Evaluering som forventet

MdGs nettsider gjenspeiler valgkampens fokus på unge urbane kvinner

Idag offentliggjorde MdG sin evaluering av årets valgkamp.  Arbeidet med denne evalueringa har vært ledet av partiets nestleder Arild Hermstad, og de konklusjonene utvalget kommer med er stort sett identiske med de kommentarene jeg selv leverte da valgresultatet var klart.

Etter å ha lest evalueringa vil jeg legge til følgende:

MdG førte en valgkamp som i stor grad var rettet mot «Greta-generasjonen» av utålmodig ungdom, men som likevel ikke mobiliserte disse.  Grønn Ungdom gikk tilbake ved skolevalgene,  og mange av de unge utålmodige satt hjemme på valgdagen. 

MdG førte en valgkamp der to unge urbane kvinner, Une Bastholm og Lan Marie Berg, fylte rommet, slik de også gjør på partiets nettsider.  Alle sine gode egenskaper til tross, tok nok disse to damene for stor plass i valgkampen, til fortrengsel for blant annet nestlederne Arild Hermstad og Kris Rokkan. (Ingen av disse to er forøvrig nevnt ved navn i partiets selvrepresentasjon.)

Rasmus Hansson som har hovedæren for at MdG i det hele tatt finnes på Stortinget, fikk ikke heller ikke den plassen han hadde fortjent. Resultatet av dette ble at MdG framsto som et parti for unge kvinner fra storbyene. Dermed var feltet åpent for dieselpopulistene fra landsbygda. MdGs gamle grunnstamme av øko-bønder var totalt utdefinert.

Heldigvis er det lokale valg ved neste korsvei. Da må distriktsspolitikk, klassisk naturvern og global solidaritet  få minst like stor plass som klimatiltak.

Opprørsvalg  og apati i Irak

I fjor og i forfjor var det omfattende demonstrasjoner i Irak. Tusenvis av unge mennesker protesterte mot korrupsjon, mot mangelen på grunnleggende offentlige tjenester som elektrisitet og vannforsyning, og ikke minst mot mangelen på jobber. Demonstrasjonene rettet seg først og fremt  mot de Iran-støttede makthaverne. Iranske konsulater ble satt i brann i flere byer.  Til tross for at mange hundre unge demonstranter ble drept, spesielt i Bagdad, men også i andre byer,  fortsatte opptøyene. 

For å svekke protestene  ble det bestemt å framskynde valgene til nytt parlament, og på søndag ble disse valgene gjennomført.  Resultatene som nå kommer inn tyder ikke på at irakere flest  har trodd de kunne endre noe ved hjelp av sin stemme. Valgdeltakelsen landet offisielt på  41%, men mange steder – ikke minst i hovedstaden Bagdad – har den vært langt lavere.

En hovedtendens har vært redusert oppslutning om de mest Iran-vennlige partiene. De fleste sjia-stemmene har gått til den iran-kritiske Moqtada al-Sadr, mens det har gått sterkt tilbake for partier nær knyttet til Iran og til  Hashd i-Shaabi-militsene. Til tross for at lederne av de store demonstrasjonene har tatt til orde for boikott, fikk et nytt parti sprunget ut av opprøret 10 mandater fra Bagdad og andre arabiske provinser i den nye forsamlinga. 

I Kurdistan har Barzani-klanens parti, KDP, styrket sin stilling til tross for en viss tilbakegang på hjemmebane, i provinsene Dohuk og Erbil. KDP vinner nye mandater i Suleimania, Ninive  og  Kirkuk Dette skyldes i stor grad problemer i de andre kurdiske partiene. Hovedkonkurrenten PUK lider under en ødeleggende intern maktkamp mellom ulike greiner av den dominerende Talabani-klanen.  Partiet Gorran som i sin tid brøt ut av PUK i protest, har blitt  irrelevant etter at dets representanter gikk inn i den korrupte  kurdiske regjeringa. Det hjalp ikke at de gikk til valg i  allianse med  PUK.  Gorran får ingen plasser i det nye parlamentet i Bagdad. 

