Cannabisutsalg må være lokale!

Partifelle Ask Lindal skriver i et engasjert innlegg at lokale cannabisutsalg er en dårlig ide. Han skriver også mye om ungdomspartienes innflytelse på moderpartiene, et tema jeg ikke skal ta opp her.

Jeg vil heller ikke drøfte spørsmålet om hvorvidt det er ønskelig å innføre lovlig omsetning  av cannabis, men finner det verdt å nevne at cannabis inntil nylig var en normal handelsvare i store deler av verden. Derfor kunne kolonimakter som England og Frankrike tjene gode penger gjennom avgifter på cannabisomsetningen i blant annet India og Marokko. Da  FN i 1961vedtok  å ta med cannabis blant forbudte rusmidler protesterte mange land, og ikke før sist på 1980-tallet hadde    stater som  India og Pakistan innført de nødvendige lovene, enn si praktisert dem.

Heller ikke vil jeg gå inn på hvordan omsetning av cannabis til medisinsk bruk bør reguleres, eller hvorfor Norge er det eneste landet i Europa der det er forbudt å dyrke industrihamp, en plante som har lange tradisjoner også i Norge, men som  ikke gir rus. 

Det er dessuten relevant å påpeke at «narkotika» er en samlebetegnelse på forbudte rusmidler med høyst ulike egenskaper. De har det til felles at de er oppført på den såkalte narkotikalisten. Om cannabis fjernes fra denne listen, vil det ikke lenger være «narkotika».

Så til hvordan cannabis kan reguleres. Dersom cannabis blir legalisert må det etableres regler for  omsetningen. Dette kan gjennomføres på ulike måter. Uruguay har en streng ordning; der registrerte brukere kan kjøpe sine kvoter på apotek. Delstater i USA har modeller som spenner fra strengt kontrollert omsetning i Oregon til det forbudstilhengerne vil kalle «fri flyt» i delstaten Colorado.  

I Norges tilfelle vil det være naturlig å bygge på erfaringene fra Vinmonopolet. Det ble som kjent opprettet etter at forsøket på å forby all omsetning av brennevin og sterkvin slo feil. Men Norge slapp ikke dermed  alkoholen helt fri. Vi har strenge regler for omsetning av dette rusmidlet. De folkevalgte i kommunene bestemmer når skjenkestedene skal stenge,  hvorvidt Vinmonpolet skal få etablere utsalg og hvor slike utsalg skal ligge.   

Om cannabis blir etablert etter en slik modell, får vi statlige utsalg for kontrollerte varianter av   cannabis. Ethvert slikt utsalgssted må ligge i et lokalsamfunn, en kommune. Det vil derfor være naturlig, etter norsk forvaltningsskikk, at  kommunestyrene avgjør om og hvor utsalgene opprettes. Likeså at  kommunestyrene fastsetter åpningstidene for slike utsalg.  

Da vil det i Norge være mange kommuner der det ikke kommer på tale å opprette cannabisutsalg. Det er ikke lenge siden mange norske kommuner hadde ølmonopol, og noen var helt uten lovlig salg av alkohol. Å la lokalsamfunnet bestemme ved at kommunestyrene tar stilling til opprettelsen av eventuelle cannabisutsalg må være et sentralt element i regulering av dette markedet. Det kan naturligvis også tenkes folkeavstemninger i kommunene, slik det jo har vært om alkoholutsalg.

Så er det naturligvis et faktum at cannabis neppe blir legalisert i Norge med det første. Kan vi likevel tenke oss at kommunestyrer, i praksis de folkevalgte i de store byene, kan foregripe begivenhetene og sette i gang kontrollert omsetning uten statlig legalisering?

Det er slett ikke umulig, og det nærmeste eksemplet er Nederland, der systemet med «coffeeshops» har fungert i snart femti år, mens cannabis fortsatt er forbudt. Dette skjer ikke bare ved at politi og offentlighet ser gjennom fingrene med salget. Nederland har utviklet et nasjonalt  regelverk som har vært justert en rekke ganger. Det slår blant annet fast hvor mye cannabisutsalgene til enhver tid kan ha på lager, hvor gamle kundene må være, og hvor mye som kan selges av gangen. Dette regelverket praktiseres ulikt fra sted til sted, og ikke alle kommuner vil ha slike butikker.

En vesentlig svakhet ved det nederlandske systemet er det såkalte «bakdør-problemet». Det er  straffbart å levere varene som går ut hoveddøra. Produksjon og import straffeforfølges. Det problemet kan bare løses ved en omfattende reform.

Et annet, mye omtalt, problem er cannabis-turismen. Det er svært bra for reiselivsbransjen at mange velbeslåtte turister tiltrekkes av coffeeshops, mindre populært er at kunder kommer kjørende fra Tyskland eller Belgia til nederlandske grensebyer bare for å kjøpe cannabis. Dette problemet vil naturligvis reduseres sterkt når både Tyskland og Luxemburg gjennomfører full legalisering av alle omsetningsledd, slik de har vedtatt å gjøre.

