Bookchin og byen

Murray Bookchin 1921 - 2006

Murray Bookchin 1921 – 2006

Dette er forordet til den norske utgaven av Murray Bookchins bok Byens Begrensninger, som nå er Tilgjengelig på scribd.

Murray Bookchin var en viktig og original politisk filosof i store deler av forrige århundre. Med bakgrunn i marxistisk organisasjonsarbeid på 1930-tallet, utviklet han i 1960 og 70-åra en anarkistisk kritikk av marxismens teori og praksis. Hans skarpe polemikk mot det han så som en avlegs dyrking av en idealisert arbeiderklasse tråkket også mange anarkister på tærne.

Bookchins politiske filosofi var i denne perioden sterkt farget av den dynamiske alternativbevegelsen i USA som han observerte på nært hold. Hippiene i USA og deres åndsfrender i Europa utviklet en praksis som sto utopistisk og anarkistisk tradisjon nær, men manglet ofte en ideologisk ballast som Bookchin gjerne ville bidra til, som utenforstående sympatisør.

Men et hovedelement i hippienes alternativpraksis var å vende tilbake til naturen, å frigjøre seg fra teknologien. Der var aldri Bookchin. Han kunne nok sympatisere med de økologiske kollektivene, men mistet aldri interessen for teknologiens frigjørende muligheter og bylivets forlokkende løfter om frihet.

Da ”The Limits of the City” kom ut i 1975 var kollektivbølgen på sitt sterkeste. Jeg bodde sjøl i et jordbrukskollektiv og mente som mange andre at bylivet var grunnleggende livsfiendtlig. Bookchin gjorde det klart hvilket potensiale byen hadde, så vel som hvor nytteløst det ville være å økologisere bare landsbygda når 50% av verdens befolkning bor i byene. Dette perspektivet er naturligvis like relevant i dag. Urbaniseringa har bare skutt fart på de 40 åra siden boka første gang kom ut. Mer

Grønn storbypolitikk

Grønne politikere fra tyske storbyer.

Grønne politikere fra tyske storbyer.

Sist helg hadde jeg gleden av å delta på et møte i Berlin mellom folkevalgte fra europeiske storbyer.

Trondheim er, med sine mindre enn 200 000 innbyggere avgjort en spurv i denne sammenhengen, men problemstillingene er likevel i stor grad de samme som i metropolene Sarajevo, Budapest, Paris og Wien. Byvekst, høye boligpriser, nedbygging av grøntarealer og miljøfiendtlig trafikk er blant de gjennomgående temaene som sto på dagsorden. Byene har store utfordringer, men de er derfor også laboratorier der nye modeller for sosial og fysisk organisering kan prøves ut.

I de fleste byene som var representert sitter De Grønne ved makta som del av et rød-grønt samarbeide, mens Berlin styres av Die Linke og SDP. Et gjennomgående problem er avhengigheten av sosialdemokratene, som bremser reformer overalt, men mange steder er jo idag De Grønne jevnstore med sossene, og kan i større grad kreve gjennomslag for sine prosjekter enn i Trondheim. Mer

Fjernvarmens paradokser

Heimdal Varmesentral er byens største punktutslipp av CO2.

Heimdal Varmesentral er byens største punktutslipp av CO2.

Trondheim har varmet opp bygninger med vann fra forbrenningsanlegget på Heimdal siden 1982. Mye har skjedd på de tretti åra som har gått siden da, og fordelene ved avfallsforbrenning og fjernvarmesystemer er ikke lenger så åpenbare som de dengang lot til å være.
I 1982 ble forbrenning lansert som en elegant måte å bli kvitt verdiløst avfall på, men idag er avfall en handelsvare som er etterspurt av bedrifter over hele verden. Både gjenvinning og avfalls-megling er næringer i vekst. Avfallsforbrenning er dessuten ekstremt kostbart og miljøregnskapene ikke overbevisende. Norske anlegg kommer spesielt dårlig ut; de er langt mindre effektive enn tilsvarende anlegg f. eks. i Sverige.

Utbygging av fjernvarme har vært vært bra for miljøet i den grad fjernvarmen har erstattet oppvarming med olje eller elektrisitet. Der anleggene er utbygd er det derfor tilknytningplikt til fjernvarme for nye bygg. Men i dag må fjernvarmen stilles opp mot mere avanserte oppvarmingsmetoder, og forbrenning må stilles opp mot andre former for gjenvinning av verdiene i søpla. Mer

Signalbyggernes Trondheim

Borkeplassen-  vellykket tilpassing?

