Nytt år for yezidiene

DbA8VQ3WkAUqQB7

Ilden er et viktig element i yezidienes sammenkomster

Av de mange religiøse minoritetene i den kurdiske befolkningen er antakelig yezidiene mest kjent. En onsdag i midten av april feirer de nyttår, Çarśema Séré Salé. Det var nemlig på denne dagen verden oppsto, da ur-egget åpnet seg og påfuglengelen Tawuse Melek trådte fram. På denne dagen er han spesielt nær sitt folk.

Dagen feires med tente lys og malte egg, det er en fest for voksne og barn og en markering av samhold i vanskelige tider. Derfor har tusener av yezidier i sine fineste klær i natt og i dag samlet seg over hele verden. De feirer så vel i det hellige senteret Lalish, som i det krigsherjede Shingal. Yezidiene feirer i gjenreiste templer i Ninava og i nyoppførte helligdommer i Armenia. Og de feirer i fjerne land som Norge.

342e2eb197ad54bad337568d56eaf948ba7d6933

Både barn og voksne maler egg til vårfesten

Overalt minnes de sine døde og savnede. Forfølgelser og undertrykkelse er en konstant realitet for yezidiene. I dag er det den såkalte  islamske stat, Daesh, som står for de vondeste sårene, etter sitt angrep på Shingal i 2014. Tusener av menn kvinner og barn ble massakrert av terroristene, og rundt 6 000 kvinner gjort til slaver, 3 000 av dem er fortsatt savnet.

De siste ukene har dessuten yezidier i Syria blitt angrepet. Afrin-enklaven, der det har bodd mange yezidier, er okkupert av tyrkiske styrker og sunni-militser som har gått svært hardt fram mot de vantro yezidiene.

Men dette er bare de siste i ei lang rekke massakrer muslimske naboer har utsatt yezidiene for. Denne gangen er det arabiske ekstremister, men ofte har det vært kurdiske sunnimuslimer som har stått for overgrepene. Yezidiene er selv kurdere – de hevder gjerne at yezidismen var kurdernes første og eldste religion – men de blir like fullt foraktet og diskriminert av fromme sunnimuslimer. Og mange av de store heltene i kurdisk historieskriving som Bedr Khan Bey i Bhotan eller Muhammed Pasha i Soran gjennomførte i det nittende århundre omfattende felttog der yezidier, assyrere og andre ikke-muslimer ble slaktet for fote.

Yezidiene har derfor et ambivalent forhold til kurdisk nasjonalisme. Mange yezidier har deltatt i de kurdiske gerilja-gruppene, og vært aktive i de kurdiske politiske partiene. Siden 1991 har deres viktigste helligdom Lalish, og de verdslige og åndelige ledere som bor i nærheten, vært en del av den kurdiske regionen i Irak, Lederne har derfor tilpasset seg kravene fra det herskende partiet KDP. Annerledes på Shingal lenger sør, som var under Saddams kontroll helt til 2003. Mange av yezidiene her anser seg seg som et eget folk, og ikke som en del av den kurdiske (sunnimuslimske) nasjon. Denne selvbevisstheten har fått ny styrke etter at KDP i 2014 trakk sine peshmerga styrker ut, og unnlot å forsvare Shingal mot angrepet fra Daesh.

Shingal  ligger fortsatt i ruiner, til tross for at Daesh nå er jaget bort. Etter at KDP flyktet i 2014, kom geriljastyrker fra et annet kurdisk parti, PKK, til unnsetning. PKK hjalp titusener av yezidier å flykte fra de øde fjelltoppene der de hadde søkt tilflukt. Seinere vendte KDP tilbake, og det oppsto konfrontasjoner mellom de to kurdiske partiene om hvem som skulle styre yezidiene. KDP vil at Shingal skal inngå i den kurdiske regionen der de dominerer, mens PKK vil organisere dem etter sin leder, Abdullah Öcalan, sin revolusjonære filosofi. Mange yezidier avviser dem begge.

Sommeren 2017 ble de siste Daesh-styrkene fordrevet fra Shingal av yezidi-militser tilknyttet regjeringa i Bagdad. I oktober ble KDP tvunget ut av Bagdads styrker, og i januar 2018 måtte også PKK trekke sine styrker ut av Shingal under trussel om angrep fra Tyrkia.

Da8TpZHX4AEzG8x

Yezidi-kvinner feirer dagen med levende flammer og malte egg

Yezidienes kjerneområder i Irak er derfor nok en gang splittet mellom Kurdistan og arabisk Irak. En blanding av arabiske styrker og yezidi-milits kontrollerer Shingal, mens yezidier i Lalish, Sheikhan og Dohuk fortsatt er under kontroll av KDP.

