Gjeternomadenes krise

_(wikimedia)

Striden om de gigantiske vindturbinene på Fosen er ikke unik.

Den underliggende konflikten mellom økonomisk vekst og husdyrnomadisme utspiller seg mange steder i verden. Den omfatter  en  konflikt mellom samisk reindriftskultur og det norske storsamfunnet, men rommer også en dyptgripende konflikt om langsiktig ressursbruk.

Menneskers samliv med dyr går så langt tilbake vi kan følge historien. Temming av dyr har foregått i tusenvis av år, og det er idag langt flere dyr i fangenskap enn ville dyr.  Nomadisme kan ses på som en mellomform; dyr kontrolleres nok av mennesker, men de lever etter sine naturlige instinkter Nomadismen er ekstensiv, bruker store områder, men har et lavt økologisk fotavtrykk. Dyra skaffer seg mat på egen hånd og forflytter seg på egne bein. De holder dessuten kulturlandskapet vedlike, blant annet gjennom beiting, ved å transportere frø og ved å levere gjødsel. 

Innesperring av dyr i innhegninger eller hus er langt mindre arealkrevende enn nomadisme, men gir mindre frihet til både mennesker og dyr. Dyra hindres i å bevege seg fritt og menneskene blir nødt til å skaffe dem det fôret ville dyr skaffer seg sjøl. Dette fôret produseres og transporteres med utstrakt bruk av fossil  energi, og dyra fraktes med biler til slakteriet når de ikke lenger er lønnsomme. 

Ettersom annen menneskelig virksomhet legger beslag på stadig større områder, blir rommet for nomadene og deres dyreflokker stadig mindre, både i Norge og andre steder.  Over hele verden ser vi derfor at husdyrnomadismen er hardt presset. Nomadenes flokker utnytter i våre dager først og fremst  sparsomme ressurser som ikke er egnet for intensivt jordbruk, men også disse utkantene kan ha ressurser storsamfunnet begjærer.

Nomadene utnytter nok store arealer, ofte med marginale ressurser, men de oppholder seg ikke permanent  på dem. Andre som kommer til disse områdene kan oppleve dem som ubrukte, og dermed tilgjengelig for vindturbiner, gruvedrift, hyttegrender eller andre permanente installasjoner. Neste gang nomadene kommer med sine flokker kan derfor beitemuligheter være forsvunnet. Stilt overfor storsamfunnets krav vil nomadismen ha små muligheter til å forsvare sin rett til områder der de kanskje tar sine flokker til med års mellomrom, men som likevel er nødvendige for opprettholdelsen av deres økonomi og kultur.  

Husdyrnomadene har ofte tilbakelagt store avstander sammen med sine dyreflokker, uten hensyn til  skiftende menneskelige maktstruktur.  Makthavere foretrekker overalt en bofast befolkning som kan skattlegges og reguleres. Mange regjeringer har brukt sterke virkemidler for å bringe nomadene under kontroll. I tillegg kommer stadig flere  fysiske hindringer som veier og kraftlinjer.

Moderne landegrenser sperrer mange tradisjonelle flyttingsveier og begrenser muligheten for nomadisk livsførsel både i Skandinavia og i andre deler av verden. Etter at det osmanske riket ble oppløst for hundre år siden, måtte nomader i Midtøsten forholde seg til nye landegrenser. Sommerbeiter og vinterbeiter kunne plutselig ligge i ulike land. Nomadene måtte bli borgere i ett av dem, og holde sine dyr innenfor statens grenser.

I Skandinavia kom denne prosessen tidligere. Såvel danske som svenske overherrer har sett de samiske nomadene i nordområdene som et problem.  I 1751 ble Lappekodicillen vedtatt.  Den  regulerte og begrenset flytting av rein mellom Norge og Sverige. Blant annet stanset den svenske samers bruk av sommerbeiter på norskekysten. Lappekodicillen er flere ganger blitt erstattet av nyere avtaler. Den siste av disse utløp i 2005, og det har siden ikke vært mulig å bli enige om en erstatning.  

Det er altså en viss forståelse for grenseoverskridende reindrift mellom Norge og Sverige, men til Finland og Russland er flytting av rein helt forbudt. Det er bygd gjerder for å hindre uønsket kryssing av grensene til disse nabolandene. Dette øker naturligvis betydningen for reindrifta av de områdene som ligger på rett side av gjerdet, men disse områdene er under sterkt og kontinuerlig press.

For staten og det meste av befolkningen er det effektivitet, produktivitet og inntjening som gjelder. Mange har derfor triumferende kunnet peke på at vindturbinene på Fosen gir langt større økonomisk avkastning enn reindrifta. Den norske staten, med sin regjering og sine bedrifter kommer fram til at den kapitalen som er investert i vindturbinene er langt større enn det økonomiske utbyttet av reindrifta. Møtt med miljøargumenter viser regjeringa gjerne til «det grønne skiftet», som både AP og SP åpenbart forstår som et middel til å sikre uendelig forbruksvekst og massiv økt produksjon av energi.

Høyesterett har lagt vekt på helt andre aspekter ved situasjonen på Storheia og Roan enn de økonomiske. I en enstemmig dom er det slått fast at vindturbinene truer samisk kultur. Men det sitter åpenbart svært langt inne for norske myndigheter å kreve demontering av vindkraftanlegget. Skal Statkraft og andre investorer rive turbinene må de ikke bare avskrive en investering på mer enn 6 milliarder kroner, de må bruke nye millioner på rivinga.    

Striden om vindturbinene på Fosen er derfor en norsk episode i et løpende et drama om hvilken vei det globale samfunnet skal følge inn i morgendagen. Konflikten avdekker grunnleggende motsetninger mellom en økonomisk og en økologisk tilnærming til naturressursene. Det står om både natur og kultur.

Kurdisk helikopterstyrt

_{Wahab Halabjay, leder for PUKs anti-terrorgruppe CTG, og avdøde kommandant Servan Kobane}. _PUKmedia

Nyheten om en helikopterulykke i Nordirak har utviklet seg i uventet retning. Det var lenge uklart hva slags helikopter det var snakk om; hverken Tyrkia eller Irak savnet noe helikopter. PKK som har mange  baser  i området nektet  også å være involvert, og pekte på at de ikke  har noen form for flystyrker.

Idag kom det likevel en erklæring fra PKKs søsterorganisasjon i Syria, SDF, om at 9 medlemmer av deres anti-terror styrke, blant annet  kommandant Shervan Kobani, var omkommet i ulykken.  Styrken var på vei til byen Suleimaniya, der de skulle  koordinere sitt arbeide med anti-terrorgruppa til partiet PUK. Helikopterne skal ha kollidert med hverandre grunnet dårlig vær, heter det

Nå kan det sikkert være nyttig for kurdiske styrker i Syria og Irak å utveksle erfaringer om kampen mot IS, som  ikke lenger hevder territoriell kontroll men driver geriljakrig i begge land. Det er likevel verdt å merke seg at ferden fra Syria til  Suleimaniya, endte i et område kontrollert av partiet KDP, som har et svært anstrengt forhold til  PUK, såvel som til SDF og PKK.  

