En historie om solidaritet.

Til venstre Tesfay Seyoum, i midten Afwerki og Ahmed , til høyre Dawit Isaak

Forleden fikk jeg en melding på twitter om at den eritreiske pinsepastoren  Tesfay Seyoum var død etter ti år i fengsel, og at familien  ikke fikk lov å begrave ham fordi hans menighet var forbudt. Med dette i bakhodet gikk jeg på møte i «Vennskap Trondheim-Keren», en organisasjon som etter mer enn tretti år fortatt opprettholder sin kontakt med en by i Eritrea.

På møtet ble det lansert ei bok med refleksjoner der mange av de aktive fortalte om sin erfaringer fra dette vennskapsarbeidet. Jeg har også et bidrag i boka, etter mitt besøk i landet i 2009. Alle bidragsyterne var bedrøvet over utviklinga i Eritrea, som ikke har ført til demokrati og velstand men til diktatur og fattigdom.

Vennskap Trondheim-Keren var en av mange slike vennskaps-samband som på 1990-tallet ble etablert mellom  byer i Norge og den tredje verden. At foreningen fortsatt eksisterer er en bragd. Som så ofte er det noen ganske få ildsjeler som har holdt aktiviteten i gang. Initiativet kom i 1992 fra idealister knyttet til Heimdal menighet i Trondheim. De var inspirert  av fortellingene om det eritreiske folks heltemodige geriljakrig mot herskerne i den etiopiske hovedstaden Addis Adaba.

Det er de samme folkegruppene som holder til i Etiopia og Eritrea, som begge rommer mange ulike språkgrupper og religioner. Historisk sett har da også de to landene vært knyttet sammen innenfor  det etiopiske imperiet. Men da keiser Menelik II i 1889 overvant italienske invasjonsstyrker i slaget om Adwa, ble de nordøstlige kystområdene liggende under italiensk kontroll og fikk navnet Eritrea. Under annen verdenskrig tok britene over, og i 1953 ble Eritrea en provins i Etiopia.

Misnøye med denne situasjonen utløste en langvarig geriljakrig som etterhvert førte til  opprettelse av et selvstendig Eritrea i 1991. Frihetskjemperne, og ikke minst de kvinnelige geriljasoldatene, fikk, i likhet med andre  tilsvarende  grupper, en helteglorie i Vesten. Og da landet etter den lange harde krigen lå i ruiner, ville initiativtakerne til vennskapsgruppa bidra til å bygge opp et fritt land slik geriljalederen Isaias Afwerki hadde forespeilet. Men geriljaledere blir sjelden gode demokrater, mange steder i verden ser vi at krigsherrer som kommer til makta fortsetter å være krigsherrer. De fører  krigen videre  mot rivaler i sitt eget folk, i den nasjonale frigjørings navn. Få steder har dette gitt bitrere resultater enn i Eritrea. 

Isaias Afwerki har etablert et totalitært regime der all opposisjon er forbudt. Landet rangeres som et  av verdens  minst frie  av Freedom House. Frie medier finnes ikke. Den svensk-eritreiske journalisten Dawit Isaak  har sittet i fangenskap siden  2001, og   ingen har hørt fra  ham siden 2008. I 2001 ble også  hele sentralkomiteen i det  eneste lovlige  partiet  arrestert, etter at de etterlyste de frie valgene Afwerki hadde lovet å gjennomføre. Ingen har hørt fra dem heller på mange år. 

Men Afwerki nøyer seg ikke med å føre krig mot eget folk. I 1999/2000  foregikk en blodig krig mellom Etiopia og Eritrea der mange tusen mennesker mistet livet. Mange pustet derfor lettet ut da det i 2018 ble inngått en fredsavtale mellom de to landene, og den norske nobelkomiteen belønnet den etiopiske statsministeren Abiy Ahmed med fredsprisen. 

Det viste seg imidlertid snart at avtalen mellom Afwerki og Ahmed ikke førte til fred, men til ny krig. I 2020 gikk de to statslederne sammen om å angripe Tigray, en etiopisk region som grenser til Eritrea. Krigen i Tigray  fra 2020 til 2022 kostet minst en halv million mennesker livet. 

For vennskapsgruppa har dette naturligvis skapt store utfordringer, og utløst mange interne diskusjoner om forholdet til regimet. Verdien av å opprettholde vennskapsforbindelsene  har likevel vunnet fram. Det er en verdi i mellom-menneskelig kontakt. Kanskje spesielt med folk som lever under slike brutale regimer som dagens Eritrea.

Eritrea neste?

De siste åra har en rekke vel etablerte diktaturer i Nord-Afrika og Levanten måttet gi fra seg makta som følge av folkelige opprør. Fortsatt er det likevel mange undertrykkende regimer igjen, og sannsynligvis vil flere av dem også bli utfordret i tida som kommer. Ettpartistaten Eritrea kan føye seg inn i rekka før vi aner.

Isaias Afewerki

Isaias Afewerki har sittet ved makta siden staten reiv seg løs fra Etiopia for 20 år siden. Han ledet geriljaorganisasjonen EPLF til seier gjennom  en 30-årig krig mot etiopisk overherredømme, og  Eritrea kunne erklære seg selvstendig i 1993. EPLFs marxistiske ideologi bidro til å gi Eritrea bred internasjonal sympati, ikke minst på den politiske venstresida. Det faktum at EPLF hadde nedkjempet alle konkurrerende politiske grupperinger i Eritrea ble til å begynne med tillagt liten vekt.

Den nye eritreiske staten som ble etablert av EPLFs etterfølger, Folkefronten for Demokrati og Rettferdighet (PFDJ), i 1993 var en ettpartistat med militære kommandostrukturer. Det har vist seg også i mange andre land at de egenskaper som trenges for å styre et samfunn i fredstid er helt annerledes enn de egenskaper en militærkommandant har bruk for i felten.

Inntrykk fra Eritrea

Utsikt fra rådhuset i Keren

Det er nå blitt to uker siden jeg kom hjem fra min første reise til Eritrea. Hensikten med turen var å undersøke hvordan vi kan forbedre avfallsbehandlinga i Trondheims vennskapsby Keren, og hvilke muligheter som finnes for å redusere utslippene av klimagasser. Tekniske rapporter om dette er under arbeide.

Men en slik tur – som noe nedlatende kan karakteriseres som bistandsturisme – gir selvfølgelig mange andre inntrykk enn de rent faglige. Eritrea er et land som har nådd sin selvstendighet gjennom lange kriger der store deler av befolkningen har deltatt i geriljaen, og samfunnet er den dag i dag mobilisert til kamp. Den siste krigen mot dent tidligere koloniherren Etiopia fant sted for få år siden, og situasjonen ved grensa er fortsatt spent.

En konstant mobilisering kan ha uønskede bivirkninger, og Oslosenteret for menneskerettigheter publiserte for få uker siden en rapport om menneskerettighetssituasjon i Eritrea som er deprimerende lesning. Her finnes ingen frie medier – landet har bare en eneste avis – og politisk opposisjon blir hardt undertrykt.