Grønn frihet (5): Tapte drømmer

To utopister: Ernst Callenbach og Willam Morris

Det er kort vei fra misnøye med dagens samfunn til visjoner av en verden der ting er annerledes. Skildringer av en imaginær virkelighet, en som er bedre eller verre enn den virkelig opplevde, er en grunnleggende litterær sjanger. De mange kunstnere og skribenter med sympati for anarkismens ideer er intet unntak, men oppfatningen om hva som er det gode samfunn eller det gode liv, formes av den tid vi lever i.

To interessante framstillinger av det gode samfunn, skrevet med nesten 100 års mellomrom, viser både hvordan visjonene tilpasses den historiske og materielle utvikling og hvordan de formes av forfatternes sensibilitet. De to bøkene jeg snakker om er «News from Nowhere», skrevet av William Morris i 1890, og «Ecotopia» skrevet av Ernst Callenbach i 1975.

La meg først slå fast at grunntrekkene i de ideelle samfunn som her framstilles er forbausende sammenfallende. Ulikhetene er i stor grad knyttet til den teknologiske utvikling som har funnet sted i perioden mellom de to forfatternes liv. De sier også noe om hvordan perspektivene i de frihetlige, anarkistiske bevegelsene, har flyttet seg.

William Morris var en aristokratisk kunstner og sosialist, som skreiv i en periode der den sosialistiske bevegelsen var drevet av sinne over den utbredte fattigdommen og de urettferdige sosiale forholdene. Han var sterkt påvirket såvel av marxismen som av Krapotkins anarkisme. Morris mente alle mennesker hadde rett til et like behagelig liv som han selv. Enhver hadde rett til å få grunnleggende behov som mat, klær og husly dekket, og måtte få arbeide med de oppgaver en selv valgte. For den skapende kunstneren Morris var likevel skjønnhet og estetikk vel så viktig som sosial rettferdighet. Han skriver derfor inngående om arkitektur, klesdrakt og om de ulike verktøy og øvrige gjenstander folk lager og bruker.

Callenbach var på sin side en journalist med miljø som fagfelt. Hans bok er blitt til under innflytelse av de kulturelle oppbruddene som preget vestlig kultur, og ikke minst California, på 1970-tallet. Callenbach er i mindre grad enn Morris opptatt av å utjevne sosiale forskjeller, og i større grad opptatt av menneskets plass i den økologiske virkeligheten. 

De to bøkene bruker samme grunnleggende fortellergrep; en person utenfra kommer til et samfunn der alt er annerledes. Fortelleren til Morris sovner i 1890, og våkner i et omskapt England mer enn hundre år seinere. Callenbachs protagonist er en journalist som i 1999 reiser til Ecotopia, en republikk dannet etter at Washington, Oregon og det nordlige California brøt ut av USA i 1980. 

Så må det sies at ingen av de to forfatterne har truffet i sine forventninger til den storpolitiske framtida. Morris forutså ikke den russiske revolusjon, liksom Callenbach ikke forutså Sovjetunionens fall. Dette er likevel bare kulisser rundt de problemstillingene våre forfattere har vært opptatt av. En annen storpolitisk utvikling hadde ikke gjort deres tanker irrelevante eller uinteresssante. 

Callenbach og Morris sine forestillinger om et bedre liv er påfallende like. Dagliglivet er preget ikke av mengden på tilgjengelige produkter, men av kvaliteten på dem. Håndverk og faglig stolthet er viktigere enn lønnsomhet i økonomisk forstand. Hos Morris er for sikkerhets skyld pengene avskaffet og alt er gratis. Hos Callenbach er det 20 timers arbeidsuke i den arbeiderstyrte industrien, men her er ingen stemplingsur og både verksteder og butikker stenger hvis de ansatte får lyst på en fest. Så er da også tankene om kontinuerlig vekst i økonomi og befolkning forlatt.

Begge forfatterne går ut fra at de fleste mennesker ønsker å bruke og å utvikle sine evner. De ser for seg samfunn der folk stort sett er fornøyde og glade, og der alle får tatt sine evner i bruk. Seksualiteten undertrykkes ikke. Morris er nok noe mer diskret i sin omtale, men de skildrer begge samfunn med åpne ekteskap, skiftende parforhold og kollektiv barneoppdragelse.

Så er det betydelige forskjeller i tilnærmingen til teknologi. William Morris har en nostalgisk lengsel mot et idealisert landsbyliv. Han levde i en virkelighet der elektrisitet var en sjeldenhet og automobilen ikke var oppfunnet. 

Callenbach kunne ikke overse teknologien, men han kunne omskape den ut fra økologiske prinsipper. I Ecotopia blir alt avfall resirkulert, fossile brensler anvendes ikke. Metaller er stort sett faset ut til fordel for trevirke og nedbrytbare plastikker.

Privatbilismen er også avskaffet. Både bilene og asfalten er resirkulert. Flytrafikk finnes ikke, den er erstattet av høyhastighets magnetbaner, der passasjerene sitter i saccosekker og – hvis de så vil – røyker marihuana. I byene er det gratis kollektivtransport. Den består av førerløse elektriske minibusser med makshastighet på 50 kmt. Og det er massevis av det Callenbach kaller «provosykle»r; altså hvitmalte sykler til gratis bruk.

Disse  bøkene må, som andre utopier og dystopier, ikke leses  som feilslåtte spådommer, men som bilder av steder vi kunne  havnet  hvis vi hadde tatt andre veier. Slik lest kan de fortsatt inspirere. Men liksom mulige valg var sterkt endret i tida fra Morris sitt 1890-tall til Callenbachs 1970-tall, er de veiene som står åpne for oss i 2023 endret fra Callenbachs tid. VI må finne andre veier, men ikke nødvendigvis andre mål.

Grønn frihet (4): Anarkister i nye klær

Den spanske borgerkrigen markerte slutten på anarkismens storhetstid i arbeiderbevegelsen. Syndikalistene overlevde deretter stort sett bare som små øyer. Et unntak var Sverige, der mange syndikalistiske og anarkistiske flyktninger fra Spania holdt til. Sveriges Arbetares Centralorganisation (SAC) opponerte trassig mot LO, og ga ut egen dagsavis, Arbetaren, til 1958. Den anarkistiske bevegelsen lot til å være døende men den skulle få nytt liv. 

Sist på 1950-tallet oppsto en bevegelse mot atomvåpen i Storbritannia. Under den etterhvert velkjente fredsrunen arrangerte de protestmarsjer fra London til atomanlegget Aldermaston. Atomvåpnene ble ikke fjernet, og etterhvert ble det hvert år i påsken arrangert store marsjer ikke bare til Aldermaston, men også til Oslo og mange andre byer verden over. Marsjene gikk over flere dager og ga rikelig anledning til diskusjon og refleksjon.

