Undertrykt raseri

Sann kristendom hyller ånden og ikke sverdet.

Hele Norge gråter over ofrene på Utøya og i Oslo, men hos noen blandes sorgen med forsøk på å forstå eller tilmed forsvare Anders Behring Breivik og hans nasjonalistiske ideologi. Det hevdes at hans handlinger sprang ut av undertrykt raseri over at han ikke får offentligheten i tale. Han får ikke nok oppmerksomhet  rundt sin  forståelige frustrasjon  over at vår nasjonale identitet står i fare, hevdes det.

Og årsaken til denne miseren hevdes å være «det flerkulturelle eksperimentet» som fremmes av «sosialistene» i regjering og media. En debattant skriver for eksempel på Facebook:

Kan hende er det slik at den nesten grenselause demoniseringa av innvandringskritikarar som du og andre på venstresida står for, er ein del av forklåringa på kvifor enkelte innvandringskritikarar vert so ekstremt frustrerte som det framferda til Breivik kan vitne om?

Denn mannen  er relativt forsiktig, andre er mere direkte. På ulike nettsider står mange kommentarer om de fæle sosialistene som har presset sitt multikulturelle eksperiment ned over befolkningen. La oss derfor i første omgang slå fast at ingen har konstruert noe flerkulturelt eksperiment. De globale folkestrømmene er en konsekvens av en langvarig utvikling, de følger unngåelig  av global interaksjon som ingen regjering kan stanse (og som også innvandringsmotstanderne har glede og nytte av). Spørsmålet er om vi velger å tilpasse oss   utviklinga mot større kulturelt mangfold eller om vi går i vranglås. Dessverre er det i Norge som i andre land politikere som velger å appellere til vranglås-folket. Mer

Kan staten utdanne imamer?

Sjiamuslimene venter på den kommende imam, Guds egen representant på jorda. Intet unversitet kan utdanne ham.

Hva islam er og hva muslimer mener er et brennende tema på mange områder i norsk samfunnsdebatt. Det er åpenbart at mange i Norge ønsker og trenger mere og bedre kunnskap om islam. Det er også åpenbart at mange muslimer med utenlandsk bakgrunn trenger bedre kunnskap om religionens plass i det norske samfunnet.

Velmenende politikere som Trine Skei Grande går inn for at norske universiteter skal tilby imam-utdanning. Det er ikke helt klart om hun mener slik utdanning skal være obligatorisk eller frivillig, men det er åpenbart at hun ikke har helt har tatt inn over seg hvor mangfoldig og motsetningsfylt islam er. Heller ikke har hun helt klart for seg hva en imam er.

For sunnimuslimene er en imam en person som leder bønnen i en moské, vanligvis utpekt av forsamlingen, men ikke prestevigd, slik de fleste kristne prester er. For sjiamuslimer er en imam derimot Alis direkte etterfølger, utpekt av Gud og ikke av mennesker. I denne forstand kan selvsagt ingen jordisk makt utdanne imamer. Mer

Induskulturen og den ariske invasjon

Ariske krigere (Krishna og Arjuna) klar til kamp.

Det sørasiatiske kulturelle mangfoldet har utviklet seg over tusenvis av år. Europeiske orientalister har i de siste par hundre år flittig systematisert disse kulturuttrykkene. Et resultat av dette var innføring av fellesbetegnelsen «hinduisme» på et stort antall høyst ulike religiøse former.

Et annet viktig resultat var kategorien indoeuropeiske språk, som oppsto etter at det ble avdekket store likheter mellom sanskrit, gresk og latin. På grunnlag av disse likhetene lanserte man en teori om at de gamle sanskrit-tekstene, vedaene, var forfattet av en gruppe krigerske nomader som hadde kommet vestfra til det indiske subkontinentet. Disse inntrengerne, arierne, ble forutsatt å være vakre og lyshudede og å ha fortrengt kortvokste, mørkhudede dravidiske folk som inntil da bebodde det indiske subkontinentet.

På et temmelig vilkårlig grunnlag tippet religionshistorikeren Max Müller at de eldste vedaene, som er samlet i Rig-Veda, var formulert rundt år 1200 fvt. Til tross for at Müller selv betegnet denne tidsangivelsen som tilfeldig har den blitt stående, og har blitt premiss for en lang rekke viktige konklusjoner om utviklinga av sør-asiatisk kultur. Mer

Verden i Oslo

Festivalen har importert en stivpynta pakistansk lastebil.

