Valgkampen 1991 begynte på søppelfyllinga. Gjenvinning var et ukjent ord.
Siden 1991 har jeg vært folkevalgt for Miljøpartiet De Grønne, først i Trondheim Bystyre, deretter i Sør-Trøndelag og seinere Trøndelag Fylkesting. Ved valget i høst står jeg ikke på valgbar plass hverken i Trondheim eller Trøndelag, og min politiske karriere går dermed mot slutten.
Det har blitt sagt at ingen diskuterte miljø i Trondheim Bystyre før MdG kom inn, Slik tror jeg det er mange steder; én MdGer blir en katalysator, og tvinger andre politikere til å ta miljøet med i sine vurderinger. Det er selvfølgelig nyttig og viktig i seg sjøl. Men har jeg oppnådd noe mere enn bryte tausheten om miljøutfordringene?
Det er vanskelig å måle den konkrete innflytelsen. I partiets første tid var kampen om Svartlamon en sentral sak og vi ført valgkamp på gjenvinning av avfall, seinere har det vært bilfri by, jordvern og viltkorridorer. Det mest konkrete jeg kan peke på å ha fått igjennom er likevel en skarve g/svei på Heimdal. I fylkespolitikken har jeg derimot fått vedtatt en sak jeg er virkelig stolt av: Trondheimsfjord-prosjektet.
En av de spennende tingene med å være politiker er å gå inn i nye og ukjente saksfelt. Da MdG kom inn i den trønderske fylkespolitikken i 2019 og ble en del av det politiske flertallet der, måtte vi få noen bein. Jeg fikk jobben som leder for Vannregionutvalget, som skal koordinere arbeidet med å gjennomføre EUs vanndirektiv. Derfor måtte jeg sette meg inn i de varierte problemene knyttet til vannkvaliteten i norske vassdrag og fjorder. Vann er jo en avgjørende forutsetning for menneskelig liv. Det er ingen tilfeldighet at de første store sivilisasjonene utviklet seg langs bredden av elver som Nilen, Eufrat og Tigris eller Indus. Kvaliteten på vannet er av vesentlig betydning ikke bare for oss mennesker men for hele det nettverket av liv som vi inngår i og er avhengige av.
Formelt sett er Vannregionmyndigheten ansvarlig for å kontrollere tilstanden i alle «vannressurser» som det heter, herunder også livet i fjorden. Men her var det store huller i kunnskapene, huller de kommunale vannmyndighetene ikke kunne fylle. Her trengtes et overordnet løft. Derfor fremmet MdGs gruppe forslag om Kartlegging av Trondheimsfjordens økologiske tilstand under budsjettbehandlinga i 2019, og fikk enstemmig tilslutning til dette.
Det er med stor glede vi kan konstatere at arbeidet nå er godt i gang . Seinere denne måneden vil det bli lagt fram en rapport over dagens tilstand i fjorden, som et grunnlag for vider overvåking og kartlegging.
Litt må jeg derfor kunne si at jeghar fått til – etter 32 år i folkets tjeneste.
Striden om de gigantiske vindturbinene på Fosen er ikke unik.
Den underliggende konflikten mellom økonomisk vekst og husdyrnomadisme utspiller seg mange steder i verden. Den omfatter en konflikt mellom samisk reindriftskultur og det norske storsamfunnet, men rommer også en dyptgripende konflikt om langsiktig ressursbruk.
Menneskers samliv med dyr går så langt tilbake vi kan følge historien. Temming av dyr har foregått i tusenvis av år, og det er idag langt flere dyr i fangenskap enn ville dyr. Nomadisme kan ses på som en mellomform; dyr kontrolleres nok av mennesker, men de lever etter sine naturlige instinkter Nomadismen er ekstensiv, bruker store områder, men har et lavt økologisk fotavtrykk. Dyra skaffer seg mat på egen hånd og forflytter seg på egne bein. De holder dessuten kulturlandskapet vedlike, blant annet gjennom beiting, ved å transportere frø og ved å levere gjødsel.
Innesperring av dyr i innhegninger eller hus er langt mindre arealkrevende enn nomadisme, men gir mindre frihet til både mennesker og dyr. Dyra hindres i å bevege seg fritt og menneskene blir nødt til å skaffe dem det fôret ville dyr skaffer seg sjøl. Dette fôret produseres og transporteres med utstrakt bruk av fossil energi, og dyra fraktes med biler til slakteriet når de ikke lenger er lønnsomme.
Ettersom annen menneskelig virksomhet legger beslag på stadig større områder, blir rommet for nomadene og deres dyreflokker stadig mindre, både i Norge og andre steder. Over hele verden ser vi derfor at husdyrnomadismen er hardt presset. Nomadenes flokker utnytter i våre dager først og fremst sparsomme ressurser som ikke er egnet for intensivt jordbruk, men også disse utkantene kan ha ressurser storsamfunnet begjærer.
Nomadene utnytter nok store arealer, ofte med marginale ressurser, men de oppholder seg ikke permanent på dem. Andre som kommer til disse områdene kan oppleve dem som ubrukte, og dermed tilgjengelig for vindturbiner, gruvedrift, hyttegrender eller andre permanente installasjoner. Neste gang nomadene kommer med sine flokker kan derfor beitemuligheter være forsvunnet. Stilt overfor storsamfunnets krav vil nomadismen ha små muligheter til å forsvare sin rett til områder der de kanskje tar sine flokker til med års mellomrom, men som likevel er nødvendige for opprettholdelsen av deres økonomi og kultur.
Husdyrnomadene har ofte tilbakelagt store avstander sammen med sine dyreflokker, uten hensyn til skiftende menneskelige maktstruktur. Makthavere foretrekker overalt en bofast befolkning som kan skattlegges og reguleres. Mange regjeringer har brukt sterke virkemidler for å bringe nomadene under kontroll. I tillegg kommer stadig flere fysiske hindringer som veier og kraftlinjer.