KDP behersker den eneste grenseovergangen til  de store områdene SDF kontrollerer i Nordøst-Syria, og ville ikke tillatt en slik styrke å passere til Irak.  Øvrige grenser kontrolleres av Tyrkia eller den syriske regjeringa. USA som støtter SDF avviser at det var deres helikoptere som styrtet. Det er blitt antydet at helikopterne ble stilt  til rådighet av PUK, men det er ikke bekreftet. Dersom disse eller andre helikoptere har gjennomført vellykkede flygninger tidligere, slik bildet over kan tyde på, har det vært en viktig kanal ut av og inn i  Syria, i tillegg til ulovlige og risikable grensekryssinger.

SDF, PKK og de  mange allierte organisasjonene, som gjerne sammenfattes under fellesnavnet  PKK, har nok ikke egne flystyrker, men de har altså en viss tilgang til flytransport.  PKK har flere baser i det området der ulykken fant sted, og det kan ikke utelukkes at den skjedde mens helikopterne forsøkte å lande. KDP hevder at fler v de omkomne var PKK-medlemmer, SDF hevder de tilhørte dem. Spørsmålet er egentlig meningsløst, siden personell jevnlig utveksle mellom de ulike styrkene under PKK-paraplyen.

Hvem hjelper jordskjelvofrene i Syria?

 «Takk ,FN, for at dere lot oss dø.»

FN får bitende kritikk fra folk i jordskjelvrammede områder i NordSyria, etter at verdensorganisasjonen ventet med å sende nødhjelp til det kom klarsignal  fra Assad-regimet

Jordskjelv-katastrofen som rystet Tyrkia og Syria i forrige uke har vakt hele verdens sympati. Hjelp i form av mannskaper og materiell har strømmet til fra hele verden: eller mere nøyaktig: hjelpen har strømmet til Tyrkia fra hele verden. Svært lite har nådd jordskjelvrammede områder i Syria, spesielt de  som er utenfor regimets kontroll, som Afrin og Idlib. FNs sikkerhetsråd nekter nemlig hjelpeorganisasjoner å bruke mer enn én grenseovergang til disse områdene, Bab al-Hawa. Dette  skyldes aktiv bruk av veto fra Assadregimets allierte, nemlig Russland. 

Syria består idag av tre områder med ulik administrasjon. Landets offisielle regjering i Damaskus under ledelse av president Bashar Assad utgår fra det arabiske nasjonalist-partiet Baath. Regimet holdes opp av militær støtte fra Russland og Iran, og har mer eller mindre kontroll over drøyt 60% av landområdet. Et stort område i Nordøst kontrolleres av det kurdiske partiet PYD, som har støtte fra USA, men som også har dialog med Baath-regimet og dets internasjonale allierte. 

Den tredje delen er Idlib og Afrin i nordvest, som grenser til Tyrkia på to sider. Her styrer et forvirrende antall opprørsgrupper med ulike ideologier. Området rommer store mengder flyktninger, blant annet opprørsgrupper som  Assadregimet har fordrevet fra byer de har gjenerobret lenger sør. Det er her jordskjelvet har rammet hardest, mens hjelpen fra det internasjonale samfunnet i stor grad har uteblitt. Den lokale hjelpeorganisasjonen som kalles De Hvite Hjelmene gjør alt de kan, men mangler grunnleggende hjelpemidler som gravemaskiner. De mange sårede får heller ikke den behandling de har bruk for, sjukehus og helseklinikker er forlengst bombet i filler av russiske og syriske fly. Spesielt Idlib, men også Afrin, er   under stadige angrep fra den syriske hæren. Disse angrepene har ikke opphørt etter jordskjelvet.  

Tilhengere av Assad og Putin hevder at sanksjonene mot det syriske regimet må oppheves for at hjelpesendinger kan nå fram til de utsatte områdene. FNs generalsekretær, Antonio Guterres, har lydig erklært at FN gjør som vetomaktene befaler, og ikke sender direkte bistand gjennom andre overganger enn Bab al-Hawa. I mellomtida har hjelpesendinger fra den kurdiske regionen i Irak nådd fram til Afrin, der de er blitt møtt med kurdiske flagg. Oljetankere fra kurdiskstyrte deler av  Syria, som i liten grad er rammet av jordskjelvet, har derimot i mange dager stått ved et sjekkpunkt nær byen Manbij. 

Regjeringa i Damaskus krever at all bistand skal kanaliseres gjennom dem. I praksis betyr dette at svært lite når fram til opposisjonen. Mye beslaglegges av hæren, mens  en del går til jordskjelvrammede områder i og rundt storbyen Aleppo, som er under regimets kontroll. Det er verdt å merke seg at Aleppo ble lagt i ruiner av regjeringsstyrker med russisk og iransk hjelp, da de  knuste opposisjonen i byen i 2016/17. Lokale kilder hevder nå at hæren river bygninger de selv har bombet, og påstår det er jordskjelvet som har ødelagt dem.

Det meldes nå at Regjeringa i Damaskus omsider aksepterer at Idlib og Afrin får bistand gjennom alle tilgjengelig grenseoverganger. Oljetankerne fra Nordøst Syria har fått kjøre fra Manbij, og at andre hjelpesendinger krysser grensene fra Tyrkia lenger nord.  Det er  antakelig alt for seint. 

  Håpet om å finne overlevende i ruinene er svært lite. På en ruinhaug i Idlib har noen skrevet «Takk til FN. som iallfall lot oss dø.»

Ikke glem folkemordet på jesidiene.

Bajed Kandala. Siden 2014 har mange jesidier måttet leve i slike leire .

Den Islamske Stat (IS) gikk i august 2014 til angrep på Sinjarområdet i Irak, der flertallet av befolkningen var jesidier, ei etnisk gruppe i opposisjon til islam. Hensikten var å utslette de vantro for godt. IS ville gjennomføre et folkemord.

Begrepet folkemord, genocide, ble i 1944 konstruert av den polske jøden Raphael Lemkin.  Begrepet skulle dekke slike forbrytelser som nazistenes planmessige utryddelse av jødene under annen verdenskrig og tyrkernes utryddelse av den armenske befolkningen i Midtøsten 30 år tidligere. FN vedtok i 1948 en konvensjon der folkemord defineres, og der statenes plikt til å forhindre folkemord, bistå ofrene og straffe utøverne slås fast. 

I våre dager brukes kanskje begrepet folkemord litt for ofte, når undertrykte og forfulgte folkegrupper søker sympati. Men det kan ikke være tvil om at begrepet er på sin plass i beskrivelsen av den Islamske Stats nådeløse kampanje mot jesidiene. 