Kampanjene mot atomvåpen inngikk i en bredere fredsbevegelse som systematisk praktiserte sivil ulydighet. Den britiske Committee of 100 arrangerte store sittned-aksjoner i London sentrum. Filosofen Bertrand Russell argumenterte for plikten til å bryte lover i kampen for fred. Mange studerte Gandhi og andre som framhevet plikten til ulydighet mot staten og myndighetene.

I 1963 tok påskemarsjen til Aldermaston en uventet vending. Ei gruppe som kalte seg Spies for Peace hadde skaffet seg hemmelig informasjon, og delte ut brosjyrer om et hemmelig underjordisk anlegg – RSG (Regional Seat of Government) 6. I dette og andre sentre skulle landets ledere søke tilflukt og fortsette å regjere i tilfelle atomkrig. Hundrevis av demonstranter brøt ut av hovedmarsjen og oppsøkte inngangen til de hemmelige bunkerne. Og det kom en heftig offentlig debatt om krigsforberedelsene, og om grensene for statens makt. Veien til anarkismen var ikke lang, og ukeavisa Freedom, grunnlagt av Krapotkin i 1886, mangedoblet opplaget .

Men det var ikke bare britisk ungdom som fattet ny interesse for anarkistiske ideer.

I Amsterdam arrangerte Jasper Grootveld, en ung mann med anarkistisk bakgrunn, hver lørdag en happening ved en statue gitt av firmaet Hunter Tobacco. Grootveld avskydde tobakk og gjorde grundig narr av de avhengige tobakksrøykerne som betalte for å ødelegge egen helse,

Happeningene utviklet seg etterhvert til politiske markeringer med brodd mot bilisme og militarisme. De fikk ny kraft da Nederlands kronprinsesse Beatrix skulle gifte seg med Claus von Amsbergen, en tysker med naziforbindelser. Bryllupsparaden til Claus og Beatrix gjennom byen ble preget av røykbomber, demonstranter og et overveldende politioppbud. En ny generasjon markerte sin motstand mot et etablissement som ønsket å glatte over fortida.

Inspirert av anarkister som Grootveld og Roel van Duijn utviklet protestene seg til bevegelsen PROVO som gjennomførte sin aksjoner med et glimt i øyet. De mente arbeiderklassen, dopet av forbruksvarer, ikke hadde hverken vilje eller evne til å endre samfunnet. Proletariat var ikke lenger en revolusjonær kraft, motstanden måtte nå komme fra de rufsete individene i samfunnets utkanter; provotariatet.

I tidsskriftet «Provo» ble følgende publisert :

Hva er PROVOtariatet?
Provos, beatniks, pleiners, nozems, teddy-boys, rockers, blousons noirs, hooligans, mangupi, studenter, kunstnere, avvikere, anarkister, atombombe-motstandere… De som ikke ønsker seg en karriere men fører uregelmessige liv. De som kommer fra asfaltjunglene i london, paris, amsterdam, new york, moskva, tokyo, berlin, milano, warszawa og som føler seg dårlig tilpasset dette samfunnet. 
PROVOtariatet er det siste opprørske elementet i våre «utviklede» land. 
Proletariatet er politikernes slave, Tv-tittere som har sluttet seg til sin gamle fiende, borgerskapet, og nå utgjør en enorm grå masse sammen med borgerskapet. Den nye opposisjonelle klassen i våre land er PROVOtariatet, mot denne masse

Provoene lanserte ulike tiltak for bedre bymiljø, best kjent er de hvite syklene. De malte sykler hvite og plasserte dem ut i byen til fri avbenyttelse. Det var et gratis og utslippsfritt alternativ til de stinkende og støyende bilene Amsterdam var fylt med. Ironisk nok, og betegnende for forholdet mellom provoene og ordensmakten, ble flere titalls hvite sykler beslaglagt av politiet. Den nærsynte begrunnelsen var at de hindret trafikken. 

Men provoene var ikke fornøyd med bare protestere. De ville ha et annet samfunn, og gikk i gang med å bygge dette nedenfra. Okkuperte hus og aktivistgrupper i byene gikk sammen med jordbrukskollektiver på landsbygda under paraplyene  Oranjefristaten , et ordspill både på den nederlandske kongefamilien, huset Oranie, og på en delstat i apartheidlandet Sør-Afrika. Det nye samfunnet skulle vokse fram nedenfra som sopp fra en råtten trestubbe, het det. Og symbolet for denne Oranjefristaten var kabouteren, en nisse, sittende på en stor sopp.

Roel van Duijn (på bildet) formulerte kabouternes ideologi i ei bok kalt «Budskap fra en vis nisse». Og den vise nissen var ingen annen enn vår venn Peter Krapotkin. Van Duijn mente den gamle anarkisten ville ha smilt i skjegget av den nye inkarnasjonen av hans politiske drømmer. 

Ikke desto mindre falt også provoene og kabouterne for parlamentarisk politikk. De stilt lister til lokale valg og ble valgt inn mange steder. Og i tidens fylde gikk disse listene inn i de grønne partiene som Nederland fikk flere av.

Grønn frihet (3): Gandhis kretsløpstenking

 

Gandhi unngikk forbrukspresset ved å spinne tråd til sine egne klær.

Mohandas Karamchand Gandhi er først og fremst  kjent for sin utvikling og praktisering av teorier  om ikkevold under Indias kamp for selvstendighet. Mindre kjent er hans teorier om organisering av det gode samfunnet. 

I skrifter som Hind Swaraj (Indias frihet) skisserer  han et desentralisert samfunn som ligger tett opp til anarkistenes visjoner  Mange har  derfor tenkt at Gandhi måtte ha vært inspirert av Krapotkin, men det er ingen hentydninger til Krapotkin i Gandhis omfattende skrifter. Derimot var han sterkt påvirket av en annen russisk anarkist-fyrste, nemlig forfatteren Leo Tolstoy.  

Tolstoy utviklet på sine gamle dager en radikal kristen anarkisme. Enhver er ansvarlig ikke bare for å unnlate å handle i strid med Guds vilje, men også å unndra sin støtte til dem som handlet slik. Tolstoy så på staten som utøver av vold, og mente derfor at alle rettskafne mennesker måtte unndra staten sin støtte. Gandhi betonet på samme måte det moralsk nødvendige i å bryte urettferdige lover. 

