Barnevern uten grenser

Et tomt soverom, der to indiske småbarn skulle bodd. Foto: ZEYNEP GØCMEN/Ny Tid

Mange barn har det vanskelig i sine hjem, og noen blir utsatt for omsorgssvikt eller tilmed grove overgrep i sin egen familie. Det offentlige barnevernet har derfor en viktig oppgave. Nettopp fordi denne oppgaven er så viktig og så følsom er det nødvendig å følge barnevernet med et kritisk blikk. Dette er jo et byråkrati som årlig fjerner tusenvis av barn fra deres familie. Bare i 2010 ble 12.492 barn flyttet bort fra sine biologiske foreldre av barnevernet i Norge, og tallet er økende

Det er å håpe at de fleste av de barn som det offentlige overtar omsorgen for opplever en bedre livskvalitet enn før omsorgsovertakelsen, men unntakene er dessverre altfor mange. Både innen institusjoner og i fosterhjem blir barn utsatt for misbruk, mishandling og annen nedverdigende behandling.

Samtidig er det slik at kritikk av barnevernet avfeies og neglisjeres. Det gjennomføres hyppige vurderinger av barnevernet, men disse går gjerne på struktur og organisering, ikke på de ansattes inngrodde holdninger. Et antall saker i den siste tida demonstrerer dessverre at det nettopp på dette  området er betydelige problemer. Mer

Advertisements

Barna til staten

Mor og barn framstilt av Gustav Klimt.

Båndet mellom foreldre og barn er et av de sterkeste biologiske bånd mellom mennesker. Kommunistiske og sosialistiske regimer har – uten hell – forsøkt å avskaffe dette båndet gjennom offentlig barneoppdragelse av ulike slag. Slike eksperimenter er ikke lenger på moten i Øst-Europa eller Israel, men i Norge er det stadig offisiell ideologi at staten veit hva som er best for barna. Norske barn tilbringer stadig større del av livet på institusjoner, og den som ikke sender sine barn til barnehagen blir raskt mistenkt for å være pedofil eller muslim eller på annen måte suspekt.

Harald Eias hjernevask-programmer tok tidligere i år tok blant annet opp de ideologiske motene som har forsøkt å forklare all menneskelig atferd som utslag av sosialisering, og å bortforklare betydningen av menneskets biologiske arv .

En kunne trodd eller håpet at den debatten disse programmene utløste kunne ha myket opp noen av de ideologiske bindingene som preger norsk offentlighet, men så fort går det nok ikke. I norsk offentlighet er det fortsatt et underliggende premiss at offentlig omsorg er bedre enn foreldrenes biologisk betingede innsats.

Det er likevel godt kjent at såkalte omsorgsovertakelser har ført til og fører til en lang rekke sterke menneskelige tragedier. Populære TV-programmer som Tore på sporet viser hvor dypt ønsket om å oppspore sin biologiske familie kan stikke, i mennesker som ikke har hatt kontakt med sin slekt på mange årtier, som ikke har noen som helst erindringer om sine fysiske slektninger.

Dette burde peke på det enkle faktum at omsorg innen en familie i de aller fleste tilfeller er bedre enn omsorg mellom folk uten biologisk slektskap. Det skal altså svært sterke grunner til for å fjerne barn fra sin familie. Det vil vanligvis være mere vellykket å søke omsorgspersoner blant slektninger enn blant fremmede; et faktum man kunne tro ble demonstrert av at så mange barn under barnevernets oppsyn flyttes fra fosterfamilie til fosterfamilie. Mer