Kurdisk helikopterstyrt

_{Wahab Halabjay, leder for PUKs anti-terrorgruppe CTG, og avdøde kommandant Servan Kobane}. _PUKmedia

Nyheten om en helikopterulykke i Nordirak har utviklet seg i uventet retning. Det var lenge uklart hva slags helikopter det var snakk om; hverken Tyrkia eller Irak savnet noe helikopter. PKK som har mange  baser  i området nektet  også å være involvert, og pekte på at de ikke  har noen form for flystyrker.

Idag kom det likevel en erklæring fra PKKs søsterorganisasjon i Syria, SDF, om at 9 medlemmer av deres anti-terror styrke, blant annet  kommandant Shervan Kobani, var omkommet i ulykken.  Styrken var på vei til byen Suleimaniya, der de skulle  koordinere sitt arbeide med anti-terrorgruppa til partiet PUK. Helikopterne skal ha kollidert med hverandre grunnet dårlig vær, heter det

Nå kan det sikkert være nyttig for kurdiske styrker i Syria og Irak å utveksle erfaringer om kampen mot IS, som  ikke lenger hevder territoriell kontroll men driver geriljakrig i begge land. Det er likevel verdt å merke seg at ferden fra Syria til  Suleimaniya, endte i et område kontrollert av partiet KDP, som har et svært anstrengt forhold til  PUK, såvel som til SDF og PKK.  

KDP behersker den eneste grenseovergangen til  de store områdene SDF kontrollerer i Nordøst-Syria, og ville ikke tillatt en slik styrke å passere til Irak.  Øvrige grenser kontrolleres av Tyrkia eller den syriske regjeringa. USA som støtter SDF avviser at det var deres helikoptere som styrtet. Det er blitt antydet at helikopterne ble stilt  til rådighet av PUK, men det er ikke bekreftet. Dersom disse eller andre helikoptere har gjennomført vellykkede flygninger tidligere, slik bildet over kan tyde på, har det vært en viktig kanal ut av og inn i  Syria, i tillegg til ulovlige og risikable grensekryssinger.

SDF, PKK og de  mange allierte organisasjonene, som gjerne sammenfattes under fellesnavnet  PKK, har nok ikke egne flystyrker, men de har altså en viss tilgang til flytransport.  PKK har flere baser i det området der ulykken fant sted, og det kan ikke utelukkes at den skjedde mens helikopterne forsøkte å lande. KDP hevder at fler v de omkomne var PKK-medlemmer, SDF hevder de tilhørte dem. Spørsmålet er egentlig meningsløst, siden personell jevnlig utveksle mellom de ulike styrkene under PKK-paraplyen.

Kurdisk alfabetsuppe

Flere som har lest mine bøker og andre skriverier om kurdiske spørsmål, har blitt frustrert over de mange  kurdiske  partiene, og de ulike forkortelsene som kjennetegner dem. Nå er det mellom 30 og 50 millioner kurdere i verden, fordelt på en rekke land i Midtøsten og  i eksil over hele verden. Det er ikke rarere at de fordeler seg  på mange partier, enn at 5 millioner norskinger gjør det. Men at alle disse partiene har kjempet, og tildels fortsatt kjemper, mot hverandre med skarpladde våpen er nok litt utenfor norsk politisk tradisjon

Denne ordskyen viser  akronymene til  de viktigste partiene. Jeg skal forsøke å gi en oversikt, og begynner med den største produsenten av organisasjoner, frontorganisasjoner og forkortelser, nemlig Kurdistans Arbeiderparti, eller PKK.  

