Gjeternomadenes krise

_(wikimedia)

Striden om de gigantiske vindturbinene på Fosen er ikke unik.

Den underliggende konflikten mellom økonomisk vekst og husdyrnomadisme utspiller seg mange steder i verden. Den omfatter  en  konflikt mellom samisk reindriftskultur og det norske storsamfunnet, men rommer også en dyptgripende konflikt om langsiktig ressursbruk.

Menneskers samliv med dyr går så langt tilbake vi kan følge historien. Temming av dyr har foregått i tusenvis av år, og det er idag langt flere dyr i fangenskap enn ville dyr.  Nomadisme kan ses på som en mellomform; dyr kontrolleres nok av mennesker, men de lever etter sine naturlige instinkter Nomadismen er ekstensiv, bruker store områder, men har et lavt økologisk fotavtrykk. Dyra skaffer seg mat på egen hånd og forflytter seg på egne bein. De holder dessuten kulturlandskapet vedlike, blant annet gjennom beiting, ved å transportere frø og ved å levere gjødsel. 

Innesperring av dyr i innhegninger eller hus er langt mindre arealkrevende enn nomadisme, men gir mindre frihet til både mennesker og dyr. Dyra hindres i å bevege seg fritt og menneskene blir nødt til å skaffe dem det fôret ville dyr skaffer seg sjøl. Dette fôret produseres og transporteres med utstrakt bruk av fossil  energi, og dyra fraktes med biler til slakteriet når de ikke lenger er lønnsomme. 

Ettersom annen menneskelig virksomhet legger beslag på stadig større områder, blir rommet for nomadene og deres dyreflokker stadig mindre, både i Norge og andre steder.  Over hele verden ser vi derfor at husdyrnomadismen er hardt presset. Nomadenes flokker utnytter i våre dager først og fremst  sparsomme ressurser som ikke er egnet for intensivt jordbruk, men også disse utkantene kan ha ressurser storsamfunnet begjærer.

Nomadene utnytter nok store arealer, ofte med marginale ressurser, men de oppholder seg ikke permanent  på dem. Andre som kommer til disse områdene kan oppleve dem som ubrukte, og dermed tilgjengelig for vindturbiner, gruvedrift, hyttegrender eller andre permanente installasjoner. Neste gang nomadene kommer med sine flokker kan derfor beitemuligheter være forsvunnet. Stilt overfor storsamfunnets krav vil nomadismen ha små muligheter til å forsvare sin rett til områder der de kanskje tar sine flokker til med års mellomrom, men som likevel er nødvendige for opprettholdelsen av deres økonomi og kultur.  

Husdyrnomadene har ofte tilbakelagt store avstander sammen med sine dyreflokker, uten hensyn til  skiftende menneskelige maktstruktur.  Makthavere foretrekker overalt en bofast befolkning som kan skattlegges og reguleres. Mange regjeringer har brukt sterke virkemidler for å bringe nomadene under kontroll. I tillegg kommer stadig flere  fysiske hindringer som veier og kraftlinjer.

Moderne landegrenser sperrer mange tradisjonelle flyttingsveier og begrenser muligheten for nomadisk livsførsel både i Skandinavia og i andre deler av verden. Etter at det osmanske riket ble oppløst for hundre år siden, måtte nomader i Midtøsten forholde seg til nye landegrenser. Sommerbeiter og vinterbeiter kunne plutselig ligge i ulike land. Nomadene måtte bli borgere i ett av dem, og holde sine dyr innenfor statens grenser.

I Skandinavia kom denne prosessen tidligere. Såvel danske som svenske overherrer har sett de samiske nomadene i nordområdene som et problem.  I 1751 ble Lappekodicillen vedtatt.  Den  regulerte og begrenset flytting av rein mellom Norge og Sverige. Blant annet stanset den svenske samers bruk av sommerbeiter på norskekysten. Lappekodicillen er flere ganger blitt erstattet av nyere avtaler. Den siste av disse utløp i 2005, og det har siden ikke vært mulig å bli enige om en erstatning.  

Det er altså en viss forståelse for grenseoverskridende reindrift mellom Norge og Sverige, men til Finland og Russland er flytting av rein helt forbudt. Det er bygd gjerder for å hindre uønsket kryssing av grensene til disse nabolandene. Dette øker naturligvis betydningen for reindrifta av de områdene som ligger på rett side av gjerdet, men disse områdene er under sterkt og kontinuerlig press.

For staten og det meste av befolkningen er det effektivitet, produktivitet og inntjening som gjelder. Mange har derfor triumferende kunnet peke på at vindturbinene på Fosen gir langt større økonomisk avkastning enn reindrifta. Den norske staten, med sin regjering og sine bedrifter kommer fram til at den kapitalen som er investert i vindturbinene er langt større enn det økonomiske utbyttet av reindrifta. Møtt med miljøargumenter viser regjeringa gjerne til «det grønne skiftet», som både AP og SP åpenbart forstår som et middel til å sikre uendelig forbruksvekst og massiv økt produksjon av energi.

