Nytt år for yezidiene

Ilden er et viktig element i yezidienes sammenkomster

Av de mange religiøse minoritetene i den kurdiske befolkningen er antakelig yezidiene mest kjent. En onsdag i midten av april feirer de nyttår, Çarśema Séré Salé. Det var nemlig på denne dagen verden oppsto, da ur-egget åpnet seg og påfuglengelen Tawuse Melek trådte fram. På denne dagen er han spesielt nær sitt folk.

Dagen feires med tente lys og malte egg, det er en fest for voksne og barn og en markering av samhold i vanskelige tider. Derfor har tusener av yezidier i sine fineste klær i natt og i dag samlet seg over hele verden. De feirer så vel i det hellige senteret Lalish, som i det krigsherjede Shingal. Yezidiene feirer i gjenreiste templer i Ninava og i nyoppførte helligdommer i Armenia. Og de feirer i fjerne land som Norge.

Både barn og voksne maler egg til vårfesten

Overalt minnes de sine døde og savnede. Forfølgelser og undertrykkelse er en konstant realitet for yezidiene. I dag er det den såkalte  islamske stat, Daesh, som står for de vondeste sårene, etter sitt angrep på Shingal i 2014. Tusener av menn kvinner og barn ble massakrert av terroristene, og rundt 6 000 kvinner gjort til slaver, 3 000 av dem er fortsatt savnet.

De siste ukene har dessuten yezidier i Syria blitt angrepet. Afrin-enklaven, der det har bodd mange yezidier, er okkupert av tyrkiske styrker og sunni-militser som har gått svært hardt fram mot de vantro yezidiene.

Men dette er bare de siste i ei lang rekke massakrer muslimske naboer har utsatt yezidiene for. Denne gangen er det arabiske ekstremister, men ofte har det vært kurdiske sunnimuslimer som har stått for overgrepene. Yezidiene er selv kurdere – de hevder gjerne at yezidismen var kurdernes første og eldste religion – men de blir like fullt foraktet og diskriminert av fromme sunnimuslimer. Og mange av de store heltene i kurdisk historieskriving som Bedr Khan Bey i Bhotan eller Muhammed Pasha i Soran gjennomførte i det nittende århundre omfattende felttog der yezidier, assyrere og andre ikke-muslimer ble slaktet for fote.

Yezidiene har derfor et ambivalent forhold til kurdisk nasjonalisme. Mange yezidier har deltatt i de kurdiske gerilja-gruppene, og vært aktive i de kurdiske politiske partiene. Siden 1991 har deres viktigste helligdom Lalish, og de verdslige og åndelige ledere som bor i nærheten, vært en del av den kurdiske regionen i Irak, Lederne har derfor tilpasset seg kravene fra det herskende partiet KDP. Annerledes på Shingal lenger sør, som var under Saddams kontroll helt til 2003. Mange av yezidiene her anser seg seg som et eget folk, og ikke som en del av den kurdiske (sunnimuslimske) nasjon. Denne selvbevisstheten har fått ny styrke etter at KDP i 2014 trakk sine peshmerga styrker ut, og unnlot å forsvare Shingal mot angrepet fra Daesh.

Shingal  ligger fortsatt i ruiner, til tross for at Daesh nå er jaget bort. Etter at KDP flyktet i 2014, kom geriljastyrker fra et annet kurdisk parti, PKK, til unnsetning. PKK hjalp titusener av yezidier å flykte fra de øde fjelltoppene der de hadde søkt tilflukt. Seinere vendte KDP tilbake, og det oppsto konfrontasjoner mellom de to kurdiske partiene om hvem som skulle styre yezidiene. KDP vil at Shingal skal inngå i den kurdiske regionen der de dominerer, mens PKK vil organisere dem etter sin leder, Abdullah Öcalan, sin revolusjonære filosofi. Mange yezidier avviser dem begge.

Sommeren 2017 ble de siste Daesh-styrkene fordrevet fra Shingal av yezidi-militser tilknyttet regjeringa i Bagdad. I oktober ble KDP tvunget ut av Bagdads styrker, og i januar 2018 måtte også PKK trekke sine styrker ut av Shingal under trussel om angrep fra Tyrkia.

Yezidi-kvinner feirer dagen med levende flammer og malte egg

Yezidienes kjerneområder i Irak er derfor nok en gang splittet mellom Kurdistan og arabisk Irak. En blanding av arabiske styrker og yezidi-milits kontrollerer Shingal, mens yezidier i Lalish, Sheikhan og Dohuk fortsatt er under kontroll av KDP.