Det skal endel folk til for å fylle Rådhusplassen i Oslo, men arrangørene av årets mela-festival hadde klart det. Lørdag kveld var det iallfall stappfullt av folk fra rådhustrappa til honnørbrygga.

Hovedinnslaget i mengden var sørasiatiske familier i sin fineste stas. Det var åpenbart like mye en anledning til å treffes, som en konsert. Telt solgte mat fra sørasia og andre deler av verden og i utkanten av området var det tilmed stilt opp en pakistansk lastebil, pynta til trengsel.

Mye av musikken var også pakistansk, men her var det dessuten hentet inn kjente artister fra blant annet Sørafrika, Mali og Kurdistan; Folkemengden inneholdt da også folk med bakgrunn fra disse delene av verden. Samt en mengde mennesker som etter hudfargen og antrekket å dømme faller inn i kategorien «etnisk norske» og som definitivt så ut til å like seg. Det er likevel forbausende hvor liten dekning media gir til dette arrangementet, sammenliknet med noenlunde jamstore foreteelser som Øya-festivalen. Mer

Asyl, agurker og raser

Rasisme er et skjellsord, og ingen ønsker å gjøre seg fortjent til en slik betegnelse. Derfor blir idag argumentasjonen mot (enkelte) grupper innvandrere formulert uten eksplisitte argumenter knyttet til innvandrernes genetiske utrustning. I stedet for å klage over at f.eks. somaliere eller arabere ser annerledes ut rent fysisk, retter innvandringsmotstanderne sine argumenter mot slike ting som religion og klesdrakt eller kultur generelt.

en skisse av menneskehetens familietre

Nå hadde det vært mulig å få en debatt om forskjellene mellom ulike menneskegrupper, slik et av programmene i Hjernevask-serien også forsøkte. Det er jo en åpenbar parallell mellom troen på at menn og kvinner er like fra fødselen av og troen på at alle jordklodens menneskegrupper i utgangspunktet er helt like. Det er trist at noen av ideologiske grunner prøver å benekte disse forskjellene. Det burde ikke være et problem å akseptere den mangfoldige virkeligheten rundt oss; problematisk blir det først når ulikheter mellom folkegrupper brukes til etablere diskriminering av ulike slag.

De som forsker på menneskets biologi har slått fast at mennesket stammer fra Afrika, og at det genetiske mangfoldet der er langt større enn på andre kontinenter. Dermed bortfaller den vanligste rase-inndelinga; den mellom «svarte» og hvite». Et øyeblikks refleksjon vil jo også vise at variasjonen i menneskelig pigmentering er langt mere mangfoldig enn dette. Vi hvite er vel egentlig stort sett lyserøde, men det er gjerne forskjell på en greker og en svenske, liksom det er forskjell på somaliere og eritreere, eller på folk fra Calcutta og folk fra Jaffna. Dette bidrar til å gjøre verden til et fascinerende sted å leve.

Men altså: retorikken til innvandringsmotstanderne. Vi finner f.eks at Frps innvandringspolitiske talsmann, Per Willy Amundsen, er dypt engasjert i kvinners rettigheter, ikke minst kjemper han for kvinners rett til ikke å påtvinges burka eller niqab.

Klespoliti a la Teheran vil vi ikke ha i Norge, men det skurrer unektelig litt når hr. Amundsens frihetstrang gis form av et forbud. Han vil forby de plaggene han ikke liker, og stiller vel da egentlig i samme moralske klasse som hijab-vokterne i Iran. Mer

Krekar igjen.

Krekar ville nekte kurdere å danse og synge

Krekar ville nekte kurdere å danse og synge

Det er nå mulig å oppsummere – iallfall foreløpig – reaksjonene på attentatet mot Krekar. De avspeiler en del holdninger i det norske samfunnet såvel til innvandring og islam som til situasjonen i Irak.

Fra den mere eller mindre rasistiske høyresida bruker man anledningen til å presentere grov hets mot Krekar personlig og mot innvandrere generelt, gjerne ispedd litt hyllest til Siv Jensen. Kanskje litt mere uventet har partiene FRP og Rødt vist seg skjønt enige om å benytte anledningen til å kreve mere politi. De to ytterfløyene mener begge at attentatet viser at politiet ikke utfører jobben sin bra nok. Begge parter mener også at trusler på Facebook og andre nettsamfunn må straffeforfølges.

