Opprørsvalg  og apati i Irak

I fjor og i forfjor var det omfattende demonstrasjoner i Irak. Tusenvis av unge mennesker protesterte mot korrupsjon, mot mangelen på grunnleggende offentlige tjenester som elektrisitet og vannforsyning, og ikke minst mot mangelen på jobber. Demonstrasjonene rettet seg først og fremt  mot de Iran-støttede makthaverne. Iranske konsulater ble satt i brann i flere byer.  Til tross for at mange hundre unge demonstranter ble drept, spesielt i Bagdad, men også i andre byer,  fortsatte opptøyene. 

For å svekke protestene  ble det bestemt å framskynde valgene til nytt parlament, og på søndag ble disse valgene gjennomført.  Resultatene som nå kommer inn tyder ikke på at irakere flest  har trodd de kunne endre noe ved hjelp av sin stemme. Valgdeltakelsen landet offisielt på  41%, men mange steder – ikke minst i hovedstaden Bagdad – har den vært langt lavere.

En hovedtendens har vært redusert oppslutning om de mest Iran-vennlige partiene. De fleste sjia-stemmene har gått til den iran-kritiske Moqtada al-Sadr, mens det har gått sterkt tilbake for partier nær knyttet til Iran og til  Hashd i-Shaabi-militsene. Til tross for at lederne av de store demonstrasjonene har tatt til orde for boikott, fikk et nytt parti sprunget ut av opprøret 10 mandater fra Bagdad og andre arabiske provinser i den nye forsamlinga. 

I Kurdistan har Barzani-klanens parti, KDP, styrket sin stilling til tross for en viss tilbakegang på hjemmebane, i provinsene Dohuk og Erbil. KDP vinner nye mandater i Suleimania, Ninive  og  Kirkuk Dette skyldes i stor grad problemer i de andre kurdiske partiene. Hovedkonkurrenten PUK lider under en ødeleggende intern maktkamp mellom ulike greiner av den dominerende Talabani-klanen.  Partiet Gorran som i sin tid brøt ut av PUK i protest, har blitt  irrelevant etter at dets representanter gikk inn i den korrupte  kurdiske regjeringa. Det hjalp ikke at de gikk til valg i  allianse med  PUK.  Gorran får ingen plasser i det nye parlamentet i Bagdad. 

De fleste velgerne satt altså hjemme,  uten tro på det politiske systemet. De som brukte stemmeseddelen til å vise motstand forlot Gorran. De stemte heller ikke på det PKK-allierte partiet Tevgeri Azadi som bare fikk et tusentalls stemmer totalt. De kurdiske  protest-stemmene gikk i stedet til Ny Generasjon et parti startet av mediemogulen Shaswar Abdulwahid Qadir.  Til tross for et  et uklart program, har hans ungdommelige språk og sterke grep om sosiale medier, gitt Ny Generasjon 10 mandater. Det er liten grunn til å tro at Ny Generasjon kan endre noe som helst

Parlamentet i Bagdad har 5 reserverte plasser for de kristne og én for jesidiene. Det er ikke egne manntall for disse plassene, og alle kan derfor stemme på de kristne og den jesidiske kandidaten. Dette har ved tidligere valg ført til at de fleste av de kristne plassene har gått til KDP-vennlige partier, takket være kurdiske stemmer.  I år tok derimot det  sjia-vennlige partiet Babylon Front 4 av de kristne plassene, mens den femte gikk til en kandidat knyttet til det lille  irakiske kommunistpartiet. Representanter for de kristne  minoritetene er opprørt over dette  resultatet, og krever endringer i valgordningen, slik at bare de kristne selv  kan stemme på disse mandatene.   

Jesidienes ene øremerkede plass gikk denne gangen til Naif Khalaf Sedo. Han representerer et parti som ønsker at Sinjar skal knyttes til Bagdad heller enn til den kurdiske hovedstaden Erbil  De tre direkte mandatene fra Sinjar gikk derimot til kandidater fra KDP. Det PKK-vennlige partiet PADE nådde ikke opp. Dette betyr at ingen ting er avklart om Sinjars skjebne.

