Til venstre Tesfay Seyoum, i midten Afwerki og Ahmed , til høyre Dawit Isaak
Forleden fikk jeg en melding på twitter om at den eritreiske pinsepastoren Tesfay Seyoum var død etter ti år i fengsel, og at familien ikke fikk lov å begrave ham fordi hans menighet var forbudt. Med dette i bakhodet gikk jeg på møte i «Vennskap Trondheim-Keren», en organisasjon som etter mer enn tretti år fortatt opprettholder sin kontakt med en by i Eritrea.
På møtet ble det lansert ei bok med refleksjoner der mange av de aktive fortalte om sin erfaringer fra dette vennskapsarbeidet. Jeg har også et bidrag i boka, etter mitt besøk i landet i 2009. Alle bidragsyterne var bedrøvet over utviklinga i Eritrea, som ikke har ført til demokrati og velstand men til diktatur og fattigdom.
Vennskap Trondheim-Keren var en av mange slike vennskaps-samband som på 1990-tallet ble etablert mellom byer i Norge og den tredje verden. At foreningen fortsatt eksisterer er en bragd. Som så ofte er det noen ganske få ildsjeler som har holdt aktiviteten i gang. Initiativet kom i 1992 fra idealister knyttet til Heimdal menighet i Trondheim. De var inspirert av fortellingene om det eritreiske folks heltemodige geriljakrig mot herskerne i den etiopiske hovedstaden Addis Adaba.
Det er de samme folkegruppene som holder til i Etiopia og Eritrea, som begge rommer mange ulike språkgrupper og religioner. Historisk sett har da også de to landene vært knyttet sammen innenfor det etiopiske imperiet. Men da keiser Menelik II i 1889 overvant italienske invasjonsstyrker i slaget om Adwa, ble de nordøstlige kystområdene liggende under italiensk kontroll og fikk navnet Eritrea. Under annen verdenskrig tok britene over, og i 1953 ble Eritrea en provins i Etiopia.
Misnøye med denne situasjonen utløste en langvarig geriljakrig som etterhvert førte til opprettelse av et selvstendig Eritrea i 1991. Frihetskjemperne, og ikke minst de kvinnelige geriljasoldatene, fikk, i likhet med andre tilsvarende grupper, en helteglorie i Vesten. Og da landet etter den lange harde krigen lå i ruiner, ville initiativtakerne til vennskapsgruppa bidra til å bygge opp et fritt land slik geriljalederen Isaias Afwerki hadde forespeilet. Men geriljaledere blir sjelden gode demokrater, mange steder i verden ser vi at krigsherrer som kommer til makta fortsetter å være krigsherrer. De fører krigen videre mot rivaler i sitt eget folk, i den nasjonale frigjørings navn. Få steder har dette gitt bitrere resultater enn i Eritrea.
Isaias Afwerki har etablert et totalitært regime der all opposisjon er forbudt. Landet rangeres som et av verdens minst frie av Freedom House. Frie medier finnes ikke. Den svensk-eritreiske journalisten Dawit Isaak har sittet i fangenskap siden 2001, og ingen har hørt fra ham siden 2008. I 2001 ble også hele sentralkomiteen i det eneste lovlige partiet arrestert, etter at de etterlyste de frie valgene Afwerki hadde lovet å gjennomføre. Ingen har hørt fra dem heller på mange år.
Men Afwerki nøyer seg ikke med å føre krig mot eget folk. I 1999/2000 foregikk en blodig krig mellom Etiopia og Eritrea der mange tusen mennesker mistet livet. Mange pustet derfor lettet ut da det i 2018 ble inngått en fredsavtale mellom de to landene, og den norske nobelkomiteen belønnet den etiopiske statsministeren Abiy Ahmed med fredsprisen.
Det viste seg imidlertid snart at avtalen mellom Afwerki og Ahmed ikke førte til fred, men til ny krig. I 2020 gikk de to statslederne sammen om å angripe Tigray, en etiopisk region som grenser til Eritrea. Krigen i Tigray fra 2020 til 2022 kostet minst en halv million mennesker livet.
For vennskapsgruppa har dette naturligvis skapt store utfordringer, og utløst mange interne diskusjoner om forholdet til regimet. Verdien av å opprettholde vennskapsforbindelsene har likevel vunnet fram. Det er en verdi i mellom-menneskelig kontakt. Kanskje spesielt med folk som lever under slike brutale regimer som dagens Eritrea.
Vindheimbloggen 
Siste kommentarer