Religion i det grønne skiftet.

I Norge og Vesten tror vi gjerne at politisk handling må hvile på grunnleggende sekulære, eller rett og slett materialistiske holdninger. Vi har derfor lett for å neglisjere og nedvurdere religiøse tilnærminger til bærekraft og klimaendringer. Likevel er det et faktum at det overveldende flertall av verdens befolkning har et grunnleggende religiøst livssyn, og begrunner sine politiske vurderinger i dette livssynet. Det er derfor vesentlig å bidra til at økologiske perspektiver lar seg integrere, og blir integrert, i religiøse tilnærminger til virkeligheten. Religiøse leder besitter en moralsk autoritet som kan bidra sterkt til å påvirke holdningene og oppførselen hos deres tilhengere.

Dette er utgangspunktet for den konferansen om religioner, klima og bærekraft som denne uka har vært arrangert i Bergen by. Som deltaker på konferansen har jeg fått møte reflekterte representanter for kristne tradisjoner fra ulike deler av verden, så vel som muslimer, buddhister og andre ikke-kristne mennesker med et dypt engasjement for klima og miljø.

På konferansen kom det mange eksempler på innsats for økologisk ansvarlighet i kristne kirker fra ulike deler av verden. Mange av de kristne innlederne var opptatt av å tilbakevise historikeren Lynn Whites påstand i et essay fra 1967,. White hevdet at den bibelske guds plassering over og utenfor skaperverket utgjør grunnlaget for den overutnyttelse av naturen som har ført til våre dagers økologiske krise. Konkret uttrykkes denne plasseringa som at Vårherre har gitt mennesket et ansvar for å forvalte naturen, hvilket ofte har blitt forstått og praktisert som en fullmakt til å rasere naturen til egen fordel.

I møtet med klima- og miljøutfordringene har mange kristne vært nødt til å analysere og revurdere sin tolkning av dette forvalterprinsippet. Denne utviklinga, som framhever de kristnes ansvar for å beskytte skaperverket, er et interessant og gledelig faktum. Den Norske Kirke oppviser, for eksempel, et sterkt og dypt miljøengasjement. Et viktig referansepunkt i dette arbeidet er Frans av Assisi. Det var hans eksempel som inspirerte den interreligiøse konferansen i Assisi i 1986, som førte til så vel kristne som muslimer, jøder, hinduer og buddhister sendte ut opprop med oppfordring til sine tilhengere om å vise ansvar for miljøet.

For kristenheten totalt er det naturligvis av stor betydning at lederen for verdens største trossamfunn, Pave Frans, som jo har tatt sitt navn etter mannen fra Assisi, i 2015 sendte ut encyklikaen Laudato Si, der han pålegger sine tilhengere ta på alvor de utfordringene klimaendringer og økologisk utarming stiller oss overfor.

Det er altså en gledelig utvikling i retning av økologisk fornuft i mange kristne menigheter. Det er likevel et faktum at selv de ivrigste tilhengerne av å tolke forvalterprinsippet som et påbud om økologisk ansvarlighet, gir mennesket en overordnet rolle i forhold til de øvrige livsvesener vi deler denne planeten med. For å finne religiøse holdninger som i større grad ser mennesket som en integrert og likestilt del av et økologisk fellesskap, må vi se til det som kalles naturreligioner,  gjerne i sjamanistiske eller indo-iranske tradisjoner.

Eksempler på slike respektfulle holdninger i møtet med den øvrige naturen ble presentert i to foredrag om samisk religiøsitet. Om samisk tradisjon ikke direkte anser naturen som guddommelig, mener samer i alle fall at både flora og fauna har hellig verdi og må møtes med respekt. Et eksempel var en samekvinne som ber høflig om tillatelse før hun høster gress til fottøyet sitt. En slik holdning plasserer mennesket som en del av naturen, og ikke som en overordnet inntrenger.

Det vil være urealistisk og ufornuftig å forvente at alle verdens milliarder av mennesker skal tilegne seg slike holdninger, selv om de aktuelle foredragene ble svært godt mottatt på dagens konferanse. At modige og engasjerte mennesker finner rom for økologisk fornuft i sine respektive tradisjoner er det all mulig grunn til å glede seg over, selv om de ikke går like langt ..

