Det nye året.

Så har vi hengt opp en ny kalender, og venner oss til å leve i 2023. Det utløser tanker om hvilken framtid vi går i møte. Mange kommentatorer her på berget er først og fremst opptatt av det nådeløse russiske angrepet på Ukraina og av den uventede styrken i den ukrainske motstanden. Denne krigen på europeisk jord har revet tryggheten vekk også for den norske befolkningen. Kontrasten mellom de voksende køene foran matsentralene og de skatteflyktende milliardærene i Sveits avdekker en avgrunn av usikkerhet. Troen på endeløst framskritt, i form av evig økonomisk vekst, har plutselig blitt svekket. 

Oppmerksomheten er mindre om andre kriger og kriser, til tross for at flere av dem henger sammen med den nå så tydelige russiske imperialismen. Rett nok frykter noen at serbiske opptøyer i Kosovo er innledningen til nye runder med blodbad på Balkan. Færre tar inn over seg at russerne ikke lenger er i stand til å forsvare Armenia mot angrep fra Azerbaijan. Med Tyrkia i ryggen kan det oljerike nabolandet åpent erklære at armenerne er undermennesker som må utslettes en gang for alle. Absurd nok bruker Azerbaijan miljøargumenter for å forsvare sin blokade av den armenske enklaven Nagorno Karabakh. 

Lenger vest er det ingen miljøargumenter som kan forklare at russiske fly har lagt Syria i grus for å holde Assadregimet ved makta, og sikre den russiske marinebasen i Tartous. Heller ikke er det omtanke for truede økosystemer som får den tyrkiske presidenten Erdogan til å bombe kurdisk-styrte områder i nabolandene Syria og Irak. 

Dermed har jeg på ingen måte presentert en fullstendig liste over de mange grufulle krigene som store deler av menneskeheten har levd og fortsatt må lever med. Når vi med god grunn frykter at militær krig skal bli en del av hverdagen også i Europa, har vi lett for å glemme den pågående krigen vi fører mot naturen.

Det er knapt et område på denne planeten som ikke er påvirket av menneskelig aktivitet. 8 milliarder menneskelige individer som kjemper for å overleve reduserer i økende tempo rommet for andre livsformer enn dem vi har umiddelbar bruk for. Systematisk fjerner vi grunnlaget for våre egne liv. Tydeligst er dette kanskje i klimaendringene som ikke lenger lar seg fornekte, og som alle ansvarlige politikere hevder å ta på dypeste alvor. Det de i virkeligheten realiserer er likevel i all hovedsak synptombehandling. Og om de klarer å vedta tiltak som monner, vil et ensidig fokus på reduserte klimautslipp raskt komme i konflikt med det biologiske mangfoldet. 

Avtaler i Montreal og andre steder lover nok mye, men jeg har ingen tro på at være seg norske eller andre regjeringer virkelig vil sette hensynet til naturens mangfold foran ønsket om arbeidsplasser og økonomisk vekst. Også «grønne» partier fokuserer på symptombehandling og teknologiske fiksfakserier, framfor systemendringer og forbruksreduksjon. Det politiske systemet i demokratiene har ikke rom for å fremme politikk som gir flertallet lavere kjøpekraft. Autoritære herskere i land som India eller Tyrkia har heller ingen grunn til å redusere nedbygginga av natur.

På kort sikt er jeg nok redd for at vi vil oppleve et voksende antall militære konflikter og terrorhandlinger. Midtøsten og andre områder i verden er stappfulle av unge menn uten framtidsutsikter. De rekrutteres lett av islamister, nasjonalister og andre fanatikere. Min  dypere bekymring er at menneskeheten er i ferd med å undergrave sitt eget livsgrunnlag. 

Men for all del: planetens framtid er ikke truet, hverken av av Vladimir Putin, Jonas Gahr Støre eller Elon Musk. Vår egen framtid er derimot truet, ikke bare av de nevnte herrer, men av alle oss 8 milliarder andre som setter kortsiktig komfort langt høyere enn langsiktig økologisk bærekraft.

Kurdisk alfabetsuppe

Flere som har lest mine bøker og andre skriverier om kurdiske spørsmål, har blitt frustrert over de mange  kurdiske  partiene, og de ulike forkortelsene som kjennetegner dem. Nå er det mellom 30 og 50 millioner kurdere i verden, fordelt på en rekke land i Midtøsten og  i eksil over hele verden. Det er ikke rarere at de fordeler seg  på mange partier, enn at 5 millioner norskinger gjør det. Men at alle disse partiene har kjempet, og tildels fortsatt kjemper, mot hverandre med skarpladde våpen er nok litt utenfor norsk politisk tradisjon

Denne ordskyen viser  akronymene til  de viktigste partiene. Jeg skal forsøke å gi en oversikt, og begynner med den største produsenten av organisasjoner, frontorganisasjoner og forkortelser, nemlig Kurdistans Arbeiderparti, eller PKK.  

Med utgangspunkt i  det  landet  der det bor flest kurdere, nemlig Tyrkia,  har PKK vokst fra en sped  begynnelse på slutten av 1970-tallet til en global organisasjon med et stort antall avleggere.  Det er dannet en paraplyorganisasjon som heter KCK på kurdisk, og  KNK på engelsk. Fra sitt  hovedkvarter i de irakiske Qandilfjellene styrer KCK mektige eksilorganisasjoner i blant annet Tyskland og Sverige. Eksil-kurdere bidrar til å finansiere partiene i Tyrkia, Syria, Iran og Irak og deres  væpnede avdelinger som alle har egne  forkortelser. Her er de viktigste:

Tyrkia: PKK (Kurdistans Arbeiderparti)   Militær grein: HPG

Syria:  PYD  (Demokratisk Enhetsparti)  Militær grein: YPG, YPJ /SDF

Iran. PJAK  (Kurdistans Fritt Liv Parti)Militær grein:  YRK 

Irak: (Demokratisk  Løsningsparti)  PCDK. Militær grein: ingen.