Flere av Gandhis aksjoner rettet seg mot kolonialismens  økonomiske system. I 1930 ledet han tusenvis av tilhengere på en mange hundre kilometer lang marsj til havet. Der plukket  de opp salt som lå igjen i fjæra, i protest mot britenes avgifter på denne livsnødvendige varen. 

Å hente sitt eget salt fra sjøen er et konkret eksempel på sjølforsyning. I det som kalles Det konstruktive programmet kommer Gandhi med mange eksempler på hvordan folk både kunne unngå å handle med britene og bidra til å bygge op et sunnere samfunn. Hans tilhengere satte i gang mange tiltak i tråd med disse visjonene, og siden 80 % av Indias innbyggere bodde i landsbyer var det forbedringer av forholdene på landsbygda det først og fremst dreidde seg om.

Gandhi gjorde sitt ytterste for å leve  nøysomt. Han levde i kollektiv med andre aktivister, spiste vegetarisk og hadde ingen private eiendeler. Han så for seg et globalt nettverk av selvstendige byer og landsbyer der beslutninger skulle fattes av lokale rådsforsamlinger eller av alle innbyggerne i fellesskap.

Mere konkrete tiltak for lokal økonomi omfattet økologisk jordbruk basert på lokale ressurser .  Ulike former for hjemmeproduksjon ble også prioritert, og den dag i dag finne man i indiske byer  såkalt swadeshi butikker, som selger husflidsprodukter som  khadi-klær, husholdningsartikler og pyntegjenstander til lave priser.

Sentral i utviklinga av det konstruktive programmet var økonomen  J C  Kumarappa.  Han var en kretsløpstenker som arbeidet for å utvikle jordbruket i landsbyene ut fra økologiske prinsipper.  I landsbyen Wardha opprettet han et Institutt for landsbyindustrier der han og hans medarbeidere så på hvordan landsbyene bedre kunne utnytte sine ressurser. De  utviklet for eksempel et enkelt biogassanlegg og kompostklosetter. Tøyrester og planteavfall ble  resirkulert til papir. Kumarappa omtales av historikeren Ramachandra Guha som den indiske miljøbevegelsens far.

Etter Gandhis død  utviklet det selvstendige India seg i en annen retning enn Gandhis hadde ønsket, Endel av Gandhis tilhengere fortsatte sitt arbeide i Sarva Seva Sangh, en organisasjon der aktivister kom sammen for utveksle erfaring., og der alle beslutninger krevde enstemmighet.

Den karismatiske Vinoba Bhave var en av lederne i Sarva Seva Sangh. Under slagordet Bhoodan, (jordgave) gikk han og mange av hans tilhengere fra landsby til landsby og overtalte jordeiere til å gi fra seg jord, til fordeling blant de mange landsbyboerne som manglet jord å dyrke. Vinoba fikk mange slike løfter, langt fra alle ble realisert, men et betydelig antall fattige familier fikk en ny  mulighet. Mange steder gikk landsbyboerne et steg videre og overdro all sin  jord til et landsbyråd . Dette ble kalt Gramdan (landsbygave).  

Hogg meg, ikke treet!

I nyere tid har gandhianere deltatt i mange  i miljøaksjoner, blant annet protester mot store demninger som har lagt landsbyer under vann. Godt kjent er chipko-aksjonen der landsbykvinner stanset avskoging i Himalya ved å stille seg rundt trærne og rope hogg meg ikke treet !

 En av organisatorene var en veteran fra selvstendighetskampen, Sunderlal Bahuguna. Han formulerte grunnlaget for kampanjen i slagordet Økologi er den varige økonomien.

Chipko-bevegelsen  var også utgangspunktet for Vandana Shiva, velkjent for sin  kamp mot de multinasjonale kjemigigantenes kontroll over  globalt jordbruk. Hun leder blant annet et omfattende  arbeide for å bevare det biologiske mangfoldet ved å hjelpe bønder å  ta vare på de mange lokale   nyttevekstene. 

Grønn frihet (2): Anarkister og syndikalister

Når vi tenker på anarkisme kan det fort dukke opp forestillinger om attentater og andre voldshandlinger. Det var da også ved begynnelsen av det tjuende århundre en rekke attentater utført av anarkister mot fyrster og andre statsledere, Denne «handlingens propaganda» var ikke bare ment å straffe en undertrykker, men – som navnet viser – å demonstrere  for verden at makthavere kan falle.

Men dette var bare skum på overflaten av de omfattende anarkistiske bevegelsene. Den daglige virksomheten dreidde seg om de nære ting: mat og klær,  anstendige boliger, rettferdige arbeidsvilkår, kortere arbeidstid og skikkelig lønn. Anarkistiske kvinner underviste sine søstre i prevensjon og hygiene. Både menn og kvinner engasjerte seg også i kulturelle prosjekter som teater og lesesirkler. Stor vekt ble lagt på utdanning både for voksne og for den oppvoksende slekt. Den spanske anarkisten Francisco Ferrer er den mest kjente av et stort antall anarkistiske pedagoger som har hatt innflytelse over hele verden.

Anarkistbevegelsens grunnlag har alltid vært frivillig samarbeide. Dette omfatter naturligvis støtte til ulike former for kollektiver og samvirkelag. De byråkratiserte mastodontene vi idag kjenner under navn som COOP og OBOS stammer fra idealistiske sammenslutninger som skulle utfordre kapitalismen. I stedet for å tilby alternativer er de idag blitt integrert i markedsøkonomien. 

Et viktig virkemiddel for anarkistbevegelsen har ikke minst vært ulike former for direkte aksjon. Det kunne være tiltak for å bedre hverdagen gjennom okkupasjon av boliger eller av landområder som kunne brukes til matproduksjon. 

 Selvfølgelig var anarkistene også aktive i industrien, der de gjerne opptrådte under etiketten syndikalisme. Syndikalistene hadde mange steder mektige fagorganisasjoner. De tok ikke formalitetene så nøye, og nølte sjelden med å organisere ville streiker eller – enda bedre – fabrikkbesettelser. Hvis arbeiderne tok over produksjonslokalene kunne de forhindret at fabrikkeieren satte inn streikebrytere, og i teorien kunne de fortsette produksjonen for egen regning, og dermed ekspropriere hele bedriften.

Det fremste kampmidlet for syndikalistene var generalstreiken, en situasjon dere alle fagorganiserte la arbeidet ned samtidig, og der makthaverne ville bli nødt til å gi etter for arbeidernes krav. 

Syndikalistene hadde rundt år 1900 betydelig innflytelse i arbeiderbevegelsene i Sør-Europa, blant annet i Frankrike og Italia, men aller sterkest sto de i Spania.

 Kvinnelige anarkister, Mujeres libres, deltok aktivt i forsvaret av revolusjonen i Spania.