De fleste velgerne satt altså hjemme,  uten tro på det politiske systemet. De som brukte stemmeseddelen til å vise motstand forlot Gorran. De stemte heller ikke på det PKK-allierte partiet Tevgeri Azadi som bare fikk et tusentalls stemmer totalt. De kurdiske  protest-stemmene gikk i stedet til Ny Generasjon et parti startet av mediemogulen Shaswar Abdulwahid Qadir.  Til tross for et  et uklart program, har hans ungdommelige språk og sterke grep om sosiale medier, gitt Ny Generasjon 10 mandater. Det er liten grunn til å tro at Ny Generasjon kan endre noe som helst

Parlamentet i Bagdad har 5 reserverte plasser for de kristne og én for jesidiene. Det er ikke egne manntall for disse plassene, og alle kan derfor stemme på de kristne og den jesidiske kandidaten. Dette har ved tidligere valg ført til at de fleste av de kristne plassene har gått til KDP-vennlige partier, takket være kurdiske stemmer.  I år tok derimot det  sjia-vennlige partiet Babylon Front 4 av de kristne plassene, mens den femte gikk til en kandidat knyttet til det lille  irakiske kommunistpartiet. Representanter for de kristne  minoritetene er opprørt over dette  resultatet, og krever endringer i valgordningen, slik at bare de kristne selv  kan stemme på disse mandatene.   

Jesidienes ene øremerkede plass gikk denne gangen til Naif Khalaf Sedo. Han representerer et parti som ønsker at Sinjar skal knyttes til Bagdad heller enn til den kurdiske hovedstaden Erbil  De tre direkte mandatene fra Sinjar gikk derimot til kandidater fra KDP. Det PKK-vennlige partiet PADE nådde ikke opp. Dette betyr at ingen ting er avklart om Sinjars skjebne.

En interessant utvikling er det også at det nye parlamentet i Bagdad får to representanter for Kakaiene, en religiøs minoritet som likner jesidismen. De to store kurdiske partiene KDP og PUK har fått valgt inn hver sin. 

Ikke glem jesidiene: 7 år med folkemord.

I

Det er den 3. august 7 år siden Den Islamske Stat gikk til angrep på Sinjarområdet i Irak. Hensikten var å utrydde de vantro jesidiene. IS klarte heldigvis ikke å fjerne jesidiene fra Irak, eller fra verden for øvrig, men det skyldes ikke manglende vilje. I løpet av få dager i 2014 ble minst 5 000 mennesker fra denne etniske og religiøse minoriteten drept, og mer enn 6 000 kvinner og barn tatt til fange. Hundretusener ble drevet på flukt. Norge og andre land må nå styrke innsatsen for å gi jesidiene den oppreisning de fortjener, og gjøre dem istand til å føre sine liv og sine tradisjoner videre.

Fanatikerne gikk fram med nådeløs brutalitet. De drepte alle menn som ikke ville oppgi sin tro, og alle eldre kvinner, mens yngre kvinner og barn ble tatt til fange. Kvinnene ble gjort til slaver, guttebarn blir oppdratt i islamistisk ånd og lært til å hate sine familier. 

De kvinnelige fangene ble brukt til å tilfredstille IS-krigernes seksuelle begjær, og også satt til husarbeid og andre oppgaver. De ble behandlet som ting, gitt bort som gaver og solgt på såvel fysiske som digitale markeder. Av mer enn 6 000 kvinner som ble gjort til slaver for sju år siden har noen klart å flykte, mange andre er blitt kjøpt fri for betydelige beløp. Nærmere 3 000 kvinner er tross dette fortsatt savnet, stadig oppdages noen av dem blant IS-fangene i de syriske leirene. 

Nesten hver eneste jesidi-familie er berørt av denne situasjonen. Kvinner som har vært sex-slaver og menn som har overlevd massakrene har store fysiske og psykiske skader. Mange venter fortsatt på nyheter om sine nærmeste som de ikke har sett siden katastrofen. 