Moderne landegrenser sperrer mange tradisjonelle flyttingsveier og begrenser muligheten for nomadisk livsførsel både i Skandinavia og i andre deler av verden. Etter at det osmanske riket ble oppløst for hundre år siden, måtte nomader i Midtøsten forholde seg til nye landegrenser. Sommerbeiter og vinterbeiter kunne plutselig ligge i ulike land. Nomadene måtte bli borgere i ett av dem, og holde sine dyr innenfor statens grenser.
I Skandinavia kom denne prosessen tidligere. Såvel danske som svenske overherrer har sett de samiske nomadene i nordområdene som et problem. I 1751 ble Lappekodicillen vedtatt. Den regulerte og begrenset flytting av rein mellom Norge og Sverige. Blant annet stanset den svenske samers bruk av sommerbeiter på norskekysten. Lappekodicillen er flere ganger blitt erstattet av nyere avtaler. Den siste av disse utløp i 2005, og det har siden ikke vært mulig å bli enige om en erstatning.
Det er altså en viss forståelse for grenseoverskridende reindrift mellom Norge og Sverige, men til Finland og Russland er flytting av rein helt forbudt. Det er bygd gjerder for å hindre uønsket kryssing av grensene til disse nabolandene. Dette øker naturligvis betydningen for reindrifta av de områdene som ligger på rett side av gjerdet, men disse områdene er under sterkt og kontinuerlig press.
For staten og det meste av befolkningen er det effektivitet, produktivitet og inntjening som gjelder. Mange har derfor triumferende kunnet peke på at vindturbinene på Fosen gir langt større økonomisk avkastning enn reindrifta. Den norske staten, med sin regjering og sine bedrifter kommer fram til at den kapitalen som er investert i vindturbinene er langt større enn det økonomiske utbyttet av reindrifta. Møtt med miljøargumenter viser regjeringa gjerne til «det grønne skiftet», som både AP og SP åpenbart forstår som et middel til å sikre uendelig forbruksvekst og massiv økt produksjon av energi.
Høyesterett har lagt vekt på helt andre aspekter ved situasjonen på Storheia og Roan enn de økonomiske. I en enstemmig dom er det slått fast at vindturbinene truer samisk kultur. Men det sitter åpenbart svært langt inne for norske myndigheter å kreve demontering av vindkraftanlegget. Skal Statkraft og andre investorer rive turbinene må de ikke bare avskrive en investering på mer enn 6 milliarder kroner, de må bruke nye millioner på rivinga.
Striden om vindturbinene på Fosen er derfor en norsk episode i et løpende et drama om hvilken vei det globale samfunnet skal følge inn i morgendagen. Konflikten avdekker grunnleggende motsetninger mellom en økonomisk og en økologisk tilnærming til naturressursene. Det står om både natur og kultur.
Wahab Halabjay, leder for PUKs anti-terrorgruppe CTG, og avdøde kommandant Servan Kobane. PUKmedia
Nyheten om en helikopterulykke i Nordirak har utviklet seg i uventet retning. Det var lenge uklart hva slags helikopter det var snakk om; hverken Tyrkia eller Irak savnet noe helikopter. PKK som har mange baser i området nektet også å være involvert, og pekte på at de ikke har noen form for flystyrker.
Idag kom det likevel en erklæring fra PKKs søsterorganisasjon i Syria, SDF, om at 9 medlemmer av deres anti-terror styrke, blant annet kommandant Shervan Kobani, var omkommet i ulykken. Styrken var på vei til byen Suleimaniya, der de skulle koordinere sitt arbeide med anti-terrorgruppa til partiet PUK. Helikopterne skal ha kollidert med hverandre grunnet dårlig vær, heter det
Nå kan det sikkert være nyttig for kurdiske styrker i Syria og Irak å utveksle erfaringer om kampen mot IS, som ikke lenger hevder territoriell kontroll men driver geriljakrig i begge land. Det er likevel verdt å merke seg at ferden fra Syria til Suleimaniya, endte i et område kontrollert av partiet KDP, som har et svært anstrengt forhold til PUK, såvel som til SDF og PKK.
KDP behersker den eneste grenseovergangen til de store områdene SDF kontrollerer i Nordøst-Syria, og ville ikke tillatt en slik styrke å passere til Irak. Øvrige grenser kontrolleres av Tyrkia eller den syriske regjeringa. USA som støtter SDF avviser at det var deres helikoptere som styrtet. Det er blitt antydet at helikopterne ble stilt til rådighet av PUK, men det er ikke bekreftet. Dersom disse eller andre helikoptere har gjennomført vellykkede flygninger tidligere, slik bildet over kan tyde på, har det vært en viktig kanal ut av og inn i Syria, i tillegg til ulovlige og risikable grensekryssinger.
SDF, PKK og de mange allierte organisasjonene, som gjerne sammenfattes under fellesnavnet PKK, har nok ikke egne flystyrker, men de har altså en viss tilgang til flytransport. PKK har flere baser i det området der ulykken fant sted, og det kan ikke utelukkes at den skjedde mens helikopterne forsøkte å lande. KDP hevder at fler v de omkomne var PKK-medlemmer, SDF hevder de tilhørte dem. Spørsmålet er egentlig meningsløst, siden personell jevnlig utveksle mellom de ulike styrkene under PKK-paraplyen.
Da tanken om å flytte de humanistiske fakultetene fra Dragvoll til Gløshaugen først ble lansert, så jeg den som rein fantasi. Vi hadde nettop gjenomført en hissig lokaliseringsdebatt om St Olavs Hospital der alle utbyggingsområder i nærheten av Øya og Gløshaugen var blitt vurdert både forfra og bakfra. Det syntes åpenbart at det ikke var plass til Dragvoll-miljøene i tillegg til NTNUs øvrige plasskrevende utbyggingsplaner. Men 20 år seinere har NTNU klart å få etablert campus-samling som et selvfølgelig mål i Trondheims byutvikling.
Jeg skal ikke gå inn på hvordan denne – i utgangspunktet temmelig sprø – ideen har blitt en etablert sannhet. Men det er ikke vanskelig å se hvordan NTNU og Trondheim Kommune har slitt med å finne akseptable løsninger for alle de foreslåtte byggverkene. På område etter område har a campus-samlinga skapt store problemer. Den løsningen for Hesthagen som bystyret nå har landet på er bare ett eksempel på dette. De steile konfliktene rundt de foreslåtte utbyggingene viser hvor feilslått tanken om å presse (nesten) alle avdelinger av NTNU inn i området rundt Gløshaugen blir.