Sinjar (Irak):  PADE  (Jesidipartiet for demokrati og frihet). Militær grein: YBS

Kurdere flest omtaler dem for enkelhets skyld alle som PKK, men det kan ha alvorlige konsekvenser. Den syriske avleggeren PYD er jo en viktig alliert for USA  i kampen mot Den Islamske Stat både i Syria og Irak. For å trygge denne alliansen og avverge nye tyrkiske angrep, må USA insistere på at PYD og PKK er ulike organisasjoner.

PKKs hovedanliggende er situasjonen i Tyrkia, der organisasjonen er forbudt  og arbeider gjennom et stort antall frontorganisasjoner. PKK kan ikke  selv stille til valg, men har bidratt til å opprette en rekke pro-kurdiske partier, som alle har blitt forbudt. Idag støtter PKK det viktige opposisjonspartiet HDP.

KDP (Kurdistans Demokratiske Parti) er PKKs viktigste rival blant kurderne. Partiet ble dannet i 1945  da geriljalederen Mustafa Barzani førte sine styrker fra Irak til Iran for å støtte den kortlevde kurdiske republikken rundt byen Mahabad.  KDP, som  nå ledes av Mustafa Barzanis etterkommere,  er det mektigste partiet i den kurdiske regionen i Irak, enerådende i den nordlige delen av regionen. KDPs velutstyrte væpnede styrker heter Peshmerga, (PKK og deres allierte bruker ordet gerilja, andre kurdere holder seg gjerne til begrepet Peshmerga; «de som møter døden»)

ENKS (SKC) er en allianse av kurdiske partier i  Syria, som står  i opposisjon til PYD og støttes av KDP. De har væpnede styrker basert i Irak, som kalles Rojava Peshmerga.

PUK -(Kurdistans Patriotiske Union) brøt ut av KDP i 1975, og er idag det nest-største partiet i den kurdiske regionen i Irak, dominerende i den sørlige delen. Også PUKs væpnede styrker heter Peshmerga

YDP  – (Jesidienes Demokratiske Parti). Uavhengig parti basert  i Sinjar og Suleimania. Militær grein: HPE 

De kurdisk partiene i Iran har alle sine hovedkvarter på irakisk side. I tillegg til PKK-tilknyttede PJAK har vi blant annet: 

KDPI: Kurdistans Demokratiske Parti – Iran, som stammer fra Mahabad-republikken, og kaller sine væpnede styrker Peshmerga

Komala – et iransk kurderparti med kommunistisk bakgrunn, som også kaller sine væpnede styrker Peshmerga. Partiet er  splittet i flere ulike fraksjoner.

PAK et viktig radikalt  parti blant iranske kurdere. Også PAK bruker betegnelsen Peshmerga på sine styrker.

De Grønnes valg

Hvorfor jeg vil ha Arild Hermstad som partileder i De Grønne

Det var nære på da Arild Hermstad, under et ekstraordinært landsmøte, ble forfremmet fra fungerende leder til landsmøtevalgt partileder i De Grønne. Stemmetallet 102 for Arild og 101 for motkandidaten Kristoffer Robin Haug, viser på den ene sida at vi har mange dyktige folk i partiet, og på den annen side at Arilds mandat er syltynt. 

Mye skyldes nok at Arild oppfattes som bleik, mens Kristoffer Robin både i media og blant medlemmer presenteres som frisk og fyrrig. Hans evne til å bruke media har åpenbart hatt effekt. Dessuten har noen fått det for seg at en mann fra Akershus blir et distriktspolitisk alternativ til Oslomakta i partiet. Nåja.

Om vi ser bort fra de  personlige egenskapene er det åpenbart også en reell forskjell  i politisk retningsvalg hos de to. Med sin bakgrunn fra Framtida i Våre Hender står Arild på trygg miljøpolitisk grunn: et annet samfunn er ikke bare mulig men nødvendig. 

Kristoffer Robin har derimot gjort det klart at han vil trekke partiet i en ny retning, fra moralisering  til større «realisme» og større velger-appell. Slik jeg forstår det,   ønsker han å presentere en politikk som er lett for folk å svelge. Det er ved hjelp av ny teknologi vi skal redusere utslippene og styrke det biologiske mangfoldet. Redusert forbruk og visjoner av  et annet samfunn  forsvinner nok ikke helt, men skyves avgjort i bakgrunnen.

Nå er ikke dette nye takter i grønne partier. Våre kritikere ynder å peke på de tidligere motsetningene mellom «Realos» og «Fundis» i det grønne partiet i Tyskland, og å hevde at veien til større oppslutning  må gå gjennom å bli mere like de andre partiene. Men når kommentatorer som aldri kunne tenke seg å stemme på et grønt parti, heier fram de sidene av den grønne bevegelsen som lettest lar seg integrere i dagens samfunnssystem og politiske landskap bør vi lytte til dem med skepsis.

Utvilsomt hører jeg for min del hjemme blant Fundis heller enn blant Realos. Det betyr ikke at jeg er blind for nødvendigheten av pragmatisme og teknologisk utvikling. I løpet av mine mer enn 30 år som folkevalgt for MdG har jeg lært meg å fremme forslag som kan få flertall, men jeg har også lært at det samtidig er nødvendig beholde en kjerne av radikal motstand mot dagens teknologiske vekst-samfunn.   Naturligvis vil vi ha  teknologier i et grønt ideal.samfunn, men jeg heller mere mot E. F Schumachers mellomstegsteknologi enn mot Elon Musks romfartsdrømmer. 

Så er jeg glad for at vi har et parti i utvikling, der et mangfold av meninger lever. Jeg har fulgt med når MdG har endret holdning til EU og NATO, og har lært meg å leve  med partifeller som tror på industrialisert og genmanipulert jordbruk og på atomkraftverk. Noen ganger har jeg opplevd dette som vanskelig, og fundert på om partiet har forlatt meg. Med Arild som leder håper jeg slike tanker blir sjeldnere, uten at jeg innbiller meg at han er noen fullblods Fundi. 