Angrepet i 2007 og de påfølgende ødeleggelsene har drevet jesidier på flukt til alle verdensdeler. Også i Norge har vi et lite antall. De fleste lever likevel fortsatt som internt fordrevne i Irak, mange i trøstesløse flyktningeleire. Noen har vendt tilbake til Sinjar, som fortsatt for det meste ligger i ruiner. Mange orker ikke å vende tilbake til de landsbyene deres deres slekt og venner ble drept, mishandlet og voldtatt. For dem som ønsker å vende tilbake må det gjøres en omfattende innsats fra det  internasjonale samfunnets side.

Blant annet Norsk Folkehjelp og Kirkens Nødhjelp forsøker idag, sammen med jesidienes egne organisasjoner, men med helt utilstrekkelige midler,  å åpne massegraver, reparere infrastruktur, rydde miner og gjenreise ødelagte bygninger.  Alt sammen viktige forutsetninger for at de fordrevne skal kunne vende tilbake. 

Det er også nødvendig med en avklaring av sikkerheten  i Sinjar. Området rommer idag et stort antall militser med lojalitet til ulike kurdiske og arabiske partier.. Mange jesidier vil gjøre seg uavhengig av slike militære og politiske grupper, og drømmer om en egen irakisk provins i Ninive-regionen der jesidier, kristne og andre minoriteter kan styre seg selv. 

En avtale inngått i Bagdad i fjor, mellom den arabiske regjering i Bagdad og den kurdiske regjering i Erbil, forutsetter at Sinjar skal kontrolleres av en ny uavhengig sikkerhetsstyrke, bestående av lokale jesidier, men dette har vist seg vanskelig å realisere.

Det er en stor skam at det internasjonale samfunn, som har brukt enorme beløp på den væpnede kampen mot IS, ikke satser tilstrekkelig på å rehabilitere kalifatets ofre. Disse omfatter ikke bare jesidier og beslektede grupper som kakaier og shabaker, men også mange kristne grupper med røtter fra kristendommens første tid.

FN og en rekke stater, nå sist nasjonalforsamlingene i Belgia og Nederland, har slått fast at den islamske stats kampanje mot jesidiene må karakteriseres som folkemord. Den fyller alle kriteriene for dette. Også det norske Stortinget må ta opp dette spørsmålet. men vedtak og erklæringer er slett ikke nok.

Norge har deltatt i den væpnede kampen mot IS, og må nå øremerke betydelige bistandsmidler til gjenreising i Sinjar-området. Hvis  ikke  Norge og andre land  sørger for de materielle og  politiske forutsetningene for å gjenreise jesidienes liv  i Sinjarområdet,  har vi  i praksis hjulpet islamistene med å bringe jesidienes gamle tradisjoner til opphør.

Det er på tide å anerkjenne myndighetene i Nord og Øst-Syria.

Ilhan Ahmed er talsperson for styremaktene i Nord og Øst-Syria

Denne teksten ble publisert i Klassekampen 2 august 2021

Borgerkrigen i Syria går nå inn i sitt ellevte år. Det kan se ut til at Assad-regimet blir sittende, men prisen har vært høy.  Over halvparten av befolkningen har flyktet fra sine hjem, mange til utlandet. Alle store byer, unntatt hovedstaden Damaskus, er bombet til ruiner av det syriske luftvåpenet med  russisk og iransk hjelp.  

 Det er likevel store områder der regimet ikke har kontroll. Tyrkia har okkupert Afrin i vest og et stort område lenger øst. Den væpnede opposisjonen – hovedsakelig, men ikke bare islamister – er presset sammen i Idlib provinsen. Flere millioner mennesker, hvorav mange er flyktninger fra andre deler av landet, lever der under svært kummerlige forhold. 

Øst for Eufrat kontrolleres nærmere 30% av Syrias landområde av den autonome administrasjonen i Nord og Øst-Syria (AANES).  Kjernen i denne administrasjonen er det kurdiske partiet PYD, men området har i dag et arabisk flertall, og rommer dessuten mange kristne, jesidier og andre minoriteter.  

