Asyl, agurker og raser

Rasisme er et skjellsord, og ingen ønsker å gjøre seg fortjent til en slik betegnelse. Derfor blir idag argumentasjonen mot (enkelte) grupper innvandrere formulert uten eksplisitte argumenter knyttet til innvandrernes genetiske utrustning. I stedet for å klage over at f.eks. somaliere eller arabere ser annerledes ut rent fysisk, retter innvandringsmotstanderne sine argumenter mot slike ting som religion og klesdrakt eller kultur generelt.

en skisse av menneskehetens familietre

Nå hadde det vært mulig å få en debatt om forskjellene mellom ulike menneskegrupper, slik et av programmene i Hjernevask-serien også forsøkte. Det er jo en åpenbar parallell mellom troen på at menn og kvinner er like fra fødselen av og troen på at alle jordklodens menneskegrupper i utgangspunktet er helt like. Det er trist at noen av ideologiske grunner prøver å benekte disse forskjellene. Det burde ikke være et problem å akseptere den mangfoldige virkeligheten rundt oss; problematisk blir det først når ulikheter mellom folkegrupper brukes til etablere diskriminering av ulike slag.

De som forsker på menneskets biologi har slått fast at mennesket stammer fra Afrika, og at det genetiske mangfoldet der er langt større enn på andre kontinenter. Dermed bortfaller den vanligste rase-inndelinga; den mellom «svarte» og hvite». Et øyeblikks refleksjon vil jo også vise at variasjonen i menneskelig pigmentering er langt mere mangfoldig enn dette. Vi hvite er vel egentlig stort sett lyserøde, men det er gjerne forskjell på en greker og en svenske, liksom det er forskjell på somaliere og eritreere, eller på folk fra Calcutta og folk fra Jaffna. Dette bidrar til å gjøre verden til et fascinerende sted å leve.

Men altså: retorikken til innvandringsmotstanderne. Vi finner f.eks at Frps innvandringspolitiske talsmann, Per Willy Amundsen, er dypt engasjert i kvinners rettigheter, ikke minst kjemper han for kvinners rett til ikke å påtvinges burka eller niqab.

Klespoliti a la Teheran vil vi ikke ha i Norge, men det skurrer unektelig litt når hr. Amundsens frihetstrang gis form av et forbud. Han vil forby de plaggene han ikke liker, og stiller vel da egentlig i samme moralske klasse som hijab-vokterne i Iran.

Krekar kaster masken

Ingen snill bamsefar lenger

For noen år siden inviterte et Venstrelag i Oslo den irakiske flyktningen Najmuddin Faraj Ahmad, bedre kjent som Mulla Krekar, til å innlede på et partimøte om asylsøkernes problemer i møte med norske fordommer. De norske liberalerne mente åpenbart å vise frisinn ved å gi Krekar anledning til å forsvare seg, men de må også ha hatt en forestilling om at han var en slags frihetskjemper for kurdiske rettigheter. Krekar sjøl forsøkte, antakelig godt hjulpet av sin advokat Brynjar Meling, å framstå som en godmodig familiefar som spiste pizza med pressen.

For dem som fortsatt måtte tro på dette bildet, bør opptakene fra pressekonferansen forleden dag være en vekker. Her ser vi en snerrende Krekar strø om seg med trusler mot navngitte personer.

Nå er det ikke noe nytt at Krekar kommer med trusler, men de er denne gangen gitt en mere direkte form en tidligere, og det er nytt at Erna Solberg spesielt trekkes fram. Også tidligere har Krekar hevdet at dersom han utvises vil det gjøre Norge til et terrormål, men det er nytt at han nå så klart hevder at ikke bare Ansar al-Islam men også al-Qaeda vil ønske å hevne ham. Det faktum at han nærmest pålegger sine egne barn å gjennomføre mord på norske politikere får vi skrive på kontoen til kurdiske blodhevntradisjoner, og ikke bruke mot familiemedlemmene hans.

Krekar igjen.