Samling av campus rundt Gløshaugen er ikke et godt faglig grep, den er et tvangsekteskap, og slett ikke god byutvikling, uansett hvor vakre motivene måtte være.
I et teoretisk perspektiv kan det nok se ut som en samlet campus er en variant av miljøvennlig fortetting. Trumfkortet later likevel til å være en forestilling om at flytting av de humanistiske fagene fra Dragvoll til Gløshaugen vil utløse en blomstrende tverrfaglighet. Overordnet er det – kanskje – også rett at alle fakultetene burde ligge nær hverandre. Men troen på at det oppstår tverrfaglighet av fysisk nærhet holder ikke. Studenter og professorer i ulike etasjer av samme høybygg kjenner ofte ikke hverandre. Det er grunner til at et overveldende flertall på Dragvoll motsetter seg sentraliseringsplanen. De som jobber der har levd under nedleggingstruselen i mange år, og frykter med god grunn dårligere plass når skohornet har fått dem på plass ved Gløshaugen.
Så hevdes det at universitetssenteret på Dragvoll ligger på feil sted. Store arbeidsplasser utenfor bysentrum er dårlig miljøpolitikk og genererer uønsket biltrafikk, heter det. Men boligblokker og kjøpesenter, som er de sannsynlige erstatningene, vil antakelig skape langt mere biltrafikk enn dagens universitett gjør.
Universitetsenteret på Dragvoll er en realitet. Gjenbruk av eksisterende bygg er nesten alltid mere ressursvennlig enn riving og oppføring av nye bygninger. Dragvoll er bygd som universitet , og oppussing av anlegget vil være langt mere miljøvennlig enn flytting kan bli.
Rehabilitering av Dragvoll må igjen settes på dagsorden.
Det er kort vei fra misnøye med dagens samfunn til visjoner av en verden der ting er annerledes. Skildringer av en imaginær virkelighet, en som er bedre eller verre enn den virkelig opplevde, er en grunnleggende litterær sjanger. De mange kunstnere og skribenter med sympati for anarkismens ideer er intet unntak, men oppfatningen om hva som er det gode samfunn eller det gode liv, formes av den tid vi lever i.
To interessante framstillinger av det gode samfunn, skrevet med nesten 100 års mellomrom, viser både hvordan visjonene tilpasses den historiske og materielle utvikling og hvordan de formes av forfatternes sensibilitet. De to bøkene jeg snakker om er «News from Nowhere», skrevet av William Morris i 1890, og «Ecotopia» skrevet av Ernst Callenbach i 1975.
La meg først slå fast at grunntrekkene i de ideelle samfunn som her framstilles er forbausende sammenfallende. Ulikhetene er i stor grad knyttet til den teknologiske utvikling som har funnet sted i perioden mellom de to forfatternes liv. De sier også noe om hvordan perspektivene i de frihetlige, anarkistiske bevegelsene, har flyttet seg.
William Morris var en aristokratisk kunstner og sosialist, som skreiv i en periode der den sosialistiske bevegelsen var drevet av sinne over den utbredte fattigdommen og de urettferdige sosiale forholdene. Han var sterkt påvirket såvel av marxismen som av Krapotkins anarkisme. Morris mente alle mennesker hadde rett til et like behagelig liv som han selv. Enhver hadde rett til å få grunnleggende behov som mat, klær og husly dekket, og måtte få arbeide med de oppgaver en selv valgte. For den skapende kunstneren Morris var likevel skjønnhet og estetikk vel så viktig som sosial rettferdighet. Han skriver derfor inngående om arkitektur, klesdrakt og om de ulike verktøy og øvrige gjenstander folk lager og bruker.
Callenbach var på sin side en journalist med miljø som fagfelt. Hans bok er blitt til under innflytelse av de kulturelle oppbruddene som preget vestlig kultur, og ikke minst California, på 1970-tallet. Callenbach er i mindre grad enn Morris opptatt av å utjevne sosiale forskjeller, og i større grad opptatt av menneskets plass i den økologiske virkeligheten.
De to bøkene bruker samme grunnleggende fortellergrep; en person utenfra kommer til et samfunn der alt er annerledes. Fortelleren til Morris sovner i 1890, og våkner i et omskapt England mer enn hundre år seinere. Callenbachs protagonist er en journalist som i 1999 reiser til Ecotopia, en republikk dannet etter at Washington, Oregon og det nordlige California brøt ut av USA i 1980.
Så må det sies at ingen av de to forfatterne har truffet i sine forventninger til den storpolitiske framtida. Morris forutså ikke den russiske revolusjon, liksom Callenbach ikke forutså Sovjetunionens fall. Dette er likevel bare kulisser rundt de problemstillingene våre forfattere har vært opptatt av. En annen storpolitisk utvikling hadde ikke gjort deres tanker irrelevante eller uinteresssante.
Callenbach og Morris sine forestillinger om et bedre liv er påfallende like. Dagliglivet er preget ikke av mengden på tilgjengelige produkter, men av kvaliteten på dem. Håndverk og faglig stolthet er viktigere enn lønnsomhet i økonomisk forstand. Hos Morris er for sikkerhets skyld pengene avskaffet og alt er gratis. Hos Callenbach er det 20 timers arbeidsuke i den arbeiderstyrte industrien, men her er ingen stemplingsur og både verksteder og butikker stenger hvis de ansatte får lyst på en fest. Så er da også tankene om kontinuerlig vekst i økonomi og befolkning forlatt.
Begge forfatterne går ut fra at de fleste mennesker ønsker å bruke og å utvikle sine evner. De ser for seg samfunn der folk stort sett er fornøyde og glade, og der alle får tatt sine evner i bruk. Seksualiteten undertrykkes ikke. Morris er nok noe mer diskret i sin omtale, men de skildrer begge samfunn med åpne ekteskap, skiftende parforhold og kollektiv barneoppdragelse.