PYD følger Abdullah Öcalans filosofi om demokratisk autonomi, og administrasjonen er derfor basert på et stort antall  lokale forsamlinger der alle etniske og religiøse grupper er representert.  Det legges stor vekt på kvinners rettigheter, og de fleste viktige posisjoner er delt mellom to personer, en mann og en kvinne, ofte med ulik etnisk eller religiøs bakgrunn.  

Ikke alle er fornøyd med det reelle demokratiet i Nord og Øst-Syria, kurdiske partier i opposisjon til PYD blir for eksempel undertrykt, men selv de argeste kritikerne må innrømme at forholdene er langt bedre enn i andre deler av dagens Syria.  

Adminstrasjonen i Nord og Øst-Syria  er basert på militsen SDF, Syrias Demokratiske Styrker, som med støtte fra den internasjonale koalisjonen har nedkjempet IS, til en pris av 10 000 døde. Det internasjonale samfunnet er dem derfor stor takk skyldig.

AANES blir likevel av Tyrkia og Russland nektet å delta i de FN-organiserte samtalene om Syrias framtid, som ledes av den norske diplomaten Geir O Pedersen. Tyrkia frykter at en kurdisk kontrollert region kan true Tyrkias sikkerhet, og Russland ser utviklinga i nordøst som en trussel mot regimet i Damaskus. De nekter derfor å tillate åpning av grenseovergangene til området. Vaksiner og annet medisinsk utstyr er ikke unntatt. Norge har i Sikkerhetsrådet støttet en åpning av grensa.

Hvis det internasjonale samfunnet ønsker å få en slutt på krigen, og hjelpe Syria til en bedre framtid gir det ingen mening å isolere området, å nekte hjelpeorganisasjoner adgang eller å utelukke selvstyremyndighetene fra å komme med sine innspill i forhandlingene om Syrias framtid.

Det er på tide å anerkjenne myndighetene i Nord og Øst-Syria, og trekke dem inn i forhandlingene om landets framtid. 

Terror i speilet: Utøya og Sinjar

Foto av Utøya: Wikimedia/ Paalso; Paal Sørensen 2011

På tiårsdagen for terrorangrepene i Oslo og på Utøya , der én ekstremist drepte 77 mennesker, ser vi oss i speilet.

Hvordan kunne dette skje? Hvordan kunne terroristen utvikle sitt hat og sine våpen midt i blant oss? Og hva kan vi gjøre for å hindre framveksten av flere slike terrorister?

Da nyheten kom tenkte mange av oss at dette var islamistisk terror. Trusselen fra den hjemlige radikale nasjonalismen ville vi ikke se. Slik grusomhet kunne ikke springe ut av vårt eget fellesskap. VI er jo ikke sånn.Men terroristens ideologiske uttalelser, som hevder at hans handlinger er et forsvar mot islamismen, viser en nær sammenheng nettopp med holdningene hos de ekstremistene han mente å forsvare sitt hjemland mot.

Terror sprunget ut av den ene sorten kaldblodig og nådeløs ekstremisme gjenspeiler og ernærer seg av terror sprunget ut av den andre sorten. De holder til på samme sted i menneskets indre.

Beretningene fra de overlevende på Utøya minner i stor grad om beretninger jeg har hørt fra overlevende etter den islamske stats angrep på Sinjar. Mennesker som kryper ut av en likhaug, med kroppen full av kuler, har likedanne traumer, uansett hvem som skjøt dem, og hvilke motiver terroristene hadde skapt seg.

Viljen til å bruke brutal vold forutsetter at man fjerner menneskeverdet fra dem man ser som sine fiender. Fascisme og radikal islamisme springer ut av parallelle tankemønstre. Enten det er din politiske eller din religiøse identitet du angripes for, er du offer for et upersonlig, et abstrakt hat. Du er ikke lenger et individ men et symbol som terroristen kan rette sitt hat og sine våpen mot.

Så er det kanskje en floskel at vi må nære menneskeverdet, respekten for dem som er annerledes enn oss. Likefullt er det nødvendig å holde nettopp dette fast i våre tanker og våre hjerter. 

