Prisen for maten

Lørdag 16 oktober var Verdens Matvaredag, en begivenhet som har gitt økt oppmerksomhet til matvarepolitikk og matvaresikkerhet.

I Norge går en fjerdedel av maten i søpla, i USA er det 40%.

Landbruksminister Lars Peder Brekk brukte dagen til et utspill om at norsk mat er for billig. Dette ble av mange oppfattet som et forsvar for bøndene næringsinteresser. Det var det selvfølgelig, men det kan likevel være grunn til å tenke over ikke bare at lønnsomheten og sysselsettinga i norsk landbruk er minkende, men også det poenget Brekk spesielt trakk fram; nemlig de store mengdene mat som kastes av norske butikker og husholdninger. Det viser seg at hver nordmann kasserer 60kg mat i året.

19. oktober fulgte et nytt utspill om matprisene i Norge; Helsedirektør Bjørn-Inge Larsen tok nemlig til orde for å bruke prisregulering til å styrke folkehelsa. Han mener avgiftene i sterkere grad må tilpasse slik at det blir dyrt å spise usunt, og billigere å velge sunne matvarer.

Dette er utvilsomt et både viktig og uoversiktlig saksområde. Her berøres helse, næringsinteresser, internasjonal og økonomisk politikk på ytterst kompliserte måter. Uten tvil ville de fleste norske forbrukere ha råd til å betale mer for maten, men generelt høyere priser ville da først og fremst ramme de som allerede har dårlig råd. Slik sett er et differensiert avgiftssystem nok mere sosialt, men det vil ikke løse det generelle problemet med overforbruk av mat

Nå har selvfølgelig norsk overforbruk mange flere dimensjoner enn mat i søpla, og det er lite som tyder på at forbruks-jaget skal avta med det første, men den maten vi spiser i Norge blir i økende grad produsert i helt andre land, og i den statistiske selvforsyningsgraden (som i mange år har ligget rundt 50%) skjuler det seg en betydelig import av kraftfor.

På verdens matvaredag ble det da også rettet fokus mot endringene i den internasjonale matvarehandelen. Utviklingsfondets ungdomsorganisasjon Spire overleverte et skriv til utviklingsminister (eller var det miljøminister) Erik Solheim, med krav om strengere kontroll med hvor norsk matvareimport kommer fra. Bakgrunnen var bekymring for de økende oppkjøpene av store jordbrukseiendommer fra andre lands side. Spire brukte betegnelsen jordran om dette fenomenet, som innebærer at avlingene på den aktuelle jorda eksporteres til et annet land, vanligvis det landet der jorde nye jordeierne er bosatt. Det finnes også rikelig med eksempler på at jord ervervet på denne måten brukes til framstilling av biodiesel og annet drivstoff.

Asyl, agurker og raser

Rasisme er et skjellsord, og ingen ønsker å gjøre seg fortjent til en slik betegnelse. Derfor blir idag argumentasjonen mot (enkelte) grupper innvandrere formulert uten eksplisitte argumenter knyttet til innvandrernes genetiske utrustning. I stedet for å klage over at f.eks. somaliere eller arabere ser annerledes ut rent fysisk, retter innvandringsmotstanderne sine argumenter mot slike ting som religion og klesdrakt eller kultur generelt.

en skisse av menneskehetens familietre

Nå hadde det vært mulig å få en debatt om forskjellene mellom ulike menneskegrupper, slik et av programmene i Hjernevask-serien også forsøkte. Det er jo en åpenbar parallell mellom troen på at menn og kvinner er like fra fødselen av og troen på at alle jordklodens menneskegrupper i utgangspunktet er helt like. Det er trist at noen av ideologiske grunner prøver å benekte disse forskjellene. Det burde ikke være et problem å akseptere den mangfoldige virkeligheten rundt oss; problematisk blir det først når ulikheter mellom folkegrupper brukes til etablere diskriminering av ulike slag.

De som forsker på menneskets biologi har slått fast at mennesket stammer fra Afrika, og at det genetiske mangfoldet der er langt større enn på andre kontinenter. Dermed bortfaller den vanligste rase-inndelinga; den mellom «svarte» og hvite». Et øyeblikks refleksjon vil jo også vise at variasjonen i menneskelig pigmentering er langt mere mangfoldig enn dette. Vi hvite er vel egentlig stort sett lyserøde, men det er gjerne forskjell på en greker og en svenske, liksom det er forskjell på somaliere og eritreere, eller på folk fra Calcutta og folk fra Jaffna. Dette bidrar til å gjøre verden til et fascinerende sted å leve.