Borkeplassen- vellykket tilpassing?

Kjernen i Trondheims identitet er den historiske bykjernen innenfor elveslyngen, med sine brygger og trehus, med sine flotte jugendbygg og med Nidarosdomen og Vår Frue Kirke som markører.

Det er riktig at denne bykjernen er utsatt for voldsomme og ufølsomme inngrep i form av moteriktige nybygg. Verst av nyere bygg er kanskje det store trebygget i Nordre Gate, Borkeplassen, men her finnes nok av andre eksempler. Mer

Byutvikling og Trondheim

(Innlegg på Sosiologistudentenes debatt om byutvikling 28.november 2012)
Flertallet av menneskeheten bor nå i byer. Det er selvsagt mange årsaker til dette, men vi må forutsette at folk mener det er bedre å bo i by enn på landsbygda.

Bryggene er en viktig del av bybildet i Trondheim,

Urbaniseringa kan antas å tilfredsstille viktige behov, men den byr også på en mengde problemer. Blant de overordna er ressursbruk (muligheten til økt forbruk er blant de faktorene som tiltrekker folk) , forurensning og økte klimautslipp. Byene ligger ofte på gode jordbruksområder, og byvekst fører derfor til nedbygging av produktive områder med stort biologisk mangfold.
For Trondheim sitt vedkommende har vi en historisk bykjerne innenfor elveslyngen, med mange verneverdige bygninger og betydelige innslag av grønt. Men byen er i dag langt mer enn dette. Dagens byvekst foregår slike steder som Ranheim, Tempe og Tiller. Rett nok har vi en fortettingspolitikk, men vi har også en betydelig befolkningsvekst på rundt 3000 personer i året. Disse skal ha boliger og arbeidsplasser. Fortettingspolitikken kan derfor bare begrense den geografiske byveksten. Mer

Elendighetens arkitektur

Forsida til «En sort bok om arkitektur» har et bilde av Operaen i forfall; et bilde som aktualiseres av det store vedlikeholdsbehovet dette bygget allerede har avdekket.

En sosiolog og en kunstmaler har i fellesskap skrevet «En sort  bok om arkitektur» med den provoserende undertittelen  «Hvorfor moderne arkitektur har blitt så stygg». Christopher Rådlund og Alexander Ibsen tar for seg i tekst og bilder den estetiske utarming og brutalisering av bymiljøene som følger av de arkitektoniske motene som har vært framherskende etter annen verdenskrig. En debatt som er blitt aktualisert av debatten om plassering og utforming av nytt Munch-museum i Oslo.

Et av hovedpoengene til Rådlund og Ibsen  er, som det går fram av tittelen, at modernistiske  bygninger av de fleste ikke oppfattes som vakre.  Blant arkitekter avvises dette gjerne med det underlige aksiomet at «pent og stygt er uinteressant».  Eller i ytterste konsekvens at utsmykning er kriminelt, (!)

Derfor vakte det også bestyrtelse da Arbeiderpartiets gruppeleder i Oslo, Libe Rieber-Mohn, uttalte at hun ikke synes Lambda er særlig pent. Journalister, arkitekter og byplanleggere himlet med øynene og anklaget henne for å være «smaksdommer». Lekfolk (herunder politikere) skal nemlig ikke vurdere estetikken i modernistiske bygninger, det er det bare autoriserte fagfolk som kan. Og et hovedprinsipp i moderne arkitektonisk formgiving er kontrast; bygningen skal først og fremst være annerledes; den skal skille seg  ut fra omgivelsene. Mer

Framtidens byer og bygg

Ingen trøndere fikk plass i miljøvernministerens råd for byutvikling.

Framtidens Byer er nok det viktigste programmet for  klima- og miljøinnsats i de norske byområdene. På de halvårlige toppmøtene skal ledende politikere og byråkrater fra 13 norske byområder møte hverandre og høre representanter for fire departementer fortelle om sine planer.

Toppmøtet 20 november 2012 var intet unntak. Samferdselsminister Marit Arnstad fortalte at regjeringa vil satse på å styrke kollektivtransporten, mens miljøvernminister Bård Vegard Solhjell lanserte 10 bud for miljøvennlig byutvikling. De ti budene liknet mistenkelig på det som har vært Trondheim kommunes offisielle politikk de siste åra, men ingen hverken fra Trondheim Kommune eller fra fagmiljøene på NTNU er funnet verdig til en plass i Solhjells nyopprettede råd for miljøvennlig bypolitikk. Mer

Previous Older Entries