Så er det betydelige forskjeller i tilnærmingen til teknologi. William Morris har en nostalgisk lengsel mot et idealisert landsbyliv. Han levde i en virkelighet der elektrisitet var en sjeldenhet og automobilen ikke var oppfunnet.
Callenbach kunne ikke overse teknologien, men han kunne omskape den ut fra økologiske prinsipper. I Ecotopia blir alt avfall resirkulert, fossile brensler anvendes ikke. Metaller er stort sett faset ut til fordel for trevirke og nedbrytbare plastikker.
Privatbilismen er også avskaffet. Både bilene og asfalten er resirkulert. Flytrafikk finnes ikke, den er erstattet av høyhastighets magnetbaner, der passasjerene sitter i saccosekker og – hvis de så vil – røyker marihuana. I byene er det gratis kollektivtransport. Den består av førerløse elektriske minibusser med makshastighet på 50 kmt. Og det er massevis av det Callenbach kaller «provosykle»r; altså hvitmalte sykler til gratis bruk.
Disse bøkene må, som andre utopier og dystopier, ikke leses som feilslåtte spådommer, men som bilder av steder vi kunne havnet hvis vi hadde tatt andre veier. Slik lest kan de fortsatt inspirere. Men liksom mulige valg var sterkt endret i tida fra Morris sitt 1890-tall til Callenbachs 1970-tall, er de veiene som står åpne for oss i 2023 endret fra Callenbachs tid. VI må finne andre veier, men ikke nødvendigvis andre mål.
Den spanske borgerkrigen markerte slutten på anarkismens storhetstid i arbeiderbevegelsen. Syndikalistene overlevde deretter stort sett bare som små øyer. Et unntak var Sverige, der mange syndikalistiske og anarkistiske flyktninger fra Spania holdt til. Sveriges Arbetares Centralorganisation (SAC) opponerte trassig mot LO, og ga ut egen dagsavis, Arbetaren, til 1958. Den anarkistiske bevegelsen lot til å være døende men den skulle få nytt liv.
Sist på 1950-tallet oppsto en bevegelse mot atomvåpen i Storbritannia. Under den etterhvert velkjente fredsrunen arrangerte de protestmarsjer fra London til atomanlegget Aldermaston. Atomvåpnene ble ikke fjernet, og etterhvert ble det hvert år i påsken arrangert store marsjer ikke bare til Aldermaston, men også til Oslo og mange andre byer verden over. Marsjene gikk over flere dager og ga rikelig anledning til diskusjon og refleksjon.
Kampanjene mot atomvåpen inngikk i en bredere fredsbevegelse som systematisk praktiserte sivil ulydighet. Den britiske Committee of 100 arrangerte store sittned-aksjoner i London sentrum. Filosofen Bertrand Russell argumenterte for plikten til å bryte lover i kampen for fred. Mange studerte Gandhi og andre som framhevet plikten til ulydighet mot staten og myndighetene.
I 1963 tok påskemarsjen til Aldermaston en uventet vending. Ei gruppe som kalte seg Spies for Peace hadde skaffet seg hemmelig informasjon, og delte ut brosjyrer om et hemmelig underjordisk anlegg – RSG (Regional Seat of Government) 6. I dette og andre sentre skulle landets ledere søke tilflukt og fortsette å regjere i tilfelle atomkrig. Hundrevis av demonstranter brøt ut av hovedmarsjen og oppsøkte inngangen til de hemmelige bunkerne. Og det kom en heftig offentlig debatt om krigsforberedelsene, og om grensene for statens makt. Veien til anarkismen var ikke lang, og ukeavisa Freedom, grunnlagt av Krapotkin i 1886, mangedoblet opplaget .
Men det var ikke bare britisk ungdom som fattet ny interesse for anarkistiske ideer.
I Amsterdam arrangerte Jasper Grootveld, en ung mann med anarkistisk bakgrunn, hver lørdag en happening ved en statue gitt av firmaet Hunter Tobacco. Grootveld avskydde tobakk og gjorde grundig narr av de avhengige tobakksrøykerne som betalte for å ødelegge egen helse,
Happeningene utviklet seg etterhvert til politiske markeringer med brodd mot bilisme og militarisme. De fikk ny kraft da Nederlands kronprinsesse Beatrix skulle gifte seg med Claus von Amsbergen, en tysker med naziforbindelser. Bryllupsparaden til Claus og Beatrix gjennom byen ble preget av røykbomber, demonstranter og et overveldende politioppbud. En ny generasjon markerte sin motstand mot et etablissement som ønsket å glatte over fortida.
Inspirert av anarkister som Grootveld og Roel van Duijn utviklet protestene seg til bevegelsen PROVO som gjennomførte sin aksjoner med et glimt i øyet. De mente arbeiderklassen, dopet av forbruksvarer, ikke hadde hverken vilje eller evne til å endre samfunnet. Proletariat var ikke lenger en revolusjonær kraft, motstanden måtte nå komme fra de rufsete individene i samfunnets utkanter; provotariatet.
I tidsskriftet «Provo» ble følgende publisert :
Hva er PROVOtariatet? Provos, beatniks, pleiners, nozems, teddy-boys, rockers, blousons noirs, hooligans, mangupi, studenter, kunstnere, avvikere, anarkister, atombombe-motstandere… De som ikke ønsker seg en karriere men fører uregelmessige liv. De som kommer fra asfaltjunglene i london, paris, amsterdam, new york, moskva, tokyo, berlin, milano, warszawa og som føler seg dårlig tilpasset dette samfunnet. PROVOtariatet er det siste opprørske elementet i våre «utviklede» land. Proletariatet er politikernes slave, Tv-tittere som har sluttet seg til sin gamle fiende, borgerskapet, og nå utgjør en enorm grå masse sammen med borgerskapet. Den nye opposisjonelle klassen i våre land er PROVOtariatet, mot denne masse
Provoene lanserte ulike tiltak for bedre bymiljø, best kjent er de hvite syklene. De malte sykler hvite og plasserte dem ut i byen til fri avbenyttelse. Det var et gratis og utslippsfritt alternativ til de stinkende og støyende bilene Amsterdam var fylt med. Ironisk nok, og betegnende for forholdet mellom provoene og ordensmakten, ble flere titalls hvite sykler beslaglagt av politiet. Den nærsynte begrunnelsen var at de hindret trafikken.