Vil Iran invadere Nord-Irak ?

Røyk stiger opp etter et iransk angrep mot partiet KDPI  i Koya.  [Ahsan Mohammed Ahmed Ahmed – Anadolu Agency]

Iran truer med å invadere den kurdiske regionen i Irak for å utslette basene til de iranske kurderpartiene. En framtredende kommandant for elitestyrken Quds, Esmail Ghaani, har oppsøkt kurdiske ledere i Erbil og  krevd  at de må avvæpne de iranske partiene. I motsatt fall vil hans styrker  rykke over grensa for å utføre jobben.

Det er flere iranske kurderpartier, med hver sin milits, som holder til i den kurdiske regionen i Irak, KRI. Iranske myndigheter beskylder disse partiene  for å stå bak det pågående opprøret i landet, som er spesielt heftig i de kurdisk befolkede provinsene i nordvest. De konkurrerende  partiene, som i dagens situasjon har gått sammen i en allianse, avviser alle at de står bak opptøyene. 

De siste ukene har ungdommer kjempet mot sikkerhetsstyrkene i mange iranske  byer, og flere steder er politi og basij-agenter blitt drept. Noen kurdiske partier har væpnede grupper i fjellene på iransk side av grensa, men det er ingen rapporter om at disse har rykket inn i byene for å delta i kamper der. Vi må derimot  anta at partienes aktivister i byene har sluttet seg til og deltatt i opptøyene, som jo har mobilisert alle deler av befolkningen. Det er nok ingen grunn til å anta at initiativet til demonstrasjonene kom fra partiene, men de prøver likevel å gjøre  krav på det ideologiske grunnlaget opprøret bygger på  

Det er beleilig for iranske myndigheter å påstå at opptøyene er organisert utenfra. Å anklage de kurdiske partiene innebærer, den ikke alltid uttalte, forutsetningen at kurderne tar ordre fra USA. Ved å angripe kurderne kan iranske makthavere underbygge påstanden om at vestlige interesser står bak opptøyene etter drapet på Jina Amini.

Basene til de kurdiske eksilpartiene har de siste ukene vært utsatt for gjentatte angrep med artilleri, raketter og droner.

KRI har lært seg å leve med stadige tyrkiske fly- og bakkeangrep, rettet mot påståtte terrorister knyttet til partiet PKK som driver geriljakrig på tyrkisk side av grensa. Det dominerende partiet, KDP, har ikke noe imot at Tyrkia angriper konkurrenten. Det er grunn til å tro at KDP også hjelper de tyrkiske styrkene med informasjon. 

Geografien tilsier at kurderne i Nordirak må holde  seg inne med Istanbul, og det hadde neppe i noe fall vært mulig for KDP å drive PKK ut fra sine huler i grensefjellene. Tyrkia med sine langt større ressurser har ikke klart det på 30 år.

De stadige kampene går hardt ut over landsbyer i grensestrøkene, og sivilbefolkningen ber pent om at PKK og Tyrkia kan finne seg et annet sted å slåss.

I de sørøstlige delene av KRI, der partiet PUK dominerer, er det på samme måte nødvendig med et godt forhold til Iran. Iran ser PUK som en nyttig motvekt til KDP, med sitt nære forhold til Tyrkia. Nabolandet har hittil nøyd seg med sporadisk å angripe eksil-partiene fra luften. Dersom de skal gjøre alvor av trusselen om å sende inn bakkestyrker er det også en alvorlig utfordring til PUK.

Truslene fra Iran og Tyrkia kommer på et tidspunkt der KRI sliter tungt. Korrupsjon har brakt økonomien i knestående. De store oljeinntektene havner i lommene til partibossene og deres støttespillere, mens offentlig ansatte ikke får sine lønninger. Uenighet om fordeling  av oljepengene skjerper motsetningene mellom de to store partiene, KDP og PUK, som på 1990-tallet  utkjempet en blodig krig mot hverandre, med støtte fra henholdsvis Tyrkia og Iran.

Med sine egne kurdiske minoriteter, hadde både Tyrkia og Iran gjerne sett at den kurdiske ministaten i Irak opphørte å eksistere. Trass i alle sine feil er KRI et reellt eksisterende Kurdistan, som inspirerer undertrykte kurdere i nabolandene. Det ville  frata de lokale makthaverne i PUK og KDP mye troverdighet dersom de ikke skulle tillate kurdiske aktivister fra nabolandene å oppholde seg hos dem. 

Iranske kurderpartier som KDPI, Komala og PAK er nok avhengige av PUKs godvilje, men det er både politisk og militært umulig for PUK å avvæpne dem. Truslene fra Esmail Ghaani er derfor svært reelle, og KRI som fortsatt sliter med ettervirkningene av krigen mot IS, kan bli rammet av nok en konflikt mellom utenlandske parter.

Et beleilig angrep for Erdogan

Søndag 14. november ble minst seks personer drept og 81 såret da en bombe gikk av ved Taksim-plassen i Istanbul.

Allerede før likene av de drepte var blitt kalde kunne president Recep Tayyip Erdoğans etterforskere fortelle at de hadde arrestert en kvinne for å ha plassert bomben. Ikke nok med det; de hadde allerede avdekket detaljert informasjon om nettverket som sto bak. Og påstanden er altså at Erdogans fiender i den kurdiske organisasjonen PKK er ansvarlige, og at angrepet var organisert fra den syriske byen Kobane.

Nå er ikke PKK kjent for denne typen terrorhandlinger og angriper sjelden sivile mål. Det er vanskelig å se for seg at PKKs ledelse, eller for den saks skyld kadre på lavere nivå, skulle se noen som helst form for gevinst i et angrep på tilfeldige sivile i Istanbul.