Angrepene i august 2014 og kampene som fulgte la store deler av Sinjarområdet i grus. Flere tusen menn og eldre kvinner blei lagt i massegraver, mens barn og yngre kvinner ble tatt til fange. Barna blir oppdratt til å hate sine foreldres religion, mens mer enn 6 000 yngre kvinner ble gjort til sex-slaver. De ble redusert til gjenstander: solgt på auksjoner og utvekslet som gaver mellom de mannlige islamistene. Dette var et bevisst angrep på jesidienes kultur, der seksuelle forbindelser med ikke-jesidier er forbudt.

Rundt 300 000 jesidier flyktet fra Sinjar i 2014. Mange har klart å komme til andre land, også Norge, men de fleste bor mer enn åtte år seinere fortsatt i teltleire i Irak og Syria under kummerlige forhold. Rundt 3000 kvinner som har unnsluppet slaveriet hos IS er i desperat behov for fysisk og psykisk rehabilitering, men like mange fortsatt er savnet. I et bevisst brudd med jesidienes tradisjoner blir de voldtatte kvinnene ønsket velkommen tilbake, og renset for skam gjennom en seremoni i det hellige senter Lalish. 

Også mange menn har fått fysiske og psykiske skader i folkemord-kampanjen, men et tynt telt i en flyktningeleir er den triste realiteten for svært mange. Mange ønsker nok å vende tilbake til Sinjar, men gjenoppbygginga går trått, blant annet fordi ansvaret for området er uavklart. Arabere og kurdere strider om kontrollen over Ninive-provinsen der Sinjar ligger. Makta på Sinjar er fordelt på minst åtte ulike væpnede grupper, og både Tyrkia og Iran nører opp under motsetningene.

Det er noen lysglimt: Irakiske myndigheter i Bagdad har vedtatt å gi økonomisk støtte til ofrene, og har lovet å føre tilbake til jesidiene store områder Saddam Hussein beslagla på 1970-tallet. Jesidienes egne organisasjoner og internasjonale bistandsarbeidere bygger skoler og reparerer infrastruktur, men resursene er små og sikkerheten truet av konflikter mellom de ulike væpnede gruppene. 

I denne situasjonen er det avgjørende for jesidienes framtid at det internasjonale samfunnet tar ansvar. Det først skrittet må være å erkjenne at jesidiene virkelig er rammet av folkemord. Men en slik erkjennelse har ingen verdi hvis den ikke følges opp av tiltak for å bedre ofrenes situasjon og straffe overgripere, slik FNs folkemordkonvensjon pålegger Norge og andre ratifiserende stater. 

Den tyske Forbundsdagen i Berlin, har for få dager siden enstemmig vedtatt å erkjenne at jesidiene er utsatt for folkemord, og at dette medfører en plikt til å hjelpe. Flere andre nasjonalforsamlinger har fattet liknende vedtak. Også i det norske Stortinget blir det nå forberedt et forslag om at folkemordet må erkjennes , og at Norge må styrke sine innsats for ofrene. La oss håpe at også norske folkevalgte innser situasjonens alvor.

Stille etter stormen på Sinjar.

En tidligere versjon av denne artikkelen ligger her: https://www.transitmag.no/2022/05/03/nye-kamper-om-sinjar-tusener-av-jesidier-er-drevet-pa-flukt/

 I slutten av april rykket  den irakiske hæren inn i Sinjar-området, og krevde at  jesidi-militsen  YBS måtte oppgi sine sjekkpunkter. Det fulgte kamper som drev flere tusen jesidier på flukt, men YBS har trukket seg tilbake, og situasjonen skal nå være rolig.

 

Fjellkammen Sinjar ligger mellom Eufrat og Tigris, nær grensa mellom Irak og Syria.  Den har i hundrevis av år vært et tilfluktsted for minoriteter, blant annet de ikke-muslimske jesidiene som utgjør flertallet av innbyggerne i dette området. Etter at den såkalte Islamske Stat angrep Sinjar i 2014 og drev befolkningen  på flukt, har områdets status vært uklar. Både  interne krefter i Irak og utenlandske makter som Iran og Tyrkia griper inn og kompliserer situasjonen. En rekke væpnede grupper holder til i området, og i disse dager gjennomfører den irakiske hæren en offensiv mot en milits knyttet til PKK.

Sinjar har en strategisk plassering, og mange aktører ønsker å kontrollere området. Det inngår i  de såkalte «omstridte områdene» som kurderne gjør krav på, men som formelt er underlagt den sjia-dominerte regjeringa i Bagdad. Kurdiske peshmergastyrker kontrollerte området etter Baath-regimets fall i 2003, men trakk seg ut allerede før det varslede angrepet fra IS  i 2014.  De kom tilbake i kamper mot IS, men ble  i 2017 igjen drevet ut av Sinjar. Denne gangen av FMS-militser med lojalitet til Iran. Sinjar er viktig  for Irans planer om en  veiforbindelse til Syria  og Libanon.  

Noen jesidistyrker ble værende, og ble formelt tilsluttet stats-støttede FMS. Viktigst av dem er YBS, eller Yabsha, som er alliert med geriljaorganisasjonen PKK, og søsterorganisasjonen PYD som har makta i det nordøstlige Syria. Yabsha oppsto etter at geriljaer fra PKK og PYD  i august 2014 kom til unnsetning for de beleirede jesidiene som KDP hadde forlatt. Yabsha har blitt ønsket velkommen av jesidier,  som motvekt til KDP, og til jesidienes tradisjonelle lederskap i den kurdiske regionen. Men Yabsha står for en radikal sosialistisk ideologi , «demokratisk autonomi». Den er utarbeidet av PKKs fengslede leder Abdullah Öcalan og utfordrer grunnleggende holdninger blant jesidiene. 

Under ledelse av kaderpartiet PKK har Yabsha tatt kontrollen i store deler av Sinjar og bygd omfattende baser i fjellene. Tyrkia som i snart 40 år har ført krig mot PKK, anser både PYD og YBS som sine fiender, og angriper derfor disse basene med droner og fly. Ledende YBS-kommandanter er flere ganger drept med droner. Sivile blir naturligvis også rammet. President Erdogan har tilmed truet med bakkeinvasjon for å fjerne «PKK-terroristene».

Alt dette bidrar til at de fleste jesidiene som flyktet for angrepet fra IS i 2014, fortsatt er flyktninger. Et flertall oppholder seg i den kurdiske regionen, og svært mange bor på åttende året i elendige teltleire. Dårlige leveforhold på toppen av en traumatisk historie med voldtekter og massemord, sørger for at teltleirene rommer mange med psykiske og  fysiske problemer, og rammes av mange selvmord.  

