Når vi tenker på anarkisme kan det fort dukke opp forestillinger om attentater og andre voldshandlinger. Det var da også ved begynnelsen av det tjuende århundre en rekke attentater utført av anarkister mot fyrster og andre statsledere, Denne «handlingens propaganda» var ikke bare ment å straffe en undertrykker, men – som navnet viser – å demonstrere for verden at makthavere kan falle.
Men dette var bare skum på overflaten av de omfattende anarkistiske bevegelsene. Den daglige virksomheten dreidde seg om de nære ting: mat og klær, anstendige boliger, rettferdige arbeidsvilkår, kortere arbeidstid og skikkelig lønn. Anarkistiske kvinner underviste sine søstre i prevensjon og hygiene. Både menn og kvinner engasjerte seg også i kulturelle prosjekter som teater og lesesirkler. Stor vekt ble lagt på utdanning både for voksne og for den oppvoksende slekt. Den spanske anarkisten Francisco Ferrer er den mest kjente av et stort antall anarkistiske pedagoger som har hatt innflytelse over hele verden.
Anarkistbevegelsens grunnlag har alltid vært frivillig samarbeide. Dette omfatter naturligvis støtte til ulike former for kollektiver og samvirkelag. De byråkratiserte mastodontene vi idag kjenner under navn som COOP og OBOS stammer fra idealistiske sammenslutninger som skulle utfordre kapitalismen. I stedet for å tilby alternativer er de idag blitt integrert i markedsøkonomien.
Et viktig virkemiddel for anarkistbevegelsen har ikke minst vært ulike former for direkte aksjon. Det kunne være tiltak for å bedre hverdagen gjennom okkupasjon av boliger eller av landområder som kunne brukes til matproduksjon.
Selvfølgelig var anarkistene også aktive i industrien, der de gjerne opptrådte under etiketten syndikalisme. Syndikalistene hadde mange steder mektige fagorganisasjoner. De tok ikke formalitetene så nøye, og nølte sjelden med å organisere ville streiker eller – enda bedre – fabrikkbesettelser. Hvis arbeiderne tok over produksjonslokalene kunne de forhindret at fabrikkeieren satte inn streikebrytere, og i teorien kunne de fortsette produksjonen for egen regning, og dermed ekspropriere hele bedriften.
Det fremste kampmidlet for syndikalistene var generalstreiken, en situasjon dere alle fagorganiserte la arbeidet ned samtidig, og der makthaverne ville bli nødt til å gi etter for arbeidernes krav.
Syndikalistene hadde rundt år 1900 betydelig innflytelse i arbeiderbevegelsene i Sør-Europa, blant annet i Frankrike og Italia, men aller sterkest sto de i Spania.
Kvinnelige anarkister, Mujeres libres, deltok aktivt i forsvaret av revolusjonen i Spania.
Da Francisco Franco og tre andre generaler sommeren 1936 gikk til angrep på den venstreorienterte regjeringa i Spania, var både bønder og arbeidere godt forberedt. Opprørerne ble slått tilbake i store byer som Madrid og Barcelona. Og folket nøyde seg nå ikke med å forsvare status quo. Arbeidere og bønder tok over fabrikker og gårdsbruk. Mange steder ble det organisert landsbykollektiver på eiendommene til fraværende jordeiere. Og i byer som Barcelona ble store industribedrifter under hele borgerkrigen drevet av fagforeningene.
Anarkistene gjennomførte altså revolusjonen på grunnplanet, uten å vente på noen form for ordre. Dette likte ikke det spanske kommunistpartiet som tok sine ordre fra Moskva. Stalin ville at den spanske regjeringa skulle få støtte ved å framstå som moderat. Revolusjonære bønder og arbeider passet ikke inn i dette bildet. Stalinistene arresterte, torturerte og henrettet sin konkurrenter på venstresida, ikke bare anarkister, men også trotskister og andre revolusjonære som ikke marsjerte i takt med Stalins trommer.
Francos innmarsj i Barcelona våren 1939 blir vanligvis sett som slutten på anarkismen som massebevegelse og på syndikalismens sentrale rolle i arbeiderbevegelsen. Men de frihetlige strømningene skulle finne nye kanaler. Det kommer vi tilbake til.
Vindheimbloggen 
Siste kommentarer