Med utgangspunkt i  det  landet  der det bor flest kurdere, nemlig Tyrkia,  har PKK vokst fra en sped  begynnelse på slutten av 1970-tallet til en global organisasjon med et stort antall avleggere.  Det er dannet en paraplyorganisasjon som heter KCK på kurdisk, og  KNK på engelsk. Fra sitt  hovedkvarter i de irakiske Qandilfjellene styrer KCK mektige eksilorganisasjoner i blant annet Tyskland og Sverige. Eksil-kurdere bidrar til å finansiere partiene i Tyrkia, Syria, Iran og Irak og deres  væpnede avdelinger som alle har egne  forkortelser. Her er de viktigste:

Tyrkia: PKK (Kurdistans Arbeiderparti)   Militær grein: HPG

Syria:  PYD  (Demokratisk Enhetsparti)  Militær grein: YPG, YPJ /SDF

Iran. PJAK  (Kurdistans Fritt Liv Parti)Militær grein:  YRK 

Irak: (Demokratisk  Løsningsparti)  PCDK. Militær grein: ingen.

Sinjar (Irak):  PADE  (Jesidipartiet for demokrati og frihet). Militær grein: YBS

Kurdere flest omtaler dem for enkelhets skyld alle som PKK, men det kan ha alvorlige konsekvenser. Den syriske avleggeren PYD er jo en viktig alliert for USA  i kampen mot Den Islamske Stat både i Syria og Irak. For å trygge denne alliansen og avverge nye tyrkiske angrep, må USA insistere på at PYD og PKK er ulike organisasjoner.

PKKs hovedanliggende er situasjonen i Tyrkia, der organisasjonen er forbudt  og arbeider gjennom et stort antall frontorganisasjoner. PKK kan ikke  selv stille til valg, men har bidratt til å opprette en rekke pro-kurdiske partier, som alle har blitt forbudt. Idag støtter PKK det viktige opposisjonspartiet HDP.

KDP (Kurdistans Demokratiske Parti) er PKKs viktigste rival blant kurderne. Partiet ble dannet i 1945  da geriljalederen Mustafa Barzani førte sine styrker fra Irak til Iran for å støtte den kortlevde kurdiske republikken rundt byen Mahabad.  KDP, som  nå ledes av Mustafa Barzanis etterkommere,  er det mektigste partiet i den kurdiske regionen i Irak, enerådende i den nordlige delen av regionen. KDPs velutstyrte væpnede styrker heter Peshmerga, (PKK og deres allierte bruker ordet gerilja, andre kurdere holder seg gjerne til begrepet Peshmerga; «de som møter døden»)

ENKS (SKC) er en allianse av kurdiske partier i  Syria, som står  i opposisjon til PYD og støttes av KDP. De har væpnede styrker basert i Irak, som kalles Rojava Peshmerga.

PUK -(Kurdistans Patriotiske Union) brøt ut av KDP i 1975, og er idag det nest-største partiet i den kurdiske regionen i Irak, dominerende i den sørlige delen. Også PUKs væpnede styrker heter Peshmerga

YDP  – (Jesidienes Demokratiske Parti). Uavhengig parti basert  i Sinjar og Suleimania. Militær grein: HPE 

De kurdisk partiene i Iran har alle sine hovedkvarter på irakisk side. I tillegg til PKK-tilknyttede PJAK har vi blant annet: 

KDPI: Kurdistans Demokratiske Parti – Iran, som stammer fra Mahabad-republikken, og kaller sine væpnede styrker Peshmerga. 

Komala – et iransk kurderparti med kommunistisk bakgrunn, som også kaller sine væpnede styrker Peshmerga. Partiet er  splittet i flere ulike fraksjoner.

PAK – et viktig radikalt  parti blant iranske kurdere. Også PAK bruker betegnelsen Peshmerga på sine styrker.

Vil Iran invadere Nord-Irak ?

Røyk stiger opp etter et iransk angrep mot partiet KDPI  i Koya.  [Ahsan Mohammed Ahmed Ahmed – Anadolu Agency]

Iran truer med å invadere den kurdiske regionen i Irak for å utslette basene til de iranske kurderpartiene. En framtredende kommandant for elitestyrken Quds, Esmail Ghaani, har oppsøkt kurdiske ledere i Erbil og  krevd  at de må avvæpne de iranske partiene. I motsatt fall vil hans styrker  rykke over grensa for å utføre jobben.