Når flyktningene blir spurt om hvorfor de ikke vender tilbake til Sinjar er det tre svar som går igjen: ingen bolig, mangel på infrastruktur  og manglende sikkerhet. Ingen av disse problemene kan løses før ansvaret for Sinjar er avklart. Irakiske myndigheter i Bagdad og Erbil  har mange problemer  å slite med. De har ikke prioritert jesidiene høyt, men kan i lengden ikke overse den vanskelige situasjonen.

I oktober 2020  inngikk den irakiske regjeringa i Bagdad og den kurdiske regjeringa i Erbil, åpenbart under press fra USA, en avtale om sikkerhet i Sinjar. Avtalen kan synes å komme i møte de omforente krava fra jesidiske organisasjoner om lokal kontroll over administrasjon og sikkerhet i Sinjar. Men den er inngått mellom de to regjeringene uten at den berørte lokalbefolkningen har vært involvert, og den er blitt møtt med omfattende protester fra yabsha og andre jesidier.

Avtalen gir den kurdiske regjeringa i Erbil og den irakiske regjeringa i Bagdad felles ansvar for gjenoppbygging og sikkerhet. De skal samarbeide med en folkevalgt administrasjon. Videre skal det opprettes en ny jesidisk sikkerhetsstyrke. Andre irregulære væpnede styrker skal fjernes eller oppløses. Dette blir blir oppfattet som et krav om at YBS, men også de irregulære FMS-styrkene og Haydar Sheshos HPE  -militsmå bort, mens KDPs peshmergastyrker skal komme tilbake.  

Dette griper inn i en dyp og langvarig konflikt blant jesidiene: skal de identifisere seg som kurdere, eller er de en selvstendig etnisitet? Og hvis de er kurdere, må de da velge mellom det korrupte kurdiske KDP,  og de beinharde revolusjonære i PKK?   

Mange ønsker å slutte seg til den kurdiske regionen der deres viktigste helligdom. Lalish,  så vel som den  tradisjonelle politiske og religiøse ledelsen holder til. Men jesidiene i Sinjar har ofte vært i konflikt med  lederskapet i Lalish, og noen støtter også idag alternative ledere.

En pekepinn om opinionen får vi i valgresultatet fra oktober 2021. Da ble fem jesidier valgt inn i det irakiske parlamentet i Bagdad. Jesidienes ene øremerkede plass gikk denne gangen til Naif Khalaf Sedo. Han representerer det uavhengige jesidi-partiet, Pekhateya Ezidi, som har hatt dette mandatet siden 2005. Partiet ser jesidiene som en egen etnisk gruppe og ikke som kurdere. De tre direkte mandatene fra Sinjar gikk derimot til Vian Dakhil og to andre kandidater fra det herskende kurderpartiet KDP  Etter fintelling ble også en jesidi fra Kirkuk, Ronza Saydo, valgt inn. Han representer et annet kurdisk parti,  PUK. 

Det PKK-vennlige partiet PADE nådde ikke opp. En del av forklaringen er at de mange stemmeberettigede i leirene var under sterkt press fra KDP, men heller ikke i områdene PADE, eller YBS, kontrollerer, fikk de mange stemmer. Dette tyder på at Sinjar-jesidienes oppslutning om «demokratisk autonomi» er situasjonsbetinget og ikke bygger på ideologisk aksept. Det viser også en realistisk vurdering: KDP.  sitter på pengesekken, og lønner både peshmergas, lærere og andre offentlig ansatte. KDP bidrar dessuten til omfattende restaurering i Lalish.  Yabsha kan ikke love noen  økonomisk støtte, men tiltrekker seg derimot hyppige tyrkiske bombeangrep. 

Den irakiske hæren bygger nå en mur langs grensa mot Syria. Offisielt er hensikten å hindre IS i å krysse mellom landene, men i like stor grad vil muren bryte kontakten mellom YBS og de syriske kurderne. I april 2022  krevde  så den irakiske hæren at YBS skulle forlate sine sjekkpunkter i Sinjar.  YBS nektet, og det brøt ut harde kamper. Hæren bruker både artilleri, stridsvogner og helikopter. Dette har utløst en ny strøm av flyktninger fra Sinjar til den kurdiske regionen. Samtidig trapper Tyrkia opp sine angrep mot PKK lenger nord i Irak. Det er naturlig å se disse offensivene i sammenheng, selv om regjeringa i Bagdad benekter å samarbeide med Tyrkia.

Bagdad har også et annet mål med aksjonen. Folkets mobiliseringsstyrker, FMS, ble opprettet med iransk støtte for å drive den Islamske Stat tilbake. Idag er disse styrkene en maktfaktor mange steder, samtidig som trusselen fra  IS er betydelig redusert. Både sjia og sunni-politikere i Bagdad ønsker å redusere avhengigheten av Iran og å svekke Irans forlengede arm;  nemlig FMS.  Bagdad ønsker å erstatte FMS-militsene med styrker fra hæren, og da kan YBS være et greit sted å begynne. Det er likevel ingen grunn til å tro at  irakerne klarer  å fjerne PKK, i form av YBS, fra Sinjar. Yabshas styrker er veltrente og motiverte, og de  har sine baser gravd  dypt inne i fjellet.  

Beboerne i flere landsbyer tok i begynnelsen av mai til gatene , og forlangte at alle væpnede styrker måtte trekke seg ut av boligområdene.  Både YBS, HPE og hæren har  derfor trukket seg  ut en rekke steder, men de irakiske styrkene har full kontroll i Sinjar by.

Avtalen fra 2020 krever at Sinjar skal styres av en folkevalgt forsamling og trygges av av en lokalt rekruttert politistyrke. Hovedproblemet har vært de lokale militsene. At nasjonale styrker nå overtar kontrollen over det meste av Sinjar kan bidra til økt sikkerhet, og gjøre det mulig for enda fler å vende tilbake fra leiren i Kurdistan.  Men den langsiktige situasjonen er fortsatt usikker, og de tyrkiske angrepene vil  fortsette så lenge  PKK-tilknyttede styrker finnes her.  

Mullaen og Meling

 

Det har vært både interessant og lærerikt å følge NRK- serien Mullaen og Meling. Den har gitt meg økt respekt for Meling (selv om han framstår som vel godtroende enkelte ganger) og en snikende sympati for Krekar. Dersom det er sant, som det siste av de tre  programmene mer enn antyder, at Krekar er dømt til tolv års fengsel på grunnlag av en dårlig oversettelse fra kurdisk, er det jo all grunn til å reagere, uansett hva man måtte mene om Krekars versjon av islamisme. 

Programserien går liten grad inn på Krekars virksomhet før han grunnla Ansar al Islam i 2001, men det er kjent at han i under sitt opphold i Pakistan hjalp mange kurdiske islamister å finne veien over grensa til Afghanistan. Videre er det kjent at han var en ledende skikkelse i IMK, Kurdistans Islamistiske Bevegelse, som på nittitallet konkurrerte både militært og politisk med de sekulære partiene KDP og PUK om makta i det kurdiske selvstyreområdet i Nordirak.

