Anders Lange og jeg

Anders Lange var en effektiv folketaler, av sine mange motstandere gjerne karakterisert som demagog

Anders Lange var en effektiv folketaler, av sine mange motstandere gjerne karakterisert som demagog

Fremskrittspartiet, som idag sitter med viktig plasser i regjering og storting, vekker sterke følelser hos mange, på godt og vondt. Noen ser FrPere som Per Sandberg og Christian Tybring-Gjedde som de eneste som tør si sannheten om den norske innvandringspolitikken, andre ser på partiet som et råttent gufs fra menneskehetens mentale kjellerdyp. Det kan være interessant å se tilbake på partiets forhistorie, som dreier seg om en høyst spesiell mann; Anders Lange, som også krysset min vei. Mer

Kurdiske forskere i Stockholm

2013Et Stockholm i høstfarger ønsker i disse dager kurdere og venner av kurdere velkommen til Den tredje kurdiske vitenskapkonferansen. Her legges det fram resultater av forskning på og av kurdere og kurdiske områder. Hensikten er å undersøke hvordan kunnskapen til de mange velutdannede eksilkurderne kan bidra til å bygge morgendagens Kurdistan.

Konferansen finansieres av den kurdiske regjeringa i Nord-Irak, som også er representert av flere ministre. Mye av materialet som presenteres tar naturlig nok utgangspunkt i dette området, det eneste internasjonalt anerkjente området som idag styres av kurdere. Men mange av deltakerne på konferansen kommer fra de kurdiske områdene i nabolandene. Mer

Kritikkløst i Adressa

custom_300«Never check a good story» skal det visstnok hete i tabloid-journalistenes verden. Redaksjonen i Adresseavisa tar dette munnhellet enda et steg videre. De fyller forsida med en overskrift som deres egen reportasje ikke underbygger. Ansvarlige journalister prøver gjerne å sjekke påstander før de setter dem på trykk, også dersom påstandene stammer fra politiet. Når det gjelder narko-politiet er det åpenbart annerledes, iallfall i Adressa. Flere dager på rad har denne etaten fått kolportere grove beskyldninger mot afrikanske asylsøkere, uten noen som helst form for bevis. Mer

Husterroristen Krekar

Sterke budskap bak en blid maske. foto: VGnett

Mulla Krekar er på et underlig vis blitt en del av vår nasjonale identitet.  Han er vår helt egen internasjonale islamske ekstremist, den norske hus-terroristen så å si.

Krekar har tidligere unngått å bli dømt for terrorisme ved å hevde at han ikke visste at hans underordnede i Ansar al Islam praktiserte den versjonen av islam han lærte dem. Nå står han for retten nok en gang, og fortsetter å fraskrive seg ansvar for sine anbefalinger.

Aktor mener det må oppfattes som en mordtrussel når Krekar sier Koranen rettferdiggjør henrettelse av navngitte personer. Den tiltalte forsikrer dommerne og pressen at han ikke har gjort annet enn objektivt å fortolke Koranen  og muslimsk tradisjon. Nå veit Krekar selvfølgelig godt at andre muslimske skriftlærde fortolker tradisjonene helt annerledes enn han gjør, men  det kan synes som om norsk presse  ikke alltid husker på dette. Mer

Barnevern uten grenser

Et tomt soverom, der to indiske småbarn skulle bodd. Foto: ZEYNEP GØCMEN/Ny Tid

Mange barn har det vanskelig i sine hjem, og noen blir utsatt for omsorgssvikt eller tilmed grove overgrep i sin egen familie. Det offentlige barnevernet har derfor en viktig oppgave. Nettopp fordi denne oppgaven er så viktig og så følsom er det nødvendig å følge barnevernet med et kritisk blikk. Dette er jo et byråkrati som årlig fjerner tusenvis av barn fra deres familie. Bare i 2010 ble 12.492 barn flyttet bort fra sine biologiske foreldre av barnevernet i Norge, og tallet er økende

Det er å håpe at de fleste av de barn som det offentlige overtar omsorgen for opplever en bedre livskvalitet enn før omsorgsovertakelsen, men unntakene er dessverre altfor mange. Både innen institusjoner og i fosterhjem blir barn utsatt for misbruk, mishandling og annen nedverdigende behandling.

Samtidig er det slik at kritikk av barnevernet avfeies og neglisjeres. Det gjennomføres hyppige vurderinger av barnevernet, men disse går gjerne på struktur og organisering, ikke på de ansattes inngrodde holdninger. Et antall saker i den siste tida demonstrerer dessverre at det nettopp på dette  området er betydelige problemer. Mer

Den skumle multikulturen

Bat Ye'or (Gisèle Littman)

Begrepet det multikulturelle prosjekt dukker hyppig opp i nettdebatter. Den som orker å pløye gjennom de endeløse listene over muslimske overgrep som kontinuerlig legges ut på nettet, kan ikke unngå å lese om at våre herskere innfører et multikulturelt samfunn mot folkets vilje. Denne forestillingen finnes i mange varianter fra Fjordmanns og Bat Ye’ors avanserte historieteorier til den mere instinktive innvandringsmotstanden som vi f.eks. finner blant Fremskrittspartiets velgere.

Den grunnleggende forutsetningen her er selvsagt at «noen» har bestemt at Norge skal bli «multikulturelt» – og at de kunne valgt annerledes. Nå vil vel de fleste mene at Norge fører en streng innvandringspolitikk; i lys av de store menneskemengdene som er på flukt ute i verden er det svært få som finner veien til Norge og enda færre som får lov til å bli. Mer

Skrudde identiteter (2)

Slik presenterer Utenriksdepartementet norsk identitet

I forrige blogg tok jeg opp spørsmålet om hvordan nasjoner er skrudd sammen. Hva må til for at vi skal oppleve tilhørigheten i et nasjonalt fellesskap?

Vi som er oppvokst med nasjonalstaten tar den gjerne for gitt, men både nasjonalstaten og den nasjonalismen som besjeler den er relativt nye historiske fenomener. Den moderne nasjonalismen skjøt for alvor fart i Europa for to hundre år siden, og nådde en avgjørende fase da både det ottomanske og det østerriksk-ungarske imperiet ble oppløst etter første verdenskrig.

Språkforskeren Benedict Anderson knytter i sin berømte bok Imagined Communities utviklinga av nasjonalisme i Europa sammen med trykkekunsten, og hevder at det språklige fellesskapet som ble gjort mulig og nødvendig gjennom trykkkunsten er et vesentlig element i utviklinga av nasjonale fellesskap. Anderson peker på at den katolske kristenheten og de multinasjonale imperiene hadde slike felles administrasjonsspråk som latin. Disse språkene var det bare et lite mindretall av befolkningen som behersket, og de var ikke dagligtale for noen. Trykkerne publiserte skrifter på lokale språk, noe som stimulerte fellesskapet rundt disse språkene. Om de nye skriftspråkene sto nærmere talemålene enn latin, var de likevel ensrettende innenfor sine områder. Dialekter nærmet seg skriftspråk, og de glidende overgangene mellom dialekter begynte å utvikle seg til klart avgrensede språk.
Mer

Previous Older Entries