Det er flere iranske kurderpartier, med hver sin milits, som holder til i den kurdiske regionen i Irak, KRI. Iranske myndigheter beskylder disse partiene  for å stå bak det pågående opprøret i landet, som er spesielt heftig i de kurdisk befolkede provinsene i nordvest. De konkurrerende  partiene, som i dagens situasjon har gått sammen i en allianse, avviser alle at de står bak opptøyene. 

De siste ukene har ungdommer kjempet mot sikkerhetsstyrkene i mange iranske  byer, og flere steder er politi og basij-agenter blitt drept. Noen kurdiske partier har væpnede grupper i fjellene på iransk side av grensa, men det er ingen rapporter om at disse har rykket inn i byene for å delta i kamper der. Vi må derimot  anta at partienes aktivister i byene har sluttet seg til og deltatt i opptøyene, som jo har mobilisert alle deler av befolkningen. Det er nok ingen grunn til å anta at initiativet til demonstrasjonene kom fra partiene, men de prøver likevel å gjøre  krav på det ideologiske grunnlaget opprøret bygger på  

Det er beleilig for iranske myndigheter å påstå at opptøyene er organisert utenfra. Å anklage de kurdiske partiene innebærer, den ikke alltid uttalte, forutsetningen at kurderne tar ordre fra USA. Ved å angripe kurderne kan iranske makthavere underbygge påstanden om at vestlige interesser står bak opptøyene etter drapet på Jina Amini.

Basene til de kurdiske eksilpartiene har de siste ukene vært utsatt for gjentatte angrep med artilleri, raketter og droner.

KRI har lært seg å leve med stadige tyrkiske fly- og bakkeangrep, rettet mot påståtte terrorister knyttet til partiet PKK som driver geriljakrig på tyrkisk side av grensa. Det dominerende partiet, KDP, har ikke noe imot at Tyrkia angriper konkurrenten. Det er grunn til å tro at KDP også hjelper de tyrkiske styrkene med informasjon. 

Geografien tilsier at kurderne i Nordirak må holde  seg inne med Istanbul, og det hadde neppe i noe fall vært mulig for KDP å drive PKK ut fra sine huler i grensefjellene. Tyrkia med sine langt større ressurser har ikke klart det på 30 år.

De stadige kampene går hardt ut over landsbyer i grensestrøkene, og sivilbefolkningen ber pent om at PKK og Tyrkia kan finne seg et annet sted å slåss.

I de sørøstlige delene av KRI, der partiet PUK dominerer, er det på samme måte nødvendig med et godt forhold til Iran. Iran ser PUK som en nyttig motvekt til KDP, med sitt nære forhold til Tyrkia. Nabolandet har hittil nøyd seg med sporadisk å angripe eksil-partiene fra luften. Dersom de skal gjøre alvor av trusselen om å sende inn bakkestyrker er det også en alvorlig utfordring til PUK.

Truslene fra Iran og Tyrkia kommer på et tidspunkt der KRI sliter tungt. Korrupsjon har brakt økonomien i knestående. De store oljeinntektene havner i lommene til partibossene og deres støttespillere, mens offentlig ansatte ikke får sine lønninger. Uenighet om fordeling  av oljepengene skjerper motsetningene mellom de to store partiene, KDP og PUK, som på 1990-tallet  utkjempet en blodig krig mot hverandre, med støtte fra henholdsvis Tyrkia og Iran.

Med sine egne kurdiske minoriteter, hadde både Tyrkia og Iran gjerne sett at den kurdiske ministaten i Irak opphørte å eksistere. Trass i alle sine feil er KRI et reellt eksisterende Kurdistan, som inspirerer undertrykte kurdere i nabolandene. Det ville  frata de lokale makthaverne i PUK og KDP mye troverdighet dersom de ikke skulle tillate kurdiske aktivister fra nabolandene å oppholde seg hos dem. 

Iranske kurderpartier som KDPI, Komala og PAK er nok avhengige av PUKs godvilje, men det er både politisk og militært umulig for PUK å avvæpne dem. Truslene fra Esmail Ghaani er derfor svært reelle, og KRI som fortsatt sliter med ettervirkningene av krigen mot IS, kan bli rammet av nok en konflikt mellom utenlandske parter.