Krekars innflytelse har ikke vært begrenset til den korte perioden da han ledet Ansar Al Islam. Hans virksomhet må ha vært kjent for norske myndigheter allerede da han kom til Norge  som kvoteflyktning i 1991, siden kone og barn, men ikke Krekar selv, fikk norsk statsborgerskap. Innflytelsen har, som programmene tydelig viser, ikke på noen måte opphørt etter at Ansar al Islam i 2003 ble drevet ut av sine irakiske baser av amerikanerne.

Norske myndigheter var opptatt av å finne bevis for Krekars direkte tilknytning til noen av de mange terrorhandlingene Ansar al-Islam har utført. Det lyktes de ikke med, blant annet fordi Krekar formelle lederrolle bare varte noen måneder. Det ødela saka for norsk påtalemakt at de lokale sikkerhetsstyrkene, tilknyttet partiet PUK, hadde brukt stor brutalitet for å tvinge fram en tilståelse fra den mislykkede selvmordsbomberen Dedar. Overfor norsk rett innrømmet  han likevel å være sendt av Ansar al Islam for å sprenge et av PUKs kontorer, men avviste at Krekar var den som ga ham ordre. 

At den direkte forbindelsen mellom Krekar og en selvmordsbomber dermed ikke lot seg bevise  stanset saka i det norske rettsvesenet. Det kan ha bidratt til å tåkelegge det faktum at Ansar al Islam var den organisasjonen som innførte selvmordsbombing i Irak. Arvtakeren Ansar al-Sunnah gjennomførte i 2004 parallelle selvmordsbombinger i den kurdiske hovedstaden Erbil, som tok livet av mer enn hundre mennesker, mange av dem framtredende medlemmer av de regjerende partiene KDP og PUK.  Gruppa tok seinere tilbake navnet Ansar al-Islam, og sluttet seg i 2014 til IS:.

For en del år siden besøkte jeg landsbyen Biyara, som var hovedkvarter for Ansar al Islam. Innbyggerne der har ikke mye pent å si om ekstremistene. Flere jeg snakket med klagde over at alle bilder av kvinner måtte fjernes fra kjekspakker, hermetikk og andre varer i butikkene. Verre var det naturligvis at Krekars folk mishandlet lokalbefolkningen og vandaliserte den lokale moskeen der to sufier var gravlagt; slik avgudsdyrking ville de ikke ha noe av.  I et par landsbyer der innbyggerne  tilhørte  den  religiøse retningen kakai, også kalt Ahl i-Haqq, var det enda mere alvorlig. Kakaiene  fikk beskjed om å omvende seg eller dø. og valgte naturlig nok å flykte.  

Når det hevdes i programmet at  Krekar skal ha vært en moderat islamist som arbeidet  for fred og forsoning med de kurdiske myndighetene, kan det være verdt å huske at Ansar al-Islam oppsto i protest mot at det store islamistpartiet  IMK i 1997 inngikk en fredsavtale, som overlot den militære kontrollen over Halabja-regionen til det sekulære PUK. Flere ytterliggående fraksjoner brøt ut av IMK, nektet å akseptere våpenhvileavtalen og befestet landsbyer i utkanten av IMKs område langs grensen til Iran. Det var disse gruppene som i 2001 gikk  sammen under navnet Ansar al-Islam.

Opprørsvalg og apati i Irak

I fjor og i forfjor var det omfattende demonstrasjoner i Irak. Tusenvis av unge mennesker protesterte mot korrupsjon, mot mangelen på grunnleggende offentlige tjenester som elektrisitet og vannforsyning, og ikke minst mot mangelen på jobber. Demonstrasjonene rettet seg først og fremt  mot de Iran-støttede makthaverne. Iranske konsulater ble satt i brann i flere byer.  Til tross for at mange hundre unge demonstranter ble drept, spesielt i Bagdad, men også i andre byer,  fortsatte opptøyene. 

For å svekke protestene  ble det bestemt å framskynde valgene til nytt parlament, og på søndag ble disse valgene gjennomført.  Resultatene som nå kommer inn tyder ikke på at irakere flest  har trodd de kunne endre noe ved hjelp av sin stemme. Valgdeltakelsen landet offisielt på  41%, men mange steder – ikke minst i hovedstaden Bagdad – har den vært langt lavere.

En hovedtendens har vært redusert oppslutning om de mest Iran-vennlige partiene. De fleste sjia-stemmene har gått til den iran-kritiske Moqtada al-Sadr, mens det har gått sterkt tilbake for partier nær knyttet til Iran og til  Hashd i-Shaabi-militsene. Til tross for at lederne av de store demonstrasjonene har tatt til orde for boikott, fikk et nytt parti sprunget ut av opprøret 10 mandater fra Bagdad og andre arabiske provinser i den nye forsamlinga. 

I Kurdistan har Barzani-klanens parti, KDP, styrket sin stilling til tross for en viss tilbakegang på hjemmebane, i provinsene Dohuk og Erbil. KDP vinner nye mandater i Suleimania, Ninive  og  Kirkuk Dette skyldes i stor grad problemer i de andre kurdiske partiene. Hovedkonkurrenten PUK lider under en ødeleggende intern maktkamp mellom ulike greiner av den dominerende Talabani-klanen.  Partiet Gorran som i sin tid brøt ut av PUK i protest, har blitt  irrelevant etter at dets representanter gikk inn i den korrupte  kurdiske regjeringa. Det hjalp ikke at de gikk til valg i  allianse med  PUK.  Gorran får ingen plasser i det nye parlamentet i Bagdad. 

De fleste velgerne satt altså hjemme,  uten tro på det politiske systemet. De som brukte stemmeseddelen til å vise motstand forlot Gorran. De stemte heller ikke på det PKK-allierte partiet Tevgeri Azadi som bare fikk et tusentalls stemmer totalt. De kurdiske  protest-stemmene gikk i stedet til Ny Generasjon et parti startet av mediemogulen Shaswar Abdulwahid Qadir.  Til tross for et  et uklart program, har hans ungdommelige språk og sterke grep om sosiale medier, gitt Ny Generasjon 10 mandater. Det er liten grunn til å tro at Ny Generasjon kan endre noe som helst

Parlamentet i Bagdad har 5 reserverte plasser for de kristne og én for jesidiene. Det er ikke egne manntall for disse plassene, og alle kan derfor stemme på de kristne og den jesidiske kandidaten. Dette har ved tidligere valg ført til at de fleste av de kristne plassene har gått til KDP-vennlige partier, takket være kurdiske stemmer.  I år tok derimot det  sjia-vennlige partiet Babylon Front 4 av de kristne plassene, mens den femte gikk til en kandidat knyttet til det lille  irakiske kommunistpartiet. Representanter for de kristne  minoritetene er opprørt over dette  resultatet, og krever endringer i valgordningen, slik at bare de kristne selv  kan stemme på disse mandatene.   