Framtida for yezidiene er usikker, mange har flyktet – først og fremst til Europa eller Nord-Amerika. Titusener har slått seg ned i Tyskland, og noen titall har også funnet veien til Norge.

Norge bør nå gå foran ved å målrette assistanse til gjenoppbygging av Shingal. (Kanskje vi også kunne fordømme de tyrkiske overgrepene i Afrin?).

I mellomtida får vi bare ønske  yezidier og alle andre et godt og fredfylt nytt år.

Reklamer

Krise i Kurdistan

Demonstranter i Rania

I den kurdiske delen av Irak har det lenge vært voksende uro i befolkningen, og den 19. desember brøt det ut omfattende demonstrasjoner i flere byer. Størst omfang fikk de i byen Rania, byen der det i 1991 brøt ut et opprør mot Saddam Husseins diktatur som la grunnlaget for dagens selvstyrte region.  Under de pågående urolighetene har demonstrantene i Rania satt kontorene til alle de store politiske partiene i brann. Sikkerhetsstyrker har skutt med skarpt og minst fem personer er drept.

Yezidienes modige stemme

Sommeren 2014 hadde de nådeløse fanatikerne i Den Islamske Stat, Daesh, bestemt seg for å utslette de ikke-muslimske yezidiene for godt. De angrep yezidienes landsbyer rundt Sinjarfjellet og drepte alle mannlige yezidier de kunne  få tak i, mens tusenvis av yezidi-kvinner ble gjort til slaver.

Gripende om yezidi-kvinner

Kvinner som har unnsluppet slavetilværelsen hos Daesh. feirer yedienes nyttår i Lalish

Mord og voldtekt er elementer i alle kriger, men framferden til Daesh («den Islamske Stat») overfor yezidi-befolkningen på Shingal i Irak overgår det meste i grusomhet.  Siden yezidiene ansees som djevledyrkere, mener Daesh det er ikke bare riktig. men også nødvendig, å drepe flest mulig av dem og å utnytte kvinnene som slaver.

Kurdistan uten Barzani?

Massoud Barzani sier han trekker seg som president i Sør-Kurdistan. Men hvor mye makt gir han egentlig fra seg? Og hva betyr dette for regionens demokrati? 

Når Massoud Barzani nå erklærer at han trekker seg som president i (Sør-)Kurdistan, velger han å si at han ikke vil forlenge sin funksjonstid. Det er jo litt pussig, både fordi hans funksjonstid utløp for to år siden, og fordi det ikke er han selv som kunne har forlenget funksjonstiden. Det måtte eventuelt det kurdiske parlamentet ha gjort. Men demokratiske formaliteter har aldri bekymret hverken Massoud Barzani eller andre kurdiske ledere.

Shingal mellom Arbil og Bagdad

To yezidier på Shingal: Haider Shesho og  Hashd i- Shaabi kommandant  Khal Ali.

Den irakiske offensiven, som den siste tida  har presset kurdiske styrker ut av Kirkuk og andre omstridte områder, har blitt godt tatt imot av  minoriteter som yezidier og assyrere,  grupper som har følt seg undertrykt av kurdisk maktmisbruk.

Fjellområdet Shingal (arabisk : Sinjar) ble verdenskjent i august 2014 da jihadistene i Daesh  gikk til angrep.  Lokalbefolkningen tilhører stort sett yezidi-religionen, som både daesh og andre muslimer anser som skitne  djeveldyrkere.  Daesh anser det som sin plikt å avlive mannlige yezidier og de anser det som sin rett å  bruke kvinnelige yezidier som slaver.

Kurdisk sammenbrudd

Kurdere som flykter fra Kirkuk.

Det er vanskelig å få klarhet i hva som skjedde da Kirkuk ble overgitt uten kamp til den irakiske hæren og sjiamilitsene. Det er slått fast at en fraksjon i PUK, ledet av Pavel Talabani og Hero Ibrahim, hadde inngått en avtale med Bagdad om å åpne sin del av fronten.

Men mye tyder på at avtalene gikk lenger enn som så, og at begge de to store partiene er involvert.  Nesten alle de omstridte områdene fra PUK-kontrollerte Khanaquin i sørøst til KDP-kontrollerte Shingal i nordvest er overlatt til Bagdad. KDPs retrett fra Shingal har nok denne gangen med mindre katastrofale følger enn tilbaketrekkinga i 2014. Men det er åpenbart at dette var del av en større plan. Ikke minst er det åpenbart at de som advarte Barzani mot å gjennomføre folkeavstemningen har fått rett.