IS er ikke borte: Harde kamper i Syria. Øredøvende taushet i norske medier.

Tilfangetatte islamister i Hassakah.

Den Islamske Stat – IS eller Daesh –  er ikke  blitt borte, selv om organisasjonen har mistet sin tidligere kontroll over store områder i Syria og Irak.  I begge landene har IS bygd seg opp igjen og gjennomfører hyppige angrep på både sivile og militære mål

Styrken i det reorganiserte IS  ble dramatisk demonstrert  20 januar, da en hel tropp av irakiske regjeringssoldater ble drept i Diyala-provinsen, samtidig som to bilbomber slo hull på murene rundt Sinaa-fengselet i den syriske byen Hassaka. Fire dager seinere foregår det fortsatt harde kamper både inne i fengselsanlegget og i områdene rundt. 

Kurdiske sikkerhetsstyrker støttet av det amerikanske flyvåpenet har store problemer med å kontrollere situasjonen. Det hevdes at flere hundre IS-soldater er drept, men åpenbart  kjemper mange fortsatt videre og er godt bevæpnet. Representanter for myndighetene melder at mere enn tjue av deres soldater har mistet livet. Flere sivile skal også være drept i bydelen Ghweran der fengselet ligger, og hundrevis har måttet flykte fra sine hjem. 

Muren rundt fengslet skal nå være under SDFs kontroll, men islamistene holder fortsatt en fløy inne i fengselet som rommer mange hundre mindreårige fanger, såkalte «løveunger». IS  har også tatt et  stort antall gisler fra fengselets kjøkken-personale, og  har publisert videoer av disse fangene. 

Hovedformålet med  dette grundig forberedte angrepet  har åpenbart vært å  befri noen av de 10 000 fangene, som omfatter mange sentrale IS-ledere.  Mange hundre skal da også ha klart å flykte. SDF hevder å ha fanget de fleste av disse igjen, men forsøker åpenbart å skjønnmale situasjonen. De står i en fullstendig uholdbar situasjon, der det internasjonale samfunnet nekter å hjelpe til.

Dette burde ikke komme som en overraskelse. Myndighetene i Nordøst-syria har lenge fortalt det internasjonale samfunnet at de ikke i lengden kan ta ansvaret for  titusener av militante fanger. De store ressursene det krever å ta vare på disse fangene er en enorm belastning på den hardt pressede lokale administrasjonen og dens væpnede styrker. Det hjelper heller ikke på situasjonen at Tyrkia fortsetter angrepene på SDF like nord for Hassakah.  Mange syrere beskylder Tyrkia  for å samarbeide med islamistene.

Framveksten av Daesh blir av mange sett som en konsekvens av vestlig imperialisme, nærmere bestemt en følge av USAs angrep på Irak i  2003. Det burde iallfall være klart at IS er en trussel mot sikkerheten også i vår del av verden. Det er derfor svært beklagelig at Norge, i likhet med mange  andre vestlige land, nekter å ta ansvaret for egne statsborgere blant islamistene. Norge vil heller ikke bidra til et internasjonalt rettsoppgjør med mennesker som har  gjennomført systematiske voldtekter,  masse-henrettelser   folkemord  og tortur, både i  Midtøsten og i Europa. Å overlate ansvaret for titusener av desperate fanatikere til den underbemannede  og underfinansierte administrasjonen  i Nordøst-syria innebærer å be om mere terror. 

. 

Opprørsvalg og apati i Irak

I fjor og i forfjor var det omfattende demonstrasjoner i Irak. Tusenvis av unge mennesker protesterte mot korrupsjon, mot mangelen på grunnleggende offentlige tjenester som elektrisitet og vannforsyning, og ikke minst mot mangelen på jobber. Demonstrasjonene rettet seg først og fremt  mot de Iran-støttede makthaverne. Iranske konsulater ble satt i brann i flere byer.  Til tross for at mange hundre unge demonstranter ble drept, spesielt i Bagdad, men også i andre byer,  fortsatte opptøyene. 