En interessant utvikling er det også at det nye parlamentet i Bagdad får to representanter for Kakaiene, en religiøs minoritet som likner jesidismen. De to store kurdiske partiene KDP og PUK har fått valgt inn hver sin. 

Ikke glem jesidiene: 7 år med folkemord.

I

Det er den 3. august 7 år siden Den Islamske Stat gikk til angrep på Sinjarområdet i Irak. Hensikten var å utrydde de vantro jesidiene. IS klarte heldigvis ikke å fjerne jesidiene fra Irak, eller fra verden for øvrig, men det skyldes ikke manglende vilje. I løpet av få dager i 2014 ble minst 5 000 mennesker fra denne etniske og religiøse minoriteten drept, og mer enn 6 000 kvinner og barn tatt til fange. Hundretusener ble drevet på flukt. Norge og andre land må nå styrke innsatsen for å gi jesidiene den oppreisning de fortjener, og gjøre dem istand til å føre sine liv og sine tradisjoner videre.

Fanatikerne gikk fram med nådeløs brutalitet. De drepte alle menn som ikke ville oppgi sin tro, og alle eldre kvinner, mens yngre kvinner og barn ble tatt til fange. Kvinnene ble gjort til slaver, guttebarn blir oppdratt i islamistisk ånd og lært til å hate sine familier. 

De kvinnelige fangene ble brukt til å tilfredstille IS-krigernes seksuelle begjær, og også satt til husarbeid og andre oppgaver. De ble behandlet som ting, gitt bort som gaver og solgt på såvel fysiske som digitale markeder. Av mer enn 6 000 kvinner som ble gjort til slaver for sju år siden har noen klart å flykte, mange andre er blitt kjøpt fri for betydelige beløp. Nærmere 3 000 kvinner er tross dette fortsatt savnet, stadig oppdages noen av dem blant IS-fangene i de syriske leirene. 

Nesten hver eneste jesidi-familie er berørt av denne situasjonen. Kvinner som har vært sex-slaver og menn som har overlevd massakrene har store fysiske og psykiske skader. Mange venter fortsatt på nyheter om sine nærmeste som de ikke har sett siden katastrofen. 

Angrepet i 2007 og de påfølgende ødeleggelsene har drevet jesidier på flukt til alle verdensdeler. Også i Norge har vi et lite antall. De fleste lever likevel fortsatt som internt fordrevne i Irak, mange i trøstesløse flyktningeleire. Noen har vendt tilbake til Sinjar, som fortsatt for det meste ligger i ruiner. Mange orker ikke å vende tilbake til de landsbyene deres deres slekt og venner ble drept, mishandlet og voldtatt. For dem som ønsker å vende tilbake må det gjøres en omfattende innsats fra det  internasjonale samfunnets side.

Blant annet Norsk Folkehjelp og Kirkens Nødhjelp forsøker idag, sammen med jesidienes egne organisasjoner, men med helt utilstrekkelige midler,  å åpne massegraver, reparere infrastruktur, rydde miner og gjenreise ødelagte bygninger.  Alt sammen viktige forutsetninger for at de fordrevne skal kunne vende tilbake. 

Det er også nødvendig med en avklaring av sikkerheten  i Sinjar. Området rommer idag et stort antall militser med lojalitet til ulike kurdiske og arabiske partier.. Mange jesidier vil gjøre seg uavhengig av slike militære og politiske grupper, og drømmer om en egen irakisk provins i Ninive-regionen der jesidier, kristne og andre minoriteter kan styre seg selv. 

En avtale inngått i Bagdad i fjor, mellom den arabiske regjering i Bagdad og den kurdiske regjering i Erbil, forutsetter at Sinjar skal kontrolleres av en ny uavhengig sikkerhetsstyrke, bestående av lokale jesidier, men dette har vist seg vanskelig å realisere.