Høyesterett har lagt vekt på helt andre aspekter ved situasjonen på Storheia og Roan enn de økonomiske. I en enstemmig dom er det slått fast at vindturbinene truer samisk kultur. Men det sitter åpenbart svært langt inne for norske myndigheter å kreve demontering av vindkraftanlegget. Skal Statkraft og andre investorer rive turbinene må de ikke bare avskrive en investering på mer enn 6 milliarder kroner, de må bruke nye millioner på rivinga.    

Striden om vindturbinene på Fosen er derfor en norsk episode i et løpende et drama om hvilken vei det globale samfunnet skal følge inn i morgendagen. Konflikten avdekker grunnleggende motsetninger mellom en økonomisk og en økologisk tilnærming til naturressursene. Det står om både natur og kultur.

Grønn frihet (3): Gandhis kretsløpstenking

 

Gandhi unngikk forbrukspresset ved å spinne tråd til sine egne klær.

Mohandas Karamchand Gandhi er først og fremst  kjent for sin utvikling og praktisering av teorier  om ikkevold under Indias kamp for selvstendighet. Mindre kjent er hans teorier om organisering av det gode samfunnet. 

I skrifter som Hind Swaraj (Indias frihet) skisserer  han et desentralisert samfunn som ligger tett opp til anarkistenes visjoner  Mange har  derfor tenkt at Gandhi måtte ha vært inspirert av Krapotkin, men det er ingen hentydninger til Krapotkin i Gandhis omfattende skrifter. Derimot var han sterkt påvirket av en annen russisk anarkist-fyrste, nemlig forfatteren Leo Tolstoy.  

Tolstoy utviklet på sine gamle dager en radikal kristen anarkisme. Enhver er ansvarlig ikke bare for å unnlate å handle i strid med Guds vilje, men også å unndra sin støtte til dem som handlet slik. Tolstoy så på staten som utøver av vold, og mente derfor at alle rettskafne mennesker måtte unndra staten sin støtte. Gandhi betonet på samme måte det moralsk nødvendige i å bryte urettferdige lover. 

Flere av Gandhis aksjoner rettet seg mot kolonialismens  økonomiske system. I 1930 ledet han tusenvis av tilhengere på en mange hundre kilometer lang marsj til havet. Der plukket  de opp salt som lå igjen i fjæra, i protest mot britenes avgifter på denne livsnødvendige varen. 

Å hente sitt eget salt fra sjøen er et konkret eksempel på sjølforsyning. I det som kalles Det konstruktive programmet kommer Gandhi med mange eksempler på hvordan folk både kunne unngå å handle med britene og bidra til å bygge op et sunnere samfunn. Hans tilhengere satte i gang mange tiltak i tråd med disse visjonene, og siden 80 % av Indias innbyggere bodde i landsbyer var det forbedringer av forholdene på landsbygda det først og fremst dreidde seg om.

Gandhi gjorde sitt ytterste for å leve  nøysomt. Han levde i kollektiv med andre aktivister, spiste vegetarisk og hadde ingen private eiendeler. Han så for seg et globalt nettverk av selvstendige byer og landsbyer der beslutninger skulle fattes av lokale rådsforsamlinger eller av alle innbyggerne i fellesskap.

Mere konkrete tiltak for lokal økonomi omfattet økologisk jordbruk basert på lokale ressurser .  Ulike former for hjemmeproduksjon ble også prioritert, og den dag i dag finne man i indiske byer  såkalt swadeshi butikker, som selger husflidsprodukter som  khadi-klær, husholdningsartikler og pyntegjenstander til lave priser.

Sentral i utviklinga av det konstruktive programmet var økonomen  J C  Kumarappa.  Han var en kretsløpstenker som arbeidet for å utvikle jordbruket i landsbyene ut fra økologiske prinsipper.  I landsbyen Wardha opprettet han et Institutt for landsbyindustrier der han og hans medarbeidere så på hvordan landsbyene bedre kunne utnytte sine ressurser. De  utviklet for eksempel et enkelt biogassanlegg og kompostklosetter. Tøyrester og planteavfall ble  resirkulert til papir. Kumarappa omtales av historikeren Ramachandra Guha som den indiske miljøbevegelsens far.

Etter Gandhis død  utviklet det selvstendige India seg i en annen retning enn Gandhis hadde ønsket, Endel av Gandhis tilhengere fortsatte sitt arbeide i Sarva Seva Sangh, en organisasjon der aktivister kom sammen for utveksle erfaring., og der alle beslutninger krevde enstemmighet.