Krekar ville nekte kurdere å danse og synge

Det er nå mulig å oppsummere – iallfall foreløpig – reaksjonene på attentatet mot Krekar. De avspeiler en del holdninger i det norske samfunnet såvel til innvandring og islam som til situasjonen i Irak.

Fra den mere eller mindre rasistiske høyresida bruker man anledningen til å presentere grov hets mot Krekar personlig og mot innvandrere generelt, gjerne ispedd litt hyllest til Siv Jensen. Kanskje litt mere uventet har partiene FRP og Rødt vist seg skjønt enige om å benytte anledningen til å kreve mere politi. De to ytterfløyene mener begge at attentatet viser at politiet ikke utfører jobben sin bra nok. Begge parter mener også at trusler på Facebook og andre nettsamfunn må straffeforfølges.

Når det gjelder å utpeke mulige ansvarlige for attentatet er det derimot stor forskjell på ytterpunktene. Mens høyresida gasser seg i å klage (i de mest groteske ordelag; jf.r kommentarene til mine foregående Krekar-blogger) over at mordforsøket var mislykket, nekter de samtidig for at noen av deres egne kan stå bak.

Krekar i våre hjerter

Gårsdagens attentatforsøk i Oslo mot Mulla Krekar har utløst en flom av kommentarer, de fleste av ytterst kunnskapsløs karakter. Som vanlig går FRP til angrep på Krekar, selv om han i dette tilfellet faktisk er et voldsoffer, mens Brynjar Meling benytter anledningen til nok en gang å angripe kurdiske selvstyremyndigheter. En rekke anonyme kommentatorer boltrer seg – f.eks. her på vindheimbloggen – i voldsfantasier og hat- retorikk rettet mot en mann som skribentene i de fleste tilfeller later til å vite ytterst lite om.

Når Siv Jensen og andre profesjonelle rasehetsere benytter anledningen til å fiske i rørt vann,
viser det i grunnen bare at det er den vedvarende hetsen fra Fremskrittspartiet og liknende hold som er den største trusselen mot Krekar idag, og ikke politiske fiender fra Nordirak slik Brynjar Meling stadig påstår.

Det er muligens normalt at heller ikke journalistene later til å ha peiling på hva de skriver om: flere aviser skriver f.eks. i dag at Krekar var leder for ansar al-islam fra 1991 til 2001. Et raskt oppslag i Wikipedia eller Store Norske Leksikon ville vist dem at ansar al-islam faktisk ikke ble opprettet før i 2001. Men faktasjekk har kanskje ikke fremadstrebende unge journalister tid til i vår dager.

Politisk fremmedfrykt

Russiske Nadejda Sokolova ble utvist fra hele Schengen-området på en formalitet, men hadde styrke til å forsvare seg..

Store deler av det norske samfunnet og av det politiske etablissementet fortsetter (hardt presset av FRP og andre fremmedhatere) å se på innvandring som et problem. Og ikke bare som et problem, men som et problem det er politisk mulig å løse gjennom restriktive tiltak.

Schizofrent nok har det samme politiske etablissementet nærmest enstemmig tilsluttet Norge såvel EØS som Schengen-avtalen, og dermed gitt folk fra det meste av Europa fri tilgang til riket. Vi ser derfor at mange av de problemene som er blitt tilskrevet folk fra andre verdensdeler, så som svart arbeid, tyveriraid, tigging og prostitusjon, nå knyttes nærmere til østeuropeere enn til muslimer.

Dette forhindrer ikke at offisiell norsk politikk fortsatt går ut på å gjøre det mest mulig vanskelig for folk fra andre verdensdeler å komme hit til landet.

Presset mot norsk kultur

Norsk identitet i forvandling

Det er ikke så greitt å være norsk. Særlig ikke hvis en mener at kulturell identitet er noe som kan fryses fast i ett historisk øyeblikk. Når var vi som norskest – i 1814, i 1905 eller i 1945? Eller kanskje under avstemningene om norsk EU-medlemskap i 1972 og 1994?