Da Francisco Franco og tre andre generaler sommeren 1936 gikk til angrep på den venstreorienterte regjeringa i Spania, var både bønder og arbeidere godt forberedt. Opprørerne ble slått tilbake i store byer som Madrid og Barcelona. Og folket nøyde seg nå ikke med å forsvare status quo. Arbeidere og bønder tok over fabrikker og gårdsbruk. Mange steder ble det organisert landsbykollektiver på eiendommene til fraværende jordeiere. Og i byer som Barcelona ble store industribedrifter under hele borgerkrigen drevet av fagforeningene.

Anarkistene gjennomførte altså revolusjonen på grunnplanet, uten å vente på noen form for ordre. Dette likte ikke det spanske kommunistpartiet som tok sine ordre fra Moskva. Stalin ville at den spanske regjeringa skulle få støtte ved å framstå som moderat. Revolusjonære bønder og arbeider passet ikke inn i dette bildet. Stalinistene arresterte, torturerte og henrettet sin konkurrenter på venstresida, ikke bare anarkister, men også trotskister og andre revolusjonære som ikke marsjerte i takt med Stalins trommer.

Francos innmarsj i Barcelona våren 1939 blir vanligvis sett som slutten på anarkismen som massebevegelse og på syndikalismens sentrale rolle i arbeiderbevegelsen. Men de frihetlige strømningene skulle finne nye kanaler. Det kommer vi tilbake til. 

Grønn frihet (1): Peter Krapotkin

Anarkister kjemper med andre midler og på andre måter enn politiske partier. I et flerpartisystem er politikk et spill om kompromisser. Anarkistenes mål er et helt annet samfunn, selv når de kjemper for bedre boliger og kortere arbeidstid. Men de to tilnærmingene utfyller hverandre. I denne og seinere artikler vil jeg presentere anarkistisk teori, med særlig vekt på de trekk ved anarkismen som har bidratt til å skape den økologiske politikken.

Aller først vil jeg presentere anarkismens kanskje aller viktigste teoretiker, Peter Krapotkin. 

Peter Krapotkin, født i 1842, var en russisk fyrstesønn. Han var tiltenkt en karriere i militæret slik hans bakgrunn tilsa, men skulle etterhvert velge et helt annet liv. Som tenåring ble han personlig pasje for Tsar Nikolai. Erfaringene derfra lærte ham mye om eneveldets skyggesider. 

Da Krapotkin skulle velge sin utplassering i det militære valgte han til alles forbauselse å reise til Øst-Sibir. Der levde han i flere år under primitive forhold og fikk god innsikt i forholdene for den fattige befolkningen. Samtidig studerte han områdets geografi og leverte en avhandling som endret kunnskapen om de sibirske fjellkjedene. En av fjellkjedene i Sibir har da også fått hans navn. 

Etter fem år vendte han i 1867 tilbake til St Petersburg og ble tilbudt stillingen som sekretær i det russiske geografiske selskapet, men avslo tilbudet. Han reiste i stedet til Europa og oppsøkte det russiske emigrantmiljøet i Sveits. Der foregikk det heftige samtaler om radikale ideer til endring av samfunnet. Krapotkin vurderte ulike sosialistiske retninger før han landet på anarkismen. Viktig for denne avgjørelsen var møtet med de anarkistiske arbeiderne i Juraføderasjonen. 

Tilbake i Russland ble Krapotkin aktiv i Tsjaikovski-sirkelen, en hemmelig gruppe som arbeidet for å bedre folkets kår, og spredte samfunnskritiske skrifter. Han ble – i likhet med andre medlemmer av kretsen  – fanget av tsarens hemmelige politi i 1874. I to år satt han i det beryktede Peter-Paul fengselet før han klarte å gjennomføre en spektakulær flukt. Han kom seg til Finland og videre via «den svenske byen» Kristiania til England og etterhvert til Sveits igjen.

Krapotkin ble nå raskt en ledende skikkelse i anarkistbevegelsen. Dette brakte ham uunngåelig i konflikt med myndighetene i flere land, og i 1882 ble han dømt til fire års fengsel i Frankrike.  Etter at han i 1886 ble satt på frifot igjen, skreiv Krapotkin ei bok om sine erfaringer som fange, og konkluderte med at hele fengselssystemet må avvikles. Det bidrar jo på ingen måte til å forbedre de innsatte.

II

Anarkismen rommer mange ulike strømninger med forskjellige tanker om hvordan samfunnet bør organiseres. Krapotkins versjon ble det som kalles anarkistisk kommunisme, et system der alle individer har samme rettigheter. Samfunnets verdier er ikke skapt av isolerte individer men av fellesskapet. Enhver har derfor rett til å få sine behov tilfredsstilt. Liksom bibliotek og parker er gratis og åpne for alle, må også samfunnets øvrige tjenester være fritt tilgjengelige for enhver.  Krapotkin så for seg et pengeløst samfunn.

Krapotkin antok at alle arbeidsføre individer ville ønske å bruke sine krefter, og utvikle sine evner. Både kropp og sjel skulle utvikles. Folk burde derfor gjerne, i likhet med Krapotkin selv, dyrke mat i sin egen grønnsakhage. Krapotkins tanker om betydningen av å integrere grøntområder i byene har påvirket seinere byplanleggere som Patrick Geddes.

Krapotkin så for seg desentraliserte og arbeiderstyrte fabrikker, og støttet de framvoksende samvirkebevegelsene. Uten å forestille seg det forbrukspress vi nå lever under, antok han at alle menneskelige behov kunne tilfredstilles med tre til fire timers arbeide pr dag. 

Krapotkin var en flittig skribent, startet flere aviser og tidsskrifter for anarkistbevegelsene og bidro til enda flere. Midler til livets opphold fikk han som medarbeider i vitenskapelige tidsskrifter der han skreiv under psevdonym. På et tidspunkt ble han som følge av dette bedt om å anmelde en av sine egne bøker om geografi.

Krapotkins artikler for anarkistbevegelsen ble samlet i et antall bøker med titler som Erobringen av brødet; Jorder, fabrikker og verksteder og Håndens og hjernens arbeide. Flere av dem ble også utgitt i Norge, både av store forlag som Gyldendal og av arbeiderbevegelsen. Arbeiderpartiets forlag trykket blant annet opp et hefte om «Anarkistisk kommunisme».

