Kampen om massene

Hestsjøen : Det området der Ola B. Moe vil ha massedeponi ligger bak fjellknatten til venstre.

Hestsjøen: Det området der Ola B. Moe vil ha massedeponi ligger bak fjellknatten.

De mange store utbyggingsprosjektene i Trondheimsområdet skaper store mengder med avfall i form av såkalte reine masser; dvs. jord, stein og grus. Disse massene må plasseres et eller annet sted, og det er kommunens oppgave å anvise egnede steder. For grunneiere er det mange fordeler ved å tilby slike arealer, man får jo betalt for å planere og oppgradere utmarka, men grunneiernes ønsker må veies opp mot mange andre hensyn; ikke minst gjelder dette miljø og naturmangfold. Mer

Matavfall som drivstoff.

image_xlargeAldri har maten vært billigere enn nå, og aldri har vi kastet så mye. Hver fjerde pose går rett i søpla, skriver Byavisa. 13 400 tonn mat ble kastet av Trondheims befolkning bare det siste året.

Nå er det lett å moralisere over dette misbruket av ressurser, men «Spis opp maten din» er et irriterende råd. Jeg kjenner folk som lever av mat som er kastet fra de store matkjedenes butikker. Slik «dumpsterdiving» er selvsagt ingen løsning for flertallet av oss, men likevel en tydelig påminnelse om hvilken historisk enestående overflods-situasjon vi lever i.

Selv om noen av oss blir flinkere til å unngå å kaste mat, vil nok store mengder matrester og annet organisk avfall gå til forbrenningsanlegget på Heimdal også i framtida. Dette til tross for at Trondheim Bystyre gjentatte ganger har vedtatt at vi ønsker separat innsamling av våtorganisk avfall, altså matrester, fra husholdningene. Hensikten er å bruke dette avfallet til å produsere biogass, et av de mest miljøvennlige drivstoffene som finnes. Mer

Sammen for elva

konkyliene lyder for Ma Ganga

Konkyliene lyder for Ma Ganga

If the Ganga lives, India Lives;
if the Ganga dies India dies.
(Vandana Shiva)

Hun kalles Ma Ganga, Mor Ganges, og hun er grunnlaget for en av verdens største sivilisasjoner. Rundt Ma Ganga bor en halv milliard mennesker. Hennes vann anses som rensende, det har en spirituell kraft. Samtidig er det slik at Ganges, bokstavelig talt, er full av dritt. Indiske religiøse ledere har derfor startet en aksjon for å rense Ma Ganga, og alle verdens øvrige elver.

I førindustriell tid brukte herskere i mange deler av India store summer på å hente vann fra Ganges, Ganga Jal, til sine husholdninger. Fortsatt er det stor omsetning av dunker og krukker langs bredden av elva. For hinduer i alle deler av verden er noen dråper Ganga Jal det lille ekstra som setter spissen på en religiøs seremoni.

Men denne mektige floden er ikke bare grunnlaget for en halv milliard menneskers liv, den er også mottaker for en halv milliard menneskers avfall. Advarslene mot forurensing av floden, og spådommer om dens snarlige økologiske sammenbrudd har vært og er mange. Den indiske regjeringa har satt inn endel tiltak, og utslippene fra industrien er derfor betydelig redusert, men det grunnleggende problemet er menneskelig avfall; kloakk. Og så lenge den indiske regjering ikke gjør alvorlige forsøk på å levere skikkelige kloakksystemer til mesteparten av bybefolkningen, langt mindre til de mange underutviklede landsbyene på og ved Ganges-sletta, er sjansen liten for å redusere mengden kloakk i den hellige elva.

Det er derfor viktig og gledelig å registrere at innsatsen fra regjeringa suppleres, forsterkes og utfordres av en rekke ulike initiativer. En gruppe ingeniørstudenter har, for eksempel, gjennomført dugnad på den sentrale badeplassen for å fjerne først og fremst plastikkavfall. Plastikkposer er i prinsippet forbudt på årets Kumbh Mela, og de fleste selgerne tilbyr fargede poser av jute, men mange ashramer serverer mat i plastikkbrett og engangs-kopper av plast til tross for oppfordringer om å bruke nedbrytbare engangs-artigapkler.

Den viktigste aktøren på aktivistfronten er kanskje Ganga Action Parivar, en organisasjon som samler religiøse ledere, akademikere og aktivister av ulike slag til felles innsats for Ma Ganga. Programmet arbeider på bred front med tiltak fra gjenvinning til solenergi.

Et sentralt element er opparbeiding av toaletter i byer og landsbyer langs Ganges og bielvene. Enkelte steder er det plassert ut avanserte bio-toaletter som omdanner kloakk til gjødsel og biogass. Dette har en lang rekke positive effekter: Utslippene til elva reduseres selvfølgelig, samtidig som hygiene og helse i befolkningen forbedres; mindre opplagt er kanskje at biogass til matlaging tilbyr en voldsom forbedring i forhold til den tradisjonelle bruken av kumøkk som brensel. Det utsetter nemlig matlagerne for sur, sviende og helsefarlig røyk.