For å svekke protestene  ble det bestemt å framskynde valgene til nytt parlament, og på søndag ble disse valgene gjennomført.  Resultatene som nå kommer inn tyder ikke på at irakere flest  har trodd de kunne endre noe ved hjelp av sin stemme. Valgdeltakelsen landet offisielt på  41%, men mange steder – ikke minst i hovedstaden Bagdad – har den vært langt lavere.

En hovedtendens har vært redusert oppslutning om de mest Iran-vennlige partiene. De fleste sjia-stemmene har gått til den iran-kritiske Moqtada al-Sadr, mens det har gått sterkt tilbake for partier nær knyttet til Iran og til  Hashd i-Shaabi-militsene. Til tross for at lederne av de store demonstrasjonene har tatt til orde for boikott, fikk et nytt parti sprunget ut av opprøret 10 mandater fra Bagdad og andre arabiske provinser i den nye forsamlinga. 

I Kurdistan har Barzani-klanens parti, KDP, styrket sin stilling til tross for en viss tilbakegang på hjemmebane, i provinsene Dohuk og Erbil. KDP vinner nye mandater i Suleimania, Ninive  og  Kirkuk Dette skyldes i stor grad problemer i de andre kurdiske partiene. Hovedkonkurrenten PUK lider under en ødeleggende intern maktkamp mellom ulike greiner av den dominerende Talabani-klanen.  Partiet Gorran som i sin tid brøt ut av PUK i protest, har blitt  irrelevant etter at dets representanter gikk inn i den korrupte  kurdiske regjeringa. Det hjalp ikke at de gikk til valg i  allianse med  PUK.  Gorran får ingen plasser i det nye parlamentet i Bagdad. 

De fleste velgerne satt altså hjemme,  uten tro på det politiske systemet. De som brukte stemmeseddelen til å vise motstand forlot Gorran. De stemte heller ikke på det PKK-allierte partiet Tevgeri Azadi som bare fikk et tusentalls stemmer totalt. De kurdiske  protest-stemmene gikk i stedet til Ny Generasjon et parti startet av mediemogulen Shaswar Abdulwahid Qadir.  Til tross for et  et uklart program, har hans ungdommelige språk og sterke grep om sosiale medier, gitt Ny Generasjon 10 mandater. Det er liten grunn til å tro at Ny Generasjon kan endre noe som helst

Parlamentet i Bagdad har 5 reserverte plasser for de kristne og én for jesidiene. Det er ikke egne manntall for disse plassene, og alle kan derfor stemme på de kristne og den jesidiske kandidaten. Dette har ved tidligere valg ført til at de fleste av de kristne plassene har gått til KDP-vennlige partier, takket være kurdiske stemmer.  I år tok derimot det  sjia-vennlige partiet Babylon Front 4 av de kristne plassene, mens den femte gikk til en kandidat knyttet til det lille  irakiske kommunistpartiet. Representanter for de kristne  minoritetene er opprørt over dette  resultatet, og krever endringer i valgordningen, slik at bare de kristne selv  kan stemme på disse mandatene.   

Jesidienes ene øremerkede plass gikk denne gangen til Naif Khalaf Sedo. Han representerer et parti som ønsker at Sinjar skal knyttes til Bagdad heller enn til den kurdiske hovedstaden Erbil  De tre direkte mandatene fra Sinjar gikk derimot til kandidater fra KDP. Det PKK-vennlige partiet PADE nådde ikke opp. Dette betyr at ingen ting er avklart om Sinjars skjebne.

En interessant utvikling er det også at det nye parlamentet i Bagdad får to representanter for Kakaiene, en religiøs minoritet som likner jesidismen. De to store kurdiske partiene KDP og PUK har fått valgt inn hver sin. 

Ikke glem jesidiene: 7 år med folkemord.