Hans hovedverk er nok likevel boka Gjensidig hjelp. Den ble til som en reaksjon på vulgær-darwinistenes betoning av konflikt som drivkraft i evolusjonen. Krapotkin mente samarbeide er den sentrale faktoren i alle samfunn. Dette dokumenterte han i en serie artikler i det vel ansette britiske tidsskriftet The Nineteenth Century, der han tok for seg hvordan samarbeidet er avgjørende på alle nivåer av liv, fra insektene og oppover. Blant mennesker la han særlig vekt på middelalderens frie byer, som eksempel på samfunn uten statlig overbygning. 

III

Krapotkin var overbevist om at en revolusjon var uungåelig, og ble så begeistret av nyhetene om oppstanden i Russland i 1905 at han ville reise tilbake for kjempe mot tsarens regime, Han syslet alvorlig med tanken om å lære seg våpenbruk, men hans mange venner fikk ham etterhvert til å innse hans rolle ikke var på barrikadene.

Den gamle anarkisten var ingen motstander av vold, men han hadde lenge agitert mot statenes militærvesen. Det var derfor et sjokk for mange av hans tilhengere da han i 1914 i anarkistavisa Freedom erklærte sin støtte til entente-maktenes krig mot Tyskland. For anarkister flest var det ingen forskjell på de ulike statenes militærvesen. De agiterte mot krig, og mot alle stater. Framtredende anarkister som Emma Goldman og Errico Malatesta kritiserte derfor Krapotkin og hans meningsfeller i skarpe ordelag. Hans store ideologiske innsats ble likevel ikke glemt. 

Revolusjonen i Russland i 1917 preget siste del av Krapotkins liv. Opprør i hæren og i de store byene hadde tvunget tsar Nikolai til å abdisere og overlate makta til den folkevalgte Dumaen. Krapotkin reiste så fort han kunne tilbake til sitt hjemland, der han ble tilbudt en plass i regjeringa som han takket nei til. 

Sammen med sin kone fant han et hus i den lille byen Dmitrov, utenfor Moskva, der han tilbrakte sin siste år. Om han hadde blitt fylt av håp av februar-revolusjonen, ble Krapotkin desto mer skuffet av utviklinga etter bolsjevikenes kupp i oktober. Han møtte Lenin flere ganger og kritiserte hans autoritære politikk i skarpe ordelag. 

Til tross for sin kontroversielle holdning til verdenskrigen, var Krapotkin fortsatt en ruvende anarkistisk intellektuell som mange ville møte og samtale med, Blant de mange som oppsøkte Krapotkin i hans hjem kan vi merke oss Emma Goldman og Alexander Berkman, som begge var deportert fra USA for sin revolusjonære virksomhet. De delte Krapotkins dype skuffelse over bolsjevikenes forvandling av den revolusjonære bevegelsen til en brutal politistat 

En annen gjest var Nestor Makhno som ledet en anarkistisk bevegelse i Ukraina. Under Makhnos ledelse ble det mange steder dannet revolusjonære kollektiver, mens bondegeriljaen med stort hell kjempet mot såvel hvite som røde armeer. I 1921 måtte han imidlertid flykte og kom seg til Frankrike.

Da Makhno ble drevet i eksil var Krapotkin allerede død. Han mistet livet etter et hjerteinfarkt 8. februar. Hundretusener fulgte ham til graven, mange med svarte flagg og paroler mot bolsjevikene. Lenin hadde gitt tillatelse til at fengslede anarkister fikk overvære seremonien, for seinere å bli ført tilbake til sine celler. Dette ble siste gang opposisjonen mot bolsjevikene fikk opptre offentlig. 

Peter Krapotkin var en optimist. Han trodde på det gode i menneskene og var overbevist om at  frie mennesker ville  bruke sine krefter til alles beste. Men først måtte de undertrykkende maktstrukturene rives ned. Utviklinga av den russiske revolusjonen til et diktatur, slik anarkister som Bakunin lenge hadde forutsagt at marxismens resultat ville  bli, skuffet Krapotkin dypt.

Men hans teoretiske arbeide med prinsippene for  et et fritt og rettferdig samfunn er idag kanskje mere relevante enn noen gang. 

Artikkelen er basert på notatene til dette foredraget :

Det nye året.

Så har vi hengt opp en ny kalender, og venner oss til å leve i 2023. Det utløser tanker om hvilken framtid vi går i møte. Mange kommentatorer her på berget er først og fremst opptatt av det nådeløse russiske angrepet på Ukraina og av den uventede styrken i den ukrainske motstanden. Denne krigen på europeisk jord har revet tryggheten vekk også for den norske befolkningen. Kontrasten mellom de voksende køene foran matsentralene og de skatteflyktende milliardærene i Sveits avdekker en avgrunn av usikkerhet. Troen på endeløst framskritt, i form av evig økonomisk vekst, har plutselig blitt svekket. 

Oppmerksomheten er mindre om andre kriger og kriser, til tross for at flere av dem henger sammen med den nå så tydelige russiske imperialismen. Rett nok frykter noen at serbiske opptøyer i Kosovo er innledningen til nye runder med blodbad på Balkan. Færre tar inn over seg at russerne ikke lenger er i stand til å forsvare Armenia mot angrep fra Azerbaijan. Med Tyrkia i ryggen kan det oljerike nabolandet åpent erklære at armenerne er undermennesker som må utslettes en gang for alle. Absurd nok bruker Azerbaijan miljøargumenter for å forsvare sin blokade av den armenske enklaven Nagorno Karabakh. 

Lenger vest er det ingen miljøargumenter som kan forklare at russiske fly har lagt Syria i grus for å holde Assadregimet ved makta, og sikre den russiske marinebasen i Tartous. Heller ikke er det omtanke for truede økosystemer som får den tyrkiske presidenten Erdogan til å bombe kurdisk-styrte områder i nabolandene Syria og Irak. 

Dermed har jeg på ingen måte presentert en fullstendig liste over de mange grufulle krigene som store deler av menneskeheten har levd og fortsatt må lever med. Når vi med god grunn frykter at militær krig skal bli en del av hverdagen også i Europa, har vi lett for å glemme den pågående krigen vi fører mot naturen.

Det er knapt et område på denne planeten som ikke er påvirket av menneskelig aktivitet. 8 milliarder menneskelige individer som kjemper for å overleve reduserer i økende tempo rommet for andre livsformer enn dem vi har umiddelbar bruk for. Systematisk fjerner vi grunnlaget for våre egne liv. Tydeligst er dette kanskje i klimaendringene som ikke lenger lar seg fornekte, og som alle ansvarlige politikere hevder å ta på dypeste alvor. Det de i virkeligheten realiserer er likevel i all hovedsak synptombehandling. Og om de klarer å vedta tiltak som monner, vil et ensidig fokus på reduserte klimautslipp raskt komme i konflikt med det biologiske mangfoldet. 

