Kampen om kjønnene

De siste åra har det vært en eksplosiv vekst i antallet personer i den vestlige verden som hevder å være født i feil kropp. Mange av dem ønsker å skifte kjønn, det kan de etter norsk lov gjøre fra 6 års alder med støtte fra en av foreldrene, og fra 16, uansett hva de foresatte måtte mene. Juridisk kan man skifte kjønn uten å foreta noen fysiske endringer, men for mange er det viktig å endre selve kroppen til det foretrukne kjønnet. 

Maya Forstater mistet jobben da hun påsto at biologisk kjønn er en realitet. Forfatteren J K Rowling støttet henne og ble rammet av en global hetskampanje, som vi også har fått føle i Norge

Utgangspunktet for denne utviklinga er forestillingen om at kjønn ikke er en fysisk kategori, men en indre identitet, altså en reint metafysisk størrelse. Videre forutsettes det at det medfører store lidelser dersom denne indre identiteten ikke bekreftes av omgivelsene, for eksempel ved at en transperson (altså en som har skiftet kjønn, uten at det nødvendigvis synes) omtales med et annet pronomen enn det hen foretrekker. Slik feilkjønning er straffbar både i Norge og mange andre land. 

Lukten av TERF-blod

 

Noen av de mer høflige kommentarene Rowling har fått på Twitter

Inntil nylig anså jeg debatten om menneskers rett til å definere sin egen kjønnsidentitet som en naturlig videreføring av det langvarige arbeidet for å hente seksualiteten opp av de lumre og innestengte fordommenes rom. En kamp som har gjort det mulig for homofile å stå fram offentlig, som gjør det mulig å elske hvem man vil og gifte seg med dem, hvis det er det man ønsker. De grove angrepene som nå rettes mot J K Rowling og andre som stiller spørsmålstegn ved hvor denne prosessen er på vei, har imidlertid gjort meg dypt urolig.