Trondheimsmodellen : ny vri i museumsdebatten

Trondheimsmodellen til arkitektene Østevik, Austnes og Wellinger viderefører eksisterende bygninger og bymiljø

Forslaget om å erstatte  to tradisjonsrike museer i Midtbyen med et moderne nybygg et helt annet sted har slukt store ressurser i mange år. Utredninger og rapporter har florert  siden daværende sjef for Museene i Sør-trøndelag (Mist) Suzette Paasche, lanserte planen for mer enn fem år siden.  «Om alt går som det skal, blir det  bygd et nytt museum som huser Trondheim Kunstmuseum og Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum», skreiv Adressa den gangen, uten antydning til motforestillinger.  Tvil om klokskapen i en slik sammenslåing har likevel florert og gjort planlegginga vanskelig. Et nytt forslag kalt Trondheimsmodellen, har nå  åpnet et konstruktivt spor for den videre prosessen.

Forestillingene om at stordrift og nybygg er veien mot lyset, også i museumsbransjen, ville kanskje møtt motbør i alle fall, men utviklinga i Oslo ble avgjørende. Der ble det i 2003 vedtatt å samlokalisere Nasjonalgalleriet, Arkitekturmuseet, Kunstindustrimuseet og Museet for samtidskunst i et nytt Nasjonalmuseum for kunst, arkitektur og design. Iveren etter  et nytt «tidsriktig» museumsbygg var så stor at det ikke forelå noen som helst planer for etterbruk av de tidligere lokalene.  Det flotte klassiske Nasjonalgalleriet i Universitetsgata, og andre velfungerende lokaler ble derfor stående ubrukt, mens det ble støpt ei ny betongkasse vest for Rådhuset.  

I miljømessig sammenheng er det selvfølgelig galskap å ikke planlegge for gjenbruk, men også i et et museumsfaglig perspektiv er vraking av spesialtilpassede og monumentale bygninger som Nasjonalgalleriet i modernitetens navn forkastelig. I Trondheim ble det klart at Mist sin drøm  om nybygg ville  sette  framtida til dagens museumsbygninger i Midtbyen i fare.

Men det var ikke bare de materielle konsekvensene av et eventuelt nybygg som skapte bekymring. Det kom sterke faglige innvendinger mot den foreslåtte omorganiseringa. Kunsthåndverkere fryktet at den særlige identiteten til Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum ville bli borte i et sammenslått museum.

Prosessen har likefullt rullet videre av egen tyngde, og et nybygg til å huse en sammenslått organisasjon  og sammenslåtte samlinger lot til å være det ufravikelige resultatet. Troen på at dagens bygninger kunne være grunnlag også for framtidas museum fikk en knekk, da Mist  på tampen av 2021 la fram en  rapport om lokalisering  av «det nye museet». Slik det såkalte «0+  alternativet», altså videre utvikling med utgangspunkt i dagens  bygninger, ble presentert der, ville det medføre fjerning av Møllers sølvsmed-bedrift og massiv nedbygging av Rådhusparken.

Det   var derfor med  stor tilfredshet både jeg og mange andre under en høring i Rådhuset denne uka  tok imot  et forslag utarbeidet av Christian Østevik og Sverre Austnes i samarbeid med  professor Steffen Wellinger. Den  viser at  det er mulig å videreutvikle dagens museumsbygninger uten den miljøraseringa som ligger i forslaget fra Mist. 

 Bystyret, må, som planmyndighet, vedta hvor  et eventuelt nytt museum skal plasseres. Det ligger nå an til at bystyret vil be om at  «0+ alternativet»  utredes videre med utgangspunkt i Trondheimsmodellen.

Et møte med byråkratiet

Offentligheten må naturligvis verne markaområder og annen truet natur, men det må gjøre med fornuft. Dette er utsikten fra hytta mi i Trondheim Bymark.

I løpet av mine tretti år som folkevalgt, har det – mildt sagt – ikke  vært regelen at mine forslag har fått enstemmig tilslutning. Når det nå har skjedd, er det likevel ikke i ei politisk sak, men ei sak der jeg har møtt det kommunale systemet nedenfra. Jeg har nemlig søkt om, og til slutt fått lov til, å restaurere et vedskjul.