Avtaler i Montreal og andre steder lover nok mye, men jeg har ingen tro på at være seg norske eller andre regjeringer virkelig vil sette hensynet til naturens mangfold foran ønsket om arbeidsplasser og økonomisk vekst. Også «grønne» partier fokuserer på symptombehandling og teknologiske fiksfakserier, framfor systemendringer og forbruksreduksjon. Det politiske systemet i demokratiene har ikke rom for å fremme politikk som gir flertallet lavere kjøpekraft. Autoritære herskere i land som India eller Tyrkia har heller ingen grunn til å redusere nedbygginga av natur.

På kort sikt er jeg nok redd for at vi vil oppleve et voksende antall militære konflikter og terrorhandlinger. Midtøsten og andre områder i verden er stappfulle av unge menn uten framtidsutsikter. De rekrutteres lett av islamister, nasjonalister og andre fanatikere. Min  dypere bekymring er at menneskeheten er i ferd med å undergrave sitt eget livsgrunnlag. 

Men for all del: planetens framtid er ikke truet, hverken av av Vladimir Putin, Jonas Gahr Støre eller Elon Musk. Vår egen framtid er derimot truet, ikke bare av de nevnte herrer, men av alle oss 8 milliarder andre som setter kortsiktig komfort langt høyere enn langsiktig økologisk bærekraft.

De Grønnes valg

Hvorfor jeg vil ha Arild Hermstad som partileder i De Grønne

Det var nære på da Arild Hermstad, under et ekstraordinært landsmøte, ble forfremmet fra fungerende leder til landsmøtevalgt partileder i De Grønne. Stemmetallet 102 for Arild og 101 for motkandidaten Kristoffer Robin Haug, viser på den ene sida at vi har mange dyktige folk i partiet, og på den annen side at Arilds mandat er syltynt. 

Mye skyldes nok at Arild oppfattes som bleik, mens Kristoffer Robin både i media og blant medlemmer presenteres som frisk og fyrrig. Hans evne til å bruke media har åpenbart hatt effekt. Dessuten har noen fått det for seg at en mann fra Akershus blir et distriktspolitisk alternativ til Oslomakta i partiet. Nåja.

Om vi ser bort fra de  personlige egenskapene er det åpenbart også en reell forskjell  i politisk retningsvalg hos de to. Med sin bakgrunn fra Framtida i Våre Hender står Arild på trygg miljøpolitisk grunn: et annet samfunn er ikke bare mulig men nødvendig. 

Kristoffer Robin har derimot gjort det klart at han vil trekke partiet i en ny retning, fra moralisering  til større «realisme» og større velger-appell. Slik jeg forstår det,   ønsker han å presentere en politikk som er lett for folk å svelge. Det er ved hjelp av ny teknologi vi skal redusere utslippene og styrke det biologiske mangfoldet. Redusert forbruk og visjoner av  et annet samfunn  forsvinner nok ikke helt, men skyves avgjort i bakgrunnen.

Nå er ikke dette nye takter i grønne partier. Våre kritikere ynder å peke på de tidligere motsetningene mellom «Realos» og «Fundis» i det grønne partiet i Tyskland, og å hevde at veien til større oppslutning  må gå gjennom å bli mere like de andre partiene. Men når kommentatorer som aldri kunne tenke seg å stemme på et grønt parti, heier fram de sidene av den grønne bevegelsen som lettest lar seg integrere i dagens samfunnssystem og politiske landskap bør vi lytte til dem med skepsis.

Utvilsomt hører jeg for min del hjemme blant Fundis heller enn blant Realos. Det betyr ikke at jeg er blind for nødvendigheten av pragmatisme og teknologisk utvikling. I løpet av mine mer enn 30 år som folkevalgt for MdG har jeg lært meg å fremme forslag som kan få flertall, men jeg har også lært at det samtidig er nødvendig beholde en kjerne av radikal motstand mot dagens teknologiske vekst-samfunn.   Naturligvis vil vi ha  teknologier i et grønt ideal.samfunn, men jeg heller mere mot E. F Schumachers mellomstegsteknologi enn mot Elon Musks romfartsdrømmer. 

Så er jeg glad for at vi har et parti i utvikling, der et mangfold av meninger lever. Jeg har fulgt med når MdG har endret holdning til EU og NATO, og har lært meg å leve  med partifeller som tror på industrialisert og genmanipulert jordbruk og på atomkraftverk. Noen ganger har jeg opplevd dette som vanskelig, og fundert på om partiet har forlatt meg. Med Arild som leder håper jeg slike tanker blir sjeldnere, uten at jeg innbiller meg at han er noen fullblods Fundi. 

Et bilde til besvær

For et par dager siden la jeg ut ovenstående bilde på Facebook. På kort tid kom det nærmere hundre illsinte kommentarer. Ingen av dem kommenterte selve bildet, eller omtalte innholdet i det på noen som helst måte. Det de kommenterte var min person. Gaute Skjervø, nestleder i AUF, mente min oppførsel var «nedrig». Mange kalte meg transfob, men det var også stor tilslutning til påstanden om at jeg måtte være nazist. 

Bildet var nemlig lagt ut på Facebook av Jarle Skyggedal, fra partiet Alliansen. Han er åpenbart en av mine mange tusen facebookvenner, hvorav jeg bare kjenner et mindretall. Skyggedal eller hans politiske ståsted kjente jeg ikke. Uansett var dette et nazibilde, og jeg som hadde lagt ut samme bilde måtte antas fullt og helt å stå inne for partiprogrammet til Alliansen. Skyggedal, informerte meg – uoppfordret – om at han slett ikke hadde skapt bildet, men i likhet med meg hadde kopiert det fra en annen kilde. Et Google-søk tyder på at bildemontasjen først dukket opp på engelske twitterkontoer. Men pytt pytt, et godt nazi-stempel er greitt å ha i en opphetet debatt. 

Medlemmer av MdG har åpenbart også reagert, og – med krav om anonymitet – forlangt at jeg måtte få kjeft.  Transaktivister liker nemlig ikke debatt om sine kvasivitenskapelige teorier. De vil ha forbud mot kritikk, og henvender seg gjerne til arbeidsgivere med krav om sanksjoner mot de som åpner kjeften på feil måte. Følgelig ble jeg oppringt av fylkesleder Gjertrud Berg som mente jeg måtte slette bildet, uten å kunne forklare hva min forbrytelse besto i.

