Jin – Jiyan – Azadi : Opprør i Iran

De fire kvinner og menn fra det iranske sedelighetspolitiet som innbrakte 22år gamle Zhina Mahsa Amini for ukorrekt hijab, kan ikke ha ant hva følgene skulle bli.

De hadde fått nye retningslinjer, som forlangte innstramming i håndheving av hijab-påbudet, og mange kvinner ble brakt inn til  omskolering. Vitner sier at Zhinas hode ble slått gjentatte ganger mot veggen på politibilen. Hun var kurdisk, og kurdere behandles gjerne ekstra hardt. Zhina var på besøk i Teheran, der hun måtte bruke det persiske navnet Mahsa. Kurdisk språk er ikke forbudt, men kurdiske navn blir ikke alltid godtatt av myndighetene. 

Zhina ble plassert på et venterom i en politistasjon, sammen med mange andre kvinner. Et videoopptak viser at hun plutselig faller om på gulvet. I tre dager lå hun i koma på et sjukehus, før hun døde. Offisielt døde hun av hjertesvikt, men familien hevder hun var sunn og frisk. Da dødsfallet ble kjent utløste det et voldsomt raseri, som lenge hadde ulmet, både blant kurdere og i den iranske befolkningen forøvrig. Kvinner og menn som ikke aksepterer at dårlig hijab  skal straffes med døden har fått nok.

 Millioner av mennesker har i mer enn to  uker  marsjert med krav, ikke bare  om at hijab-påbudet  oppheves, men at regimet må fjernes. Prestestyret står nå overfor en eksistensiell utfordring, og ingen veit hvordan situasjonen vil utvikle seg.

Det var ulike innfallsvinkler til protestene. Da Zhina skulle begraves i sin kurdiske hjemby Saqqez, under sterk politiovervåking, ble det ropt slagord mot regimet. Politiet som forsøkte å gripe inn ble angrepet. Samtidig demonstrerte kvinner i Teheran og andre storbyer mot den forhatte hijaben. Studenter fra universiteter og høyskoler ledet an. Det  kom til voldsomme opptøyer i mange byer, både i Kurdistan og i andre deler av  Iran. Flere steder  blir politiet møtt med steiner og brannbomber. Politibiler og politistasjoner, såvel som plakater og statuer av regimets representanter, blir satt i brann.

Hovedmengden av demonstrantene er naturlig nok  ungdom, men demonstrasjonene har vokst i omfang og trukket inn folk i alle aldre. En video fra Teheran viser en gråhåret dame med hijaben i hånda, som går rolig mellom to rekker av biler. Hun vifter hijaben i takt med ropene Ned med regimet  og  Død over tyrannen. Ropene kommer fra menneskemengder på begge sider av gata som altså åpent utfordrer regimets eksistens. 

Kombinasjonen av kurdiske og feministiske krav manifesteres i slagordet Jin  Jiyan Azadi –  Kvinner, liv og frihet. Dette slagordet oppsto hos de kurdiske geriljakrigerne i Syria, som har vist et utrolig mot i kampene mot Den Islamske Stat. Det springer ut av den revolusjonære ideologien til den tyrkiske kurderlederen Öcalan, men brukes nå av kvinner (og menn) i hele Iran, av folk med ulike politiske holdninger. Det høres også hyppig  i de mange  støtte-demonstrasjonene verden over, inkludert her hjemme i Norge.

Regimet har tidligere vist sin vilje til å undertrykke protester med drap og fengsling, og har i denne omgangen drept hundrevis og arrestert tusener. De går etter mulige ledere, men demonstrasjonene fortsetter likevel å vokse. Foreløpig later det ikke til at demonstrantene har noen organisering utenom via sosiale medier. Myndighetene forsøker å hindre dette ved å stenge internettet.

Landets høyeste leder, Ayatollah Ali Khamenei, hevder at demonstrasjonene er organisert av USA og Israel. Ikke mange vil tro på det, men under de første opptøyene i kurdiske byer ble det hevdet at kurdiske peshmerga-styrker var involvert. Det finnes nok små grupper av geriljastyrker fra ulike kurdiske partier  i fjellene, men de holder seg i ro og kommer sjelden i konflikt med regjeringsstyrker. Partiene avviser å ha sendt sine folk inn i byene, men det passer regimet å anklage  dem for å fremme amerikanske interesser, eller rett og slett å være amerikanske agenter.

