene i flere land, og i 1882 ble han dømt til fire års fengsel i Frankrike. Etter at han i 1886 ble satt på frifot igjen, skreiv Krapotkin ei bok om sine erfaringer som fange, og konkluderte med at hele fengselssystemet må avvikles. Det bidrar jo på ingen måte til å forbedre de innsatte.
II
Anarkismen rommer mange ulike strømninger med forskjellige tanker om hvordan samfunnet bør organiseres. Krapotkins versjon ble det som kalles anarkistisk kommunisme, et system der alle individer har samme rettigheter. Samfunnets verdier er ikke skapt av isolerte individer men av fellesskapet. Enhver har derfor rett til å få sine behov tilfredsstilt. Liksom bibliotek og parker er gratis og åpne for alle, må også samfunnets øvrige tjenester være fritt tilgjengelige for enhver. Krapotkin så for seg et pengeløst samfunn.
Krapotkin antok at alle arbeidsføre individer ville ønske å bruke sine krefter, og utvikle sine evner. Både kropp og sjel skulle utvikles. Folk burde derfor gjerne, i likhet med Krapotkin selv, dyrke mat i sin egen grønnsakhage. Krapotkins tanker om betydningen av å integrere grøntområder i byene har påvirket seinere byplanleggere som Patrick Geddes.
Krapotkin så for seg desentraliserte og arbeiderstyrte fabrikker, og støttet de framvoksende samvirkebevegelsene. Uten å forestille seg det forbrukspress vi nå lever under, antok han at alle menneskelige behov kunne tilfredstilles med tre til fire timers arbeide pr dag.
Krapotkin var en flittig skribent, startet flere aviser og tidsskrifter for anarkistbevegelsene og bidro til enda flere. Midler til livets opphold fikk han som medarbeider i vitenskapelige tidsskrifter der han skreiv under psevdonym. På et tidspunkt ble han som følge av dette bedt om å anmelde en av sine egne bøker om geografi.
Krapotkins artikler for anarkistbevegelsen ble samlet i et antall bøker med titler som Erobringen av brødet; Jorder, fabrikker og verksteder og Håndens og hjernens arbeide. Flere av dem ble også utgitt i Norge, både av store forlag som Gyldendal og av arbeiderbevegelsen. Arbeiderpartiets forlag trykket blant annet opp et hefte om «Anarkistisk kommunisme».
Hans hovedverk er nok likevel boka Gjensidig hjelp. Den ble til som en reaksjon på vulgær-darwinistenes betoning av konflikt som drivkraft i evolusjonen. Krapotkin mente samarbeide er den sentrale faktoren i alle samfunn. Dette dokumenterte han i en serie artikler i det vel ansette britiske tidsskriftet The Nineteenth Century, der han tok for seg hvordan samarbeidet er avgjørende på alle nivåer av liv, fra insektene og oppover. Blant mennesker la han særlig vekt på middelalderens frie byer, som eksempel på samfunn uten statlig overbygning.
III
Krapotkin var overbevist om at en revolusjon var uungåelig, og ble så begeistret av nyhetene om oppstanden i Russland i 1905 at han ville reise tilbake for kjempe mot tsarens regime, Han syslet alvorlig med tanken om å lære seg våpenbruk, men hans mange venner fikk ham etterhvert til å innse hans rolle ikke var på barrikadene.
Den gamle anarkisten var ingen motstander av vold, men han hadde lenge agitert mot statenes militærvesen. Det var derfor et sjokk for mange av hans tilhengere da han i 1914 i anarkistavisa Freedom erklærte sin støtte til entente-maktenes krig mot Tyskland. For anarkister flest var det ingen forskjell på de ulike statenes militærvesen. De agiterte mot krig, og mot alle stater. Framtredende anarkister som Emma Goldman og Errico Malatesta kritiserte derfor Krapotkin og hans meningsfeller i skarpe ordelag. Hans store ideologiske innsats ble likevel ikke glemt.
Revolusjonen i Russland i 1917 preget siste del av Krapotkins liv. Opprør i hæren og i de store byene hadde tvunget tsar Nikolai til å abdisere og overlate makta til den folkevalgte Dumaen. Krapotkin reiste så fort han kunne tilbake til sitt hjemland, der han ble tilbudt en plass i regjeringa som han takket nei til.
Sammen med sin kone fant han et hus i den lille byen Dmitrov, utenfor Moskva, der han tilbrakte sin siste år. Om han hadde blitt fylt av håp av februar-revolusjonen, ble Krapotkin desto mer skuffet av utviklinga etter bolsjevikenes kupp i oktober. Han møtte Lenin flere ganger og kritiserte hans autoritære politikk i skarpe ordelag.
Til tross for sin kontroversielle holdning til verdenskrigen, var Krapotkin fortsatt en ruvende anarkistisk intellektuell som mange ville møte og samtale med, Blant de mange som oppsøkte Krapotkin i hans hjem kan vi merke oss Emma Goldman og Alexander Berkman, som begge var deportert fra USA for sin revolusjonære virksomhet. De delte Krapotkins dype skuffelse over bolsjevikenes forvandling av den revolusjonære bevegelsen til en brutal politistat
En annen gjest var Nestor Makhno som ledet en anarkistisk bevegelse i Ukraina. Under Makhnos ledelse ble det mange steder dannet revolusjonære kollektiver, mens bondegeriljaen med stort hell kjempet mot såvel hvite som røde armeer. I 1921 måtte han imidlertid flykte og kom seg til Frankrike.
Da Makhno ble drevet i eksil var Krapotkin allerede død. Han mistet livet etter et hjerteinfarkt 8. februar. Hundretusener fulgte ham til graven, mange med svarte flagg og paroler mot bolsjevikene. Lenin hadde gitt tillatelse til at fengslede anarkister fikk overvære seremonien, for seinere å bli ført tilbake til sine celler. Dette ble siste gang opposisjonen mot bolsjevikene fikk opptre offentlig.
Peter Krapotkin var en optimist. Han trodde på det gode i menneskene og var overbevist om at frie mennesker ville bruke sine krefter til alles beste. Men først måtte de undertrykkende maktstrukturene rives ned. Utviklinga av den russiske revolusjonen til et diktatur, slik anarkister som Bakunin lenge hadde forutsagt at marxismens resultat ville bli, skuffet Krapotkin dypt.
Men hans teoretiske arbeide med prinsippene for et et fritt og rettferdig samfunn er idag kanskje mere relevante enn noen gang.
Artikkelen er basert på notatene til dette foredraget :
Vindheimbloggen 
Siste kommentarer