Landsmøte i De Grønne: En museumsvokters refleksjoner

Trønder-delegasjonen på MdGs landsmøte 2022. Museumsvokteren er eldst.

Et landsmøte i MdG er et riktig trivelig sosialt treff. Partiet er fullt av ivrige, dyktige og engasjerte mennesker.  Stemningen er god, selv når kontroversielle spørsmål diskuteres. Kan hende er vi rett og slett for snille med hverandre

Et landsmøte skal være mere enn en hyggelig sammenkomst. Det skal produsere politikk, og det skal presentere politikken for offentligheten. I år var det to saker som dominerte debattene på landsmøtet og fikk tilsvarende oppmerksomhet i media. Det var Grønn Ungdoms forslag om å satse på kjernekraft i Norge og partiledelsens forslag om å gå inn for norsk medlemskap i EU

Personlig har jeg idag større forståelse for sterkere tilknytning til EU, enn for satsing på atomenergi. Men ingen av delene kunne i det hele tatt vært tatt opp til seriøs behandling i partiets første år. Partiet har utvilsomt utviklet seg siden da, men ikke bare til det bedre. De som har lansert disse forslagene har nok i begge tilfelle tenkt å markere partiet som djervt og nytenkende.  Der har de åpenbart beregnet feil; partiets medlemmer tviler, og miljøbevisste velgere rygger unna. Idag ble MdG notert til 2,6 prosent på en nasjonal meningsmåling.

Som partiveteran –  en noe høfligere intern  betegnelse  for museumsvoktere – lengter jeg ikke nødvendigvis tilbake til fordums tider, men noe har utvilsomt gått tapt underveis. Når jeg savner noen av de temaene vi tidligere har sett som sentrale, er det ikke (bare) nostalgi. Det er en markering av et nødvendig politisk utgangspunkt.  Det er å stikke fingeren i jorda, og da mener jeg ikke i asfalten.

Det er utmerket at MdG har etablert seg så sterkt i de store byene. Som partiets strateger så riktig påpeker er det der de fleste bor. Mye av arbeidet i byene har vært konsentrert om og begrunnet i klimaeffekten. Forurensing og biologisk mangfold har ikke vært høyt prioritert. Og innsatsen for urbant jordbruk setter i relieff det området der MdG virkelig mangler troverdighet: jordbruket. Mange av partiets grunnleggere var ivrige hagebrukere og en god del var bønder. Vi har fortsatt mange dyktige og reflekterte bønder i partiet. De burde få større respekt og større spillerom.  

At MdG, og særlig de unge, understreker betydningen av vegetarisk kosthold varmer mitt hjerte. Når det får noen av dem til å anbefale syntetiske veggi-burgere og vegetabilske DocMartens støvler, har vi imidlertid beveget oss svært langt fra respekt for naturen og fra en kretløpsbasert utnytting av alle ressursene.  

Uten teknologiske framsteg kunne jeg ikke skrive dette innlegget, langt mindre poste det i sosiale media. Det følger ikke av det at enhver mulig teknologi bør realiseres. Tvert imot har de grønne  partiene målbåret en sunn og grunnleggende skepsis mot teknologiens økende makt over våre liv. De Grønne bygger på en erkjennelse av at teknologisk utvikling kan ha, og har,  ødeleggende innvirkning på den globale helheten vi inngår i. Grønne partier har vært grunnlagt på en grunnleggende respekt for naturen og en dyp forståelse av at vi er avhengige av økologiske systemer og kretsløp vi aldri fullt ut kan forstå.  Det er grønt å erkjenne farene ved  å tukle med naturen. 

En teknologisk optimisme har etterhvert blitt framtredende i MdG generelt og i Grønn Ungdom spesielt. Det er ny teknologi, og ikke endrede holdninger eller handlingsmønstre, som skal bringe oss videre. I noen versjoner framstilles teknologien som en frigjøring fra naturens begrensinger. I en slik tro ligger en grov neglisjering av de økosystemene vi i siste instans er avhengig av.  Vi står i fare for å sage over den greina vi sitter på, for å bruke et populært bilde. 