Det er altså både mulig og ønskelig at omsetning av cannabis reguleres lokalt, enten det foreligger nasjonal regulering eller ikke. Mange kommuner vil ganske sikkert ikke ha  cannabisutsalg, og  etablering av cannabisutsalg må begynne i de kommunene der aksepten er størst.  

De siste åra har opinionene endret seg i spørsmålet om cannabis.  Etter rusreformens nederlag i Stortinget  har vi også fått en debatt om grensene for politiets maktutøvelse. Vedtaket hos Venstre om å åpne for lokale cannabisutsalg er kanskje ikke  noen stor stemmesanker, men det er en logisk videreføring  av den pågående debatten, som ikke uten videre kan avfeies. 

«Narkotiske stoffer»

Avgifter på salg av cannabis ventes å tilføre statskassa i California en milliard dollar i året.

Forandringens vinder endrer nå ruspolitikken i mange land. Kriminaliseringen av andre rusmidler enn alkohol er på retur. I USA har  California blitt den åttende delstaten  som legaliserer omsetning av marihuana. Flere delstater ventes å følge etter, det samme vil Canada, mens Uruguay begynte å selge marihuana til registrerte brukere allerede i fjor.

Er global forbudspolitikk bra ?

President Santos i Colombia deler ikke Øystein Schjetnes syn på narkotikapolitikken

 (En versjon av dette innlegget ble refusert av Dagbladet)

Øystein Schjetne fra Stiftelsen Golden Colombia har i flere artikler i Dagbladet  i juli 2017 hevdet at totalforbudet mot «narkotiske stoffer»  må opprettholdes av hensyn til situasjonen i den tredje verden. Der tar han grundig feil.

Det er utmerket at Schjetne forsøker å se de internasjonale perspektivene ved rusmiddel-politikken. Desto mere påfallende er det at han ikke referer til den debatten om dette som foregår nettopp  i Latin-amerika.

Cannabisforbudet vakler

Velgerne i USA skulle 8. november ikke bare utpeke en ny president i verdens mektigste land, Mange av dem skulle også ta stilling til den legale situasjonen for cannabis.

I fire av de fem delstatene der legalisering sto på kartet, stemte et flertall for å tillate bruk av cannabis for alle voksne, i ytterligere fire delstater – av fire mulige – stemte et flertall for å tillate cannabis brukt som medisin. Med dette er det åpenbart at cannabis-forbudets dager går mot slutten, noe som bekreftes av opinionsmålinger der over 50% av amerikanerne i flere år har erklært seg som tilhengere av å legalisere weed.

Endringer i internasjonal narkotika-politikk

Thorvald Stoltenberg og Kofi Annan er medlemmer av den viktige reformgruppa «The Global Commission on Drug Policy

De internasjonale strategiene for bekjempelse av narkotika er basert på et knippe traktater, først og fremst den såkalte «Single Convention» fra 1961. Den pålegger medlemsstatene, de flest land i verden, å forby produksjon, omsetning og bruk av en lang rekke populære rusmidler. Det gjelder tradisjonelle naturprodukter som marihuana og hasjisj, opium og cocablader (men ikke khat); videre gjelder det raffinerte produkter som morfin, heroin og kokain; og dessuten en lang rekke syntetiske produkter som amfetaminer, ecstasy osv.

Narkotikatraktatene inngår i FN-systemet og omfatter to organisasjoner; UNODC og INCB. Den underliggende målsettinga for disse internasjonale organene har vært visjonen om en verden fri for narkotika («a drug-free world»). Utviklinga har imidlertid gått i motsatt retning. De fleste stoffene som omfattes av traktatene er langt mere utbredt på global basis idag enn for femti år siden. Den innsatsen disse organene koordinerer har også vist seg å ha en lang rekke uforutsette og uheldige bivirkninger. Det har derfor vokst fram en internasjonal opinion for å endre traktatene.

Denne opinionen kritiserer særlig dagens politikk på to sentrale områder: situasjonen for brukere som utsettes for straff og annen forfølgelse, og situasjonen i land – spesielt i Latin-Amerika – der militære kampanjer mot bønder som dyrker coca, cannabis og opium er blitt møtt med eskalerende vold fra søkkrike narkotika-karteller.

Legalisering av marihuana

Cannabistilhengere i Denver, Colorado, feirer seieren ved folkeavstemningen høsten 2012..

«Kampen mot cannabis-forbudet har nådd et vendepunkt.» Ethan Nadelman

Norsk presse har de siste dagene hatt flere store reportasjer fra de to amerikanske delstatene Colorado og Washington, der cannabis nå er legalisert som følge av folkeavstemninger. Cannabis fikk begge steder flere stemmer enn Barack Obama, hvilket viser at legalisering har støtte i begge de to store partiene; i tillegg til mindre partier som libertarianerne og De Grønne.