I

Det er den 3. august 7 år siden Den Islamske Stat gikk til angrep på Sinjarområdet i Irak. Hensikten var å utrydde de vantro jesidiene. IS klarte heldigvis ikke å fjerne jesidiene fra Irak, eller fra verden for øvrig, men det skyldes ikke manglende vilje. I løpet av få dager i 2014 ble minst 5 000 mennesker fra denne etniske og religiøse minoriteten drept, og mer enn 6 000 kvinner og barn tatt til fange. Hundretusener ble drevet på flukt. Norge og andre land må nå styrke innsatsen for å gi jesidiene den oppreisning de fortjener, og gjøre dem istand til å føre sine liv og sine tradisjoner videre.

Fanatikerne gikk fram med nådeløs brutalitet. De drepte alle menn som ikke ville oppgi sin tro, og alle eldre kvinner, mens yngre kvinner og barn ble tatt til fange. Kvinnene ble gjort til slaver, guttebarn blir oppdratt i islamistisk ånd og lært til å hate sine familier. 

De kvinnelige fangene ble brukt til å tilfredstille IS-krigernes seksuelle begjær, og også satt til husarbeid og andre oppgaver. De ble behandlet som ting, gitt bort som gaver og solgt på såvel fysiske som digitale markeder. Av mer enn 6 000 kvinner som ble gjort til slaver for sju år siden har noen klart å flykte, mange andre er blitt kjøpt fri for betydelige beløp. Nærmere 3 000 kvinner er tross dette fortsatt savnet, stadig oppdages noen av dem blant IS-fangene i de syriske leirene. 

Nesten hver eneste jesidi-familie er berørt av denne situasjonen. Kvinner som har vært sex-slaver og menn som har overlevd massakrene har store fysiske og psykiske skader. Mange venter fortsatt på nyheter om sine nærmeste som de ikke har sett siden katastrofen. 

Angrepet i 2007 og de påfølgende ødeleggelsene har drevet jesidier på flukt til alle verdensdeler. Også i Norge har vi et lite antall. De fleste lever likevel fortsatt som internt fordrevne i Irak, mange i trøstesløse flyktningeleire. Noen har vendt tilbake til Sinjar, som fortsatt for det meste ligger i ruiner. Mange orker ikke å vende tilbake til de landsbyene deres deres slekt og venner ble drept, mishandlet og voldtatt. For dem som ønsker å vende tilbake må det gjøres en omfattende innsats fra det  internasjonale samfunnets side.

Blant annet Norsk Folkehjelp og Kirkens Nødhjelp forsøker idag, sammen med jesidienes egne organisasjoner, men med helt utilstrekkelige midler,  å åpne massegraver, reparere infrastruktur, rydde miner og gjenreise ødelagte bygninger.  Alt sammen viktige forutsetninger for at de fordrevne skal kunne vende tilbake. 

Det er også nødvendig med en avklaring av sikkerheten  i Sinjar. Området rommer idag et stort antall militser med lojalitet til ulike kurdiske og arabiske partier.. Mange jesidier vil gjøre seg uavhengig av slike militære og politiske grupper, og drømmer om en egen irakisk provins i Ninive-regionen der jesidier, kristne og andre minoriteter kan styre seg selv. 

En avtale inngått i Bagdad i fjor, mellom den arabiske regjering i Bagdad og den kurdiske regjering i Erbil, forutsetter at Sinjar skal kontrolleres av en ny uavhengig sikkerhetsstyrke, bestående av lokale jesidier, men dette har vist seg vanskelig å realisere.

Det er en stor skam at det internasjonale samfunn, som har brukt enorme beløp på den væpnede kampen mot IS, ikke satser tilstrekkelig på å rehabilitere kalifatets ofre. Disse omfatter ikke bare jesidier og beslektede grupper som kakaier og shabaker, men også mange kristne grupper med røtter fra kristendommens første tid.

FN og en rekke stater, nå sist nasjonalforsamlingene i Belgia og Nederland, har slått fast at den islamske stats kampanje mot jesidiene må karakteriseres som folkemord. Den fyller alle kriteriene for dette. Også det norske Stortinget må ta opp dette spørsmålet. men vedtak og erklæringer er slett ikke nok.