Slike toalettter produseres biogass og gjødsel.

Slike toalettter produseres biogass og gjødsel.

Det er interessant at  liknende biogass-anlegg ble bygd i India allerede for 80 år siden da Gandhis nære medarbeider J. C. Kumarappa lanserte en kampanje for bedre hygiene i landsbyene, inkludert produksjon av biogass fra menneskegjødsel og kumøkk, Og Kumarappa påpekte nettopp de to hovedfaktorene som også dagens aktivister trekker fram: redusert forurensing og bedre miljø og helse.

Hvor mye GAP virkelig har fått gjennomført veit jeg ikke. Mobile bio-klosetter er utplassert ved Sangam, den sentrale badeplassen, kildesortering så jeg bare på initiativtakernes egnes ashramer. Intiativet er i alle fall bra, og enhver forbedring bør appluderes.

Kumbh Mela

sangamKumbh Mela, krukkefesten, er den største og viktigste av de mange festivalene hinduer og andre indere feirer med jevne mellomrom. Den påstås også å være verdens største religiøse sammenkomst; i løpet av de tre månedene melaen varer, ventes det at titalls millioner mennesker vil komme innom.

På vei til Sangam

På vei til Sangam

Krukkefesten feires hver tredje år på fire ulike steder, slik at den finner sted i samme by hvert tolvte år. Nå, i 2013, er det dessuten et ekstra jubileum; et sammentreff som bare finner sted hvert 144 år, det vi feirer  nå er derfor en Maha Kumbh Mela, og det er av den grunn ventet ekstra mange pilegrimer hit til Allahabad.

Det er flere ulike myter knyttet til Kumbh Mela; en vanlig versjon innebærer at gudene, da verden blei skapt, krangla om ei krukke med psykedelisk nektar. I vanvare ble det sølt fire dråper som havnet der byene Ujjain, Haridwar, Allahabad og Nasik ligger. Mer

Den norske hvalsjåvinismen

Nok en gang har Norge sammen med Japan og Island funnet det for godt å legge seg ut med verdensopinionen i spørsmålet om hvalfangst. På kongressen  i den internasjonale hvalfangstkommisjonen  i Jersey denne uka valgte de tre hvalfangstnasjonene å forlate møtet da de forsto at de ikke fikk viljen sin. Ironisk nok kommer dette etter at norske myndigheter nok en gang har forkynt at motstanden mot norsk hvalfangst er iferd med å forsvinne. Situasjonen er altså en annen enn det norsk opinion får inntrykk av, og det har sine grunner.

Tilhengerne av norsk hvalfangst hevder gjerne at motstanderne av hvalfangst drives av følelser, mens norsk hvalfangst er et tvers igjennom fornufts-drevet tiltak i den hensikt å sikre bærekraftig forvaltning av livet i havet. Denne typen argumentasjon kommer godt til uttrykk i Aftenpostens leder 6. juli iår.  Nå har Siri Martinsen fra Noah svart godt på denne lederartikkelen.  Jeg skal ikke gjenta hennes argumenter, men benytter anledningen til å trekke fram en video som illustrerer dyrevern-argumentene mot hvalfangst på en fortrinnlig måte.

Jeg har vondt for å forstå at reaksjoner på dyrs lidelser skal tillegges mindre vekt enn økonomiske interesser, men det poenget Aftenposten og Utenriksdepartementet later til å overse er at de norske holdningene også i stor grad er følelsebasert. Hvalfangsten har nemlig marginal økonomisk betydning. Etterspørselen etter kjøttet er minkende og spekket, som tidligere var den mest lønnsomme delen av kadaveret, er nå så fullt av miljøgifter at det måtte destrueres som spesialavfall dersom det ble tatt på land. Klima- og forurensingsdirektoratet anbefaler av økonomiske grunner at dette spesialavfallet dumpes til sjøs(!).

Det kan være verdt å merke seg at den norske utmarsjen fra forhandlingene på Jersey ble utløst av et forslag om å stanse all hvalfangst i det sørlige Atlanterhavet, ved å innføre en  vernesone. Dette er områder der ingen av de tre hvalfangstnasjonene driver idag. Det var derfor rein  trass som utløste protestmarsjen, og ikke et rasjonelt begrunnet forsvar for norske, japanske eller islandske næringsinteresser.  Det samme må sies om den  norske regjeringsdelegasjonens raseri over at også norske dyrevernorganisasjoner fikk presentere sitt syn.