Angrepet er derimot svært nyttig for Erdogan, som sliter på meningsmålingene foran presidentvalget til våren. Listen over fiender av Erdogan som nå hevdes å være involvert i planlegging av angrepet på søndag vokser stadig. USA og Hellas er allerede blitt utpekt som medskyldige støttespillere, men det er fortsatt rom for å trekke inn Israel. Dagens situasjon tatt i betraktning bør vi heller ikke bli overrasket om det antydes at Sverige er blant de skyldige.

Det er imidlertid verdt å merke seg påstanden om at angrepet var planlagt i den syriske grensebyen Kobane. Denne byen har stor symbolsk betydning for kurdere og andre, fordi det var her kurdiske styrker med amerikansk hjelp påførte IS sitt første store militære nederlag. Dette skjedde mens tyrkiske tanks som  sto rett utenfor Kobane, lot være å gripe inn mot IS styrkene.

Faktisk gikk flere av islamistenes angrep på Kobane via tyrkisk område. Erdogan hevder  overfor vestlige kritikere  at det ikke er mulig å skjelne mellom «de to terrororganisasjonene IS og PKK», men  i praksis har han utvist stor skjelne-evne. Tyrkia stengte aldri  grenseovergangene mot IS-okkupert område i Syria. Til gjengjeld gikk bommene raskt ned  når  de kurdiske styrkene tok kontroll.

Erdogan har i flere omganger angrepet områder styrt av Syrias Demokratiske Styrker, SDF, som ledes av PKKs søsterorganisasjon PYD. Kobane har lenge stått høyt oppe på lista over nye angrepsmål. De tyrkiske styrkene har imidlertid fått stoppordre fra amerikanerne såvel som fra  Russland. SDF er nemlig i den paradoksale situasjonen at de får støtte fra både Putin og Biden. Angrepet i Istanbul kan ha gitt Erdogan det påskuddet han trenger for å rykke inn i Kobane (grensa mellom Tyrkia og Syria går i utkanten av byen).

Hvis han kan påføre de PKK-allierte styresmaktene i Nord og Øst-Syria et nederlag kan han samtidig pusse opp sitt image som sterk forsvarer av det tyrkisk folk mot kurdiske terrorister og  vestlig imperialisme. Om Erdogan og hans medarbeidere ikke selv står bak bomben, har de iallfall langt større nytte av den enn det terroristene, hvem de nå måtte være, kan ha fått.

Et bilde til besvær

For et par dager siden la jeg ut ovenstående bilde på Facebook. På kort tid kom det nærmere hundre illsinte kommentarer. Ingen av dem kommenterte selve bildet, eller omtalte innholdet i det på noen som helst måte. Det de kommenterte var min person. Gaute Skjervø, nestleder i AUF, mente min oppførsel var «nedrig». Mange kalte meg transfob, men det var også stor tilslutning til påstanden om at jeg måtte være nazist. 

Bildet var nemlig lagt ut på Facebook av Jarle Skyggedal, fra partiet Alliansen. Han er åpenbart en av mine mange tusen facebookvenner, hvorav jeg bare kjenner et mindretall. Skyggedal eller hans politiske ståsted kjente jeg ikke. Uansett var dette et nazibilde, og jeg som hadde lagt ut samme bilde måtte antas fullt og helt å stå inne for partiprogrammet til Alliansen. Skyggedal, informerte meg – uoppfordret – om at han slett ikke hadde skapt bildet, men i likhet med meg hadde kopiert det fra en annen kilde. Et Google-søk tyder på at bildemontasjen først dukket opp på engelske twitterkontoer. Men pytt pytt, et godt nazi-stempel er greitt å ha i en opphetet debatt. 

Medlemmer av MdG har åpenbart også reagert, og – med krav om anonymitet – forlangt at jeg måtte få kjeft.  Transaktivister liker nemlig ikke debatt om sine kvasivitenskapelige teorier. De vil ha forbud mot kritikk, og henvender seg gjerne til arbeidsgivere med krav om sanksjoner mot de som åpner kjeften på feil måte. Følgelig ble jeg oppringt av fylkesleder Gjertrud Berg som mente jeg måtte slette bildet, uten å kunne forklare hva min forbrytelse besto i.

Hva er det så ved dette bildet som skaper slike sterke reaksjoner? Det består av to deler; til venstre en slags vikingfantasi med teksten «Norwegian men in 800 AD» og til høyre en person i rullestol, med teksten «Norwegian men now». Man kan naturligvis spørre seg om noen av disse to bildene viser et utbredt mannsideal, men noen tolker det åpenbart slik at jeg mener menn bør være slik som de karikerte vikingene. Andre mener nok at teksten er grov «feilkjønning», i og med at personen på bildet til høyre, Jørund Viktoria Alme, identifiserer seg som lam kvinne. Vel å merke kan han reise seg og gå når det måtte passe sånn. 

Jeg synes bildet er morsomt, og at det berører et sårt punkt er jo blitt åpenbart. De som reagerer finner det visst helt greitt at Jørund kaller seg kvinne. De slutter seg til illusjonen om at mennesker kan endre kjønn, og at det EGENTLIGE kjønnet ikke er det biologiske men en indre identitet. Dette formuleres som at noen mennesker er «født i feil legeme», og må få muligheten til å «bli den de er»; om nødvendig med kirurgiske inngrep.

Men Jørund Viktorias tilfelle har også en ytterligere dimensjon. Jørund hevder ikke bare at han egentlig er kvinne, men også at han egentlig er lam fra livet og ned. Jeg ville trodd at iallfall noen av dem som kjøper troen på selvvalgt kjønn, ville steile overfor selvvalgte lammelser. Men slik ser det ikke ut. Hevder du at din indre identitet er lam, er visst det eneste anstendige å akseptere dette som virkelighet. 

Den naturlige videreføring blir at folk som «egentlig» mangler en fot eller en arm, kan få hjelp til å fjerne de uønskede legemsdelene. Dette er ikke mere urealistisk enn at vi allerede har sjukehusavdelinger i Norge som fjerner bryster og penis fra unge mennesker som mener å være født i feil kropp. 