Norge har deltatt i den væpnede kampen mot IS, og må nå øremerke betydelige bistandsmidler til gjenreising i Sinjar-området. Hvis  ikke  Norge og andre land  sørger for de materielle og  politiske forutsetningene for å gjenreise jesidienes liv  i Sinjarområdet,  har vi  i praksis hjulpet islamistene med å bringe jesidienes gamle tradisjoner til opphør.

Terror i speilet: Utøya og Sinjar

Foto av Utøya: Wikimedia/ Paalso; Paal Sørensen 2011

På tiårsdagen for terrorangrepene i Oslo og på Utøya , der én ekstremist drepte 77 mennesker, ser vi oss i speilet.

Hvordan kunne dette skje? Hvordan kunne terroristen utvikle sitt hat og sine våpen midt i blant oss? Og hva kan vi gjøre for å hindre framveksten av flere slike terrorister?

Da nyheten kom tenkte mange av oss at dette var islamistisk terror. Trusselen fra den hjemlige radikale nasjonalismen ville vi ikke se. Slik grusomhet kunne ikke springe ut av vårt eget fellesskap. VI er jo ikke sånn.Men terroristens ideologiske uttalelser, som hevder at hans handlinger er et forsvar mot islamismen, viser en nær sammenheng nettopp med holdningene hos de ekstremistene han mente å forsvare sitt hjemland mot.

Terror sprunget ut av den ene sorten kaldblodig og nådeløs ekstremisme gjenspeiler og ernærer seg av terror sprunget ut av den andre sorten. De holder til på samme sted i menneskets indre.

Beretningene fra de overlevende på Utøya minner i stor grad om beretninger jeg har hørt fra overlevende etter den islamske stats angrep på Sinjar. Mennesker som kryper ut av en likhaug, med kroppen full av kuler, har likedanne traumer, uansett hvem som skjøt dem, og hvilke motiver terroristene hadde skapt seg.

Viljen til å bruke brutal vold forutsetter at man fjerner menneskeverdet fra dem man ser som sine fiender. Fascisme og radikal islamisme springer ut av parallelle tankemønstre. Enten det er din politiske eller din religiøse identitet du angripes for, er du offer for et upersonlig, et abstrakt hat. Du er ikke lenger et individ men et symbol som terroristen kan rette sitt hat og sine våpen mot.

Så er det kanskje en floskel at vi må nære menneskeverdet, respekten for dem som er annerledes enn oss. Likefullt er det nødvendig å holde nettopp dette fast i våre tanker og våre hjerter. 

Jesidienes utfordringer – og Norges manglende svar

En tidligere versjon av dette innlegget ble publisert i Klassekampen 10. juli.

Takk til Klassekampen og Peter Johansen for å ta opp jesidienes situasjon (KK 7. juli). Det er en stor skam at det internasjonale samfunn, som har brukt enorme beløp på den væpnede kampen mot IS, ikke satser tilstrekkelig på å rehabilitere kalifatets ofre. Disse ofrene omfatter i stor grad de mange religiøse minoritetene i Mesopotamia, herunder ikke bare jesidier og beslektede grupper som kakaier og shabaker, men også mange kristne grupper med røtter fra kristendommens første tid.

Blant annet Norsk Folkehjelp og Kirkens Nødhjelp forsøker idag, sammen med jesidienes egne organisasjoner, men med helt utilstrekkelige midler,  å åpne massegraver, reparere infrastruktur, rydde miner og gjenreise ødelagte bygninger.  Alt sammen viktige forutsetninger for at de fordrevne skal kunne vende tilbake. Norge har deltatt i den væpnede kampen mot IS, og bør øremerke betydelige bistandsmidler til gjenreising i Sinjar-området.