Det er ikke rasjonalitet som driver norsk propaganda for hvalfangst, det er svulmende patriotisme og kvalmende sjåvinisme. Mer

Biogass i Trondheim

Nå har de nye gassbussene fra Solaris-fabrikken i Polen snart rukket å bli et år gamle, men de kjører fortsatt på fossilgass fra Nordsjøen i stedet for på biogass. Denne uka hadde rådmannen sammenkalt til et seminar (en workshop, må vite) for å drøfte ulike alternativer for å løse problemet.

Utgangspunktet var bystyrets ønske om separat innsamling av våtorganisk avfall, for å bruke dette som grunnlag for et lokalt biogassanlegg. Rådmannen har i flere år strittet imot, blant annet fordi det vil bli svært kostbart og by på store pedagogiske problemer. Rådmannen mener det er mere effektivt å forbrenne avfallet på Heimdal, og har videre pekt at de tilgjengelige mengdene våtorganisk husholdningsavfall i Trondheim, dersom vi klarer å samle det inn, ikke kommer i nærheten av de kvanta som er nødvendige for å etablere et økonomisk forsvarlig anlegg, enn si den mengden som trenges for produsere nok biogass til hele den planlagte flåten av gassbusser.

Til støttte for sitt syn hadde Rådmannen bestilt en analyse fra MISA. Christine Hung og Christian Solli hadde gjennomgått klimakonsekvensene ved fem ulike scenarier, og konkluderte med at bruk  av det våtorganiske avfallet til produksjon av biogass ikke vil gi noen bedre klimaffekt enn å bruke det samme avfallet som brensel i fjernvarmeanlegget. Forutsetningen er da at avfallet erstattes med et annet brensel med samme effekt som den dieselen biogassen er tenkt å erstatte i transportsystemet. Dette er ikke nødvendigvis en riktig forutsetning, det kan tenkes anvendt andre typer biobrensel i fjernvarmeanlegget, f.eks. skogsavfall. Videre er det forutsatt en brennverdi for avfallet som f.eks. Østfoldforskning trekker i tvil. Konklusjonene i analysen er likevel så solide at det neppe blir noen separat innsamling av våtorganisk avfall fra husholdningene i Trondheim med det første. Mer

Prisen for maten

Lørdag 16 oktober var Verdens Matvaredag, en begivenhet som har gitt økt oppmerksomhet til matvarepolitikk og matvaresikkerhet.

I Norge går en fjerdedel av maten i søpla, i USA er det 40%.

Landbruksminister Lars Peder Brekk brukte dagen til et utspill om at norsk mat er for billig. Dette ble av mange oppfattet som et forsvar for bøndene næringsinteresser. Det var det selvfølgelig, men det kan likevel være grunn til å tenke over ikke bare at lønnsomheten og sysselsettinga i norsk landbruk er minkende, men også det poenget Brekk spesielt trakk fram; nemlig de store mengdene mat som kastes av norske butikker og husholdninger. Det viser seg at hver nordmann kasserer 60kg mat i året.

19. oktober fulgte et nytt utspill om matprisene i Norge; Helsedirektør Bjørn-Inge Larsen tok nemlig til orde for å bruke prisregulering til å styrke folkehelsa. Han mener avgiftene i sterkere grad må tilpasse slik at det blir dyrt å spise usunt, og billigere å velge sunne matvarer.

Dette er utvilsomt et både viktig og uoversiktlig saksområde. Her berøres helse, næringsinteresser, internasjonal og økonomisk politikk på ytterst kompliserte måter. Uten tvil ville de fleste norske forbrukere ha råd til å betale mer for maten, men generelt høyere priser ville da først og fremst ramme de som allerede har dårlig råd. Slik sett er et differensiert avgiftssystem nok mere sosialt, men det vil ikke løse det generelle problemet med overforbruk av mat

Nå har selvfølgelig norsk overforbruk mange flere dimensjoner enn mat i søpla, og det er lite som tyder på at forbruks-jaget skal avta med det første, men den maten vi spiser i Norge blir i økende grad produsert i helt andre land, og i den statistiske selvforsyningsgraden (som i mange år har ligget rundt 50%) skjuler det seg en betydelig import av kraftfor.

På verdens matvaredag ble det da også rettet fokus mot endringene i den internasjonale matvarehandelen. Utviklingsfondets ungdomsorganisasjon Spire overleverte et skriv til utviklingsminister (eller var det miljøminister) Erik Solheim, med krav om strengere kontroll med hvor norsk matvareimport kommer fra. Bakgrunnen var bekymring for de økende oppkjøpene av store jordbrukseiendommer fra andre lands side. Spire brukte betegnelsen jordran om dette fenomenet, som innebærer at avlingene på den aktuelle jorda eksporteres til et annet land, vanligvis det landet der jorde nye jordeierne er bosatt. Det finnes også rikelig med eksempler på at jord ervervet på denne måten brukes til framstilling av biodiesel og annet drivstoff. Mer

Previous Older Entries