Jesidienes utfordringer – og Norges manglende svar

En tidligere versjon av dette innlegget ble publisert i Klassekampen 10. juli.

Takk til Klassekampen og Peter Johansen for å ta opp jesidienes situasjon (KK 7. juli). Det er en stor skam at det internasjonale samfunn, som har brukt enorme beløp på den væpnede kampen mot IS, ikke satser tilstrekkelig på å rehabilitere kalifatets ofre. Disse ofrene omfatter i stor grad de mange religiøse minoritetene i Mesopotamia, herunder ikke bare jesidier og beslektede grupper som kakaier og shabaker, men også mange kristne grupper med røtter fra kristendommens første tid.

Blant annet Norsk Folkehjelp og Kirkens Nødhjelp forsøker idag, sammen med jesidienes egne organisasjoner, men med helt utilstrekkelige midler,  å åpne massegraver, reparere infrastruktur, rydde miner og gjenreise ødelagte bygninger.  Alt sammen viktige forutsetninger for at de fordrevne skal kunne vende tilbake. Norge har deltatt i den væpnede kampen mot IS, og bør øremerke betydelige bistandsmidler til gjenreising i Sinjar-området.

Når det er sagt, er det, som Johansen påpeker, også nødvendig med en avklaring av sikkerheten  i Sinjar. Området rommer idag et stort antall militser med ulike lojaliteter. Jesidier står mot jesidier under ulike makthaveres flagg.  Men mange jesidier ønsker hverken å styres av de rivaliserende kurdiske partiene KDP og PKK, eller av den arabiske regjeringa i Bagdad. Drømmen er en egen irakisk provins i Ninive-regionen der jesidier, kristne og andre minoriteter kan styre seg selv. Antakelig er det likevel mange som ikke  akter å vende tilbake til de landsbyene deres deres slekt og venner ble drept, mishandlet og voldtatt.

Jesidismen har, som Klassekampen skriver, et historisk utgangspunkt i den muslimske sufi-læreren Sjeik Adi ibn Musafir, som levde på 1200-tallet. Hans gravmæle i Lalish er jesidienes viktigste helligdom. Imidlertid står jesidismen idag i skarp motsetning til islam. Det skyldes at Sjeik Adis disipler har videreført religiøse folketradisjoner som er eldre enn islam, og i stor grad bygger på iranske tradisjoner. 

For hundre år siden lanserte brødrene Bedirkhan en teori om at jesidismen er kurdernes opprinnelige religion, og at opprinnelsen ligger i zoroastrisk lære. Denne teorien er seinere tatt opp av flere kurdiske ledere. PKK-leder Abdullah Öcalan er blant dem som holder på Zarathustra-teorien, og hans tilhengere satte opp en statue av «jesidismens grunnlegger Zarathustra» i Afrin. Det utløste en skarp protest fra Baba Sjeik, som avviste den påståtte  forbindelsen. Statuen er, forøvrig, seinere blitt revet av tyrkisk-støttede militser.

Nå er det nok sant at jesidismen bygger på gamle iranske tradisjoner, men disse omfatter langt mer enn  den zoroastriske lære. Zarathustra innførte den dualistiske forestillingen om kampen mellom det personifiserte Gode og det personifiserte Onde, forestillinger som også kristendom og islam bygger på.   Men religionshistorikere peker på at den grunnleggende strukturen i jesidismen er monistisk, den anerkjenner ingen djevel som Guds rival.

Dagens Baba Sjeik kan altså fortelle Klassekampen at zorastrisk lære er avledet av jesidismen, fordi den bygger  på enda eldre tradisjoner. Jesidismen har ingen enhetlig lære, men en rik og mangfoldig muntlig skatt. Jesidienes sanger og fortellinger inneholder mange motiver som er kjent også fra andre tradisjoner, men den grunnleggende strukturen, der Gud delegerer sin makt til sju hellige vesener som stadig tar bolig i de hellige slektene, har åpenbart sammenfallende røtter med hinduisme i en fjern fortid.

Den islamske Stat  hadde – og har – som erklært mål å utrydde de vantro jesidiene. Hvis  ikke  Norge og andre land  sørger for de materielle og  politiske forutsetningene for å gjenreise jesidienes liv  i Sinjarområdet,  har vi  i praksis hjulpet islamistene med å bringe jesidienes mangetusen-årige tradisjoner til opphør.

Hva med IS-kalifatets ofre?

Hundretusener av mennesker som ble drevet på flukt av IS er fortsatt flyktninger

Det har oppstått en ny runde i debatten om hvilket ansvar Norge har for de av våre statsborgere som sluttet seg til IS-kalifatet, og nå sitter i fangeleirene i Nordøst-Syria. Det viktigste argumentet for å hente dem hjem til Norge er ikke hensyn til deres egen velferd, men hensynet til de lokale myndighetene i Syria, som ikke har de nødvendige ressurser til langsiktig håndtering av de titusener fanger de tok da de nedkjempet det territorielle IS-kalifatet. 