Alle de kurdiske partiene i Iran, som KDPI, Komala, PAK og PJAK, har sine hovedkvarter på den andre siden av grensa, i den kurdiske regionen i Irak. Flere av dem har også militære baser i fjellene på irakisk side. For å vise at de tror på sine egne anklager, har Iran, siden opptøyene startet, bombet både militære og sivile anlegg som disse partiene driver. Mange sivile er blitt drept, herunder kvinner og barn. De rivaliserende kurdiske partiene har samlet seg om en felles erklæring der de støtter motstanden mot regimet.

Det er ikke bare kurdere som er undertrykket av regimet. I motsatt ende av Iran, ned mot det indiske hav, ligger det urolige Balutsjistan. Balutsjerne holder også til i Pakistan og Afghanistan, og kjemper for sine rettigheter i alle disse landene. Iransk Balutsjistan kontrolleres av store og brutale sikkerhetsstyrker. Likevel har store folkemengder de siste ukene demonstrert med slagord som Kvinner,  Liv og Frihet; Ned med Regimet og Død over Khamenei. Myndighetene har ikke lagt fingrene imellom. I byen Zahedan skal mere enn femti ubevæpnede demonstranter ha blitt drept for to dager siden. Antallet sårede går opp i mange hundre bare i denne ene byen.  

Men stadig flere hever nå sine stemmer mot regimet. Frykten for å åpne munnen er forsvunnet, også i regimets kjerneområder som Qom og Isfahan blir det demonstrert.  Studenter går over alt foran. Flere steder har politiet omringet universitets-campuser, og angrepet de innesperrede studentene. Ikke desto mindre rapporteres det at jenter på videregående skoler har tatt av seg sine hijaber over hele landet idag.

Det er altså mange ulike former for undertrykkelse i hverdagen iranere nå tar til orde mot. Kvinner protester mot de nedverdigende klesnormene. Kurdere, balutsjere og andre minoriteter protesterer mot  etnisk diskriminering. Og alle protesterer mot den skrikende mangelen på demokrati. Det mest påfallende er motet demonstrantene viser og det store omfanget protestene har fått.

Om slike folkelige protester kan klare å velte regimet er nok dessverre tvilsomt, men lita tue kan velte stort lass. Mirakler skjer av og til. Den arabiske våren ble utløst av selvmordet til en frustrert grønnsakhandler.  Drapet på Zhina  Amini kan gå inn i historien på samme måte.

To slags kvinner fra kalifatet

 

To TV- filmer fra fangeleire  i Syria, gir svært ulike bilder av kvinners situasjon under IS. Den ene var viet kvinner som selv oppsøkte den islamske stat, den andre viste  virkeligheten for kvinner som var ført dit med makt.

En ung norsk kvinne står i disse dager for retten i Oslo. Hun er tiltalt for terrorvirksomhet, etter å ha tilbrakt flere år i  områder av Syria som var kontrollert av det såkalte IS-kalifatet. Hennes forsvarer vil (naturligvis) ha henne frifunnet, og hevder hun var et offer og ikke en aktør. Livet som kvinne  i jihadist-staten var ikke slik hun hadde trodd, og hun har ikke selv begått noen som helst terrorhandlinger.

Denne rettssaka har antakelig  bidratt til at NRK 8. februar viste filmen «Ingen vei tilbake», der flere andre kvinner som hadde oppsøkt kalifatet ble intervjuet. De forsvarte seg med liknende historier om undertrykking, serie-ekteskap med voldelige menn og brustne illusjoner. Og om smerten ved å vende tilbake til et samfunn du har fordømt. Filmen skapte sympati for kvinnene. De angret åpenbart på sin tilslutning til kalifatet, selv om angeren hos enkelte synes å ha kommet først da slaget åpenbart var tapt.

Samme kveld viste svensk TV filmen Sabaya der vi møtte andre kvinner som har overlevd IS-kalifatet. Men disse kvinnene hadde ikke kommet dit frivillig. De var tatt til fange mens deres mannlige slektninger, ektemenn, fedre og brødre, ble drept for øynene på dem. Deres forbrytelse var å tilhøre de vantro jesidiene. Ideologene i den islamske stat erklærte dem som slavinner, Sabaya, lovlig krigsbytte og populær handelsvare. 

Begge disse filmene er i stor grad  tatt opp inne i de overbefolkede leirene i Syria der kurdiske styrker vokter titusener av IS-tilhengere. Mange av dem er fra vestlige land som Norge; land som nekter å ta sine statsborgere tilbake., og overlater ansvaret for dem til den lokalbefolkningen som har måtte lide under deres ugjerninger.

Kontrasten i situasjonen for de to gruppene av kvinner er likevel påfallende. Den ene gruppa satt komfortabelt og snakket åpent og fritt om sin skuffelse og om problemene som hindrer dem i  å vende tilbake til de trygge tilværelsene de frivillig har forlatt.