Det er jo slik at de vedtak vi politikere fatter har konsekvenser for mange mennesker, men at vi ikke  alltid selv har møtt dem nedenfra. Det var derfor en svært lærerik erfaring for meg å møte det  kommunale byråkratiet i denne byggesaka.   

Bakgrunnen er at jeg for noen år siden kjøpte ei hytte i Bymarka utenfor Trondheim. På eiendommen sto et lite vedskjul, hvis tilstand etterhvert ble så dårlig at reparasjoner var lite hensiktsmessig. Jeg reiv det derfor ned, og begynte oppføring av et nytt bygg med samme dimensjoner som det tidligere.

Dette gjorde jeg ut fra den oppfatning at området der hytta ligger ikke er omfattet av den kontroversielle Lian-planen. Jeg antok at Plan og Bygningslovens alminnelige bestemmelser gjelder, og at oppføring av mindre uthus i uregulert område dermed ikke er søknadspliktig.

Med tanke på at det kan være spesielle bestemmelser i Bymarka, tok jeg likevel kontakt med Byplankontoret, som opplyste at tiltaket var søknadspliktig. Søknad ble sendt, og etter noen måneder avslått av Byggesakskontoret, med henvisning til et dokument jeg selv hadde vært med å behandle i Bystyret. Det hadde tittelen «Endring av dispensasjonspraksis ved behandling av byggesaker i LNFR-områdene i og utenfor Marka» og var blitt enstemmig vedtatt som en av de siste postene på dagsorden, i et møte våren 2015 der mange store og tunge saker hadde vært drøftet.  

Hovedpoenget i saka var at nedbrente bygninger i vernede områder skulle kunne gjenoppbygges dersom de hadde vært i god stand når de brant. Dessuten ble det vedtatt at hytteeiere skulle kunne få godkjent oppføring av garasje og bod på opptil 30m2.  

Nå har jeg som folkevalgt for De Grønne vært opptatt av å verne markaområdene mot nedbygging, men jeg har også forsvart folks rett til å gjøre enkle tiltak på egen eiendom selv om de formelt skulle stride mot bestemmelser i et overordnet regelverk. Også forvaltningen må kunne bruke skjønn og sunn fornuft. 

Slik ble vedskjulet stående da byggesøknaden ble avslått.

I saka fra 2015 heter det blant annet «en bod på 10-12 m2 vil i de fleste tilfelle kunne godkjennes». Likevel konkluderte Byggesakskontoret i min sak med at «en gjenoppbygging av uthus vil være til fordel for eier, men til ulempe for almenheten og det offentliges muligheter til forvaltning av marka». Denne  konklusjonen kan nok være i tråd med regelverket, men passer dårlig på den aktuelle situasjonen.  

I min klage påpekte jeg at det er vanskelig å se hvordan oppføring av dette vedskjulet kan være til ulempe for almenheten, all den stund det ikke er synlig utenfor min eiendom, ikke medfører noe naturinngrep (det bruker   tomta etter  det gamle vedskjulet) og ikke fører til økt bruk av eiendommen.

Min klage ble, slik rutinen er, oversendt til Bygningsrådet. Der fremmet Elin-Marie Andreassen på vegne av FrP, SP og Høyre et forslag om å godkjenne min søknad. Det var dette forslaget som fikk enstemmig tilslutning, noe hverken FRP-eren Andreassen eller grønne meg er bortskjemt med. Jeg tar dette som et tegn på at min søknad var godt begrunnet, og ikke som spesialbehandling av en tidligere kollega.

Saka fikk derfor, etter 6 måneder, et lykkelig utfall for mitt vedkommende, men den gir grunnlag for noen refleksjoner.

• For det første har det jo vist seg at heller ikke en erfaren miljøpolitiker, i dette tilfellet meg, har full oversikt over gjeldende regler. Ikke engang dem vedkommende selv har vært med på å vedta. 