Mer

Jesidienes religiøse leder er død

Baba Sjeik i Lalish oktober 2019, Foto: Jan B Vindheim

Den 1.oktober døde jesidienes åndelige leder, Khurto Hajji Ismail, kjent under sin formelle tittel
Baba Sjeik. Han var respektert og høyt elsket av jesidiene, som er forenet i sorgen over hans bortgang. Baba Sjeik som var 87 år gammel og lenge hadde hatt dårlig helse, døde på et sjukehus i den kurdiske hovedstaden Erbil. Hans etterfølger skal nå utpekes av jesidienes verdslige leder, Miren av Sheikhan.

Blant jesidiene utpekes lederne fra spesielle slekter. Miren av Sheikhan og Baba Sjeik må komme fra ulike familier innen den gruppen av jesidier som kalles sjeiker. Miren, som heter Hazim Tahseen Beg, har selv bare ett år bak seg i sin høye rolle. Forgjengeren, Tahseen Beg som døde i fjor, hadde innehatt vervet helt siden 1944, da han var 13 år gammel.

Bortgangen av de to viktigste jesidi-lederne kommer på et svært vanskelig tidspunkt. Jesidiene lider tungt under følgene av Den Islamske Stats angrep på Sinjar i 2014. Store deler av jesidi-befolkningen, nærmere 200 000 mennesker, bort fortsatt i teltleire i den kurdiske regionen av Irak, mens tusenvis har flyktet videre til andre verdensdeler. Tusenvis av kvinner og barn islamistene tok til fange er fortsatt savnet.

Som leder for jesidienes åndelige råd, skal Baba Sjeik være hevet over de interne motsetningene i jesidisamfunnet. Han spilte en viktig rolle i beslutningen om å ønske de mange kvinnene som har vært fanger hos den Islamske Stat tilbake til jesidisamfunnet. Tradisjonelt har seksuell kontakt med ikke-jesidier ført til utstøting av samfunnet og i verste fall døden, men IS-fangene blir nå renset for skam med vann fra den Hvite Kilden i Lalish, Jesidienes hellige senter.

Baba Sjeik har sitt sete i landsbyen Ain Sifni i Sheikhan-distriktet, et område som var delt mellom kurdiske myndigheter og Saddam-regimet fram til 2003, og siden har vært under full kurdisk kontroll. De kurdiske myndighetene har støttet jesidiene økonomisk. De har gitt bidrag til oppussing av det hellige senteret i Lalish, finansiert kulturelle aktiviteter av ulike slag og produsert skolebøker med informasjon om jesidiene. Prisen har vært at både Baba Sjeik og Miren i Sheikhan har måttet støtte det mektige partiet KDP og gå inn for at både Sinjar og Sheikhan skal inngå i det kurdiske selvstyreområdet .

KDP mistet oppslutning blant jesidiene etter å ha trukket sine peshmerga-styrker ut av Sinjar før islamistenes angrep i 2014. Sinjar er idag under kontroll av partier i opposisjon til KDP, noen som støtter det radikale kurderpartiet PKK, og noen som motsetter seg alle de kurdiske partienes maktpolitikk. . Dette er en av flere faktorer som gjør det vanskelig for de mange jesidiene som har flyktet fra Sinjar å vende tilbake. Mange jesidier ønsker at området skal få en selvstendig status overfor både Erbil og den arabiske regjeringa i Bagdad.

Baba Sjeiks død forener jesidiene i sorg, men avdekker også de dype motsetningene som splitter de hardt rammede jesidiene.

Hva nå for Rojava?

logo

«Selvstyremyndighetene i Nord-  og Øst-Syria»  styrer en fjerdedel av det krigsherjede landet.

USA trekker seg ut av Syria, og etterlater seg et usikkert kurdisk-styrt område. Nå er det bare en avtale med Assad-regimet som kan beskytte Rojava fra Erdogans blodtørstige islamister.

Det var ingen god dag for «Selvstyremyndighetene i Nord-  og Øst-Syria» (som nå er den offisielle betegnelsen på en fjerdedel av det krigsherjede landet), da USAs president Donald Trump erklærte at den lenge varslede tilbaketrekkinga av USAs styrker nå skulle gjennomføres umiddelbart. Alle visste at en slik tilbaketrekking ville komme, men tidpunktet var egnet til å skape nervøsitet; siden president Erdogan i Tyrkia i flere uker har bygd opp styrker ved grensa og stadig utmaler hvilken skjebne «de kurdiske terroristene» har i vente. Mer

Fra Assad til Rouhani

DSXe-F8W4AA-Qkz

Dette bildet av en ung kvinne i Teheran, som har tatt av seg den påbudte hijaben og heiser den  i været, er blitt et av de iranske demonstrantenes sentrale symboler.

