Hva skal vi gjøre med IS-krigerne og deres familier?

(Dette innlegget sto på trykk i Adresseavisen 12. april 2019)

Etter at Syrias Demokratiske Styrker (SDF) erobret de siste områdene den såkalte Islamske Stat holdt i Syria, har mer enn 60 000 IS-tilhengere blitt internert i teltleire der grunnleggende humanitær hjelp ikke er tilgjengelig. Selvstyremyndighetene i det nordøstlige Syria har ikke kapasitet til å ta seg av alle disse fangene og ber om internasjonal hjelp, slik jeg ble gjort oppmerksom på allerede i desember i fjor, da jeg besøkte området og møtte representanter for myndighetene.

 Blant de internerte er det mange utlendinger, herunder også et lite antall norske statsborgere. Dette har utløst en debatt om norske myndigheters ansvar for egne statsborgere generelt, og for barn av norske mødre spesielt. Mange har engasjert seg for å bringe disse barna til Norge, uten at foreldrene får lov å bli med. Små barn er uskyldige, mens voksne som frivillig har sluttet seg til de voldelige ekstremistene i IS har mistet retten til norsk statsborgerskap, hevdes det.

Så enkelt er det likevel ikke.  For det første har barna bruk for sine foreldre, for det andre kan bare de som har et annet statsborgerskap i tillegg til det norske, fratas sitt norske pass.  Norge har et ansvar for fremmedkrigere med norsk bakgrunn, så vel som for deres barn.

Norsk lov fastsetter straffansvar for forbrytelser som terror-samband og forberedelse av terrorhandlinger. Det er derfor mulig å stille fremmedkrigere for retten i Norge. Det store flertallet av saker må imidlertid håndteres lokalt, der overgrepene har foregått og der vitner og bevis er lettere tilgjengelig.  

Mer enn 60 000 menn, kvinner og barn strømmet ut fra de siste IS-områdene.

De kurdiske myndighetene i Nordøst-Syria ber om internasjonal hjelp til rettslig behandling av IS-krigerne. noe som bør foregå i Irak og Syria der forbrytelsene er begått og der vitner og bevis er tilgjengelig. Dette må Norge være med på, i tillegg til at vi henter våre statsborgere til Norge og eventuelt stiller dem for retten her.

 Bevis for overgrep vil det i de fleste tilfeller være vanskelig å finne. Og i lys av det store antallet mennesker som har deltatt i IS må vi innse at de fleste vil måtte løslates uten rettsforfølgelse.  Det vil derfor være grupper av IS tilhengere både i Midtøsten og i fremmedkrigernes hjemland. Disse vil utgjøre en betydelig trussel som må møtes på ulike måter.

 Et av de viktigste virkemidlene vil være gjenreising av ødelagte lokalsamfunn i Irak og Syria. Sunniaraberne. som er rekrutteringsgrunnlaget for IS, må oppleve at de blir hørt og respektert hvis vi skal unngå nye bølger av væpnet jihadisme.

Den assyriske kirka i Tel Nasri, ved Khabour-floden i Syria. ble sprengt av IS.

Men vi må også tenke på jihadistenes ofre. Når vi – slik vi bør – henter de norske IS-erne og deres barn hjem til det trygge Norge, må vi ikke glemme at hundretusener menn, kvinner og barn som IS har drevet på flukt fortsatt lever under elendige forhold i teltleire.

Det vil ikke være riktig å gi inntrykk av at overgripere med norsk pass fortjener bedre behandling enn deres ofre. Norge og andre land må snarest gi omfattende støtte til de religiøse minoritetene IS har forsøkt å utrydde. Yezidiene rundt Sinjarfjellet, og de kristne samfunnene i Ninive og Khabour trenger omfattende bistand for å trygge sin fortsatte eksistens.

Reklamer

Simele: en massakre på kristne i Irak

De assyriske kristne markerer den 7. august hvert år en massakre som fant sted i den irakiske byen Simele i 1933. Flere tusen ubevæpnede assyrere – menn, kvinner og barn – ble slaktet av den irakiske hæren.

Har yezidiene noen framtid?

(Kronikk i Adressa, 2. august 2018)

3. august 2014 gikk den såkalte islamske stat, IS, til angrep på yezidiene i Sinjar-området i det nordlige Irak.

Angriperne viste ingen nåde, de massakrerte tusenvis av menn, gutter og eldre på stedet og tok rundt seks tusen kvinner og jenter som sexslaver. Titusener yezidier flyktet opp i selve Sinjar-fjellet der de manglet både mat og vann. Fire år seinere ligger Sinjar i ruiner mens titusener av yezidier lever i flyktningeleire i Kurdistan. Det framtidige religiøse mangfoldet i Midtøsten er avhengig av at området gjenreises så raskt som mulig.

Nytt år for yezidiene

Ilden er et viktig element i yezidienes sammenkomster

Av de mange religiøse minoritetene i den kurdiske befolkningen er antakelig yezidiene mest kjent. En onsdag i midten av april feirer de nyttår, Çarśema Séré Salé. Det var nemlig på denne dagen verden oppsto, da ur-egget åpnet seg og påfuglengelen Tawuse Melek trådte fram. På denne dagen er han spesielt nær sitt folk.

Krise i Kurdistan

Demonstranter i Rania

I den kurdiske delen av Irak har det lenge vært voksende uro i befolkningen, og den 19. desember brøt det ut omfattende demonstrasjoner i flere byer. Størst omfang fikk de i byen Rania, byen der det i 1991 brøt ut et opprør mot Saddam Husseins diktatur som la grunnlaget for dagens selvstyrte region.  Under de pågående urolighetene har demonstrantene i Rania satt kontorene til alle de store politiske partiene i brann. Sikkerhetsstyrker har skutt med skarpt og minst fem personer er drept.

Yezidienes modige stemme

Sommeren 2014 hadde de nådeløse fanatikerne i Den Islamske Stat, Daesh, bestemt seg for å utslette de ikke-muslimske yezidiene for godt. De angrep yezidienes landsbyer rundt Sinjarfjellet og drepte alle mannlige yezidier de kunne  få tak i, mens tusenvis av yezidi-kvinner ble gjort til slaver.

Gripende om yezidi-kvinner

Kvinner som har unnsluppet slavetilværelsen hos Daesh. feirer yedienes nyttår i Lalish

Mord og voldtekt er elementer i alle kriger, men framferden til Daesh («den Islamske Stat») overfor yezidi-befolkningen på Shingal i Irak overgår det meste i grusomhet.  Siden yezidiene ansees som djevledyrkere, mener Daesh det er ikke bare riktig. men også nødvendig, å drepe flest mulig av dem og å utnytte kvinnene som slaver.