Jeg sitter imidlertid igjen med et viktig ubesvart spørsmål. Et spennende foredrag, om hvordan kristen etikk må utgjøre en moralsk motvekt mot den pågående ødeleggelsen av klima og miljø, unnlot å ta stilling til hvordan en slik opposisjonell holdning skal praktiseres. I tråd med Luthers lære om de to regimenter, som forutsetter at religion og statsstyring ikke skal blandes, unnlot foredragsholderen å gå inn på hvordan en økologisk etikk skal møte pågående ødeleggelser. Ordet sivil ulydighet ble ikke nevnt, ei heller ikkevoldelig motstand eller militant protest. For meg er det åpenbart at et sterkt engasjement ikke kan forbli en abstraksjon. Den må føre til aktiv handling, av og til handling som bryter statens, men ikke Guds, lover.

Ingen krise hos De Grønne

Det går mot et nytt og spennende landsmøte i Miljøpartiet De Grønne. Adresseavisens politiske redaktør, Tone Sofie Aglen, har i den forbindelse beæret oss med en kommentar under tittelen «Dårlig miljø i miljøpartiet», der hun bruker de nylige utmeldingene av partiet etter Acer-saka som grunnlag for sin diagnose.

For oss som har vært med i De Grønne en stund var det ikke uventet at det kom tilbakeslag etter den eksplosive framgangen i 2013 og 2015. Undertegnede har da også, i min rolle som horn på veggen, påpekt uheldige utviklingstrekk ved flere anledninger. Jeg er likevel ikke bekymret over de siste utmeldingene, og ser ikke at partiet er i noen form for krisetilstand. Mer

Folkevandringstid

lykkejegere på vei?

Lykkejegere på vei?

Strømmen av flyktninger fra Afrika og Asia til Europa vekker høyst ulike reaksjoner. Hos noen våkner medmenneskelighet og medfølelse, hos andre er det fremmedfrykt og sivilisasjonsangst som kommer til overflaten. Ingen av disse komplementære reaksjonene løser imidlertid de underliggende problemene som har ført millioner på flukt. Mer

Hva må vi ofre for klimaet?

earthDenne artikkelen er opprinnelig skrevet for tidsskriftet NO

Folk flest – politikere, næringslivsledere og andre – innser etterhvert at menneskeskapte utslipp fører til farlig  og lite ønskelig global oppvarming. Likevel er det lite som blir gjort for å redusere utslippene. Hvorfor det, mon tro?

Én årsak kan være at vi frykter vi må gi avkall på noe av den overflod av varer og tjenester vi har vendt oss til. Vi frykter at det kan gå ut over vår levestandard dersom vi skulle ta klimautfordringene på alvor. Den som argumenterer for sterke reduksjoner i klimagass-utslippene beskyldes for å ville føre oss «tilbake til steinalderen». Virkeligheten er naturligvis svært annerledes. Mer

Økologi og spiritualitet

vi er alle deler av ett liv

Vi er alle deler av ett liv

Økologien er læren om hvordan alt liv henger sammen. Den springer ut av naturvitenskapelig tradisjon, men har utviklet seg til en klase av filosofiske og politiske holdninger som overskrider naturvitenskapens rammer. Når økologisk innsikt forenes med spirituell følsomhet oppstår nye religiøse og spirituelle uttrykk. Økologisk erkjennelse har både påvirket eksisterende trossamfunn og bidratt til at nye har oppstått. Mer

Oljelobbyen og norsk avlatshandel

Ville det hjelpe klimapolitikken å avlive noen ministere?

Ville det hjelpe klimapolitikken å avlive noen ministere?

Samtidig som verdens ledere nok en gang unngår å bli enige om tiltak for å redusere klimautslippene, denne gangen i Warszawa, viser NRK krimserien Broen, der frustrerte miljøvernere forsøker å drepe ineffektive miljøministre, i håp om at deres etterfølgere skal skjerpe seg.

Og vi er mange som håper på effektive politiske initiativ i denne saka. Samtidig viser det seg at velmenende politikere som kommer i posisjon likevel ikke får de nødvendige resultatene. Hva kan det komme av?

De som husker TV-serien «Yes, Minister» vil forstå byråkratiets evne til å bremse radikale endinger, men motstanden mot effektive klimatiltak har ikke bare solid støtte i de ulike lands administrasjoner, den har naturligvis også bred støtte i oljeindustrien og de mange tilknyttede næringer, med sine media og pressgrupper.