MdG skal ikke være en forkjemper for økt forbruk og mere naturødeleggende teknologi. Grunnlaget for grønn politikk må være å søke harmoni med naturen. Det kan det virke som noen i partiet har glemt.

Ukraina og Syria: To slags flyktninger

På vei mot en usikker skjebne

Ukrainas modige forsvarskamp har forent en hel verden mot den russiske diktatoren Vladimir Putin og hans oligark-regime. Også i Russland har store folkemengder marsjert i gatene mot det uprovoserte angrepet på en nabostat. Globale medier har vegg-til-vegg dekning av krigen i Ukraina. Det samles inn klær og medisiner og det sendes våpen.  

  Opinionen til støtte for Ukraina er så kraftig at Norge har brutt med sitt selvpålagte prinsipp om ikke å sende våpen til land i krig. Tilmed De Grønne har latt seg feie med av denne bølgen. Og grupper som vanligvis gjør sitt beste for å hindre flyktninger i å komme til Norge, ivrer nå for å sende busser til Polen og Romania. De vil uten nærmere saksbehandling hente tusenvis av ukrainske flyktninger hit til landet.

Ingen nåde for fremmedkulturelle flyktninger.

Sympati med, og støtte til de ofrene for krig er en sterkt prisverdig holdning. Men kontrasten til de holdningene flyktninger fra andre verdensdeler møtes med er påfallande. Ikke minst er det en skrikende motsetning mellom dagenes vilje til å hjelpe ukrainerne og den kyniske forakten som lar flyktninger fra Syria og Irak fryse ihjel på grensa mellom Polen og Belarus.

Det blir ikke bedre av at Polske grensevakter systematisk  diskriminerer folk med bakgrunn fra Afrika og Midtøsten, og skiller dem fra de «ekte ukrainerne»; de som har riktig hudfarge og religion. 

De holdningen som ligger til grunn for en slik forskjellsbehandling kommer til overflaten når det hevdes at krigen mellom Russland og Ukraina skiller seg ut ved å være «en krig mellom siviliserte nasjoner.». Dette er jo en grov fornærmelse mot land som Irak; et land som rommet noen av denne verdens eldste sivilisasjoner, og der grunnlaget for store deler av vår kultur ble lagt. Men det er naturligvisi hverekn historie eller geogrfai som ligger til grunn fo denne forksjellbehandlingen. Det er rasisme og islamofobi.

Aleppo etter å ha blitt «befridd» av russerne

Det er jo ikke bare Ukrainas venner som behandler kristne europeere bedre enn folk fra andre deler av verden. Også de russiske angriperne er mere tilbakeholdne i Kyiv enn de har vært i Grosny eller Aleppo, byer som er jevnet med jorden av russiske styrker.  I Tsjetsjenia og Syria er det jo ikke blonde og blåøyde barn som rammes av bombene, men skitne og skjeggete islamister.  NRK viste i fjor den syriske filmen For Sama. Den dokumenter hvordan virkeligheten var i Aleppo under russiske flyangrep, som systematisk rammet sjukehus og ambulanser. Foreløpig later det til at   Ukraina ikke har blitt utsatt for noe  tilsvarende. Hvilke midler  Putin og hans rådgivere vil ty til dersom  krigen ikke forløper etter deres ønske, gjenstår å se.

Bitter seier for De Grønne

Dette bildet fra VG , under nominasjonskampen i fjor høst, illustrerer noen av partiets problemer.

Mandag kunne Miljøpartiet De Grønne notere seg for det beste stortingsvalget i sin mer enn 30-årige historie. Stortingsgruppa vokste fra 1 til 3 representanter. Det burde jo være grunnlag for jubel innad i partiet. Likevel er tusener av grønne valgkampaktivister skuffet, og media er fulle av oppslag om at valget var et nederlag for partiet.

Årsaken er at forventningene var så mye høyere, både i partiets egne rekker og i det politiske miljøet generelt. Meningsmålingene og medlemstallet pekte rett oppover etter publiseringen av FNs klimarapport, men valgresultatet endte likevel rett under sperregrensa.

Når  1500 stemmer mere hadde gitt partiet 4 eller 5 ekstra mandater på Stortinget, er det naturlig å lure på hva som kunne vært gjort annerledes. At det kanskje sitter noen tusen velgere  og angrer på at de ikke brukte MdGs stemmeseddel er liten trøst. Vi Grønne må tenke igjennom hvorfor de ikke brukte denne seddelen.