Hva er det så ved dette bildet som skaper slike sterke reaksjoner? Det består av to deler; til venstre en slags vikingfantasi med teksten «Norwegian men in 800 AD» og til høyre en person i rullestol, med teksten «Norwegian men now». Man kan naturligvis spørre seg om noen av disse to bildene viser et utbredt mannsideal, men noen tolker det åpenbart slik at jeg mener menn bør være slik som de karikerte vikingene. Andre mener nok at teksten er grov «feilkjønning», i og med at personen på bildet til høyre, Jørund Viktoria Alme, identifiserer seg som lam kvinne. Vel å merke kan han reise seg og gå når det måtte passe sånn. 

Jeg synes bildet er morsomt, og at det berører et sårt punkt er jo blitt åpenbart. De som reagerer finner det visst helt greitt at Jørund kaller seg kvinne. De slutter seg til illusjonen om at mennesker kan endre kjønn, og at det EGENTLIGE kjønnet ikke er det biologiske men en indre identitet. Dette formuleres som at noen mennesker er «født i feil legeme», og må få muligheten til å «bli den de er»; om nødvendig med kirurgiske inngrep.

Men Jørund Viktorias tilfelle har også en ytterligere dimensjon. Jørund hevder ikke bare at han egentlig er kvinne, men også at han egentlig er lam fra livet og ned. Jeg ville trodd at iallfall noen av dem som kjøper troen på selvvalgt kjønn, ville steile overfor selvvalgte lammelser. Men slik ser det ikke ut. Hevder du at din indre identitet er lam, er visst det eneste anstendige å akseptere dette som virkelighet. 

Den naturlige videreføring blir at folk som «egentlig» mangler en fot eller en arm, kan få hjelp til å fjerne de uønskede legemsdelene. Dette er ikke mere urealistisk enn at vi allerede har sjukehusavdelinger i Norge som fjerner bryster og penis fra unge mennesker som mener å være født i feil kropp. 

Og vi har en likestillingsminister som åpent promoterer kvasi-vitenskapelige teorier som at mennesket består av flere kjønn, at kjønn er et spektrum, og at det er mulig for mennesker å skifte kjønn. På denne bakgrunnen fremmer hun et lovforslag om konverteringsterapi, som er slik formulert at du kan få seks års fengsel for å fraråde din datter å fjerne brystene sine. 

De siste åra har et vært en eksplosjon i antallet unge kvinner som tror kjønnsskifte er nøkkelen til et bedre liv. Fjerning av brystene framstilles om et viktig skritt mot lykken. I land der denne prosessen har pågått lenger enn hos oss, er det nå et voksende antall som angrer på slike irreversible inngrep. De klager over at ingen hjalp dem å finne seg til rette i den kroppen da faktisk hadde.

I våre naboland, Sverige og Finland, er nå kjønns-endrende behandling, hormoner såvel som kirurgi, satt på vent. I England forberedes massesøksmål mot kjønnsskifte-klinikken Tavistock. Den offentlige Cass-rapporten avdekket en kultur på Tavistock der det eneste behandlingssporet førte til «kjønnsskifte», og klinikken blir nå nedlagt.

Tilbake til Jørund Viktoria. Det er naturligvis mulig å synes synd på mannen, men jeg vil ikke være statist i hans skuespill. Heller ikke vil jeg være med på å fremme illusjonen om at mennesket har en indre kjønnsidentitet som kroppen må tilpasses. De som – i beste mening – applauderer Jørund Viktoria for sine «modige valg», og legger veien til «kjønnsbekreftende behandling» åpen for usikre ungdommer bærer på et større ansvar enn de innser.

Cannabisutsalg må være lokale!

Partifelle Ask Lindal skriver i et engasjert innlegg at lokale cannabisutsalg er en dårlig ide. Han skriver også mye om ungdomspartienes innflytelse på moderpartiene, et tema jeg ikke skal ta opp her.

Jeg vil heller ikke drøfte spørsmålet om hvorvidt det er ønskelig å innføre lovlig omsetning  av cannabis, men finner det verdt å nevne at cannabis inntil nylig var en normal handelsvare i store deler av verden. Derfor kunne kolonimakter som England og Frankrike tjene gode penger gjennom avgifter på cannabisomsetningen i blant annet India og Marokko. Da  FN i 1961vedtok  å ta med cannabis blant forbudte rusmidler protesterte mange land, og ikke før sist på 1980-tallet hadde    stater som  India og Pakistan innført de nødvendige lovene, enn si praktisert dem.

Heller ikke vil jeg gå inn på hvordan omsetning av cannabis til medisinsk bruk bør reguleres, eller hvorfor Norge er det eneste landet i Europa der det er forbudt å dyrke industrihamp, en plante som har lange tradisjoner også i Norge, men som  ikke gir rus. 

Det er dessuten relevant å påpeke at «narkotika» er en samlebetegnelse på forbudte rusmidler med høyst ulike egenskaper. De har det til felles at de er oppført på den såkalte narkotikalisten. Om cannabis fjernes fra denne listen, vil det ikke lenger være «narkotika».

Så til hvordan cannabis kan reguleres. Dersom cannabis blir legalisert må det etableres regler for  omsetningen. Dette kan gjennomføres på ulike måter. Uruguay har en streng ordning; der registrerte brukere kan kjøpe sine kvoter på apotek. Delstater i USA har modeller som spenner fra strengt kontrollert omsetning i Oregon til det forbudstilhengerne vil kalle «fri flyt» i delstaten Colorado.  

I Norges tilfelle vil det være naturlig å bygge på erfaringene fra Vinmonopolet. Det ble som kjent opprettet etter at forsøket på å forby all omsetning av brennevin og sterkvin slo feil. Men Norge slapp ikke dermed  alkoholen helt fri. Vi har strenge regler for omsetning av dette rusmidlet. De folkevalgte i kommunene bestemmer når skjenkestedene skal stenge,  hvorvidt Vinmonpolet skal få etablere utsalg og hvor slike utsalg skal ligge.   

Om cannabis blir etablert etter en slik modell, får vi statlige utsalg for kontrollerte varianter av   cannabis. Ethvert slikt utsalgssted må ligge i et lokalsamfunn, en kommune. Det vil derfor være naturlig, etter norsk forvaltningsskikk, at  kommunestyrene avgjør om og hvor utsalgene opprettes. Likeså at  kommunestyrene fastsetter åpningstidene for slike utsalg.  

Da vil det i Norge være mange kommuner der det ikke kommer på tale å opprette cannabisutsalg. Det er ikke lenge siden mange norske kommuner hadde ølmonopol, og noen var helt uten lovlig salg av alkohol. Å la lokalsamfunnet bestemme ved at kommunestyrene tar stilling til opprettelsen av eventuelle cannabisutsalg må være et sentralt element i regulering av dette markedet. Det kan naturligvis også tenkes folkeavstemninger i kommunene, slik det jo har vært om alkoholutsalg.