Det er mange år siden folk i Iran har utfordret regimet med slik styrke som de siste dagene. Opposisjonelle krefter i Iran tillyser nå en generalstreik i hele landet imorgen, 2. januar. Dermed står mulla-regimet overfor sin største utfordring på lange tider.

President Rouhani, hvis reformiver antas å ha blitt holdt tilbake av mere konservative elementer i regimet, kan benytte anledningen til å innføre små åpninger, som den nylig kunngjorte avkriminaliseringen av utildekket hår. Det er likevel liten grunn til å tro at dette vil tilfredsstille de mange tusen, særlig unge, som nå fyller gatene i iranske byer fra Kurdistan i vest til Baluchistan i Øst. Mer

Grønne opprørere og konformister

omu-d1186-03

Det tok ikke lang tid før det rød-grønne byrådet i Oslo la seg ut med Hausmania. Foto: Oslo Museum

(Innlegg i Klassekampen 2.mars 2017)

Det er hyggelig at Klassekampen setter av plass til en diskusjon om grønn politikk generelt og om Miljøpartiet De Grønne spesielt. Det er to sammenhengende problem-stillinger jeg gjerne vil kommentere; blokkuavhengighet og reformisme. Mer

Kampen om islams sjel

Ekstatisk sang til ære for Allah og andre guder faller ikke i smak hos voldelige islamister.

500d44_86c4b80bb74e434082fa0f1f92de4916

Lal Shahbaz Qalandar avbildet dansende foran sitt eget gravmæle

Den 16. februar ble  et tempel i den lille byen Sehwan, i det sørlige Pakistan rammet av en selvmordsbomber. Mer enn 80 mennesker ble drept i angrepet mot gravmælet for sufi-helgenen  Syed Muhammad Usman Marwandi, bedre kjent som Lal Shahbaz Qalandar.  Han levde for 700 år siden og er gravlagt i Sehwan.

Jihadistgruppa Daesh (ISIL) har tatt på seg ansvaret for  dette angrepet, liksom for attentatet mot den berømte qawwali-sangeren Amjad Fareed Sabri sommeren 2016. Sufienes tolerante lære og praksis blir av jihadistene ansett som en fornærmelse mot Profeten, ikke minst når den kommer til uttrykk i sang og dans. Derfor går de til angrep på sufitempler og på qawwali-sangerne som opptrer der .Dette understreker nok en gang at det overveldende flertallet av ekstremistenes ofre er  andre muslimer; muslimer som ikke aksepterer salafistenes strenge fortolkninger av Muhammeds lære. Mer

Cannabisforbudet vakler

colorado-medical-marijuana-group-argues-weed-is-safer-than-boozeVelgerne i USA skulle 8. november ikke bare utpeke en ny president i verdens mektigste land, Mange av dem skulle også ta stilling til den legale situasjonen for cannabis.

I fire av de fem delstatene der legalisering sto på kartet, stemte et flertall for å tillate bruk av cannabis for alle voksne, i ytterligere fire delstater – av fire mulige – stemte et flertall for å tillate cannabis brukt som medisin. Med dette er det åpenbart at cannabis-forbudets dager går mot slutten, noe som bekreftes av opinionsmålinger der over 50% av amerikanerne i flere år har erklært seg som tilhengere av å legalisere weed. Mer

Grønne floskler i media

944938_1270008059683307_1060577035247765453_n

De Grønne er et ungt parti med et brennende engasjement.

Det er gått ei lita uke siden landsmøtet i De Grønne, og media har skiftet fokus til andre partier. Resultatene av landsmøtet synker inn, og vi ser at partiet har tatt et skritt videre. Den tidvis bitre og usaklige kritikken mot  MdG har veket plass for intervjuer med framtredende mdg-ere om vår videre vei mot makt og innflytelse. Det kan være på tide å rydde litt opp i flosklene. Mer

Mellomstore motsetninger

images.jpg

Idyll i partitoppen?

Miljøpartiet De Grønne er i hektisk utvikling. På få år har vi utviklet oss fra et mini-parti med noen få kommunestyre-representanter, til et mellomstort parti med representasjon på Stortinget, i samtlige fylkesting og i mer enn hundre kommunestyrer og bydelsutvalg.

Tusenvis av nye medlemmer har på kort tid kommet til organisasjonen, og når store deler av medlemsmassen er nyankomne blir det også usikkerhet om partiets politikk. Landsmøtene er derfor et viktig møtested for å drøfte hva partiet skal stå for og hvordan vi skal arbeide for å nå våre mål. Mer

Forrige Eldre innlegg