Framtida for yezidiene er usikker, mange har flyktet – først og fremst til Europa eller Nord-Amerika. Titusener har slått seg ned i Tyskland, og noen titall har også funnet veien til Norge.

Norge bør nå gå foran ved å målrette assistanse til gjenoppbygging av Shingal. (Kanskje vi også kunne fordømme de tyrkiske overgrepene i Afrin?).

I mellomtida får vi bare ønske  yezidier og alle andre et godt og fredfylt nytt år.

Reklamer

ACER, MdG og blokkpolitikken

Debatten om ACER har blottlagt  grunnleggende blokkpolitiske traumer i MdG.

Det grønne partiet i Norge, MdG, ønsker å framstå som blokkuavhengig. Vi mener det politiske kartet trenger flere dimensjoner enn høyre-venstre-aksen. Ikke minst mener vi at problemene rundt slike saker som klimaendringer, biologisk mangfold og forurensning er sentrale i dagen situasjon.

En slik vurdering av miljøspørsmålene har støtte fra mange mennesker i de andre partiene – og det gjelder i hele spekteret fra Rødt til FrP – men så lenge disse partiene er etablert på helt andre grunnlag må klima- og miljø-spørsmålene til enhver tid vurderes i forhold til andre hjertesaker på vedkommende partis ønskeliste.

blokkpolitikken må fortsette

Blokkpolitikerne på begge sider hater dem som bryter det etablerte mønsteret.

MdG er et radikalt parti; vi ønsker grunnleggende endringer i samfunnet, herunder en omfordeling av økonomisk makt. I de fleste saker havner vi derfor i folkevalgte organer sammen med de sosialistiske partiene. Men fra begge sider er det en følelse av at dette fellesskapet ikke er en varig pakt, det er situasjons-bestemt.  Derfor kunne sosialistpartiene i siste valgkamp gjøre sitt ytterste for å definere MdG ut av venstresida; med anklager om manglende solidaritet med de fattige i samfunnet. Men for partiene til høyre var det ingen tvil om at MdG er et venstreparti.  Hverken høyresida eller venstresida kjenner seg  altså igjen i vår politikk. Blokkpolitikkens innsnevrende og fordummende verdensbilde kan vanskelig illustreres bedre.

De siste åra har MdG vokst raskt. Mange av våre medlemmer og velgere kommer fra venstresida. Det vil si at de ofte har internalisert venstresidas retorikk og prioriteringer. Det er da en selvfølge at Den Europeiske Union er den inkarnerte ondskap, og at enhver kontakt med EU er en forhandling med  Satan selv.  På dette grunnlaget serverer Nei til EU, samt partiene SP, SV og Rødt de groveste fordommer mot EUs tredje energipakke, som omfatter samarbeidsavtalen ACER. Det er påfallende hvor lite av argumentasjonen som går på ACER, og hvor mye som går på generell demonisering av EU.

Siden MdG, etter grundig partimessig behandling, har kommet til at Acer ikke er det trollet EU-haterne maner fram, men et akseptabelt redskap på veien mot en bedre europeisk energipolitikk, øyner SV og Rødt en ny mulighet til å hente medlemmer og velgere tilbake til den trygge venstresidepolitikken på norsk nasjonal grunn. Enkelte medlemmer har da også under stor ståhei i Klassekampen og andre steder forlatt partiet. Det er naturligvis trist å miste medlemmer, dobbelt trist når utmeldingene skyldes en sterk følelsesmessig tilknytning til et utdatert verdisystem der klassekamp og nasjonalisme er grunnleggende ingredienser.

At de som har hjertet uløselig festet til venstresida og dens historiske retorikk forlater oss, må vi  akseptere i blokkuavhengighetens navn. Desto viktigere er det at de høyrøstede radikalernes utmarsj ikke fører til at partiet virkelig havner i høyre grøft.

Vi må ikke miste vår grunnleggende vilje til  å motarbeide urettferdighet og maktmisbruk, men vi må heller ikke miste evnen til å orientere oss i det tjueførste århundre globale virkelighet med friske og grønne øyne.

 

 

Kurdere og tyrkere i Syria

ypj1-e1473385137143-1200x514

Kvinnelige geriljasoldater fra YPJ.