Jeg tenker det er tre områder der MdG må forbedre seg:

1) Vi må ikke være så sinte. Det er ikke nødvendig å  skjelle ut dem som ikke er helt enige med oss: Vi må være del av en bredere bevegelse og samarbeide med f.eks SV, Venstre og Rødt om å finne  løsninger.

2) Vi må ikke  bare snakke om klima. Alle veit at MdG har en radikal klimapolitikk. Dessverre er det mange som ikke kjenner partiets landbrukspolitikk, utenrikspolitikk eller skolepolitikk.Vi må oppnå troverdighet også på slike områder om vi skal kunne  bli  et grønt folkeparti.

3) Partistrategene må innse at Oslo ikke er hele Norge, og at en retorikk som slår an i storbyene kan være kontraproduktiv i mesteparten av landet. Derfor trenger MdG også å fronte noen figurer som ikke er unge  kvinnelige akademikere. Når jeg peker på at Une og Lan framstår som veldig like, må jeg også tenke på at GU ville ha Hulda Hotvedt på Rasmus sin plass. Det kunne gitt oss ei stortingsgruppe bestående av Lan, Une og Hulda! Alle er naturligvis kjempedyktige, men noen bredde viser de ikke.

Disse punktene og mange andre vil naturligvis bli grundig drøftet i partiets organer i tida framover. Som partiveteran er det mitt håp at vi skal ta lærdom av årets resultat og passere sperregrensa med god margin ved neste korsvei

GU: Genmanipulerende Ungdom

webimage-F65352DC-248B-4992-9239FD431D027C5EGenteknologi er utvilsomt et spennende fagfelt, et fagfelt som åpner svimlende perspektiver. Faktisk så svimlende for noen at evnen til kritisk tenkning forsvinner. Rettere sagt:  kritikken blir en trussel, en trussel som må bekjempes med hån og spott. Drømmene presenteres som harde fakta.

Det er ingen ydmykhet å spore hos tilhengerne av det genmodifiserte landbruket. GMOer er nødvendig, for å brødfø verden, intet mindre. At bevisene som en slik påstand kunne bygge på er total fraværende spiller ingen rolle. Enhver skepsis til GMOenes velsignelser må bunne i mangel på kunnskap, hevdes det. Forskning som undergraver visjonene må, pr. definisjon, være dårlig forskning. Kritikk av de multinasjonale GM-pushernes påstander sidestilles systematisk med vaksinemotstand, klimaskepsis og troen på at jorda er flat. Mer

30 grønne år

Over hele verden streiker skoleungdom mot sine foreldres klima og miljøpolitikk, og på Fornebu  samles 200 grønne aktivister til landsmøte i Miljøpartiet De Grønne. For tretti år siden var vi femti stykker som møttes i gymsalen på Bø Landsgymnas, sov på flatseng og smurte brødskiver på en benk.

Det er utrolig morsomt å se at partiet dag er blitt en viktig aktør i norsk politikk på alle nivåer; med representanter i kommunestyrer over hele landet, i samtlige fylkesting og på stortinget. Vi møtes i år til et velorganisert landsmøte Men det har ikke kommet gratis. Den håndfullen med entusiaster som holdt partiet i live i de tretti åra som har gått,  gjorde det under langt dårligere betingelser enn dagens folkevalgte og partiets korps av byråkrater heldigvis kan nyte godt av. Mer

Løsning i Elgeseter gate

I lang tid har de politiske partiene i Trondheim Bystyre ført en skyttergravskrig om det framtidige kjøremønsteret for metrobussen i Elgeseter gate. I siste bystyremøte klarte imidlertid Miljøpartiet De Grønne å bryte den fastlåste situasjonen og mobilisere et flertall for et kompromiss. Varaordfører Ola Lund Renolen la nemlig fram et forslag som løser mange av de problemene som har ligget til grunn for uenigheten.