Når det gjelder å utpeke mulige ansvarlige for attentatet er det derimot stor forskjell på ytterpunktene. Mens høyresida gasser seg i å klage (i de mest groteske ordelag; jf.r kommentarene til mine foregående Krekar-blogger) over at mordforsøket var mislykket, nekter de samtidig for at noen av deres egne kan stå bak. Mer

Politisk fremmedfrykt

Russiske Nadejda Sokolova  ble   utvist fra hele Schengen-området på en formalitet, men hadde styrke til å forsvare seg..

Russiske Nadejda Sokolova ble utvist fra hele Schengen-området på en formalitet, men hadde styrke til å forsvare seg..

Store deler av det norske samfunnet og av det politiske etablissementet fortsetter (hardt presset av FRP og andre fremmedhatere) å se på innvandring som et problem. Og ikke bare som et problem, men som et problem det er politisk mulig å løse gjennom restriktive tiltak.

Schizofrent nok har det samme politiske etablissementet nærmest enstemmig tilsluttet Norge såvel EØS som Schengen-avtalen, og dermed gitt folk fra det meste av Europa fri tilgang til riket. Vi ser derfor at mange av de problemene som er blitt tilskrevet folk fra andre verdensdeler, så som svart arbeid, tyveriraid, tigging og prostitusjon, nå knyttes nærmere til østeuropeere enn til muslimer.

Dette forhindrer ikke at offisiell norsk politikk fortsatt går ut på å gjøre det mest mulig vanskelig for folk fra andre verdensdeler å komme hit til landet. Mer

Presset mot norsk kultur

Norsk identitet   i forvandling

Norsk identitet i forvandling

Det er ikke så greitt å være norsk. Særlig ikke hvis en mener at kulturell identitet er noe som kan fryses fast i ett historisk øyeblikk. Når var vi som norskest – i 1814, i 1905 eller i 1945? Eller kanskje under avstemningene om norsk EU-medlemskap i 1972 og 1994?

Hvert eneste år svulmer iallfall de norske bryst i felles lidenskap den 17. mai. Men hvilke kulturelle elementer er det egentlig vi er felles om på slike dager? Og hvis norsk kultur er under press, slik mange mener, hvem er det da som presser? Mer

FRP og muslimtruselen

Det er dessverre ikke mulig å overse Fremskrittspartiets hensynsløse kampanje mot norske muslimer. Den er en alvorlig trussel mot det norske samfunnet, men må møtes med rolig og saklig argumentasjon.

For den som har et minimum av innsikt i disse problemene er det åpenbart at Siv Jensen og de andre FRP-erne bevisst pisker opp hat og uro i den norske befolkning. Dette gjør de med en usaklig og kunnskapsløs argumentasjon hvis eneste hensikt er å skremme folk til å stemme på hetserne.

Teknikken de bruker er å trekke fram eksempler på ekstrem islamisme og overføre dem til alle muslimer og alle varianter av islam. På denne måten blir et hodetørkle, en hijab, til et angrep på 17 mai og Ja vi elsker. Denne argumentasjonen skjelner bevisst ikke mellom ulike varianter av islam og heller ikke mellom terrorisme og fromhet. Mer

Muslimkritikk og muslimhets

De siste dagers hjemlige muslimdebatt har penset innom mange temaer – først fikk vi SPs selvmål i saka om ny blasfemilov, så fikk vi debatten om hijab i politiet før vi nådde bunnen (iallfall foreløpig) med Siv Jensens utilslørte hetspropaganda.

Er Siv Jensen så dum at hun tror på sine  egne  påstander?

Er Siv Jensen så dum at hun tror på sine egne påstander?

Men disse tre sakene har ulike temaer og debatten rundt dem har til fulle bevist at muslimer ikke er noen enhetlig gruppe med felles syn og holdninger i store og små saker. Det er jo smart å huske at denne planeten rommer godt over tusen millioner muslimer, fordelt på alle himmelstrøk og kulturbakgrunner. Og selv innenfor ett og samme land finnes det gjerne stor spennvidde i muslimske holdninger – ikke så merkelig når vi veit at det bor mer enn 170 millioner mennesker bare i Pakistan, og at den muslimske minoriteten i nabolandet India utgjør nesten like mange. Mer

Forrige Eldre innlegg Next Newer Entries