Og vi har en likestillingsminister som åpent promoterer kvasi-vitenskapelige teorier som at mennesket består av flere kjønn, at kjønn er et spektrum, og at det er mulig for mennesker å skifte kjønn. På denne bakgrunnen fremmer hun et lovforslag om konverteringsterapi, som er slik formulert at du kan få seks års fengsel for å fraråde din datter å fjerne brystene sine. 

De siste åra har et vært en eksplosjon i antallet unge kvinner som tror kjønnsskifte er nøkkelen til et bedre liv. Fjerning av brystene framstilles om et viktig skritt mot lykken. I land der denne prosessen har pågått lenger enn hos oss, er det nå et voksende antall som angrer på slike irreversible inngrep. De klager over at ingen hjalp dem å finne seg til rette i den kroppen da faktisk hadde.

I våre naboland, Sverige og Finland, er nå kjønns-endrende behandling, hormoner såvel som kirurgi, satt på vent. I England forberedes massesøksmål mot kjønnsskifte-klinikken Tavistock. Den offentlige Cass-rapporten avdekket en kultur på Tavistock der det eneste behandlingssporet førte til «kjønnsskifte», og klinikken blir nå nedlagt.

Tilbake til Jørund Viktoria. Det er naturligvis mulig å synes synd på mannen, men jeg vil ikke være statist i hans skuespill. Heller ikke vil jeg være med på å fremme illusjonen om at mennesket har en indre kjønnsidentitet som kroppen må tilpasses. De som – i beste mening – applauderer Jørund Viktoria for sine «modige valg», og legger veien til «kjønnsbekreftende behandling» åpen for usikre ungdommer bærer på et større ansvar enn de innser.

Cannabisutsalg må være lokale!

Partifelle Ask Lindal skriver i et engasjert innlegg at lokale cannabisutsalg er en dårlig ide. Han skriver også mye om ungdomspartienes innflytelse på moderpartiene, et tema jeg ikke skal ta opp her.

Jeg vil heller ikke drøfte spørsmålet om hvorvidt det er ønskelig å innføre lovlig omsetning  av cannabis, men finner det verdt å nevne at cannabis inntil nylig var en normal handelsvare i store deler av verden. Derfor kunne kolonimakter som England og Frankrike tjene gode penger gjennom avgifter på cannabisomsetningen i blant annet India og Marokko. Da  FN i 1961vedtok  å ta med cannabis blant forbudte rusmidler protesterte mange land, og ikke før sist på 1980-tallet hadde    stater som  India og Pakistan innført de nødvendige lovene, enn si praktisert dem.

Heller ikke vil jeg gå inn på hvordan omsetning av cannabis til medisinsk bruk bør reguleres, eller hvorfor Norge er det eneste landet i Europa der det er forbudt å dyrke industrihamp, en plante som har lange tradisjoner også i Norge, men som  ikke gir rus. 

Det er dessuten relevant å påpeke at «narkotika» er en samlebetegnelse på forbudte rusmidler med høyst ulike egenskaper. De har det til felles at de er oppført på den såkalte narkotikalisten. Om cannabis fjernes fra denne listen, vil det ikke lenger være «narkotika».

Så til hvordan cannabis kan reguleres. Dersom cannabis blir legalisert må det etableres regler for  omsetningen. Dette kan gjennomføres på ulike måter. Uruguay har en streng ordning; der registrerte brukere kan kjøpe sine kvoter på apotek. Delstater i USA har modeller som spenner fra strengt kontrollert omsetning i Oregon til det forbudstilhengerne vil kalle «fri flyt» i delstaten Colorado.  

I Norges tilfelle vil det være naturlig å bygge på erfaringene fra Vinmonopolet. Det ble som kjent opprettet etter at forsøket på å forby all omsetning av brennevin og sterkvin slo feil. Men Norge slapp ikke dermed  alkoholen helt fri. Vi har strenge regler for omsetning av dette rusmidlet. De folkevalgte i kommunene bestemmer når skjenkestedene skal stenge,  hvorvidt Vinmonpolet skal få etablere utsalg og hvor slike utsalg skal ligge.   

Om cannabis blir etablert etter en slik modell, får vi statlige utsalg for kontrollerte varianter av   cannabis. Ethvert slikt utsalgssted må ligge i et lokalsamfunn, en kommune. Det vil derfor være naturlig, etter norsk forvaltningsskikk, at  kommunestyrene avgjør om og hvor utsalgene opprettes. Likeså at  kommunestyrene fastsetter åpningstidene for slike utsalg.  

Da vil det i Norge være mange kommuner der det ikke kommer på tale å opprette cannabisutsalg. Det er ikke lenge siden mange norske kommuner hadde ølmonopol, og noen var helt uten lovlig salg av alkohol. Å la lokalsamfunnet bestemme ved at kommunestyrene tar stilling til opprettelsen av eventuelle cannabisutsalg må være et sentralt element i regulering av dette markedet. Det kan naturligvis også tenkes folkeavstemninger i kommunene, slik det jo har vært om alkoholutsalg.

Så er det naturligvis et faktum at cannabis neppe blir legalisert i Norge med det første. Kan vi likevel tenke oss at kommunestyrer, i praksis de folkevalgte i de store byene, kan foregripe begivenhetene og sette i gang kontrollert omsetning uten statlig legalisering?

Det er slett ikke umulig, og det nærmeste eksemplet er Nederland, der systemet med «coffeeshops» har fungert i snart femti år, mens cannabis fortsatt er forbudt. Dette skjer ikke bare ved at politi og offentlighet ser gjennom fingrene med salget. Nederland har utviklet et nasjonalt  regelverk som har vært justert en rekke ganger. Det slår blant annet fast hvor mye cannabisutsalgene til enhver tid kan ha på lager, hvor gamle kundene må være, og hvor mye som kan selges av gangen. Dette regelverket praktiseres ulikt fra sted til sted, og ikke alle kommuner vil ha slike butikker.