Men altså: retorikken til innvandringsmotstanderne. Vi finner f.eks at Frps innvandringspolitiske talsmann, Per Willy Amundsen, er dypt engasjert i kvinners rettigheter, ikke minst kjemper han for kvinners rett til ikke å påtvinges burka eller niqab.

Klespoliti a la Teheran vil vi ikke ha i Norge, men det skurrer unektelig litt når hr. Amundsens frihetstrang gis form av et forbud. Han vil forby de plaggene han ikke liker, og stiller vel da egentlig i samme moralske klasse som hijab-vokterne i Iran.

Sanger om Lumumba

Det siste bildet av Patrice Lumumba, tatt av fotografen Horst Faas i Stanleyville.

Det store landet som nå heter Den demokratiske republikken Kongo er åsted for en av verdens mest langvarige væpnede konflikter. Men for 50 år siden var landet et kort øyeblikk en lysende stjerne på frigjøringshimmelen.

Den 30 juni 1960 overlot Kong Baudouin av Belgia makta i det enorme belgiske riket i Sentralafrika til en folkevalgt regjering under ledelse av Patrice Lumumba, som avsluttet sin takketale med ordene «Vi er ikke lenger apekatter for dere!»

Lumumba vakte stor beistring både i sitt hjemland og i andre deler av verden, Den unge karismatiske lederen skulle imidlertid ikke få lov å fungere lenge. Den 17. januar 1961 ble han drept av sin motstander Moise Tsjombe. Dermed hadde de belgiske kolonialistene fått rett i sin spådom om at kongoleserne ikke kunne styre seg selv. Sannheten var selvfølgelig at det brutale belgiske koloniherredømmet hadde knust det sivile samfunnet i det som før europeernes ankomst var et fruktbart land med rike kulturtradisjoner og vel etablerte systemer for konfliktløsning.

Selv i en kolonihistorie der overgrepene står i kø, var det belgiske regimet i Kongo eksepsjonelt. Det blir anslått at en tredjedel av befolkningen ble massakrert, men – som Bjørneboe skriver – så var de resterende blitt kristne. Allerede i 1906 utga D. Morel boka Kongelig Slaveleir som i detalj skildret de massive overgrep belgierne utførte mot befolkningen i det som da var den belgiske kongens personlige eiendom.. Boka finnes i en relativt fersk utgave på norsk, fra Forlaget Fritt og Vilt;

Herlige Mma Ramotsve

Jill Scott spiller den ferme detektiven Precious Ramotsve

Som mange andre med fjernsyn installert i heimen, bruker jeg mere tid enn jeg bør og vil til å se på idiotboksen. Forresten er det ikke en boks lenger – det er blitt en skjerm som henger på veggen – men iallfall blir jeg ofte sittende og se på krim og detektivserier, som gjerne inkluderer mye blod og gørr samt store doser halsbrekkende bilkjøring.

Innimellom alle de hardkokte detektivene med sine skyteferdigheter, sine raske biler og sin forakt for vanlige menneskers lidelser, er det en dessto større glede at vi nå kan variere med en serie fra Afrika, med en fyldig dame i hovedrollen. Jeg sikter selvsagt til Damenes detektivbyrå nr 1 .

Inntrykk fra Eritrea

Utsikt fra rådhuset i Keren

Det er nå blitt to uker siden jeg kom hjem fra min første reise til Eritrea. Hensikten med turen var å undersøke hvordan vi kan forbedre avfallsbehandlinga i Trondheims vennskapsby Keren, og hvilke muligheter som finnes for å redusere utslippene av klimagasser. Tekniske rapporter om dette er under arbeide.

Men en slik tur – som noe nedlatende kan karakteriseres som bistandsturisme – gir selvfølgelig mange andre inntrykk enn de rent faglige. Eritrea er et land som har nådd sin selvstendighet gjennom lange kriger der store deler av befolkningen har deltatt i geriljaen, og samfunnet er den dag i dag mobilisert til kamp. Den siste krigen mot dent tidligere koloniherren Etiopia fant sted for få år siden, og situasjonen ved grensa er fortsatt spent.

En konstant mobilisering kan ha uønskede bivirkninger, og Oslosenteret for menneskerettigheter publiserte for få uker siden en rapport om menneskerettighetssituasjon i Eritrea som er deprimerende lesning. Her finnes ingen frie medier – landet har bare en eneste avis – og politisk opposisjon blir hardt undertrykt.