Den karismatiske Vinoba Bhave var en av lederne i Sarva Seva Sangh. Under slagordet Bhoodan, (jordgave) gikk han og mange av hans tilhengere fra landsby til landsby og overtalte jordeiere til å gi fra seg jord, til fordeling blant de mange landsbyboerne som manglet jord å dyrke. Vinoba fikk mange slike løfter, langt fra alle ble realisert, men et betydelig antall fattige familier fikk en ny  mulighet. Mange steder gikk landsbyboerne et steg videre og overdro all sin  jord til et landsbyråd . Dette ble kalt Gramdan (landsbygave).  

Hogg meg, ikke treet!

I nyere tid har gandhianere deltatt i mange  i miljøaksjoner, blant annet protester mot store demninger som har lagt landsbyer under vann. Godt kjent er chipko-aksjonen der landsbykvinner stanset avskoging i Himalya ved å stille seg rundt trærne og rope hogg meg ikke treet !

 En av organisatorene var en veteran fra selvstendighetskampen, Sunderlal Bahuguna. Han formulerte grunnlaget for kampanjen i slagordet Økologi er den varige økonomien.

Chipko-bevegelsen  var også utgangspunktet for Vandana Shiva, velkjent for sin  kamp mot de multinasjonale kjemigigantenes kontroll over  globalt jordbruk. Hun leder blant annet et omfattende  arbeide for å bevare det biologiske mangfoldet ved å hjelpe bønder å  ta vare på de mange lokale   nyttevekstene. 

Hvor kommer yoga fra ?

De gymnastiske øvelsene som kalles yoga i våre deler av verden, er bare ett aspekt av bredere tradisjoner, hvis mål er å føre individet fram til kosmisk bevissthet eller enhet med det guddommelige. I boka « A Brief History of Yoga» leverer Ramesh Bjonnes et velskrevet bidrag til forståelsen av disse tradisjonene. Med 40 års erfaring i bruk av yoga-teknikker, og omfattende teoretiske studier, har Bjonnes et godt utgangspunkt, og han veksler mellom de store perspektivene og sine personlige erfaringer på en fruktbar måte.

Kurder mot kurder i Shingal

Fredag 3. Mars brøt det ut kamper mellom de kurdiske partiene PKK og  KDP i det jesidi-dominerte Shingal-området. Tilhengere av Abdullah Öcalan og Massoud Barzani  kjemper med hverandre, mens representanter for jesidiene ber partene om heller å vende seg mot Daesh.

Hundrevis av jesidier har flyktet fra kampene. (foto:  al-monitor)

Det  er dyp og gammel motsetning som her kommer fram. Massoud  Barzani, som er president på overtid i den kurdiske regionen av Irak, stammer fra mange generasjoner av stammehøvdinger, og viderefører de tradisjonelle maktstrukturene i det kurdiske samfunnet. Hans far Mustafa Barzani førte geriljakrig mot myndighetene i Bagdad i hele sitt liv.  Han og hans tilhengere ser Barzaniene som de naturlige og rettmessige herskerne i Kurdistan – inklusive Shingal.

Den fengslede PKK-lederen Abdullah Öcalan står derimot for en revolusjonær omdanning av det kurdiske samfunnet. Inspirert av maoisme og av Murray Bookchins ny-anarkisme mener hans tilhengere å ha utviklet en grasrot-sosialisme hele verden burde ta etter. Denne samfunnsmodellen ligger til grunn i de kurdisk-kontrollerte områdene i Syria, og blir forsøkt innført også i Shingal.   

Kampen om islams sjel

Ekstatisk sang til ære for Allah og andre guder faller ikke i smak hos voldelige islamister.

Lal Shahbaz Qalandar avbildet dansende foran sitt eget gravmæle

Den 16. februar ble  et tempel i den lille byen Sehwan, i det sørlige Pakistan rammet av en selvmordsbomber. Mer enn 80 mennesker ble drept i angrepet mot gravmælet for sufi-helgenen  Syed Muhammad Usman Marwandi, bedre kjent som Lal Shahbaz Qalandar.  Han levde for 700 år siden og er gravlagt i Sehwan.

Jihadistgruppa Daesh (ISIL) har tatt på seg ansvaret for  dette angrepet, liksom for attentatet mot den berømte qawwali-sangeren Amjad Fareed Sabri sommeren 2016. Sufienes tolerante lære og praksis blir av jihadistene ansett som en fornærmelse mot Profeten, ikke minst når den kommer til uttrykk i sang og dans. Derfor går de til angrep på sufitempler og på qawwali-sangerne som opptrer der .Dette understreker nok en gang at det overveldende flertallet av ekstremistenes ofre er  andre muslimer; muslimer som ikke aksepterer salafistenes strenge fortolkninger av Muhammeds lære.