Den spanske borgerkrigen markerte slutten på anarkismens storhetstid i arbeiderbevegelsen. Syndikalistene overlevde deretter stort sett bare som små øyer. Et unntak var Sverige, der mange syndikalistiske og anarkistiske flyktninger fra Spania holdt til. Sveriges Arbetares Centralorganisation (SAC) opponerte trassig mot LO, og ga ut egen dagsavis, Arbetaren, til 1958. Den anarkistiske bevegelsen lot til å være døende men den skulle få nytt liv.
Sist på 1950-tallet oppsto en bevegelse mot atomvåpen i Storbritannia. Under den etterhvert velkjente fredsrunen arrangerte de protestmarsjer fra London til atomanlegget Aldermaston. Atomvåpnene ble ikke fjernet, og etterhvert ble det hvert år i påsken arrangert store marsjer ikke bare til Aldermaston, men også til Oslo og mange andre byer verden over. Marsjene gikk over flere dager og ga rikelig anledning til diskusjon og refleksjon.
Kampanjene mot atomvåpen inngikk i en bredere fredsbevegelse som systematisk praktiserte sivil ulydighet. Den britiske Committee of 100 arrangerte store sittned-aksjoner i London sentrum. Filosofen Bertrand Russell argumenterte for plikten til å bryte lover i kampen for fred. Mange studerte Gandhi og andre som framhevet plikten til ulydighet mot staten og myndighetene.
I 1963 tok påskemarsjen til Aldermaston en uventet vending. Ei gruppe som kalte seg Spies for Peace hadde skaffet seg hemmelig informasjon, og delte ut brosjyrer om et hemmelig underjordisk anlegg – RSG (Regional Seat of Government) 6. I dette og andre sentre skulle landets ledere søke tilflukt og fortsette å regjere i tilfelle atomkrig. Hundrevis av demonstranter brøt ut av hovedmarsjen og oppsøkte inngangen til de hemmelige bunkerne. Og det kom en heftig offentlig debatt om krigsforberedelsene, og om grensene for statens makt. Veien til anarkismen var ikke lang, og ukeavisa Freedom, grunnlagt av Krapotkin i 1886, mangedoblet opplaget .
Men det var ikke bare britisk ungdom som fattet ny interesse for anarkistiske ideer.
I Amsterdam arrangerte Jasper Grootveld, en ung mann med anarkistisk bakgrunn, hver lørdag en happening ved en statue gitt av firmaet Hunter Tobacco. Grootveld avskydde tobakk og gjorde grundig narr av de avhengige tobakksrøykerne som betalte for å ødelegge egen helse,
Happeningene utviklet seg etterhvert til politiske markeringer med brodd mot bilisme og militarisme. De fikk ny kraft da Nederlands kronprinsesse Beatrix skulle gifte seg med Claus von Amsbergen, en tysker med naziforbindelser. Bryllupsparaden til Claus og Beatrix gjennom byen ble preget av røykbomber, demonstranter og et overveldende politioppbud. En ny generasjon markerte sin motstand mot et etablissement som ønsket å glatte over fortida.
Inspirert av anarkister som Grootveld og Roel van Duijn utviklet protestene seg til bevegelsen PROVO som gjennomførte sin aksjoner med et glimt i øyet. De mente arbeiderklassen, dopet av forbruksvarer, ikke hadde hverken vilje eller evne til å endre samfunnet. Proletariat var ikke lenger en revolusjonær kraft, motstanden måtte nå komme fra de rufsete individene i samfunnets utkanter; provotariatet.
I tidsskriftet «Provo» ble følgende publisert :
Hva er PROVOtariatet?
Provos, beatniks, pleiners, nozems, teddy-boys, rockers, blousons noirs, hooligans, mangupi, studenter, kunstnere, avvikere, anarkister, atombombe-motstandere… De som ikke ønsker seg en karriere men fører uregelmessige liv. De som kommer fra asfaltjunglene i london, paris, amsterdam, new york, moskva, tokyo, berlin, milano, warszawa og som føler seg dårlig tilpasset dette samfunnet.
PROVOtariatet er det siste opprørske elementet i våre «utviklede» land.
Proletariatet er politikernes slave, Tv-tittere som har sluttet seg til sin gamle fiende, borgerskapet, og nå utgjør en enorm grå masse sammen med borgerskapet. Den nye opposisjonelle klassen i våre land er PROVOtariatet, mot denne masse
Provoene lanserte ulike tiltak for bedre bymiljø, best kjent er de hvite syklene. De malte sykler hvite og plasserte dem ut i byen til fri avbenyttelse. Det var et gratis og utslippsfritt alternativ til de stinkende og støyende bilene Amsterdam var fylt med. Ironisk nok, og betegnende for forholdet mellom provoene og ordensmakten, ble flere titalls hvite sykler beslaglagt av politiet. Den nærsynte begrunnelsen var at de hindret trafikken.
Men provoene var ikke fornøyd med bare protestere. De ville ha et annet samfunn, og gikk i gang med å bygge dette nedenfra. Okkuperte hus og aktivistgrupper i byene gikk sammen med jordbrukskollektiver på landsbygda under paraplyene Oranjefristaten , et ordspill både på den nederlandske kongefamilien, huset Oranie, og på en delstat i apartheidlandet Sør-Afrika. Det nye samfunnet skulle vokse fram nedenfra som sopp fra en råtten trestubbe, het det. Og symbolet for denne Oranjefristaten var kabouteren, en nisse, sittende på en stor sopp.
Roel van Duijn (på bildet) formulerte kabouternes ideologi i ei bok kalt «Budskap fra en vis nisse». Og den vise nissen var ingen annen enn vår venn Peter Krapotkin. Van Duijn mente den gamle anarkisten ville ha smilt i skjegget av den nye inkarnasjonen av hans politiske drømmer.
Ikke desto mindre falt også provoene og kabouterne for parlamentarisk politikk. De stilt lister til lokale valg og ble valgt inn mange steder. Og i tidens fylde gikk disse listene inn i de grønne partiene som Nederland fikk flere av.
Vindheimbloggen 
Siste kommentarer