Denne artikkelen sto på trykk i Klassekampen 16. august. Forhandlingene mellom ulike kurdiske partier pågår stadig, følg med!
Massoud Barzani vil ha folkeavstemning i det kurdiske Nord-Irak om løsrivelse fra Bagdad.
I september i år blir det arrangert folkeavstemning i den kurdiske delen av Irak. Velgerne skal ta stilling til om regionen skal erklære seg uavhengig. Det er ventet overveldende ja-flertall, om kanskje ikke så stort som ved en tilsvarende avstemning i 2005 da mer enn 98 % stemte for uavhengighet.
Når det ventes færre ja-stemmer denne gangen er det fordi folkeavstemningen inngår i et politisk spill. Massoud Barzani, som leder KDP, det største partiet i irakisk Kurdistan, beskyldes for å bruke folkeavstemningen til å avlede oppmerksomheten fra det pinlige faktum at hans mandat som president utløp i 2013. Samt at han har satt det kurdiske parlamentet ut av funksjon. To viktige opposisjonspartier, reformpartiet Gorran og islamistpartiet Komal, hevder at en folkeavstemning må forankres i parlamentet. Det viktige partiet PUK vil ha også ha parlamentet i funksjon igjen, men aksepterer likevel at folkeavstemningen arrangeres som planlagt – tre måneder før valget til nytt kurdisk parlament..
Kritiske røster peker dessuten på at den kurdiske regionen ikke har økonomisk grunnlag for å erklære seg uavhengig. Regionen er rammet av økonomisk krise forsterket av omfattende korrupsjon og nepotisme. Situasjonen blir ikke bedre av at regionen i løpet av de siste 3 åra har tatt imot nærmere 2 millioner flyktninger, hovedsakelig fra andre deler av Irak, men også flere hundre tusen fra Syria.
Massoud Barzani og hans KDP hevder at dette er det rette tidspunktet for å rive seg løs fra Irak, fordi kurdiske styrker har kontroll over det meste av de områdene de gjør krav på og fordi sentralregjeringa i Bagdad er svekket av indre maktkamper og av krigen mot Daesh.
De kurdiske partiene hevder alle at de respekterer dagens statsgrenser. Like fullt omtaler de rutinemessig et Kurdistan som omfatter deler av så vel Tyrkia og Iran som Syria og Irak. Mange kurdere bærer smykker som viser dette Stor-Kurdistan. Kurdernes drøm om en egen stat skremmer nabolandene Iran og Tyrkia som begge har en stor kurdisk befolkning. Både i Tyrkia og Iran opererer kurdiske geriljagrupper med baser i Irak. Et selvstendig Kurdistan vil få en vanskelig balansegang mellom hensynet til nabolandene og den tradisjonelle viljen til å gi rom til kurdiske eksilorganisasjoner.
Et selvstendig Kurdistan vil være avhengig av nabolandene. Både fra Ankara, Teheran og Bagdad blir det protestert mot den planlagte folkeavstemningen, men protestene avviser ikke kurdernes rett til å opprette en egen stat. Mange faktorer taler for at et selvstendig Kurdistan vil bli akseptert. Det er betydelig økonomisk integrasjon mellom Tyrkia og den kurdiske regionen. Oljeledningene som skal være det økonomiske grunnlaget for kurdisk selvstendighet går gjennom Tyrkia, noe som gir Tyrkia en stor grad av kontroll. Sammen med det gode forholdet mellom presidentene Erdogan i Ankara og Massoud Barzani i Arbil, gjør dette at Tyrkia kan akseptere det kurdiske statsprosjektet.
Den irakiske sentralregjeringa har i realiteten avskrevet den kurdiske regionen, og ledende kurdiske politikere jeg har snakket med later til å være sikre på å få til en skilsmisseavtale med Bagdad. Imidlertid kan det bli krangel når boet skal fordeles. Kurderne gjør krav på betydelige områder i tillegg til de tre provinsene som formelt inngår i dagens selvstyrte region. I oljebyen Kirkuk, som har vært under kurdisk kontroll siden 2014, vaier det kurdiske flagget fra offentlige bygninger.
Lenger vest har kurdiske styrker tatt kontroll over store deler av Ninava-provinsen, som rommer et mangfold av religiøse og etniske grupper. Disse minoritetene er skeptiske til de kurdiske partiene, men skepsisen til de arabiske muslimene er nok enda større.
Problemene er enda større rundt fjellmassivet Shingal (Sinjar på arabisk). Her bor det hovedsakelig jesidier, som hates og foraktes av både islamister og mange vanlige muslimer. Området er nå splittet mellom ulike væpnede fraksjoner, hvorav flere er knyttet til regjeringa i Bagdad. Fakta på bakken kan her avgjøre den framtidige grensa mellom Kurdistan og Irak.
Bazanis KDP reiser nå verden rundt for å samle politisk støtte til kurdisk selvstendighet. Internasjonalt er det foreløpig bare Israel som har gitt klar støtte, men det er mange i Washington og andre vestlige hovedsteder som vil ønske en kurdisk stat velkommen når den først er etablert. Noen frykter Kurdistan kan bli rammet av slike konflikter som har ødelagt Sør-Sudan. Mot en slik utvikling taler det faktum at Kurdistan har utviklet sine institusjoner siden 1991. De store kurdiske partiene KDP og PUK kjempet sin borgerkrig for 20 år siden. og vil avgjort ikke ønske en ny runde.
Det vil ganske sikkert ta tid fra en vellykket folkeavstemning til en formell uavhengighets-erklæring, men de fleste observatører innser nå at bare er et spørsmål om tid før verden rommer et selvstendig Kurdistan.
Hoshyar Siwaily, som er utenrikspolitisk rådgiver for Sør-Kurdistans fungerende president, Massoud Barzani, var
Siste kommentarer