CREATOR: gd-jpeg v1.0 (using IJG JPEG v62), quality = 90Mangelen på fungerende klimatiltak i Norge er utgangspunktet for Erik Martiniussens bok «Drivhuseffekten». Hans veldokumenterte påstand er at den norske oljelobbyen har så mange ansikter og er så integrert i norsk samfunnsstyring at den er istand til å kjøre ethvert tiltak inn på et sidespor. Oljelobbyens arbeide blir dessuten effektivt støttet opp av den sosialøkonomiske tilnærminga til problemene som Jens Stoltenberg og hans parti går inn for, ei linje hvis mest berømte – eller beryktede – tese er at utslippskuttene må tas der de er billigst – altså ikke i et høykostland som Norge.

For å skaffe fram slike kostnadseffektive tiltak mener Stoltenberg og hans klakører at markedsmekanismen er den opplagte løsningen. Ved hjelp av klimakvoter skal markedet sørge for at de beste prosjektene vinner fram. Martiniussen tar argumentet på alvor, og påpeker med en rekke eksempler at de prosjektene Norge har støttet gjennom kjøp av klimakvoter ikke utnytter markedsmekanismene, og ikke får fram de påståtte effektene.

Martiniussen viser at kvotesystemet er dårlig utformet, og at Norges økonomiske innsats innenfor rammen av dette tvilsomme systemet ikke har den påståtte effekten. Langt fra å stimulere nye og klimaeffektive tiltak, subsidierer Norge prosjekter som i de fleste tilfeller ville blitt gjennomført også uten norsk støtte og som har små – om noen – positive klimaeffekter. Norges internasjonale klimapolitikk tjener som avledning fra mangelen på effektive tiltak hjemme, og som unnskyldning for at Norge fortsetter å eksportere klimagass i form av olje og gass.

Martiniussens analyser av det internasjonale kvotesystemet er nedslående lesning, men ikke oppsiktsvekkende for den som har fulgt med i noen år. Det nye er den grundige dokumentasjonen han presenterer. Det er dette som gjør boka hans så nyttig i den hjemlige diskusjonen om klimapolitikk og oljestrategi.

Dessverre har ikke Martiniussen og hans forlag hatt vett til å stoppe der. Det er hengt på et kapitel med en totalt unødvendig «analyse» av norske miljøorganisasjoner som er så full av drittkasting på grunnlag av personlige og ideologiske kjepphester at det svekker boka som helhet. Men du trenger ikke lese det siste kapitlet for å ha utbytte av boka.

Gylne korporative drømmer

Golden-rice-attack-628x325Sommeren 2013 gikk filippinske aktivister til angrep på et plantefelt der det vokste genmanipulert ris. En stor mengde ungdommer fra organisasjonene KMB og Sikwal-GMO reiv ned gjerdet rundt åkeren og dro opp plantene som vokste der.Aksjonen føyer seg til en lang rekke liknende aksjoner de siste tiåra, der genmodifiserte plantefelt i alle deler av verden er blitt rasert av folk fra miljø-  og jordbruker-organisasjoner.

Argumentene for denne framgangsmåten har spent fra etisk og filosofisk avvisning av manipulasjon med livets grunnelementer, via faglig bekymring for biologisk mangfold, til frykt for industrialisering og avhengighet av kjemisk industri. Motstanden har også bygd på skepsis til motivene hos viktige aktører som Monsanto, og ikke minst på tvil om sikkerheten ved de genmanipulerte sluttproduktene.

Oppmerksomheten rundt slike aksjoner mot GM-plantasjer har vært synkende, men årets aksjon har utløst høylydt forargelse, også fra folk som tidligere har vært skeptiske til GMO, herunder den norske journalisten Øyvind Strømmen.  Årsaken til forargelsen er at man på forsøksfeltet på Filippinene påberopte seg utelukkende høyverdige motiver. Man var i ferd med å dyrke fram en ny ris-sort, Gyllen Ris, som skulle redde millioner av mennesker fra blindhet og underernæring uten å gi profitt til noen, heter det. Motstand mot et så nobelt konsept må fordømmes på det skarpeste, mener internasjonale forskerorganisasjoner. Mer

Notis

Forrige Eldre innlegg