Jesidienes utfordringer – og Norges manglende svar

En tidligere versjon av dette innlegget ble publisert i Klassekampen 10. juli.

Takk til Klassekampen og Peter Johansen for å ta opp jesidienes situasjon (KK 7. juli). Det er en stor skam at det internasjonale samfunn, som har brukt enorme beløp på den væpnede kampen mot IS, ikke satser tilstrekkelig på å rehabilitere kalifatets ofre. Disse ofrene omfatter i stor grad de mange religiøse minoritetene i Mesopotamia, herunder ikke bare jesidier og beslektede grupper som kakaier og shabaker, men også mange kristne grupper med røtter fra kristendommens første tid.

Blant annet Norsk Folkehjelp og Kirkens Nødhjelp forsøker idag, sammen med jesidienes egne organisasjoner, men med helt utilstrekkelige midler,  å åpne massegraver, reparere infrastruktur, rydde miner og gjenreise ødelagte bygninger.  Alt sammen viktige forutsetninger for at de fordrevne skal kunne vende tilbake. Norge har deltatt i den væpnede kampen mot IS, og bør øremerke betydelige bistandsmidler til gjenreising i Sinjar-området.

Når det er sagt, er det, som Johansen påpeker, også nødvendig med en avklaring av sikkerheten  i Sinjar. Området rommer idag et stort antall militser med ulike lojaliteter. Jesidier står mot jesidier under ulike makthaveres flagg.  Men mange jesidier ønsker hverken å styres av de rivaliserende kurdiske partiene KDP og PKK, eller av den arabiske regjeringa i Bagdad. Drømmen er en egen irakisk provins i Ninive-regionen der jesidier, kristne og andre minoriteter kan styre seg selv. Antakelig er det likevel mange som ikke  akter å vende tilbake til de landsbyene deres deres slekt og venner ble drept, mishandlet og voldtatt.

Jesidismen har, som Klassekampen skriver, et historisk utgangspunkt i den muslimske sufi-læreren Sjeik Adi ibn Musafir, som levde på 1200-tallet. Hans gravmæle i Lalish er jesidienes viktigste helligdom. Imidlertid står jesidismen idag i skarp motsetning til islam. Det skyldes at Sjeik Adis disipler har videreført religiøse folketradisjoner som er eldre enn islam, og i stor grad bygger på iranske tradisjoner. 

For hundre år siden lanserte brødrene Bedirkhan en teori om at jesidismen er kurdernes opprinnelige religion, og at opprinnelsen ligger i zoroastrisk lære. Denne teorien er seinere tatt opp av flere kurdiske ledere. PKK-leder Abdullah Öcalan er blant dem som holder på Zarathustra-teorien, og hans tilhengere satte opp en statue av «jesidismens grunnlegger Zarathustra» i Afrin. Det utløste en skarp protest fra Baba Sjeik, som avviste den påståtte  forbindelsen. Statuen er, forøvrig, seinere blitt revet av tyrkisk-støttede militser.

Nå er det nok sant at jesidismen bygger på gamle iranske tradisjoner, men disse omfatter langt mer enn  den zoroastriske lære. Zarathustra innførte den dualistiske forestillingen om kampen mellom det personifiserte Gode og det personifiserte Onde, forestillinger som også kristendom og islam bygger på.   Men religionshistorikere peker på at den grunnleggende strukturen i jesidismen er monistisk, den anerkjenner ingen djevel som Guds rival.

Dagens Baba Sjeik kan altså fortelle Klassekampen at zorastrisk lære er avledet av jesidismen, fordi den bygger  på enda eldre tradisjoner. Jesidismen har ingen enhetlig lære, men en rik og mangfoldig muntlig skatt. Jesidienes sanger og fortellinger inneholder mange motiver som er kjent også fra andre tradisjoner, men den grunnleggende strukturen, der Gud delegerer sin makt til sju hellige vesener som stadig tar bolig i de hellige slektene, har åpenbart sammenfallende røtter med hinduisme i en fjern fortid.