Jesidienes ene øremerkede plass gikk denne gangen til Naif Khalaf Sedo. Han representerer et parti som ønsker at Sinjar skal knyttes til Bagdad heller enn til den kurdiske hovedstaden Erbil  De tre direkte mandatene fra Sinjar gikk derimot til kandidater fra KDP. Det PKK-vennlige partiet PADE nådde ikke opp. Dette betyr at ingen ting er avklart om Sinjars skjebne.

En interessant utvikling er det også at det nye parlamentet i Bagdad får to representanter for Kakaiene, en religiøs minoritet som likner jesidismen. De to store kurdiske partiene KDP og PUK har fått valgt inn hver sin. 

Ikke glem jesidiene: 7 år med folkemord.

I

Det er den 3. august 7 år siden Den Islamske Stat gikk til angrep på Sinjarområdet i Irak. Hensikten var å utrydde de vantro jesidiene. IS klarte heldigvis ikke å fjerne jesidiene fra Irak, eller fra verden for øvrig, men det skyldes ikke manglende vilje. I løpet av få dager i 2014 ble minst 5 000 mennesker fra denne etniske og religiøse minoriteten drept, og mer enn 6 000 kvinner og barn tatt til fange. Hundretusener ble drevet på flukt. Norge og andre land må nå styrke innsatsen for å gi jesidiene den oppreisning de fortjener, og gjøre dem istand til å føre sine liv og sine tradisjoner videre.

Fanatikerne gikk fram med nådeløs brutalitet. De drepte alle menn som ikke ville oppgi sin tro, og alle eldre kvinner, mens yngre kvinner og barn ble tatt til fange. Kvinnene ble gjort til slaver, guttebarn blir oppdratt i islamistisk ånd og lært til å hate sine familier. 

De kvinnelige fangene ble brukt til å tilfredstille IS-krigernes seksuelle begjær, og også satt til husarbeid og andre oppgaver. De ble behandlet som ting, gitt bort som gaver og solgt på såvel fysiske som digitale markeder. Av mer enn 6 000 kvinner som ble gjort til slaver for sju år siden har noen klart å flykte, mange andre er blitt kjøpt fri for betydelige beløp. Nærmere 3 000 kvinner er tross dette fortsatt savnet, stadig oppdages noen av dem blant IS-fangene i de syriske leirene. 

Nesten hver eneste jesidi-familie er berørt av denne situasjonen. Kvinner som har vært sex-slaver og menn som har overlevd massakrene har store fysiske og psykiske skader. Mange venter fortsatt på nyheter om sine nærmeste som de ikke har sett siden katastrofen. 

Angrepet i 2007 og de påfølgende ødeleggelsene har drevet jesidier på flukt til alle verdensdeler. Også i Norge har vi et lite antall. De fleste lever likevel fortsatt som internt fordrevne i Irak, mange i trøstesløse flyktningeleire. Noen har vendt tilbake til Sinjar, som fortsatt for det meste ligger i ruiner. Mange orker ikke å vende tilbake til de landsbyene deres deres slekt og venner ble drept, mishandlet og voldtatt. For dem som ønsker å vende tilbake må det gjøres en omfattende innsats fra det  internasjonale samfunnets side.

Blant annet Norsk Folkehjelp og Kirkens Nødhjelp forsøker idag, sammen med jesidienes egne organisasjoner, men med helt utilstrekkelige midler,  å åpne massegraver, reparere infrastruktur, rydde miner og gjenreise ødelagte bygninger.  Alt sammen viktige forutsetninger for at de fordrevne skal kunne vende tilbake. 

Det er også nødvendig med en avklaring av sikkerheten  i Sinjar. Området rommer idag et stort antall militser med lojalitet til ulike kurdiske og arabiske partier.. Mange jesidier vil gjøre seg uavhengig av slike militære og politiske grupper, og drømmer om en egen irakisk provins i Ninive-regionen der jesidier, kristne og andre minoriteter kan styre seg selv. 

En avtale inngått i Bagdad i fjor, mellom den arabiske regjering i Bagdad og den kurdiske regjering i Erbil, forutsetter at Sinjar skal kontrolleres av en ny uavhengig sikkerhetsstyrke, bestående av lokale jesidier, men dette har vist seg vanskelig å realisere.

Det er en stor skam at det internasjonale samfunn, som har brukt enorme beløp på den væpnede kampen mot IS, ikke satser tilstrekkelig på å rehabilitere kalifatets ofre. Disse omfatter ikke bare jesidier og beslektede grupper som kakaier og shabaker, men også mange kristne grupper med røtter fra kristendommens første tid.

FN og en rekke stater, nå sist nasjonalforsamlingene i Belgia og Nederland, har slått fast at den islamske stats kampanje mot jesidiene må karakteriseres som folkemord. Den fyller alle kriteriene for dette. Også det norske Stortinget må ta opp dette spørsmålet. men vedtak og erklæringer er slett ikke nok.

Norge har deltatt i den væpnede kampen mot IS, og må nå øremerke betydelige bistandsmidler til gjenreising i Sinjar-området. Hvis  ikke  Norge og andre land  sørger for de materielle og  politiske forutsetningene for å gjenreise jesidienes liv  i Sinjarområdet,  har vi  i praksis hjulpet islamistene med å bringe jesidienes gamle tradisjoner til opphør.

Kurdere, katalanere og demokratisk autonomi.

I juni var en delegasjon fra den spanske regionen Katalonia på besøk i den kurdisk-styrte regionen i Syria. Begge steder er det lokale folkegrupper som gjør motstand mot de sentrale myndighetene i en nasjonalstat, dominert av en annen etnisitet enn deres egen. Og begge steder preges denne motstanden av anarkistisk tradisjon. 

I Europa ønsker blant annet katalaner og skotter å løsrive seg fra henholdsvis Spania og Storbrittania for å å opprette nye nasjonalstater. Kurdiske bevegelser i flere land har også lenge kjempet for et selvstendig Kurdistan, men i Syria har de valgt en annen tilnærming; ikke en egen stat, men sjølstyrte lokalsamfunn som utfordrer statens autoritet.

Verden består av et økende antall nasjonalstater. Sosiologen Benedict Anderson kaller i en berømt bok nasjonalismer for «Imagined Communities». Med det mente han ikke at nasjonalismen er en innbilning eller en illusjon, men at det nasjonale fellesskapet er et psykologisk og følelsesmessig fellesskap. Opplevelsen av å tilhøre et slikt felleskap, av å være nordmann, same eller skotte, kan være en svært sterk del av menneskers identitet, og politikere eller andre som avfeier nasjonalfølelsen som irrelevant, gjør det på egen bekostning. Radikale bevegelser som fornekter nasjonalismens gyldighet overlater kampen for nasjonal identitet til høyrekreftene, i noen tilfeller med ytterst uheldige konsekvenser.. 