Det er en stor skam at det internasjonale samfunn, som har brukt enorme beløp på den væpnede kampen mot IS, ikke satser tilstrekkelig på å rehabilitere kalifatets ofre. Disse omfatter ikke bare jesidier og beslektede grupper som kakaier og shabaker, men også mange kristne grupper med røtter fra kristendommens første tid.

FN og en rekke stater, nå sist nasjonalforsamlingene i Belgia og Nederland, har slått fast at den islamske stats kampanje mot jesidiene må karakteriseres som folkemord. Den fyller alle kriteriene for dette. Også det norske Stortinget må ta opp dette spørsmålet. men vedtak og erklæringer er slett ikke nok.

Norge har deltatt i den væpnede kampen mot IS, og må nå øremerke betydelige bistandsmidler til gjenreising i Sinjar-området. Hvis  ikke  Norge og andre land  sørger for de materielle og  politiske forutsetningene for å gjenreise jesidienes liv  i Sinjarområdet,  har vi  i praksis hjulpet islamistene med å bringe jesidienes gamle tradisjoner til opphør.

Kurdere, katalanere og demokratisk autonomi.

I juni var en delegasjon fra den spanske regionen Katalonia på besøk i den kurdisk-styrte regionen i Syria. Begge steder er det lokale folkegrupper som gjør motstand mot de sentrale myndighetene i en nasjonalstat, dominert av en annen etnisitet enn deres egen. Og begge steder preges denne motstanden av anarkistisk tradisjon. 

I Europa ønsker blant annet katalaner og skotter å løsrive seg fra henholdsvis Spania og Storbrittania for å å opprette nye nasjonalstater. Kurdiske bevegelser i flere land har også lenge kjempet for et selvstendig Kurdistan, men i Syria har de valgt en annen tilnærming; ikke en egen stat, men sjølstyrte lokalsamfunn som utfordrer statens autoritet.

Verden består av et økende antall nasjonalstater. Sosiologen Benedict Anderson kaller i en berømt bok nasjonalismer for «Imagined Communities». Med det mente han ikke at nasjonalismen er en innbilning eller en illusjon, men at det nasjonale fellesskapet er et psykologisk og følelsesmessig fellesskap. Opplevelsen av å tilhøre et slikt felleskap, av å være nordmann, same eller skotte, kan være en svært sterk del av menneskers identitet, og politikere eller andre som avfeier nasjonalfølelsen som irrelevant, gjør det på egen bekostning. Radikale bevegelser som fornekter nasjonalismens gyldighet overlater kampen for nasjonal identitet til høyrekreftene, i noen tilfeller med ytterst uheldige konsekvenser.. 

For hundre år siden førte det vi kaller den første verdenskrig til sammenbrudd for to store imperier: det ottomanske og det østerriksk-ungarske. Begge var, som andre imperier, multinasjonale; de omfattet mange ulike folkegrupper, med forskjellige språk, religioner og tradisjoner forøvrig. Et av krigens resultater var at disse imperiene ble stykket opp i et stort antall nasjonalstater, som i teorien skal romme én – og bare én – gruppe mennesker med felles språk og identitet. 

Nå er det jo slik at de mange kulturer vi mennesker ha utviklet ikke lar seg fordele langs klare geografiske grenser. Uansett hvor grensene trekkes, vil det være mennesker og grupper av mennesker som havner på feil side. I de multinasjonale imperiene var nok makta konsentrert i et mindretall med felles kultur og språk, men imperiene har vært preget av samspillet mellom mange ulike grupper av innbyggere som tilsammen utgjorde et fellesskap. Nasjonalstatens utgangspunkt er derimot at den skal representere den dominerende nasjonaliteten, mens alle andre folkegrupper i større eller mindre grad blir undertrykket.