• For det andre viser det seg, som en rekke politikere og byråkrater har sagt til meg i fortrolighet,  at det ikke lønner seg å søke. Mitt vedskjul er, som nevnt, ikke synlig utenfor egen eiendom, og bygginga ville neppe blitt oppdaget om jeg ikke hadde gjort byråkratene oppmerksom på den.

Nå tviler jeg ikke på at Byggesakskontoret har vært trofast mot det gjeldende regelverket, men i mitt tilfelle var altså dette regelverket så urimelig at samtlige medlemmer av Bygningsrådet var villige til å gi dispensasjon, et svært sjeldent resultat. Det ser ut til at saksbehandlerne velger en streng fortolking av regelverket, og nøler med å bruke skjønn til søkernes fordel.

Jeg tror ikke bygningsrådet tok spesielt hensyn til meg som person, men jeg har utvilsomt dratt nytte av min kjennskap til det kommunale systemet. Det er naturlig å tenke seg at andre uten samme bakgrunnen kan ha gitt opp å klage på tilsvarende avslag.  

Det er naturligvis riktig å overlate tvilstilfellene til politisk avgjørelse. Det burde likevel være rom for større bruk av skjønn også hos administrasjonen. Større smidighet ville ganske sikkert øke tiltroen i den jevne befolkning til kommunens  forvaltning av reglene. 

Farvel til Leirelv-korridoren

Leirelvkorridoren midt på bildet, Leinstrandkorridoren nederst.

Politikere fra alle partier slutter seg til honnør-formuleringer om miljøet. Og bra er jo det. Litt mindre bra er det at de samme politikerne ikke følger opp i praksis. Et tydelig eksempel så vi i Bygningsrådet i Trondheim den siste dagen i oktober. Da valgte det politiske flertallet å ofre en viktig økologisk korridor på bilismens alter. Vedtaket føyer seg inn i et deprimerende mønster.

Den vestlige delen av Trondheim Kommune er halvøya Byneset, et jordbruks- og villmarksområde med rikt og variert dyre- og fugleliv. Problemet er at denne halvøya er i ferd med å bli isolert fra andre naturområder. Byen og de store transportkorridorene, E6 og jernbanen, danner en tung og tett barriere mellom Bymarka og marka-områdene lenger øst. Denne barrieren brytes bare på to steder; Leirelvkorridoren og Leinstrandkorridoren. Disse to økologiske korridorene er avgjørende for å forhindre innavl blant dyr og planter, og sikre biologisk mangfold på Byneset også i framtida.

Høy pris for en messe

 

Den foreslåtte storhallen vil dominere landskapet rundt elveslyngen

Sommerens store debatt i Trondheim har dreidd seg om Trondheim Spektrum. Dette idretts- og messeanlegget, omgitt av Nidelva på tre kanter, har lenge hatt en håpløs plassering i enden av ei boliggate med vanskelige trafikkforhold, Det ligger dessuten på et svært synlig sted, i hjertet av byens kulturlandskap. Planer om utvidelser har versert lenge og det lot til å være tverrpolitisk enighet om at utbygging måtte skje på samme sted som før, der idrettsanlegget har spist mere og mere av et grøntområde som i sin tid ble donert byen til bruk som park.

Grønne voksesmerter

Den som vil sitte med makta må lære seg å spise kamel

Miljøpartiet De Grønne slo for alvor igjennom i norsk politikk i året som gikk. Etter at Rasmus Hansson smatt inn på Stortinget i 2013, har han bidratt til at partiet har  klart å sette dagsorden på nasjonalt nivå.  Med det utgangspunktet oppnådde vi  et fantastisk resultat ved lokalvalgene, mer enn 250 nye representanter i kommunestyrer og fylkesting.

Det ligger i sakens natur at de fleste av dise nye folkevalgte var uerfarne. De hadde aldri vært folkevalgt tidligere.  Mange hadde  kort fartstid i Miljøpartiet de Grønne, og medlemmene av lokallagene som sto bak listeforslagene  var også  gjerne  idealistiske men uerfarne .