For hundre år siden førte det vi kaller den første verdenskrig til sammenbrudd for to store imperier: det ottomanske og det østerriksk-ungarske. Begge var, som andre imperier, multinasjonale; de omfattet mange ulike folkegrupper, med forskjellige språk, religioner og tradisjoner forøvrig. Et av krigens resultater var at disse imperiene ble stykket opp i et stort antall nasjonalstater, som i teorien skal romme én – og bare én – gruppe mennesker med felles språk og identitet. 

Nå er det jo slik at de mange kulturer vi mennesker ha utviklet ikke lar seg fordele langs klare geografiske grenser. Uansett hvor grensene trekkes, vil det være mennesker og grupper av mennesker som havner på feil side. I de multinasjonale imperiene var nok makta konsentrert i et mindretall med felles kultur og språk, men imperiene har vært preget av samspillet mellom mange ulike grupper av innbyggere som tilsammen utgjorde et fellesskap. Nasjonalstatens utgangspunkt er derimot at den skal representere den dominerende nasjonaliteten, mens alle andre folkegrupper i større eller mindre grad blir undertrykket.

Undertrykkelsen av minoriteter kan ta mange former, vi finner eksempler som spenner fra mild nedvurdering til folkemord. Uansett form, vil diskrimineringen kunne bidra til økt selvbevissthet hos minoritetene, en selvbevissthet som fort kan ta form av et ønske om en egen stat, for å oppnå formelt likeverd med den diskriminerende nasjonalstaten de befinner seg i. Om sentrale myndigheter kommer separatistene i møte med ulike former for lokalt selvstyre, skjerper det i mange tilfeller de misnøyde minoritetenes apetitt på full selvstendighet. Det ser vi eksempler på både i Skottland, i Katalonia og i Kurdistan. 

De nye grensene etter 1918 ble trukket av den tids stormakter, først og fremst England og Frankrike, med liten medvirkning fra de lokale befolkningene. Da det multinasjonale Jugoslavia gikk i oppløsning 80 år seinere, så vi en annen prosess, en blodig opprettelse av nye nasjonalstater drevet fram i de lokale befolkningene med våpen i hånd. 

I Vest-Europa har vi nok sett væpnede separatistgrupper som baskiske ETA, men de aktuelle separatistbevegelsene i Skottland og Katalonia har valgt å bruke fredelige midler, og det foretrukne middelet er folkeavstemninger. 

Skottland har vært forent med England siden 1706, men har aldri gitt slipp på sin nasjonale identitet. Den skotske førsteministeren Nicola Sturgeon har fått vind i seilene etter at det forente kongerike, mot skottenes vilje, har forlatt EU. Hun lover ny folkeavstemning om skotsk selvstendighet, og meningsmålinger tyder på at hun kan få flertall. Nøyaktig hvordan en slik selvstendighet skal gjennomføre eller utformes, mot det britiske parlamentets vilje er derimot uavklart. 

Katalonia har også en lang tradisjon for selvstendighet, som først ble avviklet av Bourbon-dynastiet i 1716. Dette året har derfor stor symbolsk betydning for katalanerne. De har aldri sluttet å hegne om sin identitet, manifestert blant annet i deres eget språk som vært brukt i skrift siden middelalderen. 

I forrige århundre var Katalonia et av de viktigste sentrene for motstanden mot Francos fasciststyrker under borgerkrigen mellom 1936 og 1939. Katalonia var den gang en høyborg for den anarkistiske bevegelsen, som organiserte jordbrukskollektiver og arbeiderstyrte bedrifter. Disse ble naturligvis oppløst etter Francos seier, men ideene om desentralisering og autonomi er fortsatt levende i den katalanske bevegelsen.

Etter Franco-styrets fall har katalanerne igjen oppnådd en viss grad av selvstyre, i stadig drakamp med de spanske sentralmyndighetene i Madrid. Liksom i Skottland er befolkningen delt omtrent på midten i spørsmålet om full uavhengighet. Begge steder viser meningsmålinger at noe over halvparten sier ja til å danne en egen stat.

På tvers av landegrensene holder mange kurdere ideen levende om et Kurdistan skapt fra deler av Tyrkia, Syria, Iran og Irak. Alle disse statene har praktisert blodig undertrykkelse av sine kurdiske minoriteter. De irakiske kurderne har oppnådd en stor grad av autonomi, men drømmer likevel om en selvstendig stat. I Syria danner det kurdiske partiet PYD kjernen i en multikulturell ministat i opposisjon til både Bashir Assads regjering i Damaskus og til de tyrkisk støttede opprørerne .

Slik skjebnen ville det, ble velgerne både i Katalonia og i irakisk Kurdistan høsten 2017 bedt om å gå til urnene, for å ta stiling til spørsmålet om uavhengighet. Sentralmyndighetene begge steder tok voldelige virkemidler i bruk mot fra disse folkeavstemningene, 

I Katalonia ble politi og sikkerhetsstyrker satt in mot valglokalene med stor brutalitet. Likevel deltok 43% av de stemmeberettigede, og de stemte overveldende, 93 %, ja til uavhengighet. Den 27 oktober erklærte det katalanske parlamentet uavhengighet Madrid svart med å suspendere katalanske selvstyret. 12 katalanske ledere ble stilt for retten og 9 dømt til fengselsstraffer. De ble alle løslatt i juni 2021. 

I Kurdistan var politi og sikkerhetsstyrker under lokal kontroll, og valgene kunne gjennomføres i ryddige former . Her var oppmøtet langt større, 73%, og resultatet, som også her var 93 % ja , derfor langt mere signifikant. Men den kurdiske presidenten, Massoud Barzani, hadde forregnet seg. En samlet internasjonal opinion avviste kurdisk uavhengighet, og regjeringa i Bagdad startet en militær offensiv som fratok kurderne kontrollen over store områder, ikke minst den viktige oljebyen Kirkuk. 

Forsøkene på å oppnå selvstendighet med demokratiske virkemidler har altså begge steder blitt slått ned med den makt sentralmyndighetene hadde til rådighet. Dette kan forstås som et demokratisk problem; folkeviljen blir nedkjempet; og nasjonalstaten viser seg å være et konsept med store innebygde svakheter. Enten det nå er skotter, katalanere eller kurdere, vil de i det øyeblikk de har oppnådd uavhengighet på etnisk basis, uvegerlig oppdage at deres nye nasjonalstat rommer minoriteter som ikke har den etniske identiteten den nye staten er grunnlagt på. Nasjonalstaten vil nesten uten unntak være en undertrykker. 

Det er derfor interessant at det både blant kurdere og katalanere er forsøk på å finne andre løsninger enn opprettelse av selvstendige stater for å ivareta minoriteters rettigheter. Det er i den sammenhengen vi må forstå den katalanske interessen for den autonome regionen i nord og øst Syria. Det kurdiske partiet som styrer her baserer seg på filosofien til Abdullah Öcalan, som i mer enn tjue år har sittet i tyrkisk fengsel.