Denne artikkelen har vært offentliggjort  på Minervanett

I løpet av de siste åra har kurdiske styrker knyttet til partiet PYD tatt kontroll over store områder i det nordøstlige Syria. Blant kurdere er dette området kjent som Rojava (Vest-Kurdistan).  På Minervanett har Lars Akerhaug offentliggjort en artikkel om betenkelige sider ved PYDs styresett. Det er naturligvis på sin plass å differensiere det glansbildet enkelte ivrige tilhengere ønsker å presentere, men det er også lurt å sette PYDs overgrep i en større sammenheng. Sammenliknet de andre væpnede grupper i Syria, være seg den syriske hær, de ulike militser av innen- og utenlandsk opprinnelse på alle sider av konflikten, eller den Islamske Stat, er PYDs rulleblad slett ikke så ille.  Det kan også være lurt å se på tidspunktet for Akerhaugs avsløringer; de kommer akkurat når Tyrkia søker forståelse for sin pågående okkupasjon av Afrin-enklaven.

Anklagene mot PYD og dets væpnede greiner YPG (for menn) og YPJ (for kvinner) faller stort sett i to kategorier; etnisk rensing og politisk ensretting. La oss se på begge disse kategoriene Mer

Afrin og Kirkuk

kirkuk

Kurdisk nasjonalisme har opplevd to alvorlige nederlag i løpet av seks måneder.  Byene Kirkuk i Irak og Afrin i Syria, to viktige sentre for kurdisk aktivisme, har gått tapt. Til tross for de svært forskjellige situasjonene er parallellene mellom tapet av Kirkuk og tapet av Afrin store. De to tilbakeslagene burde gjøre det klart for de stridende kurdiske partiene at deres skjebne henger sammen. Kurdere verden over sørger da også over begge de tapte byene. Mer

«Narkotiske stoffer»

images

Avgifter på salg av cannabis ventes å tilføre statskassa i California en milliard dollar i året.

Forandringens vinder endrer nå ruspolitikken i mange land. Kriminaliseringen av andre rusmidler enn alkohol er på retur. I USA har  California blitt den åttende delstaten  som legaliserer omsetning av marihuana. Flere delstater ventes å følge etter, det samme vil Canada, mens Uruguay begynte å selge marihuana til registrerte brukere allerede i fjor. Mer

Fra Assad til Rouhani

DSXe-F8W4AA-Qkz

Dette bildet av en ung kvinne i Teheran, som har tatt av seg den påbudte hijaben og heiser den  i været, er blitt et av de iranske demonstrantenes sentrale symboler.

Det er mange år siden folk i Iran har utfordret regimet med slik styrke som de siste dagene. Opposisjonelle krefter i Iran tillyser nå en generalstreik i hele landet imorgen, 2. januar. Dermed står mulla-regimet overfor sin største utfordring på lange tider.

President Rouhani, hvis reformiver antas å ha blitt holdt tilbake av mere konservative elementer i regimet, kan benytte anledningen til å innføre små åpninger, som den nylig kunngjorte avkriminaliseringen av utildekket hår. Det er likevel liten grunn til å tro at dette vil tilfredsstille de mange tusen, særlig unge, som nå fyller gatene i iranske byer fra Kurdistan i vest til Baluchistan i Øst. Mer

Vandrende sjeler

Mer eller mindre tilfeldig har jeg i jula blitt sittende med to skjønnlitterære bøker som på ulike vis drøfter problemer rundt menneskets sjel, herunder forholdet mellom sjel og legeme, og muligheten for at menneskets sjel kan overleve den fysiske død og ta bolig i et nytt legeme: det vi gjerne kaller reinkarnasjon eller sjelevandring.

Tom Egelands bok «Lasarus-effekten» er en spennende underholdning i slekt med Egelands tidlige bøker. Han skriver, i samme genre som «Da Vinci-koden», om hemmelige sammenslutninger med urgamle kunnskaper som utfordrer den katolske kirkes dogmer. I årets bok er reinkarnasjon en farlig hemmelighet som er sensurert bort fra Bibelen, og som skumle og brutale sammenslutninger vil holde skjult. Dersom menneskets sjel etter døden fødes igjen i et annet legeme forutsetter intrigen nemlig at den kristne lære, om en framtidig tilværelse i himmel eller helvete, undergraves.

Egeland bruker sin rammefortelling til å la personene drøfte ulike teorier om den menneskelige sjel og dens skjebne etter døden. Han introduserer dessuten et originalt element; et laboratorium der hvitfrakkede forskere organiserer overføring av en sjel fra et døende menneske til et nyfødt barn. I den forbindelse prøver han å gjøre sjelen til et materielt fenomen, iallfall nesten, og et fenomen hvis økonomiske og militære potensialer motiverer mye av handlingen i boka.