Sabaya følger frivillige fra jesidienes Hus, Mala Ezidi, gjennom flere år. Helt utrolige opptak viser hvordan frivillige jesidier går inn i leirene og henter ut kvinner og barn som blir holdt fanget. Det lar seg heller ikke skjule at de kvinnene som holder dem fanget likner svært på dem vi møtte i NRK-filmen.  De likner på hun som står for retten i Oslo  

Det er rimelig å ha medlidenhet med unge jenter som lot seg radikalisere på nettet eller andre steder, og møtte en hardere virkelighet enn de hadde drømt om. De må nå få hjelp til å skape seg nye liv. Men sammenliknet med slavinnene de holdt fanget i årevis, som bare har flyktningleirene i Nord-Irak å vende tilbake til, er deres problemer små.  

Mullaen og Meling

 

Det har vært både interessant og lærerikt å følge NRK- serien Mullaen og Meling. Den har gitt meg økt respekt for Meling (selv om han framstår som vel godtroende enkelte ganger) og en snikende sympati for Krekar. Dersom det er sant, som det siste av de tre  programmene mer enn antyder, at Krekar er dømt til tolv års fengsel på grunnlag av en dårlig oversettelse fra kurdisk, er det jo all grunn til å reagere, uansett hva man måtte mene om Krekars versjon av islamisme. 

Programserien går liten grad inn på Krekars virksomhet før han grunnla Ansar al Islam i 2001, men det er kjent at han i under sitt opphold i Pakistan hjalp mange kurdiske islamister å finne veien over grensa til Afghanistan. Videre er det kjent at han var en ledende skikkelse i IMK, Kurdistans Islamistiske Bevegelse, som på nittitallet konkurrerte både militært og politisk med de sekulære partiene KDP og PUK om makta i det kurdiske selvstyreområdet i Nordirak.

Krekars innflytelse har ikke vært begrenset til den korte perioden da han ledet Ansar Al Islam. Hans virksomhet må ha vært kjent for norske myndigheter allerede da han kom til Norge  som kvoteflyktning i 1991, siden kone og barn, men ikke Krekar selv, fikk norsk statsborgerskap. Innflytelsen har, som programmene tydelig viser, ikke på noen måte opphørt etter at Ansar al Islam i 2003 ble drevet ut av sine irakiske baser av amerikanerne.

Norske myndigheter var opptatt av å finne bevis for Krekars direkte tilknytning til noen av de mange terrorhandlingene Ansar al-Islam har utført. Det lyktes de ikke med, blant annet fordi Krekar formelle lederrolle bare varte noen måneder. Det ødela saka for norsk påtalemakt at de lokale sikkerhetsstyrkene, tilknyttet partiet PUK, hadde brukt stor brutalitet for å tvinge fram en tilståelse fra den mislykkede selvmordsbomberen Dedar. Overfor norsk rett innrømmet  han likevel å være sendt av Ansar al Islam for å sprenge et av PUKs kontorer, men avviste at Krekar var den som ga ham ordre. 

At den direkte forbindelsen mellom Krekar og en selvmordsbomber dermed ikke lot seg bevise  stanset saka i det norske rettsvesenet. Det kan ha bidratt til å tåkelegge det faktum at Ansar al Islam var den organisasjonen som innførte selvmordsbombing i Irak. Arvtakeren Ansar al-Sunnah gjennomførte i 2004 parallelle selvmordsbombinger i den kurdiske hovedstaden Erbil, som tok livet av mer enn hundre mennesker, mange av dem framtredende medlemmer av de regjerende partiene KDP og PUK.  Gruppa tok seinere tilbake navnet Ansar al-Islam, og sluttet seg i 2014 til IS:.

For en del år siden besøkte jeg landsbyen Biyara, som var hovedkvarter for Ansar al Islam. Innbyggerne der har ikke mye pent å si om ekstremistene. Flere jeg snakket med klagde over at alle bilder av kvinner måtte fjernes fra kjekspakker, hermetikk og andre varer i butikkene. Verre var det naturligvis at Krekars folk mishandlet lokalbefolkningen og vandaliserte den lokale moskeen der to sufier var gravlagt; slik avgudsdyrking ville de ikke ha noe av.  I et par landsbyer der innbyggerne  tilhørte  den  religiøse retningen kakai, også kalt Ahl i-Haqq, var det enda mere alvorlig. Kakaiene  fikk beskjed om å omvende seg eller dø. og valgte naturlig nok å flykte.  

