Jesidienes utfordringer – og Norges manglende svar

En tidligere versjon av dette innlegget ble publisert i Klassekampen 10. juli.

Takk til Klassekampen og Peter Johansen for å ta opp jesidienes situasjon (KK 7. juli). Det er en stor skam at det internasjonale samfunn, som har brukt enorme beløp på den væpnede kampen mot IS, ikke satser tilstrekkelig på å rehabilitere kalifatets ofre. Disse ofrene omfatter i stor grad de mange religiøse minoritetene i Mesopotamia, herunder ikke bare jesidier og beslektede grupper som kakaier og shabaker, men også mange kristne grupper med røtter fra kristendommens første tid.

Blant annet Norsk Folkehjelp og Kirkens Nødhjelp forsøker idag, sammen med jesidienes egne organisasjoner, men med helt utilstrekkelige midler,  å åpne massegraver, reparere infrastruktur, rydde miner og gjenreise ødelagte bygninger.  Alt sammen viktige forutsetninger for at de fordrevne skal kunne vende tilbake. Norge har deltatt i den væpnede kampen mot IS, og bør øremerke betydelige bistandsmidler til gjenreising i Sinjar-området.

Når det er sagt, er det, som Johansen påpeker, også nødvendig med en avklaring av sikkerheten  i Sinjar. Området rommer idag et stort antall militser med ulike lojaliteter. Jesidier står mot jesidier under ulike makthaveres flagg.  Men mange jesidier ønsker hverken å styres av de rivaliserende kurdiske partiene KDP og PKK, eller av den arabiske regjeringa i Bagdad. Drømmen er en egen irakisk provins i Ninive-regionen der jesidier, kristne og andre minoriteter kan styre seg selv. Antakelig er det likevel mange som ikke  akter å vende tilbake til de landsbyene deres deres slekt og venner ble drept, mishandlet og voldtatt.

Jesidismen har, som Klassekampen skriver, et historisk utgangspunkt i den muslimske sufi-læreren Sjeik Adi ibn Musafir, som levde på 1200-tallet. Hans gravmæle i Lalish er jesidienes viktigste helligdom. Imidlertid står jesidismen idag i skarp motsetning til islam. Det skyldes at Sjeik Adis disipler har videreført religiøse folketradisjoner som er eldre enn islam, og i stor grad bygger på iranske tradisjoner. 

For hundre år siden lanserte brødrene Bedirkhan en teori om at jesidismen er kurdernes opprinnelige religion, og at opprinnelsen ligger i zoroastrisk lære. Denne teorien er seinere tatt opp av flere kurdiske ledere. PKK-leder Abdullah Öcalan er blant dem som holder på Zarathustra-teorien, og hans tilhengere satte opp en statue av «jesidismens grunnlegger Zarathustra» i Afrin. Det utløste en skarp protest fra Baba Sjeik, som avviste den påståtte  forbindelsen. Statuen er, forøvrig, seinere blitt revet av tyrkisk-støttede militser.

Nå er det nok sant at jesidismen bygger på gamle iranske tradisjoner, men disse omfatter langt mer enn  den zoroastriske lære. Zarathustra innførte den dualistiske forestillingen om kampen mellom det personifiserte Gode og det personifiserte Onde, forestillinger som også kristendom og islam bygger på.   Men religionshistorikere peker på at den grunnleggende strukturen i jesidismen er monistisk, den anerkjenner ingen djevel som Guds rival.

Dagens Baba Sjeik kan altså fortelle Klassekampen at zorastrisk lære er avledet av jesidismen, fordi den bygger  på enda eldre tradisjoner. Jesidismen har ingen enhetlig lære, men en rik og mangfoldig muntlig skatt. Jesidienes sanger og fortellinger inneholder mange motiver som er kjent også fra andre tradisjoner, men den grunnleggende strukturen, der Gud delegerer sin makt til sju hellige vesener som stadig tar bolig i de hellige slektene, har åpenbart sammenfallende røtter med hinduisme i en fjern fortid.

Den islamske Stat  hadde – og har – som erklært mål å utrydde de vantro jesidiene. Hvis  ikke  Norge og andre land  sørger for de materielle og  politiske forutsetningene for å gjenreise jesidienes liv  i Sinjarområdet,  har vi  i praksis hjulpet islamistene med å bringe jesidienes mangetusen-årige tradisjoner til opphør.

Kampen om kjønnene

De siste åra har det vært en eksplosiv vekst i antallet personer i den vestlige verden som hevder å være født i feil kropp. Mange av dem ønsker å skifte kjønn, det kan de etter norsk lov gjøre fra 6 års alder med støtte fra en av foreldrene, og fra 16, uansett hva de foresatte måtte mene. Juridisk kan man skifte kjønn uten å foreta noen fysiske endringer, men for mange er det viktig å endre selve kroppen til det foretrukne kjønnet. 


Maya Forstater mistet jobben da hun påsto at biologisk kjønn er en realitet. Forfatteren J K Rowling støttet henne og ble rammet av en global hetskampanje, som vi også har fått føle i Norge

Utgangspunktet for denne utviklinga er forestillingen om at kjønn ikke er en fysisk kategori, men en indre identitet, altså en reint metafysisk størrelse. Videre forutsettes det at det medfører store lidelser dersom denne indre identiteten ikke bekreftes av omgivelsene, for eksempel ved at en transperson (altså en som har skiftet kjønn, uten at det nødvendigvis synes) omtales med et annet pronomen enn det hen foretrekker. Slik feilkjønning er straffbar både i Norge og mange andre land. 