Den islamske Stat  hadde – og har – som erklært mål å utrydde de vantro jesidiene. Hvis  ikke  Norge og andre land  sørger for de materielle og  politiske forutsetningene for å gjenreise jesidienes liv  i Sinjarområdet,  har vi  i praksis hjulpet islamistene med å bringe jesidienes mangetusen-årige tradisjoner til opphør.

Kampen om kjønnene

De siste åra har det vært en eksplosiv vekst i antallet personer i den vestlige verden som hevder å være født i feil kropp. Mange av dem ønsker å skifte kjønn, det kan de etter norsk lov gjøre fra 6 års alder med støtte fra en av foreldrene, og fra 16, uansett hva de foresatte måtte mene. Juridisk kan man skifte kjønn uten å foreta noen fysiske endringer, men for mange er det viktig å endre selve kroppen til det foretrukne kjønnet. 


Maya Forstater mistet jobben da hun påsto at biologisk kjønn er en realitet. Forfatteren J K Rowling støttet henne og ble rammet av en global hetskampanje, som vi også har fått føle i Norge

Utgangspunktet for denne utviklinga er forestillingen om at kjønn ikke er en fysisk kategori, men en indre identitet, altså en reint metafysisk størrelse. Videre forutsettes det at det medfører store lidelser dersom denne indre identiteten ikke bekreftes av omgivelsene, for eksempel ved at en transperson (altså en som har skiftet kjønn, uten at det nødvendigvis synes) omtales med et annet pronomen enn det hen foretrekker. Slik feilkjønning er straffbar både i Norge og mange andre land. 

Mer

Monsantos løgner avslørt i retten

Journalist Carey Gillam har dokumentert saka i sin nye bok «The Monsanto Papers»

Det moderne industrialiserte landbruket er avhengig av et stort antall kjemikalier. Et av de aller mest brukte er glyfosat, et preparat som ble utviklet i 1950 av et sveitsisk firma, og som ble kommersialisert på 1970tallet av kjemi-giganten Monsanto. 

Glyfosat er hovedingrediens i en rekke populære sprøytemidler mot uønsket vegetasjon («ugress»), som Roundup. Årlig spres over 8 millioner tonn glyfosat ulike steder på jorda. Stoffet kan påvises i mennesker, dyr og planter i alle verdensdeler.

Tidlig dukket det opp mistanker om at glyfosat kunne være helsefarlig for mennesker, selv om hensikten med stoffet er å drepe bare planter. Særlig vakte den økte hyppigheten av blodkreft i form av Non-Hodgkin’s Lymphoma (NHL)  bekymring. 

Mer

Ett år hos PKK

I 2015 ble den nederlandske journalisten Fréderike Geerdink utvist fra Tyrkia, etter i flere år å ha rapportert fra de kurdisk-dominerte områdene av landet. Hun valgte da å fortsette sitt arbeide ved å oppsøke geriljabevegelsene som kjemper for den kurdiske befolkningen fra sine baser utenfor Tyrkias grenser.

I ett år  levde hun tett  sammen med  kvinner (og menn) som har  viet sitt liv til kampen for Abdullah Öcalans ideer. Resultatet er blitt ei uvanlig interessant bok, kalt This Fire Never Dies der vi får innblikk i de motiver og følelser som ligger bak slike radikale veivalg. 

Mer

Hva skjer med Stiklestadsenteret?

Fylkesrådmannen ville ifjor selge ut hotellet, som ikke passer inn i en museumsorganisasjon, men som leverer økonomiske overskudd til Stiklestadsenteret. Foto: Wikimedia

Hovedutvalget for kultur i Trøndelag Fylke diskuterte 7. april den framtidige organiseringa av det som heter Stiklestad Nasjonale Kultursenter (SNK). Navnet dekker over en konstruksjon som omfatter flere museer i andre kommuner, men det er likevel bare Verdal Kommune og Trøndelag fylke som er eiere, med 50% hver. Vertskommunene for de øvrige konsoliderte museene har lenge ønsket å bli medeiere, noe Verdal har satt seg imot.

Mer

Forrige Eldre innlegg