Men provoene var ikke fornøyd med bare protestere. De ville ha et annet samfunn, og gikk i gang med å bygge dette nedenfra. Okkuperte hus og aktivistgrupper i byene gikk sammen med jordbrukskollektiver på landsbygda under paraplyene Oranjefristaten , et ordspill både på den nederlandske kongefamilien, huset Oranie, og på en delstat i apartheidlandet Sør-Afrika. Det nye samfunnet skulle vokse fram nedenfra som sopp fra en råtten trestubbe, het det. Og symbolet for denne Oranjefristaten var kabouteren, en nisse, sittende på en stor sopp.
Roel van Duijn (på bildet) formulerte kabouternes ideologi i ei bok kalt «Budskap fra en vis nisse». Og den vise nissen var ingen annen enn vår venn Peter Krapotkin. Van Duijn mente den gamle anarkisten ville ha smilt i skjegget av den nye inkarnasjonen av hans politiske drømmer.
Ikke desto mindre falt også provoene og kabouterne for parlamentarisk politikk. De stilt lister til lokale valg og ble valgt inn mange steder. Og i tidens fylde gikk disse listene inn i de grønne partiene som Nederland fikk flere av.
Gandhi unngikk forbrukspresset ved å spinne tråd til sine egne klær.
Mohandas Karamchand Gandhi er først og fremst kjent for sin utvikling og praktisering av teorier om ikkevold under Indias kamp for selvstendighet. Mindre kjent er hans teorier om organisering av det gode samfunnet.
I skrifter som Hind Swaraj (Indias frihet) skisserer han et desentralisert samfunn som ligger tett opp til anarkistenes visjoner Mange har derfor tenkt at Gandhi måtte ha vært inspirert av Krapotkin, men det er ingen hentydninger til Krapotkin i Gandhis omfattende skrifter. Derimot var han sterkt påvirket av en annen russisk anarkist-fyrste, nemlig forfatteren Leo Tolstoy.
Tolstoy utviklet på sine gamle dager en radikal kristen anarkisme. Enhver er ansvarlig ikke bare for å unnlate å handle i strid med Guds vilje, men også å unndra sin støtte til dem som handlet slik. Tolstoy så på staten som utøver av vold, og mente derfor at alle rettskafne mennesker måtte unndra staten sin støtte. Gandhi betonet på samme måte det moralsk nødvendige i å bryte urettferdige lover.
Flere av Gandhis aksjoner rettet seg mot kolonialismens økonomiske system. I 1930 ledet han tusenvis av tilhengere på en mange hundre kilometer lang marsj til havet. Der plukket de opp salt som lå igjen i fjæra, i protest mot britenes avgifter på denne livsnødvendige varen.
Å hente sitt eget salt fra sjøen er et konkret eksempel på sjølforsyning. I det som kalles Det konstruktive programmet kommer Gandhi med mange eksempler på hvordan folk både kunne unngå å handle med britene og bidra til å bygge op et sunnere samfunn. Hans tilhengere satte i gang mange tiltak i tråd med disse visjonene, og siden 80 % av Indias innbyggere bodde i landsbyer var det forbedringer av forholdene på landsbygda det først og fremst dreidde seg om.
Gandhi gjorde sitt ytterste for å leve nøysomt. Han levde i kollektiv med andre aktivister, spiste vegetarisk og hadde ingen private eiendeler. Han så for seg et globalt nettverk av selvstendige byer og landsbyer der beslutninger skulle fattes av lokale rådsforsamlinger eller av alle innbyggerne i fellesskap.
Mere konkrete tiltak for lokal økonomi omfattet økologisk jordbruk basert på lokale ressurser . Ulike former for hjemmeproduksjon ble også prioritert, og den dag i dag finne man i indiske byer såkalt swadeshi butikker, som selger husflidsprodukter som khadi-klær, husholdningsartikler og pyntegjenstander til lave priser.
Sentral i utviklinga av det konstruktive programmet var økonomen J C Kumarappa. Han var en kretsløpstenker som arbeidet for å utvikle jordbruket i landsbyene ut fra økologiske prinsipper. I landsbyen Wardha opprettet han et Institutt for landsbyindustrier der han og hans medarbeidere så på hvordan landsbyene bedre kunne utnytte sine ressurser. De utviklet for eksempel et enkelt biogassanlegg og kompostklosetter. Tøyrester og planteavfall ble resirkulert til papir. Kumarappa omtales av historikeren Ramachandra Guha som den indiske miljøbevegelsens far.
Etter Gandhis død utviklet det selvstendige India seg i en annen retning enn Gandhis hadde ønsket, Endel av Gandhis tilhengere fortsatte sitt arbeide i Sarva Seva Sangh, en organisasjon der aktivister kom sammen for utveksle erfaring., og der alle beslutninger krevde enstemmighet.
Den karismatiske Vinoba Bhave var en av lederne i Sarva Seva Sangh. Under slagordet Bhoodan, (jordgave) gikk han og mange av hans tilhengere fra landsby til landsby og overtalte jordeiere til å gi fra seg jord, til fordeling blant de mange landsbyboerne som manglet jord å dyrke. Vinoba fikk mange slike løfter, langt fra alle ble realisert, men et betydelig antall fattige familier fikk en ny mulighet. Mange steder gikk landsbyboerne et steg videre og overdro all sin jord til et landsbyråd . Dette ble kalt Gramdan (landsbygave).
Hogg meg, ikke treet!
I nyere tid har gandhianere deltatt i mange i miljøaksjoner, blant annet protester mot store demninger som har lagt landsbyer under vann. Godt kjent er chipko-aksjonen der landsbykvinner stanset avskoging i Himalya ved å stille seg rundt trærne og rope hogg meg ikke treet !