Hvert eneste år svulmer iallfall de norske bryst i felles lidenskap den 17. mai. Men hvilke kulturelle elementer er det egentlig vi er felles om på slike dager? Og hvis norsk kultur er under press, slik mange mener, hvem er det da som presser?

FRP og muslimtruselen

Det er dessverre ikke mulig å overse Fremskrittspartiets hensynsløse kampanje mot norske muslimer. Den er en alvorlig trussel mot det norske samfunnet, men må møtes med rolig og saklig argumentasjon.

For den som har et minimum av innsikt i disse problemene er det åpenbart at Siv Jensen og de andre FRP-erne bevisst pisker opp hat og uro i den norske befolkning. Dette gjør de med en usaklig og kunnskapsløs argumentasjon hvis eneste hensikt er å skremme folk til å stemme på hetserne.

Teknikken de bruker er å trekke fram eksempler på ekstrem islamisme og overføre dem til alle muslimer og alle varianter av islam. På denne måten blir et hodetørkle, en hijab, til et angrep på 17 mai og Ja vi elsker. Denne argumentasjonen skjelner bevisst ikke mellom ulike varianter av islam og heller ikke mellom terrorisme og fromhet.

Støtt muffernes rett til å bli i Norge !

9.Mars: Tidligere UDI-direktør Trygve Norbye tar bladet fra munnen

18.mars: regjeringa snur og gir mufferne en ny sjanse

Sjelden kommer norsk dobbeltmoral klarer til syne enn i behandlinga av mufferne, en gruppe kurdiske asylsøkere fra Nordirak som i ti år har vært kasteballer i systemet. Den ene dagen blir de gitt arbeidstillatelse, den neste blir den trukket tilbake; den ene dagen blir de lovet opphold i Norge, den neste trues de med utkastelse.

Mufferne har fått en uverdig behandling av statsråder fra Høyre, Venstre, Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Miljøpartiet de Grønne er blant de mange som nå ber regjeringa om å skjære igjennom og innvilge de siste 197 mufferne opphold på humanitært grunnlag. Mange andre har også engasjert seg til støtte for mufferne, og det er ennå håp om en fornuftig avslutning på denne uverdige saka.

Skammelig og uklok flyktningpolitikk

Regjeringa sin innstramming av asylpolitkken er ikke mindre enn skammelig. Den kan ikke tolkes som annet enn et knefall for innvandringsmotstandere og muslimhatere. Gjennomføringa av denne politikken vil innebære en ytterligere ydmyking av asylsøkere og vil være spesielt uverdig overfor de mindreårige asylsøkerene som nå skal miste sin beskyttelse idet de fyller atten år.

Spesielt ille blir det at regjeringa svikter sitt ansvar for flyktningene samtidig som innvandringsmotstanden når nye høyder og får de mest skremmende utslag. Jeg sikter ikke bare til de fordommene som kommer til verbalt uttrykk hos naboer til foreslåtte asylmottak, men også til direkte væpnede angrep på innvandrere som det vi så i Asker for noen uker siden da en ung gutt ble drept i sin egen seng, og sannsynligvis også mordet på en drosjesjåfør med somalisk bakgrunn i mitt eget nabolag for få dager siden.

Lettvint om Krekar

Aftenpostens ukemagasin trykker 13. juni 2008 en reportasje om Mulla Krekar; et fullstendig ukritisk intervju der journalist Inger Anne Olsen avslører sin totale mangel på kunnskap såvel om Krekars ideologiske grunnlag og forhistorie som om situasjonen i Kurdistan. Journalistisk research er åpenbart ingen forutsetning for å jobbe i A-magasinet. I introduksjonen fra redaktør Kjersti Løken Stavrum mangler også enhver referanse til hva Krekar står for ; det blir framhevet at USA har anklaget ham, men det står ikke ett eneste ord om hva anklagene går ut på.

Bildet viser et møtelokale i byen Arbil etter at en krekarsympatisør har sprengt seg og 50 andre i lufta.