En vesentlig svakhet ved det nederlandske systemet er det såkalte «bakdør-problemet». Det er  straffbart å levere varene som går ut hoveddøra. Produksjon og import straffeforfølges. Det problemet kan bare løses ved en omfattende reform.

Et annet, mye omtalt, problem er cannabis-turismen. Det er svært bra for reiselivsbransjen at mange velbeslåtte turister tiltrekkes av coffeeshops, mindre populært er at kunder kommer kjørende fra Tyskland eller Belgia til nederlandske grensebyer bare for å kjøpe cannabis. Dette problemet vil naturligvis reduseres sterkt når både Tyskland og Luxemburg gjennomfører full legalisering av alle omsetningsledd, slik de har vedtatt å gjøre.

Det er altså både mulig og ønskelig at omsetning av cannabis reguleres lokalt, enten det foreligger nasjonal regulering eller ikke. Mange kommuner vil ganske sikkert ikke ha  cannabisutsalg, og  etablering av cannabisutsalg må begynne i de kommunene der aksepten er størst.  

De siste åra har opinionene endret seg i spørsmålet om cannabis.  Etter rusreformens nederlag i Stortinget  har vi også fått en debatt om grensene for politiets maktutøvelse. Vedtaket hos Venstre om å åpne for lokale cannabisutsalg er kanskje ikke  noen stor stemmesanker, men det er en logisk videreføring  av den pågående debatten, som ikke uten videre kan avfeies. 

Jin – Jiyan – Azadi : Opprør i Iran

De fire kvinner og menn fra det iranske sedelighetspolitiet som innbrakte 22år gamle Zhina Mahsa Amini for ukorrekt hijab, kan ikke ha ant hva følgene skulle bli.

De hadde fått nye retningslinjer, som forlangte innstramming i håndheving av hijab-påbudet, og mange kvinner ble brakt inn til  omskolering. Vitner sier at Zhinas hode ble slått gjentatte ganger mot veggen på politibilen. Hun var kurdisk, og kurdere behandles gjerne ekstra hardt. Zhina var på besøk i Teheran, der hun måtte bruke det persiske navnet Mahsa. Kurdisk språk er ikke forbudt, men kurdiske navn blir ikke alltid godtatt av myndighetene. 

Zhina ble plassert på et venterom i en politistasjon, sammen med mange andre kvinner. Et videoopptak viser at hun plutselig faller om på gulvet. I tre dager lå hun i koma på et sjukehus, før hun døde. Offisielt døde hun av hjertesvikt, men familien hevder hun var sunn og frisk. Da dødsfallet ble kjent utløste det et voldsomt raseri, som lenge hadde ulmet, både blant kurdere og i den iranske befolkningen forøvrig. Kvinner og menn som ikke aksepterer at dårlig hijab  skal straffes med døden har fått nok.

 Millioner av mennesker har i mer enn to  uker  marsjert med krav, ikke bare  om at hijab-påbudet  oppheves, men at regimet må fjernes. Prestestyret står nå overfor en eksistensiell utfordring, og ingen veit hvordan situasjonen vil utvikle seg.

Det var ulike innfallsvinkler til protestene. Da Zhina skulle begraves i sin kurdiske hjemby Saqqez, under sterk politiovervåking, ble det ropt slagord mot regimet. Politiet som forsøkte å gripe inn ble angrepet. Samtidig demonstrerte kvinner i Teheran og andre storbyer mot den forhatte hijaben. Studenter fra universiteter og høyskoler ledet an. Det  kom til voldsomme opptøyer i mange byer, både i Kurdistan og i andre deler av  Iran. Flere steder  blir politiet møtt med steiner og brannbomber. Politibiler og politistasjoner, såvel som plakater og statuer av regimets representanter, blir satt i brann.

Hovedmengden av demonstrantene er naturlig nok  ungdom, men demonstrasjonene har vokst i omfang og trukket inn folk i alle aldre. En video fra Teheran viser en gråhåret dame med hijaben i hånda, som går rolig mellom to rekker av biler. Hun vifter hijaben i takt med ropene Ned med regimet  og  Død over tyrannen. Ropene kommer fra menneskemengder på begge sider av gata som altså åpent utfordrer regimets eksistens. 

Kombinasjonen av kurdiske og feministiske krav manifesteres i slagordet Jin  Jiyan Azadi –  Kvinner, liv og frihet. Dette slagordet oppsto hos de kurdiske geriljakrigerne i Syria, som har vist et utrolig mot i kampene mot Den Islamske Stat. Det springer ut av den revolusjonære ideologien til den tyrkiske kurderlederen Öcalan, men brukes nå av kvinner (og menn) i hele Iran, av folk med ulike politiske holdninger. Det høres også hyppig  i de mange  støtte-demonstrasjonene verden over, inkludert her hjemme i Norge.

Regimet har tidligere vist sin vilje til å undertrykke protester med drap og fengsling, og har i denne omgangen drept hundrevis og arrestert tusener. De går etter mulige ledere, men demonstrasjonene fortsetter likevel å vokse. Foreløpig later det ikke til at demonstrantene har noen organisering utenom via sosiale medier. Myndighetene forsøker å hindre dette ved å stenge internettet.

Landets høyeste leder, Ayatollah Ali Khamenei, hevder at demonstrasjonene er organisert av USA og Israel. Ikke mange vil tro på det, men under de første opptøyene i kurdiske byer ble det hevdet at kurdiske peshmerga-styrker var involvert. Det finnes nok små grupper av geriljastyrker fra ulike kurdiske partier  i fjellene, men de holder seg i ro og kommer sjelden i konflikt med regjeringsstyrker. Partiene avviser å ha sendt sine folk inn i byene, men det passer regimet å anklage  dem for å fremme amerikanske interesser, eller rett og slett å være amerikanske agenter.