Aftenpostens reportasje bruker utrykket «narkotisk stoff» i ingressen Dette reiser et interessant definisjons-problem. De stoffene som kalles «narkotika» har jo – stikk i strid med hva mange tror – ingen andre felles egenskaper enn at de er forbudt. Det er ingen felles «narkotisk» effekt av amfetamin, heroin og hasj. Den eneste brukbare og realistiske definisjonen på narkotika er illegale rusmidler. Når cannabis blir legalt vil det derfor være logisk feil å bruke denne merkelappen.

At legaliseringa kommer nettopp i USA er viktig, fordi USA har vært den fremste pådriveren i den internasjonale forbudspolitikken. Stormakten har brukt alle tilgjengelige virkemidler for å hindre oppmyking av narkotikapolitikken i andre land. Parlamentet på Jamaica har, for eksempel, lagt vekk flere utredninger som anbefalte lemping på  ganja-forbudet, etter trusler om økonomiske sanksjoner. Og mange land i Asia ble i slutten av forrige århundre tvunget til å stenge sine lovlige cannabis-utsalg etter påtrykk fra FN og USA.

Grønn ruspolitikk

På sitt landsmøte i april vedtok Miljøpartiet De Grønne et nytt arbeidsprogram for de neste fire år. Hovedvekt ligger naturligvis på klima- og miljøpolitikken, men De Grønnes program rommer også en radikal sosial- og kriminalpolitikk.

I innledningen til kapitlet om justispolitikk heter det:
En svært stor del av domstolenes og fengselsvesenets kapasitet går i dag med til narkotikarelaterte lovbrudd. Erfaringer fra andre europeiske land tyder på at mange av disse lovbruddene kunne vært unngått med en bedre helsepolitikk for rusmiddelavhengige. Rusmiddelmisbruk kan og bør håndteres primært som et helseproblem, i tråd med Stoltenberg-utvalgets konklusjoner.

Konsekvensene av dette synet ser vi i handlingspunkt nr. 15, der det heter at MDG vil – føre en human narkotikapolitikk der rusmisbruk behandles som et helseproblem. Vi vil avkriminalisere bruk av illegale rusmidler og besittelse av mindre mengder stoff til eget bruk. Vi ønsker derimot fortsatt at innføring, produksjon og salg av narkotika skal være straffbart.

I disse formuleringene ligger selve grunnlaget for en bedre ruspolitikk. Skadelig bruk av rusmidler er et helseproblem, og har ingenting i rettsvesenet å gjøre. Tvert imot viser det seg at straffetrusselen hindrer rusbrukere i å søke hjelp, også for plager som ikke har sammenheng med rus-bruken. Det er heller ikke påvist at forbud mot bruk og besittelse har vesentlig effekt på forbruksnivået.

Kritikkløst i Adressa

«Never check a good story» skal det visstnok hete i tabloid-journalistenes verden. Redaksjonen i Adresseavisa tar dette munnhellet enda et steg videre. De fyller forsida med en overskrift som deres egen reportasje ikke underbygger. Ansvarlige journalister prøver gjerne å sjekke påstander før de setter dem på trykk, også dersom påstandene stammer fra politiet. Når det gjelder narko-politiet er det åpenbart annerledes, iallfall i Adressa. Flere dager på rad har denne etaten fått kolportere grove beskyldninger mot afrikanske asylsøkere, uten noen som helst form for bevis.

De Grønne seiler opp

Årets vitale landsmøte i Miljøpartiet De Grønne samlet godt over hundre kunnskapsrike og engasjerte delegater, foruten venner fra utenlandske søsterpartier, miljøbevegelsen og andre organisasjoner. Takket være en gjesteopptreden fra Eva Joly fikk vi også dekning i TV og andre media.

Landsmøtet vedtok et nytt partiprogram som viser vei ut av blokkpolitikkens dødvann. Media har fått øynene opp for De Grønne og meningsmålingene ligger på et høyere nivå enn noen gang tidligere. Etter valget i september er det god grunn til å håpe på at Vi Grønne er å finne også i den norske nasjonalforsamlinga.

Cannabis indica

Der millioner av mennesker samles kunne man tenke seg mye fyll, bråk og elendighet. På Kumbh Mela ser vi lite til slikt, og en av årsakene er fraværet av alkoholservering. Det hersker totalt forbud mot alkohol på mela-området, og det er få tegn til at noen velger å bryte dette.

En chillum-selger

Til gjengjeld er det omfattende bruk av cannabis i form av charas (hasjisj) og ganja (marihuana). Ikke minst blant sadhuene, de hellige asketene, sirkulerer de spesielle chillum-pipene konstant, men også blant lekfolket på festivalen er det mange som røyker cannabis.

Cannabis har en lang historie i India, og de mest virksomme artene har da også det botaniske navnet cannabis indica. Planten har vært kjent for sine medisinske og spirituelle virkninger i flere tusen år. Mytisk knyttes cannabis til den store gud Shiva, og det er vanlig å påkalle ham, gjerne under navnet Shankar, før man tar et trekk av chillumen. I populær praksis nytes cannabis av svært mange hinduer i form av bhang; en cannabisholdig te som selges overalt under store høytider som  holi og divali.