Så er det naturligvis et faktum at cannabis neppe blir legalisert i Norge med det første. Kan vi likevel tenke oss at kommunestyrer, i praksis de folkevalgte i de store byene, kan foregripe begivenhetene og sette i gang kontrollert omsetning uten statlig legalisering?

Det er slett ikke umulig, og det nærmeste eksemplet er Nederland, der systemet med «coffeeshops» har fungert i snart femti år, mens cannabis fortsatt er forbudt. Dette skjer ikke bare ved at politi og offentlighet ser gjennom fingrene med salget. Nederland har utviklet et nasjonalt  regelverk som har vært justert en rekke ganger. Det slår blant annet fast hvor mye cannabisutsalgene til enhver tid kan ha på lager, hvor gamle kundene må være, og hvor mye som kan selges av gangen. Dette regelverket praktiseres ulikt fra sted til sted, og ikke alle kommuner vil ha slike butikker.

En vesentlig svakhet ved det nederlandske systemet er det såkalte «bakdør-problemet». Det er  straffbart å levere varene som går ut hoveddøra. Produksjon og import straffeforfølges. Det problemet kan bare løses ved en omfattende reform.

Et annet, mye omtalt, problem er cannabis-turismen. Det er svært bra for reiselivsbransjen at mange velbeslåtte turister tiltrekkes av coffeeshops, mindre populært er at kunder kommer kjørende fra Tyskland eller Belgia til nederlandske grensebyer bare for å kjøpe cannabis. Dette problemet vil naturligvis reduseres sterkt når både Tyskland og Luxemburg gjennomfører full legalisering av alle omsetningsledd, slik de har vedtatt å gjøre.

Det er altså både mulig og ønskelig at omsetning av cannabis reguleres lokalt, enten det foreligger nasjonal regulering eller ikke. Mange kommuner vil ganske sikkert ikke ha  cannabisutsalg, og  etablering av cannabisutsalg må begynne i de kommunene der aksepten er størst.  

De siste åra har opinionene endret seg i spørsmålet om cannabis.  Etter rusreformens nederlag i Stortinget  har vi også fått en debatt om grensene for politiets maktutøvelse. Vedtaket hos Venstre om å åpne for lokale cannabisutsalg er kanskje ikke  noen stor stemmesanker, men det er en logisk videreføring  av den pågående debatten, som ikke uten videre kan avfeies. 

Landsmøte i De Grønne: En museumsvokters refleksjoner

Trønder-delegasjonen på MdGs landsmøte 2022. Museumsvokteren er eldst.

Et landsmøte i MdG er et riktig trivelig sosialt treff. Partiet er fullt av ivrige, dyktige og engasjerte mennesker.  Stemningen er god, selv når kontroversielle spørsmål diskuteres. Kan hende er vi rett og slett for snille med hverandre

Et landsmøte skal være mere enn en hyggelig sammenkomst. Det skal produsere politikk, og det skal presentere politikken for offentligheten. I år var det to saker som dominerte debattene på landsmøtet og fikk tilsvarende oppmerksomhet i media. Det var Grønn Ungdoms forslag om å satse på kjernekraft i Norge og partiledelsens forslag om å gå inn for norsk medlemskap i EU. 

Personlig har jeg idag større forståelse for sterkere tilknytning til EU, enn for satsing på atomenergi. Men ingen av delene kunne i det hele tatt vært tatt opp til seriøs behandling i partiets første år. Partiet har utvilsomt utviklet seg siden da, men ikke bare til det bedre. De som har lansert disse forslagene har nok i begge tilfelle tenkt å markere partiet som djervt og nytenkende.  Der har de åpenbart beregnet feil; partiets medlemmer tviler, og miljøbevisste velgere rygger unna. Idag ble MdG notert til 2,6 prosent på en nasjonal meningsmåling.

Som partiveteran –  en noe høfligere intern  betegnelse  for museumsvoktere – lengter jeg ikke nødvendigvis tilbake til fordums tider, men noe har utvilsomt gått tapt underveis. Når jeg savner noen av de temaene vi tidligere har sett som sentrale, er det ikke (bare) nostalgi. Det er en markering av et nødvendig politisk utgangspunkt.  Det er å stikke fingeren i jorda, og da mener jeg ikke i asfalten.

Det er utmerket at MdG har etablert seg så sterkt i de store byene. Som partiets strateger så riktig påpeker er det der de fleste bor. Mye av arbeidet i byene har vært konsentrert om og begrunnet i klimaeffekten. Forurensing og biologisk mangfold har ikke vært høyt prioritert. Og innsatsen for urbant jordbruk setter i relieff det området der MdG virkelig mangler troverdighet: jordbruket. Mange av partiets grunnleggere var ivrige hagebrukere og en god del var bønder. Vi har fortsatt mange dyktige og reflekterte bønder i partiet. De burde få større respekt og større spillerom.  

At MdG, og særlig de unge, understreker betydningen av vegetarisk kosthold varmer mitt hjerte. Når det får noen av dem til å anbefale syntetiske veggi-burgere og vegetabilske DocMartens støvler, har vi imidlertid beveget oss svært langt fra respekt for naturen og fra en kretløpsbasert utnytting av alle ressursene.  

Uten teknologiske framsteg kunne jeg ikke skrive dette innlegget, langt mindre poste det i sosiale media. Det følger ikke av det at enhver mulig teknologi bør realiseres. Tvert imot har de grønne  partiene målbåret en sunn og grunnleggende skepsis mot teknologiens økende makt over våre liv. De Grønne bygger på en erkjennelse av at teknologisk utvikling kan ha, og har,  ødeleggende innvirkning på den globale helheten vi inngår i. Grønne partier har vært grunnlagt på en grunnleggende respekt for naturen og en dyp forståelse av at vi er avhengige av økologiske systemer og kretsløp vi aldri fullt ut kan forstå.  Det er grønt å erkjenne farene ved  å tukle med naturen. 

En teknologisk optimisme har etterhvert blitt framtredende i MdG generelt og i Grønn Ungdom spesielt. Det er ny teknologi, og ikke endrede holdninger eller handlingsmønstre, som skal bringe oss videre. I noen versjoner framstilles teknologien som en frigjøring fra naturens begrensinger. I en slik tro ligger en grov neglisjering av de økosystemene vi i siste instans er avhengig av.  Vi står i fare for å sage over den greina vi sitter på, for å bruke et populært bilde. 

MdG skal ikke være en forkjemper for økt forbruk og mere naturødeleggende teknologi. Grunnlaget for grønn politikk må være å søke harmoni med naturen. Det kan det virke som noen i partiet har glemt.