Åndeløs virkelighet

Zen-buddhismens grunnlegger Bodhidharma syslet ikke med coaching.

I sommer har vi kunnet lese at samferdselsminister Liv Signe Navarsete har konsultert en zen-coach; en mann som bruker den buddhistiske zen-tradisjonen som et redskap for egen og andres økonomiske vinning. Det materialistiske nettstedet Skepsis-blogg skriver at zen-coaching er noe «som muligens én gang har hatt noe med zen å gjøre…»

Det relevante firmaet frykter åpenbart å bli forbundet med dypere aspektene av den tradisjon de stjeler fra, for de skriver «Meditasjon har for mange en aura av østens mystikk og noe som kun er for de spesielt interesserte. Ingenting er lengre fra sannheten.»

Nå er det allerede lenge siden «østens mystikk» begynte å trenge inn i vesten; allerede for 150 år spredte teosofene sin versjon av sørasias hellige tradisjoner i Europa og Nordamerika, og de siste femti år har meditasjon og yoga fått global utbredelse. Det påfallende er i hvilken grad disse åndelige teknikkene nå presenteres løsrevet fra de tradisjoner de springer ut av. Zen-coachens fornektelse av den religiøse dimensjonen i de teknikkene han lærer ut, repeteres trofast av yoga- og meditasjons-lærere over hele fjøla.

Nå vil jeg ikke slett avvise at zen-coaching, hatha-yoga og Acem-meditasjon kan ha gunstige effekter som isolerte teknikker, men jeg er overbevist om at vår verden har bruk for det helhetsperspektivet de sørasiatiske religionene bygger på, og ikke bare løsrevne brokker. Mer

Reklamer