Når det er sagt, er det, som Johansen påpeker, også nødvendig med en avklaring av sikkerheten  i Sinjar. Området rommer idag et stort antall militser med ulike lojaliteter. Jesidier står mot jesidier under ulike makthaveres flagg.  Men mange jesidier ønsker hverken å styres av de rivaliserende kurdiske partiene KDP og PKK, eller av den arabiske regjeringa i Bagdad. Drømmen er en egen irakisk provins i Ninive-regionen der jesidier, kristne og andre minoriteter kan styre seg selv. Antakelig er det likevel mange som ikke  akter å vende tilbake til de landsbyene deres deres slekt og venner ble drept, mishandlet og voldtatt.

Jesidismen har, som Klassekampen skriver, et historisk utgangspunkt i den muslimske sufi-læreren Sjeik Adi ibn Musafir, som levde på 1200-tallet. Hans gravmæle i Lalish er jesidienes viktigste helligdom. Imidlertid står jesidismen idag i skarp motsetning til islam. Det skyldes at Sjeik Adis disipler har videreført religiøse folketradisjoner som er eldre enn islam, og i stor grad bygger på iranske tradisjoner. 

For hundre år siden lanserte brødrene Bedirkhan en teori om at jesidismen er kurdernes opprinnelige religion, og at opprinnelsen ligger i zoroastrisk lære. Denne teorien er seinere tatt opp av flere kurdiske ledere. PKK-leder Abdullah Öcalan er blant dem som holder på Zarathustra-teorien, og hans tilhengere satte opp en statue av «jesidismens grunnlegger Zarathustra» i Afrin. Det utløste en skarp protest fra Baba Sjeik, som avviste den påståtte  forbindelsen. Statuen er, forøvrig, seinere blitt revet av tyrkisk-støttede militser.

Nå er det nok sant at jesidismen bygger på gamle iranske tradisjoner, men disse omfatter langt mer enn  den zoroastriske lære. Zarathustra innførte den dualistiske forestillingen om kampen mellom det personifiserte Gode og det personifiserte Onde, forestillinger som også kristendom og islam bygger på.   Men religionshistorikere peker på at den grunnleggende strukturen i jesidismen er monistisk, den anerkjenner ingen djevel som Guds rival.

Dagens Baba Sjeik kan altså fortelle Klassekampen at zorastrisk lære er avledet av jesidismen, fordi den bygger  på enda eldre tradisjoner. Jesidismen har ingen enhetlig lære, men en rik og mangfoldig muntlig skatt. Jesidienes sanger og fortellinger inneholder mange motiver som er kjent også fra andre tradisjoner, men den grunnleggende strukturen, der Gud delegerer sin makt til sju hellige vesener som stadig tar bolig i de hellige slektene, har åpenbart sammenfallende røtter med hinduisme i en fjern fortid.

Den islamske Stat  hadde – og har – som erklært mål å utrydde de vantro jesidiene. Hvis  ikke  Norge og andre land  sørger for de materielle og  politiske forutsetningene for å gjenreise jesidienes liv  i Sinjarområdet,  har vi  i praksis hjulpet islamistene med å bringe jesidienes mangetusen-årige tradisjoner til opphør.

Hva med IS-kalifatets ofre?

Hundretusener av mennesker som ble drevet på flukt av IS er fortsatt flyktninger

Det har oppstått en ny runde i debatten om hvilket ansvar Norge har for de av våre statsborgere som sluttet seg til IS-kalifatet, og nå sitter i fangeleirene i Nordøst-Syria. Det viktigste argumentet for å hente dem hjem til Norge er ikke hensyn til deres egen velferd, men hensynet til de lokale myndighetene i Syria, som ikke har de nødvendige ressurser til langsiktig håndtering av de titusener fanger de tok da de nedkjempet det territorielle IS-kalifatet. 

Vil Tyrkia angripe Sinjar ?

Tyrkias president Erdogan truer hyppig med å angripe Sinjarområdet for å «rense området for terrorister»; altså jesidi-styrker alliert med Tyrkias gamle fiende: Abdullah Öcalans parti PKK. Det er antakelig lettere sagt enn gjort.