Alle de kurdiske partiene i Iran, som KDPI, Komala, PAK og PJAK, har sine hovedkvarter på den andre siden av grensa, i den kurdiske regionen i Irak. Flere av dem har også militære baser i fjellene på irakisk side. For å vise at de tror på sine egne anklager, har Iran, siden opptøyene startet, bombet både militære og sivile anlegg som disse partiene driver. Mange sivile er blitt drept, herunder kvinner og barn. De rivaliserende kurdiske partiene har samlet seg om en felles erklæring der de støtter motstanden mot regimet.

Det er ikke bare kurdere som er undertrykket av regimet. I motsatt ende av Iran, ned mot det indiske hav, ligger det urolige Balutsjistan. Balutsjerne holder også til i Pakistan og Afghanistan, og kjemper for sine rettigheter i alle disse landene. Iransk Balutsjistan kontrolleres av store og brutale sikkerhetsstyrker. Likevel har store folkemengder de siste ukene demonstrert med slagord som Kvinner,  Liv og Frihet; Ned med Regimet og Død over Khamenei. Myndighetene har ikke lagt fingrene imellom. I byen Zahedan skal mere enn femti ubevæpnede demonstranter ha blitt drept for to dager siden. Antallet sårede går opp i mange hundre bare i denne ene byen.  

Men stadig flere hever nå sine stemmer mot regimet. Frykten for å åpne munnen er forsvunnet, også i regimets kjerneområder som Qom og Isfahan blir det demonstrert.  Studenter går over alt foran. Flere steder har politiet omringet universitets-campuser, og angrepet de innesperrede studentene. Ikke desto mindre rapporteres det at jenter på videregående skoler har tatt av seg sine hijaber over hele landet idag.

Det er altså mange ulike former for undertrykkelse i hverdagen iranere nå tar til orde mot. Kvinner protester mot de nedverdigende klesnormene. Kurdere, balutsjere og andre minoriteter protesterer mot  etnisk diskriminering. Og alle protesterer mot den skrikende mangelen på demokrati. Det mest påfallende er motet demonstrantene viser og det store omfanget protestene har fått.

Om slike folkelige protester kan klare å velte regimet er nok dessverre tvilsomt, men lita tue kan velte stort lass. Mirakler skjer av og til. Den arabiske våren ble utløst av selvmordet til en frustrert grønnsakhandler.  Drapet på Zhina  Amini kan gå inn i historien på samme måte.

 Karlsøyfestivalen : en annen verden.

I en verden der krig, klimaendringer og biologisk utarming står høyt på dagsorden, gir det en utrolig glede og styrke å tilbringe ei uke på Karlsøyfestivalen. På denne lille biten av Arktis, i havet nord for Tromsø, har det i mer enn femti år utvikla seg et særegent samfunn med stor toleranse for avvik. Karlsøy har blitt et kjerneområde i en opprørstradisjon som også biter seg fast i prosjekter som Svartlamon, Hausmania og Blitz. Jeg bodde selv på øya på 1970 tallet, og har derfor sterke bånd  såvel  til beboerne som til stedet.

I mer enn tjue år har Karlsøyværingene og deres utflyttede etterkommere hver sommer invitert venner og sympatisører til et samvær som forener fest og politikk. Store og små artister har underholdt et varierende publikum i sol og vind, i regn og snø.

I år hadde arrangørene valgt å prioritere politikk framfor fest. Det skulle være en samling for aktivister, for folk som ville delta og ikke bare nyte. Derfor var det bare konsert fra hovedscenen den avsluttende lørdagen, etter ei uke fylt av foredrag og sosialt samvær. De mange barna hadde også mange tilbud

Et  drøyt hundretalls mennesker i alle aldre fra 0 til 80 år fordelte seg hver dag på grupper med ansvar for  oppgaver som matlaging, søppelhåndtering eller aktiviteter for barn. Det var frokost og allmøte  på festivalplassen, det som tidligere var skolegården på øya. Etter felles  gymnastikk var det foredrag og seminarer. Selv satte jeg opp ei utstilling om jesidiene og holdt et foredrag om dem. Folk fra Latinamerikagruppene forklarte  situasjonen i ulike deler av Søramerika. De viste også fram sitt  fascinerende lappeteppe, som folk  fra ulike verdensdeler har bidratt til. Naturligvis ble også krig og fred diskutert i flere seminarer.

Grunnlaget for bosettinga på Karlsøy  er jordbruk og fiske på økologiens betingelser,  og det ble  arrangert et interessant seminar der folk fra beslektede prosjekter  i Norge og Finland presenterte seg.

Ikke minst var uka og øya fylt av ulike kunstneriske prosjekter. Det var maleriutstilling på Galleri Carlsø  og  teater-forestilling på gården Vettestad, der unge entusiaster  hadde bygd scene  i en gammel låve .

Dessuten kunne vi delta i en fascinerende vandring gjennom kunst og natur. Som kurator for årets Art Walk kunne Gabriel Kvendseth blant annet vise oss en dans med brodd mot vindturbiner og en steinsetting med brodd mot patriarkatet, før vi fikk se «Nesodden Land of the Free» lokke fabeldyr opp fra havet  i Sandvika.

 

Men på en festival skal det jo være musikk. Lørdagen satt folk og nøt det varmende solskinnet, da en liten fyr i shorts kom og tok oss i hånda. Det  var Manu Chao.  Han og hans to medbrakte musikanter hadde  en timelang lydsjekk, før de kom  og satte seg for å  jamme  med  festivaldeltakerne, først ved en bålplass nedenfor scenen, deretter ved Latinamerikagruppenes stand. Verdensstjernen fant seg åpenbart godt til rette sammen med oss andre som drømmer om en bedre verden. Han gled rett inn i fellesskapet.

Konserten om kvelden fikk oss alle til å gynge i takt. Karlsøyas egne barn utgjorde det groovy bandet The Family, men det var Manu Chao som som for alvor tvang fram danseføttene. Gjengen hans bare  spilte og spilte, de holdt ikke opp før strømmen gikk.  