Undertrykkelsen av minoriteter kan ta mange former, vi finner eksempler som spenner fra mild nedvurdering til folkemord. Uansett form, vil diskrimineringen kunne bidra til økt selvbevissthet hos minoritetene, en selvbevissthet som fort kan ta form av et ønske om en egen stat, for å oppnå formelt likeverd med den diskriminerende nasjonalstaten de befinner seg i. Om sentrale myndigheter kommer separatistene i møte med ulike former for lokalt selvstyre, skjerper det i mange tilfeller de misnøyde minoritetenes apetitt på full selvstendighet. Det ser vi eksempler på både i Skottland, i Katalonia og i Kurdistan. 

De nye grensene etter 1918 ble trukket av den tids stormakter, først og fremst England og Frankrike, med liten medvirkning fra de lokale befolkningene. Da det multinasjonale Jugoslavia gikk i oppløsning 80 år seinere, så vi en annen prosess, en blodig opprettelse av nye nasjonalstater drevet fram i de lokale befolkningene med våpen i hånd. 

I Vest-Europa har vi nok sett væpnede separatistgrupper som baskiske ETA, men de aktuelle separatistbevegelsene i Skottland og Katalonia har valgt å bruke fredelige midler, og det foretrukne middelet er folkeavstemninger. 

Skottland har vært forent med England siden 1706, men har aldri gitt slipp på sin nasjonale identitet. Den skotske førsteministeren Nicola Sturgeon har fått vind i seilene etter at det forente kongerike, mot skottenes vilje, har forlatt EU. Hun lover ny folkeavstemning om skotsk selvstendighet, og meningsmålinger tyder på at hun kan få flertall. Nøyaktig hvordan en slik selvstendighet skal gjennomføre eller utformes, mot det britiske parlamentets vilje er derimot uavklart. 

Katalonia har også en lang tradisjon for selvstendighet, som først ble avviklet av Bourbon-dynastiet i 1716. Dette året har derfor stor symbolsk betydning for katalanerne. De har aldri sluttet å hegne om sin identitet, manifestert blant annet i deres eget språk som vært brukt i skrift siden middelalderen. 

I forrige århundre var Katalonia et av de viktigste sentrene for motstanden mot Francos fasciststyrker under borgerkrigen mellom 1936 og 1939. Katalonia var den gang en høyborg for den anarkistiske bevegelsen, som organiserte jordbrukskollektiver og arbeiderstyrte bedrifter. Disse ble naturligvis oppløst etter Francos seier, men ideene om desentralisering og autonomi er fortsatt levende i den katalanske bevegelsen.

Etter Franco-styrets fall har katalanerne igjen oppnådd en viss grad av selvstyre, i stadig drakamp med de spanske sentralmyndighetene i Madrid. Liksom i Skottland er befolkningen delt omtrent på midten i spørsmålet om full uavhengighet. Begge steder viser meningsmålinger at noe over halvparten sier ja til å danne en egen stat.

På tvers av landegrensene holder mange kurdere ideen levende om et Kurdistan skapt fra deler av Tyrkia, Syria, Iran og Irak. Alle disse statene har praktisert blodig undertrykkelse av sine kurdiske minoriteter. De irakiske kurderne har oppnådd en stor grad av autonomi, men drømmer likevel om en selvstendig stat. I Syria danner det kurdiske partiet PYD kjernen i en multikulturell ministat i opposisjon til både Bashir Assads regjering i Damaskus og til de tyrkisk støttede opprørerne .

Slik skjebnen ville det, ble velgerne både i Katalonia og i irakisk Kurdistan høsten 2017 bedt om å gå til urnene, for å ta stiling til spørsmålet om uavhengighet. Sentralmyndighetene begge steder tok voldelige virkemidler i bruk mot fra disse folkeavstemningene, 

I Katalonia ble politi og sikkerhetsstyrker satt in mot valglokalene med stor brutalitet. Likevel deltok 43% av de stemmeberettigede, og de stemte overveldende, 93 %, ja til uavhengighet. Den 27 oktober erklærte det katalanske parlamentet uavhengighet Madrid svart med å suspendere katalanske selvstyret. 12 katalanske ledere ble stilt for retten og 9 dømt til fengselsstraffer. De ble alle løslatt i juni 2021. 