Öcalan har inspirert og ledet ledet den væpnede kampen partiet PKK har ført mot tyrkiske myndigheter, en kamp der målet lenge var å rive områder med kurdisk flertall løs fra statene Tyrkia, Syria, Irak og Iran for å danne et selvstendig sosialistisk Kurdistan. Under sitt lange fengselsopphold har han imidlertid endret syn. Inspirert av amerikaneren Murray Bookchin, som beveget seg fra trotskisme og anarkisme til sin egen filosofi, demokratisk autonomi, har Öcalan utviklet en filosofi der statens makt erstattes av lokale forsamlinger, ledet av menn og kvinner på like fot, og med representasjon fra ulike etniske og religiøse grupper i det aktuelle området. 

Det er i det nordøstlige Syria Öcalans tilhengere har kommet lengst i å realisere hans visjon. Kadrene ipartiet PYD har organisert lokale råd på mange nivåer, fra nabolag på noen titalls familier opp til det som kalles AANES; den autonome administrasjonen i Nordøst-Syria. Konseptet er først og fremst realisert i de kurdisk dominerte områdene, men også i arabiske områder har det blitt opprettet slike lokale råd. Oppslutningen om disse lokale forsamlingene varierer etter alt å dømme sterkt, her som andre steder er det de mest engasjerte som deltar i møtene og gjør sine synspunkter gjeldende. 

Mange observatører har framstilt den politiske organiseringa i Nordøst-Syria med sterk sympati, og regionen byr utvilsomt på et friere og åpnere samfunn enn andre deler av det krigsherjede landet. Det er likevel kritiske stemmer både blant kurdere og i øvrige folkegrupper som arabere og assyrere. Kritikken retter seg i hovedsak mot den sterke ideologiske innflytelsen PYD gjør gjeldende, både i organisering av de lokale rådene, i den brutale undertrykkelsen av politisk opposisjon, og i skolenes omstridte pensum. 

Mange av disse svakhetene kan tilskrives den pågående brutale krigen, andre skyldes Öcalanismens historiske bakgrunn i marxistisk partibygging og tilhørende kader-organisering Det gjenstår se om demokratisk autonomi i andre rammer kan gi et svar på noen av nasjonalstatens evige problemer. Om det skulle opprettes lokale forsamlinger i Katalonia, der ingen krig foregår og ingen militser påvirker arbeidet, kan Öcalans og Bookchins teorier få muligheten til å demonstrere hvilket potensiale de egentlig rommer.

. 

Jesidienes utfordringer – og Norges manglende svar

En tidligere versjon av dette innlegget ble publisert i Klassekampen 10. juli.

Takk til Klassekampen og Peter Johansen for å ta opp jesidienes situasjon (KK 7. juli). Det er en stor skam at det internasjonale samfunn, som har brukt enorme beløp på den væpnede kampen mot IS, ikke satser tilstrekkelig på å rehabilitere kalifatets ofre. Disse ofrene omfatter i stor grad de mange religiøse minoritetene i Mesopotamia, herunder ikke bare jesidier og beslektede grupper som kakaier og shabaker, men også mange kristne grupper med røtter fra kristendommens første tid.

Blant annet Norsk Folkehjelp og Kirkens Nødhjelp forsøker idag, sammen med jesidienes egne organisasjoner, men med helt utilstrekkelige midler,  å åpne massegraver, reparere infrastruktur, rydde miner og gjenreise ødelagte bygninger.  Alt sammen viktige forutsetninger for at de fordrevne skal kunne vende tilbake. Norge har deltatt i den væpnede kampen mot IS, og bør øremerke betydelige bistandsmidler til gjenreising i Sinjar-området.

Når det er sagt, er det, som Johansen påpeker, også nødvendig med en avklaring av sikkerheten  i Sinjar. Området rommer idag et stort antall militser med ulike lojaliteter. Jesidier står mot jesidier under ulike makthaveres flagg.  Men mange jesidier ønsker hverken å styres av de rivaliserende kurdiske partiene KDP og PKK, eller av den arabiske regjeringa i Bagdad. Drømmen er en egen irakisk provins i Ninive-regionen der jesidier, kristne og andre minoriteter kan styre seg selv. Antakelig er det likevel mange som ikke  akter å vende tilbake til de landsbyene deres deres slekt og venner ble drept, mishandlet og voldtatt.

Jesidismen har, som Klassekampen skriver, et historisk utgangspunkt i den muslimske sufi-læreren Sjeik Adi ibn Musafir, som levde på 1200-tallet. Hans gravmæle i Lalish er jesidienes viktigste helligdom. Imidlertid står jesidismen idag i skarp motsetning til islam. Det skyldes at Sjeik Adis disipler har videreført religiøse folketradisjoner som er eldre enn islam, og i stor grad bygger på iranske tradisjoner. 

For hundre år siden lanserte brødrene Bedirkhan en teori om at jesidismen er kurdernes opprinnelige religion, og at opprinnelsen ligger i zoroastrisk lære. Denne teorien er seinere tatt opp av flere kurdiske ledere. PKK-leder Abdullah Öcalan er blant dem som holder på Zarathustra-teorien, og hans tilhengere satte opp en statue av «jesidismens grunnlegger Zarathustra» i Afrin. Det utløste en skarp protest fra Baba Sjeik, som avviste den påståtte  forbindelsen. Statuen er, forøvrig, seinere blitt revet av tyrkisk-støttede militser.

Nå er det nok sant at jesidismen bygger på gamle iranske tradisjoner, men disse omfatter langt mer enn  den zoroastriske lære. Zarathustra innførte den dualistiske forestillingen om kampen mellom det personifiserte Gode og det personifiserte Onde, forestillinger som også kristendom og islam bygger på.   Men religionshistorikere peker på at den grunnleggende strukturen i jesidismen er monistisk, den anerkjenner ingen djevel som Guds rival.

Dagens Baba Sjeik kan altså fortelle Klassekampen at zorastrisk lære er avledet av jesidismen, fordi den bygger  på enda eldre tradisjoner. Jesidismen har ingen enhetlig lære, men en rik og mangfoldig muntlig skatt. Jesidienes sanger og fortellinger inneholder mange motiver som er kjent også fra andre tradisjoner, men den grunnleggende strukturen, der Gud delegerer sin makt til sju hellige vesener som stadig tar bolig i de hellige slektene, har åpenbart sammenfallende røtter med hinduisme i en fjern fortid.

Den islamske Stat  hadde – og har – som erklært mål å utrydde de vantro jesidiene. Hvis  ikke  Norge og andre land  sørger for de materielle og  politiske forutsetningene for å gjenreise jesidienes liv  i Sinjarområdet,  har vi  i praksis hjulpet islamistene med å bringe jesidienes mangetusen-årige tradisjoner til opphør.