En av organisatorene var en veteran fra selvstendighetskampen, Sunderlal Bahuguna. Han formulerte grunnlaget for kampanjen i slagordet Økologi er den varige økonomien.
Chipko-bevegelsen var også utgangspunktet for Vandana Shiva, velkjent for sin kamp mot de multinasjonale kjemigigantenes kontroll over globalt jordbruk. Hun leder blant annet et omfattende arbeide for å bevare det biologiske mangfoldet ved å hjelpe bønder å ta vare på de mange lokale nyttevekstene.
Når vi tenker på anarkisme kan det fort dukke opp forestillinger om attentater og andre voldshandlinger. Det var da også ved begynnelsen av det tjuende århundre en rekke attentater utført av anarkister mot fyrster og andre statsledere, Denne «handlingens propaganda» var ikke bare ment å straffe en undertrykker, men – som navnet viser – å demonstrere for verden at makthavere kan falle.
Men dette var bare skum på overflaten av de omfattende anarkistiske bevegelsene. Den daglige virksomheten dreidde seg om de nære ting: mat og klær, anstendige boliger, rettferdige arbeidsvilkår, kortere arbeidstid og skikkelig lønn. Anarkistiske kvinner underviste sine søstre i prevensjon og hygiene. Både menn og kvinner engasjerte seg også i kulturelle prosjekter som teater og lesesirkler. Stor vekt ble lagt på utdanning både for voksne og for den oppvoksende slekt. Den spanske anarkisten Francisco Ferrer er den mest kjente av et stort antall anarkistiske pedagoger som har hatt innflytelse over hele verden.
Anarkistbevegelsens grunnlag har alltid vært frivillig samarbeide. Dette omfatter naturligvis støtte til ulike former for kollektiver og samvirkelag. De byråkratiserte mastodontene vi idag kjenner under navn som COOP og OBOS stammer fra idealistiske sammenslutninger som skulle utfordre kapitalismen. I stedet for å tilby alternativer er de idag blitt integrert i markedsøkonomien.
Et viktig virkemiddel for anarkistbevegelsen har ikke minst vært ulike former for direkte aksjon. Det kunne være tiltak for å bedre hverdagen gjennom okkupasjon av boliger eller av landområder som kunne brukes til matproduksjon.
Selvfølgelig var anarkistene også aktive i industrien, der de gjerne opptrådte under etiketten syndikalisme. Syndikalistene hadde mange steder mektige fagorganisasjoner. De tok ikke formalitetene så nøye, og nølte sjelden med å organisere ville streiker eller – enda bedre – fabrikkbesettelser. Hvis arbeiderne tok over produksjonslokalene kunne de forhindret at fabrikkeieren satte inn streikebrytere, og i teorien kunne de fortsette produksjonen for egen regning, og dermed ekspropriere hele bedriften.
Det fremste kampmidlet for syndikalistene var generalstreiken, en situasjon dere alle fagorganiserte la arbeidet ned samtidig, og der makthaverne ville bli nødt til å gi etter for arbeidernes krav.
Syndikalistene hadde rundt år 1900 betydelig innflytelse i arbeiderbevegelsene i Sør-Europa, blant annet i Frankrike og Italia, men aller sterkest sto de i Spania.
Kvinnelige anarkister, Mujeres libres, deltok aktivt i forsvaret av revolusjonen i Spania.
Da Francisco Franco og tre andre generaler sommeren 1936 gikk til angrep på den venstreorienterte regjeringa i Spania, var både bønder og arbeidere godt forberedt. Opprørerne ble slått tilbake i store byer som Madrid og Barcelona. Og folket nøyde seg nå ikke med å forsvare status quo. Arbeidere og bønder tok over fabrikker og gårdsbruk. Mange steder ble det organisert landsbykollektiver på eiendommene til fraværende jordeiere. Og i byer som Barcelona ble store industribedrifter under hele borgerkrigen drevet av fagforeningene.
Anarkistene gjennomførte altså revolusjonen på grunnplanet, uten å vente på noen form for ordre. Dette likte ikke det spanske kommunistpartiet som tok sine ordre fra Moskva. Stalin ville at den spanske regjeringa skulle få støtte ved å framstå som moderat. Revolusjonære bønder og arbeider passet ikke inn i dette bildet. Stalinistene arresterte, torturerte og henrettet sin konkurrenter på venstresida, ikke bare anarkister, men også trotskister og andre revolusjonære som ikke marsjerte i takt med Stalins trommer.
Francos innmarsj i Barcelona våren 1939 blir vanligvis sett som slutten på anarkismen som massebevegelse og på syndikalismens sentrale rolle i arbeiderbevegelsen. Men de frihetlige strømningene skulle finne nye kanaler. Det kommer vi tilbake til.
FN fårbitende kritikk fra folk i jordskjelvrammede områder i NordSyria, etter at verdensorganisasjonen ventet med å sende nødhjelp til det kom klarsignal fra Assad-regimet
Jordskjelv-katastrofen som rystet Tyrkia og Syria i forrige uke har vakt hele verdens sympati. Hjelp i form av mannskaper og materiell har strømmet til fra hele verden: eller mere nøyaktig: hjelpen har strømmet til Tyrkia fra hele verden. Svært lite har nådd jordskjelvrammede områder i Syria, spesielt de som er utenfor regimets kontroll, som Afrin og Idlib. FNs sikkerhetsråd nekter nemlig hjelpeorganisasjoner å bruke mer enn én grenseovergang til disse områdene, Bab al-Hawa. Dette skyldes aktiv bruk av veto fra Assadregimets allierte, nemlig Russland.
Syria består idag av tre områder med ulik administrasjon. Landets offisielle regjering i Damaskus under ledelse av president Bashar Assad utgår fra det arabiske nasjonalist-partiet Baath. Regimet holdes opp av militær støtte fra Russland og Iran, og har mer eller mindre kontroll over drøyt 60% av landområdet. Et stort område i Nordøst kontrolleres av det kurdiske partiet PYD, som har støtte fra USA, men som også har dialog med Baath-regimet og dets internasjonale allierte.
