Folkevandringstid

lykkejegere på vei?

Lykkejegere på vei?

Strømmen av flyktninger fra Afrika og Asia til Europa vekker høyst ulike reaksjoner. Hos noen våkner medmenneskelighet og medfølelse, hos andre er det fremmedfrykt og sivilisasjonsangst som kommer til overflaten. Ingen av disse komplementære reaksjonene løser imidlertid de underliggende problemene som har ført millioner på flukt. Mer

Reklamer

Religioner og miljø

Det grønne pilegrims-nettverkets logo

Det grønne pilegrims-nettverkets logo

Et hundretalls representanter fra ulike religiøse tradisjoner er i disse dager samlet i Trondheim til rådslagning i regi av Green Pilgrimage Network.

Konferansen samler ulike religioner om arbeidet for bedre økologisk praksis og teori. Ganske spesielt har konferansen fokus på hvordan man kan redusere miljøkonsekvensene av pilegrimsferder. Håpet er også at bedre praksis blant pilegrimer skal ha ringvirkninger der de ferdes, der de skal  – og der de vender tilbake.

Når millioner av pilegrimer – eller andre mennesker for den saks skyld – samles blir det økologiske fotavtrykket stort. Alle trenger mat og drikke, og det blir nødvendigvis avfall av ulike slag. Kloakk må fjernes og helst behandles. Mye avfall kan komposteres eller gjenvinnes, store mengder må samles inn og håndteres. Et særlig problem er plastikk. Selv om plastikkposer skulle være forbudt, slik som på årets Maha Kumbh Mela, er det vanskelig å unngå at det blir mye plastikkavfall, ikke minst plastflasker. Mer

Forandring i Midtøsten

Demonstranter i Kairo

Demonstranter i Kairo

«Visst gjør det ondt när knoppar brister» er den velkjente innledningen til et dikt av Karin Boye. Mange observatører av dagens begivenheter i Midtøsten later til å mene at omfattende samfunnsendringer burde være smertefrie.

Og visst gjør det vondt for innbyggerne i de områdene sør og vest for Middelhavet som i flere år har vært rystet av dyptgripende endringer. I disse dager er det situasjonen i Egypt som vekker bekymring. Millioner av egyptere har – med hjelp fra det militære – for andre gang tvunget en sittende statsleder til å trekke seg tilbake. Denne gangen var det islamisten Mohammed Mursi som ikke fikk fullføre sin periode som president. Nå frykter mange at islamistiske fanatikere skal utløse en bølge av vold som senker Egypt ned i borgerkrigens blodige kaos.

Mer

Eritrea neste?

De siste åra har en rekke vel etablerte diktaturer i Nord-Afrika og Levanten måttet gi fra seg makta som følge av folkelige opprør. Fortsatt er det likevel mange undertrykkende regimer igjen, og sannsynligvis vil flere av dem også bli utfordret i tida som kommer. Ettpartistaten Eritrea kan føye seg inn i rekka før vi aner.

Isaias Afewerki

Isaias Afewerki

Isaias Afewerki har sittet ved makta siden staten reiv seg løs fra Etiopia for 20 år siden. Han ledet geriljaorganisasjonen EPLF til seier gjennom  en 30-årig krig mot etiopisk overherredømme, og  Eritrea kunne erklære seg selvstendig i 1993. EPLFs marxistiske ideologi bidro til å gi Eritrea bred internasjonal sympati, ikke minst på den politiske venstresida. Det faktum at EPLF hadde nedkjempet alle konkurrerende politiske grupperinger i Eritrea ble til å begynne med tillagt liten vekt.

Den nye eritreiske staten som ble etablert av EPLFs etterfølger, Folkefronten for Demokrati og Rettferdighet (PFDJ), i 1993 var en ettpartistat med militære kommandostrukturer. Det har vist seg også i mange andre land at de egenskaper som trenges for å styre et samfunn i fredstid er helt annerledes enn de egenskaper en militærkommandant har bruk for i felten. Mer

Arabisk sjåvinisme

Libyere fra amazigh-folket viser flagget sitt.

«Den arabiske våren» begynte som et opprør mot korrupte og autoritære maktapparater i i flere land i Midtøsten, men navnet er misvisende: opprørerne er ikke bare arabere.

Mange ser på Midtøsten som et arabisk område, ikke minst takket være den intime sammenhengen mellom islam og det arabiske språket i den hellige Koranen, men Midtøsten rommer mange ulike folk.Vestlige radikalere med sympati for arabisk selvhevdelse, overser ofte at araberne også er imperialister som undertrykker andre folk og nasjoner.

Midtøsten er jo befolket av mange ulike folkeslag som tilhører et stort antall religiøse tradisjoner. Sammen med muslimsk religion ble arabisk kultur og språk spredt til et stort område med opprinnelig ikke-arabisk befolkning. mange av de fremste skikkelsene i den muslimske ekspansjons historie har hatt minoritetsbakgrunn, for eksempel kurderen Saladin, som ledet gjenerobringen av Palestina fra korsfarerne, og amazighen Tariq ibn Ziyad, som ledet den muslimske erobringen av Spania og Portugal.

Mange steder har disse folkegruppene blitt assimilert som arabere, men i utkantene av det muslimske Stor-Arabia har kurdere, berbere (amazigh) og kabyler holdt på sine språk og tradisjoner. De etniske minoritetens undertrykte situasjon ble forsterket gjennom de nye landegrensene vestmaktene trakk opp etter det osmanske imperiets sammenbrudd. Mens osmannerne hadde styrt gjennom lokale herskere som ofte tilhørte den lokale folkegruppa, ble det nå opprettet nasjonalstater etter europeisk mønster, og med framveksten av arabisk nasjonalisme forsvant ofte minoritetenes rettigheter.