Mer

Monsantos løgner avslørt i retten

Journalist Carey Gillam har dokumentert saka i sin nye bok «The Monsanto Papers»

Det moderne industrialiserte landbruket er avhengig av et stort antall kjemikalier. Et av de aller mest brukte er glyfosat, et preparat som ble utviklet i 1950 av et sveitsisk firma, og som ble kommersialisert på 1970tallet av kjemi-giganten Monsanto. 

Glyfosat er hovedingrediens i en rekke populære sprøytemidler mot uønsket vegetasjon («ugress»), som Roundup. Årlig spres over 8 millioner tonn glyfosat ulike steder på jorda. Stoffet kan påvises i mennesker, dyr og planter i alle verdensdeler.

Tidlig dukket det opp mistanker om at glyfosat kunne være helsefarlig for mennesker, selv om hensikten med stoffet er å drepe bare planter. Særlig vakte den økte hyppigheten av blodkreft i form av Non-Hodgkin’s Lymphoma (NHL)  bekymring. 

Mer

Ett år hos PKK

I 2015 ble den nederlandske journalisten Fréderike Geerdink utvist fra Tyrkia, etter i flere år å ha rapportert fra de kurdisk-dominerte områdene av landet. Hun valgte da å fortsette sitt arbeide ved å oppsøke geriljabevegelsene som kjemper for den kurdiske befolkningen fra sine baser utenfor Tyrkias grenser.

I ett år  levde hun tett  sammen med  kvinner (og menn) som har  viet sitt liv til kampen for Abdullah Öcalans ideer. Resultatet er blitt ei uvanlig interessant bok, kalt This Fire Never Dies der vi får innblikk i de motiver og følelser som ligger bak slike radikale veivalg. 

Mer

Hva skjer med Stiklestadsenteret?

Fylkesrådmannen ville ifjor selge ut hotellet, som ikke passer inn i en museumsorganisasjon, men som leverer økonomiske overskudd til Stiklestadsenteret. Foto: Wikimedia

Hovedutvalget for kultur i Trøndelag Fylke diskuterte 7. april den framtidige organiseringa av det som heter Stiklestad Nasjonale Kultursenter (SNK). Navnet dekker over en konstruksjon som omfatter flere museer i andre kommuner, men det er likevel bare Verdal Kommune og Trøndelag fylke som er eiere, med 50% hver. Vertskommunene for de øvrige konsoliderte museene har lenge ønsket å bli medeiere, noe Verdal har satt seg imot.

Mer

MdG forever?

Kjernekraft og genmanipulering står på dagsorden hos Grønn Ungdom.

Miljøpartiet de Grønne har avviklet årets landsmøte, og partiledelsen gjør sitt beste for å forsvare det programmet som der ble vedtatt. Delegatene gjennomførte flere hundre voteringer i en lite oversiktlig prosess, og mange kontroversielle punkter ble vedtatt med meget knapt flertall. Resultatet møter motstand ikke bare fra konkurrerende partier men også blant egne medlemmer.

Mer

Vil Tyrkia angripe Sinjar ?

Tyrkias president Erdogan truer hyppig med å angripe Sinjarområdet for å «rense området for terrorister»; altså jesidi-styrker alliert med Tyrkias gamle fiende: Abdullah Öcalans parti PKK. Det er antakelig lettere sagt enn gjort.

Mer

Kobani: IS sitt første store nederlag

De mest ødelagte delene av Kobane skal bli stående som krigsminnesmerke.

26 januar var det 6 år siden den islamske stat gikk på sitt første store nederlag, i kampene om den syriske byen Kobane. Det var kurdiske geriljastyrker, menn og kvinner, som overvant de nådeløse islamistene, hvorav mange hadde erfaring fra kriger i Afghanistan, Tjetsjenia og andre steder der fanatiske islamister sprer vold.

Mer

Tyrkere, kurdere og kunstnere.

Foto: Mesén

Det tyrkiske utenriksdepartementet har sendt en offisiell klage til Oslo Kommune etter at et verk av den kurdiske kunstneren Qelawesh Waledkhani ble hengt opp i Rosenkrantz gate. Bildet viser en gruppe væpnede kurdiske kvinner under sitatet «A society can never be free without women’s liberation». Disse ordene stammer fra Abdullah Öcalan, ofte kalt Apo, en kurdisk leder som har sittet i tyrkisk fengsel siden 1999.

Også tyrkere bosatt i Norge har reagert på bildet. Mer enn 500 av dem har skrevet under på et innbyggerinitiativ som krever at bystyret vedtar å fjerne bildet. Heldigvis ser det ut til at bystyret vil avvise dette kravet; selv politikere som har ønsket å fjerne statuer av Churchill og Holberg, mener Waledkhanis bilde må bli hengende.

Mer

Jesidienes midtvinter

Markering av vinterfasten . En påfugl (Melek Tawus) og en hellig mann (Sultan Ezi ?) ved Sjeik Adis tempel i Lalish.

For jesidiene begynner det nye året i mars, men de markerer også midtvinteren. I desember har de nemlig en tre dager lang faste, Eida Ezi,som styrker og bekrefter deres identitet. De avstår fra å spise fra soloppgang til solnedgang, og feirer sitt fellesskap om kvelden. Fasten munner ut i en feiring av Gud i form av Sultan Ezi: Eda Rojiet Ezi.

Årets feiring finner sted mens jesidi-samfunnet gjennomgår store forandringer. Begge de øverste lederne for jesidisamfunnet; den verdslige lederen Miren av Sheikhan og den åndelige lederen Baba Sjeik; har gått bort og er blitt erstattet av yngre menn med mindre anseelse. Jesidiene er splittet som aldri før.

Mer

Forrige Eldre innlegg