Været hadde vist seg far sin beste side hele uka, men da publikumsfavorittene i Manna langt på natt kom på scenen, da  regnet det. Derfor kunne vi danse oss godt våte før årets Karlsøyfestival tok slutt og vi med store smil om munnen kunne krype til køys. 

Jesidiene: 8 års folkemord

Etter 8 år bor fortsatt de fleste jesidiene fra Sinjar i elendige teltleire.

Den 3. august 2014 gikk den såkalte Islamske Stat, IS, til angrep på Sinjar-området i Irak, der den etniske og religiøse folkegruppa jesidiene i Irak holdt til. Angrepet hadde som erklært hensikt å utslette jesidiene fullstendig. Dette er åpenbart et eksempel på folkemord, og flere lands nasjonalforsamlinger, nå sist den tyske Riksdagen, har anerkjent dette. Det er på tide at det norske Stortinget gjør det samme. 

Begrepet Folkemord ble utarbeidet for å beskrive nazistenes planmessige utryddelse av jødene under annen verdenskrig. Idag blir ordet ofte tatt i bruk i omtalen av ulike konflikter, spesielt fra ofrenes side. Derfor kan det synes å ha gått inflasjon i begrepet, og det er en viss skepsis mot å ta det i bruk, også fordi verdens stater gjennom FN-konvensjonen pålegges et ansvar både for å identifisere og straffe utøverne, og for å bidra til å rehabilitere ofrene.

FN har vedtatt en konvensjon der folkemord defineres som handlinger «begått i den hensikt å ødelegge, helt eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan». Denne definisjonen er blitt kritisert for å legge lista for lavt. Kriteriet kan jo anses oppfylt ved mord på bare én eneste person dersom det er motivert i et ønske om «helt eller delvis» å utrydde den gruppe denne personen tilhører.

Uansett hvilken definisjon man velger å legge til grunn, vil Den Islamske Stats angrep på jesidiene i august 2014 være dekket. Islamistenes ønsket åpenbart å fjerne jesidiene fra jordens overflate. Ifølge IS-tidsskriftet Dabiq ville de på dommedag bli stilt til ansvar dersom jesidiene fortsatt eksisterte.  

Og de nøyde seg på ingen måte med hensikten. De gjorde sitt ytterste for å realisere sin visjon. Sinjar by og andre bygder ble lagt i grus. Tusenvis av menn, gutter og eldre kvinner ble henrettet og lagt i massegraver, mens mer enn 6 000 kvinner og jenter ble fanget og gjort til sex-slaver. Med støtte i sine tolkninger av islamsk tradisjon kunne IS-krigerne (og deres hustruer) gjøre jesidikvinner til objekter som kunne selges og kjøpes, mishandles, fornedres og voldtas. Nobelprisvinner Nadia Murad og andre som har unnsluppet slaveriet forteller om dette i gruoppvekkende detalj. 

Fortsatt er nærmere 3000 kvinner savnet. Hundrevis av guttebarn som også ble tatt til fange, har blitt indoktrinert i IS sin versjon av Islam og oppdratt til å hate sine familier. 

De fleste innbyggerne på Sinjar klarte å unnslippe; mer enn 300 000 jesidier ble drevet på flukt. Flertallet av disse lever nå snart på niende året under elendige forhold i teltleire i den kurdiske delen av Irak, der de bare får begrenset hjelp for sine fysiske og psykiske skader. 

Mange har emigrert til andre verdensdeler, noen også til Norge, men ønsket om å vende tilbake til Sinjar er også sterkt. Der er imidlertid ødeleggelsene omfattende og gjenreisinga går svært sakte. Ulike hjelpeorganisasjoner sliter med utilstrekkelige ressurser. 

Sinjar har en strategisk plassering, og mange aktører ønsker å kontrollere området. Det inngår i  de såkalte «omstridte områdene» som kurderne gjør krav på, men som formelt er underlagt den sjia-dominerte regjeringa i Bagdad. 

Kontrollen over Sinjar er  idag delt mellom militære grupper med ulik lojalitet. Kurdiske peshmergastyrker kontrollerte området etter Baath-regimets fall i 2003, men trakk seg ut allerede før det varslede angrepet fra IS  i 2014.  De kom tilbake i kamper mot IS, men ble  i 2017 igjen drevet ut av Sinjar. Denne gangen av FMS-militser med lojalitet til Iran. Sinjar er viktig  for Irans planer om en  veiforbindelse til Syria  og Libanon. 

Dessuten bombes området  hyppig av tyrkiske fly og droner, som anklager jesidi-militsen YBS for å være et underbruk av geriljaorganisasjonen PKK.  

Flyktningene ønsker ikke å vende tilbake før sikkerheten er bedre og ansvaret for regionen er avklart. De oppgir dessuten at de må ha bolig og at infrastrukturen må fungere før de kan forsøke å gjenoppta sine liv rundt Sinjarfjellet.

I sin rapport til FNs sikkerhetsråd i mai 2021, slo UNITAD nok en gang fast at den Islamske Stats angrep på jesidiene i Irak utgjør et folkemord. Norge har ratifisert FNs folkemordkonvensjon, som krever at medlemsstatene iverksetter tiltak for å forhindre folkemord, i tillegg til å straffeforfølge dem som begår forbrytelsen. Norge har derfor et ansvar for hjelpe de overlevende ofrene og gjøre det mulig for dem å gjenoppbygge sine liv og sine hjem, så vel som et ansvar for å identifisere og straffe dem som utfører folkemord,

Det Norske Storting må nå slutte seg til vurderingene i FNs sikkerhetsråd, og anerkjenne at jesidiene i Irak har vært og er utsatt for folkemord gjennom systematiske angrep fra den Islamske Stat i perioden fra 3. august 2014 og fram til idag.  

Forrige Eldre innlegg