Philip Pullman går enda et skritt videre i materialistisk retning: i tillegg til å knytt bevisstheten til sitt postulerte grunnstoff, Dust, konkretiserer han menneskets sjel i form av et fysisk dyr. Hvert individ har et slikt dyr, og hvordan dette dyret er og oppfører seg henger sammen med den enkeltes personlighet, omtrent som det som i norsk folketro het fylgje.

Wikipedia skriver: «Et fylgje, på norrønt fylgja («den som følger»), er en ånd eller vette, enten usynlig eller i form av et dyr, som ifølge nordisk folketro følger hver enkelt menneske. Hvilket dyr som fulgte en, ble bestemt av personligheten til mennesket; dets alter ego.»

Språklig viser Pullmans daemon naturligvis til det opprinnelige greske ordet, som kan bety engel eller ånd, og som hos Platon og hans etterfølger Proclus brukes som betegnelse på det høyere selv, den menneskelige ånd, eller det innerste i den menneskelige sjel. Proclus førte det platonske akademiet videre i tida mellom  religionsstifterne Jesus og  Muhammed og har hatt kontakt med de mange mystikere i Mesopotamia og Midtøsten som kalles batenier. I dette miljøet oppsto også den bogomilske religionen som var utbredt i Bosnia og som var en viktig forløper for de kristne katarene. Katarene hadde mange tilhengere i Italia og Sør-Frankrike, og ble utslettet av et pavelig sanksjonert korstog tidlig på 1200-tallet, for sin vranglære som ikke minst omfattet troen på reinkarnasjon

Både Egeland og Pullman er klart anti-kirkelige, og prøver meget prisverdig å utforske grensene for den materielle virkelighet og den menneskelige bevissthet utenom fastlåste dogmer. De beveger seg likevel i stor grad innenfor et univers der de bibelske beretningene og forståelsesformene ligger til grunn. Rett nok fører Egeland sine bibeltolkninger tilbake til det gamle Mesopotamia, og knytter intrigen opp mot beretninger som først skal ha blitt nedtegnet i kileskrift flere tusen år før den kristne tidsregning tar til. Desto mere påfallende er det at han ikke nærmer seg de mange religiøse grupperingene i våre dagers Mesopotamia som nettopp forener elementer av gamle mesopotamiske religionsformer, herunder troen på reinkarnasjon, med elementer fra de abrahamiske religionene, jødedom. kristendom og islam.

Yarsaniene i Iran anser at de selv og deres åndelige ledere fødes igjen og igjen innenfor sitt samfunn.

En av disse religiøse kulturene er yezidismen, og de beslektede grupperingene som kalles yarsanier og alevier; andre er alawitter og drusere. Bortsett fra yezidiene regnes alle disse som avledet av sjia-islam. Noen av dem vurderes som såvidt innenfor islam, herunder alawitter og alevier, andre plasseres vanligvis utenfor, herunder yezidier og drusere.

Tidligere i høst hadde jeg gleden av å treffe Erlendur Haraldsson som forærte meg «I Saw a Light and Came Here», den siste i ei lang rekke bøker han har forfattet om sin forskning på reinkarnasjon. Han har intervjuet barn som hevder å huske sine tidligere liv og forsøkt å kontrollere de opplysningene som har kommet fram. Han har særlig tatt for seg barn på Sri Lanka og blant druserne i Libanon.

At mange barn i miljøer der reinkarnasjon er alminnelig akseptert kan fortelle at de har levd før, er kanskje ikke så overraskende, men det gjør unektelig inntrykk når de kan fortelle detaljert om sine tidligere liv i fjerntliggende landsbyer, og disse detaljene lar seg verifisere.

Når slike beretninger lar seg kontrollere på denne måten forutsetter det at gjenfødselen skjer kort etter at det forrige livet tok slutt, om ikke fullt så fort som i Tom Egelands spenningsroman. Under arbeidet med min bok om mystikkens historie, støtte jeg på en annen historie med samme forutsetning. Den drusiske soldaten Mohammed Zayed Salem, som i 1987 ble dømt for desertering fra den israelske hæren. Han hevdet at han i sitt forrige liv som syrisk druser ble drept av en israelsk stridsvogn.

At reinkarnasjon blir tema i populær-litteraturen tyder både på at dette er et tema som engasjerer mange og at det likevel i den store sammenhengen er litt for kontroversielt til å drøftes annet enn som fiksjon.

Forrige Eldre innlegg