Det nye forslaget kalles parallell-stilt trasé; det vil si at kollektivtrafikken får to felt på den ene siden av gata, mens annen motorisert trafikk får to felt på den andre siden av gata. Et slikt system praktiseres allerede mange steder i verden, både for skinnegående trafikk og for buss, for eksempel i den tyske byen Darmstadt. Mer

MDG på rett vei

forsamlingÅrets landsmøte i Miljøpartiet de Grønne må være et av de triveligste og mest konstruktive i partiets historie. Vår identitet som et viktig meningsbærende parti på landsbasis har nå satt seg, og de mange landsmøtedeltakerne framsto som trygge på dette.

Overlevering av stafettpinnen som mannlig talsperson fra Rasmus Hansson foregikk på eksemplarisk vis. Det var to gode kandidater som kjempet om plassen – Farid Shariati fra Vadsø og Arild Hermstad fra Oslo – begge hadde mobilisert godt for sitt kandidatur, men vinneren ble som forventet han som hadde partiapparatet i ryggen, nemlig Arild Hermstad. Det er et godt valg, noe både Farid og hans tilhenger (hvoriblant jeg) var snare til å erklære. En god klem mellom konkurrentene demonstrert den gode stemningen som preget landsmøtet. Mer

Ingen krise hos De Grønne

Det går mot et nytt og spennende landsmøte i Miljøpartiet De Grønne. Adresseavisens politiske redaktør, Tone Sofie Aglen, har i den forbindelse beæret oss med en kommentar under tittelen «Dårlig miljø i miljøpartiet», der hun bruker de nylige utmeldingene av partiet etter Acer-saka som grunnlag for sin diagnose.

For oss som har vært med i De Grønne en stund var det ikke uventet at det kom tilbakeslag etter den eksplosive framgangen i 2013 og 2015. Undertegnede har da også, i min rolle som horn på veggen, påpekt uheldige utviklingstrekk ved flere anledninger. Jeg er likevel ikke bekymret over de siste utmeldingene, og ser ikke at partiet er i noen form for krisetilstand. Mer

Farvel til Leirelv-korridoren

korridorer[1]

Leirelvkorridoren midt på bildet, Leinstrandkorridoren nederst.

Politikere fra alle partier slutter seg til honnør-formuleringer om miljøet. Og bra er jo det. Litt mindre bra er det at de samme politikerne ikke følger opp i praksis. Et tydelig eksempel så vi i Bygningsrådet i Trondheim den siste dagen i oktober. Da valgte det politiske flertallet å ofre en viktig økologisk korridor på bilismens alter. Vedtaket føyer seg inn i et deprimerende mønster.

Den vestlige delen av Trondheim Kommune er halvøya Byneset, et jordbruks- og villmarksområde med rikt og variert dyre- og fugleliv. Problemet er at denne halvøya er i ferd med å bli isolert fra andre naturområder. Byen og de store transportkorridorene, E6 og jernbanen, danner en tung og tett barriere mellom Bymarka og marka-områdene lenger øst. Denne barrieren brytes bare på to steder; Leirelvkorridoren og Leinstrandkorridoren. Disse to økologiske korridorene er avgjørende for å forhindre innavl blant dyr og planter, og sikre biologisk mangfold på Byneset også i framtida. Mer

Drømmen om sosialisme

Stortinget kommer ikke til å avskaffe  kapitalismen i kommende valgperiode, uansett hvor mange stemmer Rødt og SV måtte få.

download

Teoriene til Karl Marx   har dominert den sosialistiske bevegelsen siden 1850.

I kjølvannet av den franske revolusjonen oppsto grunnlaget for moderne politisk debatt. Det ble mulig å forestille seg grunnleggende endringer i måten samfunnet fungerte og var organisert på. Utover i det nittende århundre ble et stort antall planer for bedre og mere rettferdige samfunn presentert. Mange av disse systemene tok sikte på å fordele samfunnets rikdommer bedre, og etiketten sosialisme ble tatt i bruk på et bredt utvalg av disse. De mest ytterliggående, som forutsatte opphevelse av den private eiendomsretten ble kalt kommunisme. Den tyske forfatteren Karl Marx formulerte det som skulle bli den dominerende varianten, i skarp strid med de anarkistiske variantene til Mikhail Bakunin og Pierre Proudhon. Mer

Forrige Eldre innlegg