I Kurdistan var politi og sikkerhetsstyrker under lokal kontroll, og valgene kunne gjennomføres i ryddige former . Her var oppmøtet langt større, 73%, og resultatet, som også her var 93 % ja , derfor langt mere signifikant. Men den kurdiske presidenten, Massoud Barzani, hadde forregnet seg. En samlet internasjonal opinion avviste kurdisk uavhengighet, og regjeringa i Bagdad startet en militær offensiv som fratok kurderne kontrollen over store områder, ikke minst den viktige oljebyen Kirkuk. 

Forsøkene på å oppnå selvstendighet med demokratiske virkemidler har altså begge steder blitt slått ned med den makt sentralmyndighetene hadde til rådighet. Dette kan forstås som et demokratisk problem; folkeviljen blir nedkjempet; og nasjonalstaten viser seg å være et konsept med store innebygde svakheter. Enten det nå er skotter, katalanere eller kurdere, vil de i det øyeblikk de har oppnådd uavhengighet på etnisk basis, uvegerlig oppdage at deres nye nasjonalstat rommer minoriteter som ikke har den etniske identiteten den nye staten er grunnlagt på. Nasjonalstaten vil nesten uten unntak være en undertrykker. 

Det er derfor interessant at det både blant kurdere og katalanere er forsøk på å finne andre løsninger enn opprettelse av selvstendige stater for å ivareta minoriteters rettigheter. Det er i den sammenhengen vi må forstå den katalanske interessen for den autonome regionen i nord og øst Syria. Det kurdiske partiet som styrer her baserer seg på filosofien til Abdullah Öcalan, som i mer enn tjue år har sittet i tyrkisk fengsel.

Öcalan har inspirert og ledet ledet den væpnede kampen partiet PKK har ført mot tyrkiske myndigheter, en kamp der målet lenge var å rive områder med kurdisk flertall løs fra statene Tyrkia, Syria, Irak og Iran for å danne et selvstendig sosialistisk Kurdistan. Under sitt lange fengselsopphold har han imidlertid endret syn. Inspirert av amerikaneren Murray Bookchin, som beveget seg fra trotskisme og anarkisme til sin egen filosofi, demokratisk autonomi, har Öcalan utviklet en filosofi der statens makt erstattes av lokale forsamlinger, ledet av menn og kvinner på like fot, og med representasjon fra ulike etniske og religiøse grupper i det aktuelle området. 

Det er i det nordøstlige Syria Öcalans tilhengere har kommet lengst i å realisere hans visjon. Kadrene ipartiet PYD har organisert lokale råd på mange nivåer, fra nabolag på noen titalls familier opp til det som kalles AANES; den autonome administrasjonen i Nordøst-Syria. Konseptet er først og fremst realisert i de kurdisk dominerte områdene, men også i arabiske områder har det blitt opprettet slike lokale råd. Oppslutningen om disse lokale forsamlingene varierer etter alt å dømme sterkt, her som andre steder er det de mest engasjerte som deltar i møtene og gjør sine synspunkter gjeldende. 

Mange observatører har framstilt den politiske organiseringa i Nordøst-Syria med sterk sympati, og regionen byr utvilsomt på et friere og åpnere samfunn enn andre deler av det krigsherjede landet. Det er likevel kritiske stemmer både blant kurdere og i øvrige folkegrupper som arabere og assyrere. Kritikken retter seg i hovedsak mot den sterke ideologiske innflytelsen PYD gjør gjeldende, både i organisering av de lokale rådene, i den brutale undertrykkelsen av politisk opposisjon, og i skolenes omstridte pensum. 