Den tredje delen er Idlib og Afrin i nordvest, som grenser til Tyrkia på to sider. Her styrer et forvirrende antall opprørsgrupper med ulike ideologier. Området rommer store mengder flyktninger, blant annet opprørsgrupper som Assadregimet har fordrevet fra byer de har gjenerobret lenger sør. Det er her jordskjelvet har rammet hardest, mens hjelpen fra det internasjonale samfunnet i stor grad har uteblitt. Den lokale hjelpeorganisasjonen som kalles De Hvite Hjelmene gjør alt de kan, men mangler grunnleggende hjelpemidler som gravemaskiner. De mange sårede får heller ikke den behandling de har bruk for, sjukehus og helseklinikker er forlengst bombet i filler av russiske og syriske fly. Spesielt Idlib, men også Afrin, er under stadige angrep fra den syriske hæren. Disse angrepene har ikke opphørt etter jordskjelvet.
Tilhengere av Assad og Putin hevder at sanksjonene mot det syriske regimet må oppheves for at hjelpesendinger kan nå fram til de utsatte områdene. FNs generalsekretær, Antonio Guterres, har lydig erklært at FN gjør som vetomaktene befaler, og ikke sender direkte bistand gjennom andre overganger enn Bab al-Hawa. I mellomtida har hjelpesendinger fra den kurdiske regionen i Irak nådd fram til Afrin, der de er blitt møtt med kurdiske flagg. Oljetankere fra kurdiskstyrte deler av Syria, som i liten grad er rammet av jordskjelvet, har derimot i mange dager stått ved et sjekkpunkt nær byen Manbij.
Regjeringa i Damaskus krever at all bistand skal kanaliseres gjennom dem. I praksis betyr dette at svært lite når fram til opposisjonen. Mye beslaglegges av hæren, mens en del går til jordskjelvrammede områder i og rundt storbyen Aleppo, som er under regimets kontroll. Det er verdt å merke seg at Aleppo ble lagt i ruiner av regjeringsstyrker med russisk og iransk hjelp, da de knuste opposisjonen i byen i 2016/17. Lokale kilder hevder nå at hæren river bygninger de selv har bombet, og påstår det er jordskjelvet som har ødelagt dem.
Det meldes nå at Regjeringa i Damaskus omsider aksepterer at Idlib og Afrin får bistand gjennom alle tilgjengelig grenseoverganger. Oljetankerne fra Nordøst Syria har fått kjøre fra Manbij, og at andre hjelpesendinger krysser grensene fra Tyrkia lenger nord. Det er antakelig alt for seint.
Håpet om å finne overlevende i ruinene er svært lite. På en ruinhaug i Idlib har noen skrevet «Takk til FN. som iallfall lot oss dø.»
Anarkister kjemper med andre midler og på andre måter enn politiske partier. I et flerpartisystem er politikk et spill om kompromisser. Anarkistenes mål er et helt annet samfunn, selv når de kjemper for bedre boliger og kortere arbeidstid. Men de to tilnærmingene utfyller hverandre. I denne og seinere artikler vil jeg presentere anarkistisk teori, med særlig vekt på de trekk ved anarkismen som har bidratt til å skape den økologiske politikken.
Aller først vil jeg presentere anarkismens kanskje aller viktigste teoretiker, Peter Krapotkin.
Peter Krapotkin, født i 1842, var en russisk fyrstesønn. Han var tiltenkt en karriere i militæret slik hans bakgrunn tilsa, men skulle etterhvert velge et helt annet liv. Som tenåring ble han personlig pasje for Tsar Nikolai. Erfaringene derfra lærte ham mye om eneveldets skyggesider.
Da Krapotkin skulle velge sin utplassering i det militære valgte han til alles forbauselse å reise til Øst-Sibir. Der levde han i flere år under primitive forhold og fikk god innsikt i forholdene for den fattige befolkningen. Samtidig studerte han områdets geografi og leverte en avhandling som endret kunnskapen om de sibirske fjellkjedene. En av fjellkjedene i Sibir har da også fått hans navn.
Etter fem år vendte han i 1867 tilbake til St Petersburg og ble tilbudt stillingen som sekretær i det russiske geografiske selskapet, men avslo tilbudet. Han reiste i stedet til Europa og oppsøkte det russiske emigrantmiljøet i Sveits. Der foregikk det heftige samtaler om radikale ideer til endring av samfunnet. Krapotkin vurderte ulike sosialistiske retninger før han landet på anarkismen. Viktig for denne avgjørelsen var møtet med de anarkistiske arbeiderne i Juraføderasjonen.
Tilbake i Russland ble Krapotkin aktiv i Tsjaikovski-sirkelen, en hemmelig gruppe som arbeidet for å bedre folkets kår, og spredte samfunnskritiske skrifter. Han ble – i likhet med andre medlemmer av kretsen – fanget av tsarens hemmelige politi i 1874. I to år satt han i det beryktede Peter-Paul fengselet før han klarte å gjennomføre en spektakulær flukt. Han kom seg til Finland og videre via «den svenske byen» Kristiania til England og etterhvert til Sveits igjen.
Krapotkin ble nå raskt en ledende skikkelse i anarkistbevegelsen. Dette brakte ham uunngåelig i konflikt med myndighetene i flere land, og i 1882 ble han dømt til fire års fengsel i Frankrike. Etter at han i 1886 ble satt på frifot igjen, skreiv Krapotkin ei bok om sine erfaringer som fange, og konkluderte med at hele fengselssystemet må avvikles. Det bidrar jo på ingen måte til å forbedre de innsatte.
II
Anarkismen rommer mange ulike strømninger med forskjellige tanker om hvordan samfunnet bør organiseres. Krapotkins versjon ble det som kalles anarkistisk kommunisme, et system der alle individer har samme rettigheter. Samfunnets verdier er ikke skapt av isolerte individer men av fellesskapet. Enhver har derfor rett til å få sine behov tilfredsstilt. Liksom bibliotek og parker er gratis og åpne for alle, må også samfunnets øvrige tjenester være fritt tilgjengelige for enhver. Krapotkin så for seg et pengeløst samfunn.