Når det hevdes i programmet at  Krekar skal ha vært en moderat islamist som arbeidet  for fred og forsoning med de kurdiske myndighetene, kan det være verdt å huske at Ansar al-Islam oppsto i protest mot at det store islamistpartiet  IMK i 1997 inngikk en fredsavtale, som overlot den militære kontrollen over Halabja-regionen til det sekulære PUK. Flere ytterliggående fraksjoner brøt ut av IMK, nektet å akseptere våpenhvileavtalen og befestet landsbyer i utkanten av IMKs område langs grensen til Iran. Det var disse gruppene som i 2001 gikk  sammen under navnet Ansar al-Islam.

Skjebnetime for Syrias lidende folk.

I 2011 demonstrerte millioner av syrere mot Assad-regimet

De som trodde krigen i Syria ikke kunne bli verre, har nok en gang tatt feil. Tragedien som snart har vart i 10 år kan se ut til å gå mot et grusomt klimaks. Hvordan det ender er det umulig å si.

I en blodig offensiv mot Idlib har Putin og Assad, i strid med vedtatte avtaler, drevet nok en million sivile på flukt. I Tyrkia, som jo allerede har gitt rom til flere millioner flyktninger fra Assads terror, har Erdogan svart ved å øke sin militære innsats, i håp om å bevare en sone for flyktningene på syrisk side, slik at  ikke også de kommer inn i Tyrkia.

Hva skal vi gjøre med IS-krigerne og deres familier?

(Dette innlegget sto på trykk i Adresseavisen 12. april 2019)

Etter at Syrias Demokratiske Styrker (SDF) erobret de siste områdene den såkalte Islamske Stat holdt i Syria, har mer enn 60 000 IS-tilhengere blitt internert i teltleire der grunnleggende humanitær hjelp ikke er tilgjengelig. Selvstyremyndighetene i det nordøstlige Syria har ikke kapasitet til å ta seg av alle disse fangene og ber om internasjonal hjelp, slik jeg ble gjort oppmerksom på allerede i desember i fjor, da jeg besøkte området og møtte representanter for myndighetene.

Simele: en massakre på kristne i Irak

De assyriske kristne markerer den 7. august hvert år en massakre som fant sted i den irakiske byen Simele i 1933. Flere tusen ubevæpnede assyrere – menn, kvinner og barn – ble slaktet av den irakiske hæren.

Har yezidiene noen framtid?

(Kronikk i Adressa, 2. august 2018)

3. august 2014 gikk den såkalte islamske stat, IS, til angrep på yezidiene i Sinjar-området i det nordlige Irak.

Angriperne viste ingen nåde, de massakrerte tusenvis av menn, gutter og eldre på stedet og tok rundt seks tusen kvinner og jenter som sexslaver. Titusener yezidier flyktet opp i selve Sinjar-fjellet der de manglet både mat og vann. Fire år seinere ligger Sinjar i ruiner mens titusener av yezidier lever i flyktningeleire i Kurdistan. Det framtidige religiøse mangfoldet i Midtøsten er avhengig av at området gjenreises så raskt som mulig.

Sluttspill i Syria?

Det er fortsatt store områder i Syria som Assad-regimet ikke har kontroll over.

I medier som NRK og Aftenposten forkynner nå korrespondentene at Baath-regimet i Syria, under Bashar Assad, står foran en endelig seier over de mange opprørsgruppene. Men det er i virkeligheten høyst usikkert om Assad kan etablere sin makt i hele landet. I nord og øst kontrolleres store områder av Tyrkia eller av kurdiske PYD. Og i sør rasler Israel med sablene.

Gripende om yezidi-kvinner

Kvinner som har unnsluppet slavetilværelsen hos Daesh. feirer yedienes nyttår i Lalish

Mord og voldtekt er elementer i alle kriger, men framferden til Daesh («den Islamske Stat») overfor yezidi-befolkningen på Shingal i Irak overgår det meste i grusomhet.  Siden yezidiene ansees som djevledyrkere, mener Daesh det er ikke bare riktig. men også nødvendig, å drepe flest mulig av dem og å utnytte kvinnene som slaver.

Syria og den enøyde venstresida.

Etter et av regimets angrep med tønnebomber i Aleppo

Landene i Midtøsten har lenge vært dominert av autoritære regimer der ytringsfriheten har vært liten eller ikke-eksisterende, og der politisk opposisjon har vært regulert gjennom sensur, tortur og henrettelser. Gjennom den serien med hendelser som fikk navnet den arabiske våren ble disse regimene utfordret av brede folkelige opprør. I et kortsiktig perspektiv har resultatene vært dårlige. I Egypt er undertrykkelsen kanskje verre enn før, og i land som Yemen, Libya og Syria har  opprørene utviklet seg til blodige borgerkriger.