Mange av disse svakhetene kan tilskrives den pågående brutale krigen, andre skyldes Öcalanismens historiske bakgrunn i marxistisk partibygging og tilhørende kader-organisering Det gjenstår se om demokratisk autonomi i andre rammer kan gi et svar på noen av nasjonalstatens evige problemer. Om det skulle opprettes lokale forsamlinger i Katalonia, der ingen krig foregår og ingen militser påvirker arbeidet, kan Öcalans og Bookchins teorier få muligheten til å demonstrere hvilket potensiale de egentlig rommer.

Jesidienes utfordringer – og Norges manglende svar

En tidligere versjon av dette innlegget ble publisert i Klassekampen 10. juli.

Takk til Klassekampen og Peter Johansen for å ta opp jesidienes situasjon (KK 7. juli). Det er en stor skam at det internasjonale samfunn, som har brukt enorme beløp på den væpnede kampen mot IS, ikke satser tilstrekkelig på å rehabilitere kalifatets ofre. Disse ofrene omfatter i stor grad de mange religiøse minoritetene i Mesopotamia, herunder ikke bare jesidier og beslektede grupper som kakaier og shabaker, men også mange kristne grupper med røtter fra kristendommens første tid.

Blant annet Norsk Folkehjelp og Kirkens Nødhjelp forsøker idag, sammen med jesidienes egne organisasjoner, men med helt utilstrekkelige midler,  å åpne massegraver, reparere infrastruktur, rydde miner og gjenreise ødelagte bygninger.  Alt sammen viktige forutsetninger for at de fordrevne skal kunne vende tilbake. Norge har deltatt i den væpnede kampen mot IS, og bør øremerke betydelige bistandsmidler til gjenreising i Sinjar-området.

Når det er sagt, er det, som Johansen påpeker, også nødvendig med en avklaring av sikkerheten  i Sinjar. Området rommer idag et stort antall militser med ulike lojaliteter. Jesidier står mot jesidier under ulike makthaveres flagg.  Men mange jesidier ønsker hverken å styres av de rivaliserende kurdiske partiene KDP og PKK, eller av den arabiske regjeringa i Bagdad. Drømmen er en egen irakisk provins i Ninive-regionen der jesidier, kristne og andre minoriteter kan styre seg selv. Antakelig er det likevel mange som ikke  akter å vende tilbake til de landsbyene deres deres slekt og venner ble drept, mishandlet og voldtatt.

Jesidismen har, som Klassekampen skriver, et historisk utgangspunkt i den muslimske sufi-læreren Sjeik Adi ibn Musafir, som levde på 1200-tallet. Hans gravmæle i Lalish er jesidienes viktigste helligdom. Imidlertid står jesidismen idag i skarp motsetning til islam. Det skyldes at Sjeik Adis disipler har videreført religiøse folketradisjoner som er eldre enn islam, og i stor grad bygger på iranske tradisjoner. 

For hundre år siden lanserte brødrene Bedirkhan en teori om at jesidismen er kurdernes opprinnelige religion, og at opprinnelsen ligger i zoroastrisk lære. Denne teorien er seinere tatt opp av flere kurdiske ledere. PKK-leder Abdullah Öcalan er blant dem som holder på Zarathustra-teorien, og hans tilhengere satte opp en statue av «jesidismens grunnlegger Zarathustra» i Afrin. Det utløste en skarp protest fra Baba Sjeik, som avviste den påståtte  forbindelsen. Statuen er, forøvrig, seinere blitt revet av tyrkisk-støttede militser.

Nå er det nok sant at jesidismen bygger på gamle iranske tradisjoner, men disse omfatter langt mer enn  den zoroastriske lære. Zarathustra innførte den dualistiske forestillingen om kampen mellom det personifiserte Gode og det personifiserte Onde, forestillinger som også kristendom og islam bygger på.   Men religionshistorikere peker på at den grunnleggende strukturen i jesidismen er monistisk, den anerkjenner ingen djevel som Guds rival.