Krapotkin antok at alle arbeidsføre individer ville ønske å bruke sine krefter, og utvikle sine evner. Både kropp og sjel skulle utvikles. Folk burde derfor gjerne, i likhet med Krapotkin selv, dyrke mat i sin egen grønnsakhage. Krapotkins tanker om betydningen av å integrere grøntområder i byene har påvirket seinere byplanleggere som Patrick Geddes.
Krapotkin så for seg desentraliserte og arbeiderstyrte fabrikker, og støttet de framvoksende samvirkebevegelsene. Uten å forestille seg det forbrukspress vi nå lever under, antok han at alle menneskelige behov kunne tilfredstilles med tre til fire timers arbeide pr dag.
Krapotkin var en flittig skribent, startet flere aviser og tidsskrifter for anarkistbevegelsene og bidro til enda flere. Midler til livets opphold fikk han som medarbeider i vitenskapelige tidsskrifter der han skreiv under psevdonym. På et tidspunkt ble han som følge av dette bedt om å anmelde en av sine egne bøker om geografi.
Krapotkins artikler for anarkistbevegelsen ble samlet i et antall bøker med titler som Erobringen av brødet; Jorder, fabrikker og verksteder og Håndens og hjernens arbeide. Flere av dem ble også utgitt i Norge, både av store forlag som Gyldendal og av arbeiderbevegelsen. Arbeiderpartiets forlag trykket blant annet opp et hefte om «Anarkistisk kommunisme».
Hans hovedverk er nok likevel boka Gjensidig hjelp. Den ble til som en reaksjon på vulgær-darwinistenes betoning av konflikt som drivkraft i evolusjonen. Krapotkin mente samarbeide er den sentrale faktoren i alle samfunn. Dette dokumenterte han i en serie artikler i det vel ansette britiske tidsskriftet The Nineteenth Century, der han tok for seg hvordan samarbeidet er avgjørende på alle nivåer av liv, fra insektene og oppover. Blant mennesker la han særlig vekt på middelalderens frie byer, som eksempel på samfunn uten statlig overbygning.
III
Krapotkin var overbevist om at en revolusjon var uungåelig, og ble så begeistret av nyhetene om oppstanden i Russland i 1905 at han ville reise tilbake for kjempe mot tsarens regime, Han syslet alvorlig med tanken om å lære seg våpenbruk, men hans mange venner fikk ham etterhvert til å innse hans rolle ikke var på barrikadene.
Den gamle anarkisten var ingen motstander av vold, men han hadde lenge agitert mot statenes militærvesen. Det var derfor et sjokk for mange av hans tilhengere da han i 1914 i anarkistavisa Freedom erklærte sin støtte til entente-maktenes krig mot Tyskland. For anarkister flest var det ingen forskjell på de ulike statenes militærvesen. De agiterte mot krig, og mot alle stater. Framtredende anarkister som Emma Goldman og Errico Malatesta kritiserte derfor Krapotkin og hans meningsfeller i skarpe ordelag. Hans store ideologiske innsats ble likevel ikke glemt.
Revolusjonen i Russland i 1917 preget siste del av Krapotkins liv. Opprør i hæren og i de store byene hadde tvunget tsar Nikolai til å abdisere og overlate makta til den folkevalgte Dumaen. Krapotkin reiste så fort han kunne tilbake til sitt hjemland, der han ble tilbudt en plass i regjeringa som han takket nei til.
Sammen med sin kone fant han et hus i den lille byen Dmitrov, utenfor Moskva, der han tilbrakte sin siste år. Om han hadde blitt fylt av håp av februar-revolusjonen, ble Krapotkin desto mer skuffet av utviklinga etter bolsjevikenes kupp i oktober. Han møtte Lenin flere ganger og kritiserte hans autoritære politikk i skarpe ordelag.
Til tross for sin kontroversielle holdning til verdenskrigen, var Krapotkin fortsatt en ruvende anarkistisk intellektuell som mange ville møte og samtale med, Blant de mange som oppsøkte Krapotkin i hans hjem kan vi merke oss Emma Goldman og Alexander Berkman, som begge var deportert fra USA for sin revolusjonære virksomhet. De delte Krapotkins dype skuffelse over bolsjevikenes forvandling av den revolusjonære bevegelsen til en brutal politistat
En annen gjest var Nestor Makhno som ledet en anarkistisk bevegelse i Ukraina. Under Makhnos ledelse ble det mange steder dannet revolusjonære kollektiver, mens bondegeriljaen med stort hell kjempet mot såvel hvite som røde armeer. I 1921 måtte han imidlertid flykte og kom seg til Frankrike.
Da Makhno ble drevet i eksil var Krapotkin allerede død. Han mistet livet etter et hjerteinfarkt 8. februar. Hundretusener fulgte ham til graven, mange med svarte flagg og paroler mot bolsjevikene. Lenin hadde gitt tillatelse til at fengslede anarkister fikk overvære seremonien, for seinere å bli ført tilbake til sine celler. Dette ble siste gang opposisjonen mot bolsjevikene fikk opptre offentlig.
Peter Krapotkin var en optimist. Han trodde på det gode i menneskene og var overbevist om at frie mennesker ville bruke sine krefter til alles beste. Men først måtte de undertrykkende maktstrukturene rives ned. Utviklinga av den russiske revolusjonen til et diktatur, slik anarkister som Bakunin lenge hadde forutsagt at marxismens resultat ville bli, skuffet Krapotkin dypt.
Men hans teoretiske arbeide med prinsippene for et et fritt og rettferdig samfunn er idag kanskje mere relevante enn noen gang.
Artikkelen er basert på notatene til dette foredraget :
I denne boka forklarer Jan B. Vindheim hvordan jesidismen har oppstått og utviklet seg. Boka skildrer jesidienes religiøse og sosiale univers, og gjengir fortellinger fra deres rike mytologi. I siste del av boka gjengis gjengis for første gang flere av de hellige hymnene på norsk.
(wikimedia)
Gandhi unngikk forbrukspresset ved å spinne tråd til sine egne klær.
«Takk ,FN, for at dere lot oss dø.»
Vindheimbloggen 
Siste kommentarer