I nyere tid har arabisk sjåvinisme også funnet ikke-religiøse uttrykk, som i det panarabiske Baath-partiet, et parti som i litt ulike utgaver har hatt makta i Syria og Irak. Baathismen har hatt sosialistiske overtoner med vekt på utdanning og sosiale forbedringer, og med totalitær forakt for ytringsfrihet og menneskerettigheter. Undertrykkelsen har ikke minst vært rettet mot de nasjonale minoritetene, først og fremst – men ikke bare – kurderne.

Kurdiske jenter i Qamishlo med kurdiske flagg og syriske opprørsflagg. Foto: Massoud Akko

Et av de mindre kommenterte utslagene av uroen i Midtøsten i dise dager, er at slike minoriteter har kunnet markere sine interesser. derfor har amazighene i Libya og kurderne i Syria på hver sin måte reist sine flagg og krevd retten til å bevare og videreutvikle sin kultur.

Den pågående borgerkrigen i Syria har avdekket dype motsetninger ikke bare mellom ulike religiøse grupper men også mellom ulike folkeslag; kurderne har benytte sjansen til å heve sin langvarige kamp for kulturelle og politiske rettigheter til et nytt nivå ved å ta makta i det såkalte papegøyenebbet, en bit av Syria som stikker inn mellom Irak og Tyrkia, land med store kurdiske minoriteter.

I Libanon er Walid Jumblatt leder for de mektige druserne, en esoterisk religion avledet av sjia-islam, med tilhengere i Syria, Israel og Libanon. Jumblatt har uttalt til journalisten Martin Chulov at han frykter den stabiliteten Sykes-Picot avtalen innførte er iferd med å rakne. Jumblatt har antakelig rett; den gamle orden lar seg ikke gjeninnføre; Et demokratisk Midtøsten forutstetter at arabisk frihet tar former som gir frihet også for amazigher, kurdere og andre minoriteter.

Belafonte: artist og aktivist

En ung Harry Belafonte

Min datter Ranja blogget nylig om Harry Belafontes selvbiografi, og lot meg etterpå låne boka, som heter My Song.

For dagens unge generasjon er navnet Harry Belafonte kanskje ukjent, men han var en betydelig sanger og skuespiller i flere årtier, og dessuten en aktiv samfunnsdebattant. For en fattig gutt oppvokst dels på Jamaica og dels i Harlem, New York, har han gjennomført en bemerkelsesverdig klassereise – uten å glemme sin røtter.

Harry var som arbeidsløs skuespiller en kjent skikkelse i New Yorks jazzmiljø, og da han første gang opptrådte som sanger stilte – uten forvarsel – Charlie Parker og andre toppartister som backingband! Harry var opptatt av å overleve, men fant snart ut at glatte popsanger ikke var tingen. Han forsøkte seg med folkesanger og protestsanger av ulike slag og fikk en viss anerkjennelse, men det var først med LPen Calypso i 1956 han nådde ut til det helt store publikum. Dette ble historiens første millionselgende LP, men han skulle lenge slite med å bli kvitt betegnelsen «calypsosanger», og ble dessuten kritisert for å kommersialisere de ofte upolerte og direkte calypso-sangene han gjorde karriere med.

Belafonte så seg selv først og fremst som skuespiller, (han skriver at hans talent som skuespiller fikk folk til å tro han kunne synge), og spilte i mange filmer. Men Hollywood var dominert av en rasistisk praksis som sterkt begrenset muligheten for fargede skuespillere, og som f. eks. gjorde det umulig å vise et en svart mann kysset en hvit kvinne; derfor måtte romantikken i slike filmer som Island in the Sun redigeres bort.

Rasismen i showbusiness var selvfølgelig bare en bleik refleksjon av den harde rasismen ute i samfunnet, og spesielt i sørstatene der man på den tida fortsatt hadde et strengt raseskille håndhevet av grupper som Ku Klux Klan med røtter langt inn i politi og politikk. Mer

Moderne tid

Primstaven målte årets gang

Vi lever på en planet i et stadig skiftende univers: mange fenomener gjentar seg regelmessig, andre med ujevne mellomrom. For å holde greie på årstider, månefaser og andre begivenheter har menneskene konstruert  ulike systemer for tidsregning; kalendre. Etter den gregorianske kalenderen er vi nå på vei inn i år 2012 etter Kristus (skjønt det med Kristus er blitt valgfritt; mange akademikere vegrer seg for å snakke om «etter Kristus»  -e Kr.- og bruker i stedet  «etter vår tidsregning» – evt).

Nyttår er en viktig dag i enhver kalender; men det kan være verdt å huske at kalendre kan utformes på  ulike måter og endres etter som det passer. I år har Samoa vært først til å feire inngangen til et nytt kalenderår, mens øyriket var sist ute ved forrige årsskifte. Dette har samoanerne fått til ved å flytte den internasjonale datolinja og hoppe over en dag. Litt mere omfattende var det da det flerkulturelle riket Danmark-Norge innførte den gregorianske kalenderen i år 1700. Dagene mellom 18.februar og 1. mars ble rett og slett borte. Derfor skjedde det ingenting i Norge i siste halvdel av februar år 1700. Det er et hull i historien.

Den kalenderen Danmark-Norge forlot for mere enn tre hundre år siden var den julianske som fortsatt brukes av ortodokse kirkesamfunn. Andre religioner har også sine egne kalendre;  Hinduiske vismenn hevder vi er i midten av den 432 000 år lange Kali Yuga, mens vi etter jødisk tidsregning befinner oss i år 5772 etter verdens skapelse, og etter muslimsk tidsregning er i år 1389 etter profeten Muhammed (fvmh). Mer

Forrige Eldre innlegg