Dagens Baba Sjeik kan altså fortelle Klassekampen at zorastrisk lære er avledet av jesidismen, fordi den bygger  på enda eldre tradisjoner. Jesidismen har ingen enhetlig lære, men en rik og mangfoldig muntlig skatt. Jesidienes sanger og fortellinger inneholder mange motiver som er kjent også fra andre tradisjoner, men den grunnleggende strukturen, der Gud delegerer sin makt til sju hellige vesener som stadig tar bolig i de hellige slektene, har åpenbart sammenfallende røtter med hinduisme i en fjern fortid.

Den islamske Stat  hadde – og har – som erklært mål å utrydde de vantro jesidiene. Hvis  ikke  Norge og andre land  sørger for de materielle og  politiske forutsetningene for å gjenreise jesidienes liv  i Sinjarområdet,  har vi  i praksis hjulpet islamistene med å bringe jesidienes mangetusen-årige tradisjoner til opphør.

Hva med IS-kalifatets ofre?

Hundretusener av mennesker som ble drevet på flukt av IS er fortsatt flyktninger

Det har oppstått en ny runde i debatten om hvilket ansvar Norge har for de av våre statsborgere som sluttet seg til IS-kalifatet, og nå sitter i fangeleirene i Nordøst-Syria. Det viktigste argumentet for å hente dem hjem til Norge er ikke hensyn til deres egen velferd, men hensynet til de lokale myndighetene i Syria, som ikke har de nødvendige ressurser til langsiktig håndtering av de titusener fanger de tok da de nedkjempet det territorielle IS-kalifatet. 

Mer

Jesidienes religiøse leder er død

Baba Sjeik i Lalish oktober 2019, Foto: Jan B Vindheim

Den 1.oktober døde jesidienes åndelige leder, Khurto Hajji Ismail, kjent under sin formelle tittel
Baba Sjeik. Han var respektert og høyt elsket av jesidiene, som er forenet i sorgen over hans bortgang. Baba Sjeik som var 87 år gammel og lenge hadde hatt dårlig helse, døde på et sjukehus i den kurdiske hovedstaden Erbil. Hans etterfølger skal nå utpekes av jesidienes verdslige leder, Miren av Sheikhan.

Blant jesidiene utpekes lederne fra spesielle slekter. Miren av Sheikhan og Baba Sjeik må komme fra ulike familier innen den gruppen av jesidier som kalles sjeiker. Miren, som heter Hazim Tahseen Beg, har selv bare ett år bak seg i sin høye rolle. Forgjengeren, Tahseen Beg som døde i fjor, hadde innehatt vervet helt siden 1944, da han var 13 år gammel.

Bortgangen av de to viktigste jesidi-lederne kommer på et svært vanskelig tidspunkt. Jesidiene lider tungt under følgene av Den Islamske Stats angrep på Sinjar i 2014. Store deler av jesidi-befolkningen, nærmere 200 000 mennesker, bort fortsatt i teltleire i den kurdiske regionen av Irak, mens tusenvis har flyktet videre til andre verdensdeler. Tusenvis av kvinner og barn islamistene tok til fange er fortsatt savnet.

Som leder for jesidienes åndelige råd, skal Baba Sjeik være hevet over de interne motsetningene i jesidisamfunnet. Han spilte en viktig rolle i beslutningen om å ønske de mange kvinnene som har vært fanger hos den Islamske Stat tilbake til jesidisamfunnet. Tradisjonelt har seksuell kontakt med ikke-jesidier ført til utstøting av samfunnet og i verste fall døden, men IS-fangene blir nå renset for skam med vann fra den Hvite Kilden i Lalish, Jesidienes hellige senter.

Baba Sjeik har sitt sete i landsbyen Ain Sifni i Sheikhan-distriktet, et område som var delt mellom kurdiske myndigheter og Saddam-regimet fram til 2003, og siden har vært under full kurdisk kontroll. De kurdiske myndighetene har støttet jesidiene økonomisk. De har gitt bidrag til oppussing av det hellige senteret i Lalish, finansiert kulturelle aktiviteter av ulike slag og produsert skolebøker med informasjon om jesidiene. Prisen har vært at både Baba Sjeik og Miren i Sheikhan har måttet støtte det mektige partiet KDP og gå inn for at både Sinjar og Sheikhan skal inngå i det kurdiske selvstyreområdet .

KDP mistet oppslutning blant jesidiene etter å ha trukket sine peshmerga-styrker ut av Sinjar før islamistenes angrep i 2014. Sinjar er idag under kontroll av partier i opposisjon til KDP, noen som støtter det radikale kurderpartiet PKK, og noen som motsetter seg alle de kurdiske partienes maktpolitikk. . Dette er en av flere faktorer som gjør det vanskelig for de mange jesidiene som har flyktet fra Sinjar å vende tilbake. Mange jesidier ønsker at området skal få en selvstendig status overfor både Erbil og den arabiske regjeringa i Bagdad.

Baba Sjeiks død forener jesidiene i sorg, men avdekker også de dype motsetningene som splitter de hardt rammede jesidiene.

Hva nå for Rojava?

logo

«Selvstyremyndighetene i Nord-  og Øst-Syria»  styrer en fjerdedel av det krigsherjede landet.

USA trekker seg ut av Syria, og etterlater seg et usikkert kurdisk-styrt område. Nå er det bare en avtale med Assad-regimet som kan beskytte Rojava fra Erdogans blodtørstige islamister.

Det var ingen god dag for «Selvstyremyndighetene i Nord-  og Øst-Syria» (som nå er den offisielle betegnelsen på en fjerdedel av det krigsherjede landet), da USAs president Donald Trump erklærte at den lenge varslede tilbaketrekkinga av USAs styrker nå skulle gjennomføres umiddelbart. Alle visste at en slik tilbaketrekking ville komme, men tidpunktet var egnet til å skape nervøsitet; siden president Erdogan i Tyrkia i flere uker har bygd opp styrker ved grensa og stadig utmaler hvilken skjebne «de kurdiske terroristene» har i vente. Mer

Simele: en massakre på kristne i Irak

images.duckduckgoDe assyriske kristne markerer den 7. august hvert år en massakre som fant sted i den irakiske byen Simele i 1933. Flere tusen ubevæpnede assyrere – menn, kvinner og barn – ble slaktet av den irakiske hæren. Mer

Har yezidiene noen framtid?

images.duckduckgo-3

(Kronikk i Adressa, 2. august 2018)

3. august 2014 gikk den såkalte islamske stat, IS, til angrep på yezidiene i Sinjar-området i det nordlige Irak.

Angriperne viste ingen nåde, de massakrerte tusenvis av menn, gutter og eldre på stedet og tok rundt seks tusen kvinner og jenter som sexslaver. Titusener yezidier flyktet opp i selve Sinjar-fjellet der de manglet både mat og vann. Fire år seinere ligger Sinjar i ruiner mens titusener av yezidier lever i flyktningeleire i Kurdistan. Det framtidige religiøse mangfoldet i Midtøsten er avhengig av at området gjenreises så raskt som mulig. Mer

MDG på rett vei

forsamlingÅrets landsmøte i Miljøpartiet de Grønne må være et av de triveligste og mest konstruktive i partiets historie. Vår identitet som et viktig meningsbærende parti på landsbasis har nå satt seg, og de mange landsmøtedeltakerne framsto som trygge på dette.

Overlevering av stafettpinnen som mannlig talsperson fra Rasmus Hansson foregikk på eksemplarisk vis. Det var to gode kandidater som kjempet om plassen – Farid Shariati fra Vadsø og Arild Hermstad fra Oslo – begge hadde mobilisert godt for sitt kandidatur, men vinneren ble som forventet han som hadde partiapparatet i ryggen, nemlig Arild Hermstad. Det er et godt valg, noe både Farid og hans tilhenger (hvoriblant jeg) var snare til å erklære. En god klem mellom konkurrentene demonstrert den gode stemningen som preget landsmøtet. Mer

Forrige Eldre innlegg