Den økologiske utfordringen

Det er nå mere enn 50 år siden FNs arrangerte sin første miljøkonferanse. Den fant sted i Stockholm i 1972. De problemene  som ble tatt  opp der er på ingen måte løst, tvert imot har de vokst seg   større, og de har fått selskap av en en global trussel som få var oppmerksomme på i 1972, nemlig de akselererende klimaendringene. Og liksom i 1972 er det fortsatt  slik at de fleste mennesker roper på mere. Mere av alt.

Cornelius Castoriadis

Det grunnleggende faktum er fortsatt at jordkloden har en fast størrelse, mens menneskets begjær mangler grenser. Det spiller også en rolle  at antall individer av denne umettelige arten fortsetter å øke. Heldigvis ser det nå ut til at den globale veksten i menneskelig befolkning er avtagende. Ikke desto mindre ropes det på flere fødsler i Norge, et land der innbyggerne allerede i april har brukt opp sin andel av årets biologiske produksjon på denne planeten.

Samtidig som erkjennelsen av de økologiske grensene har nådd beslutningstakere på alle nivåer,   fortsetter vi på individnivå  så vel som på gruppenivå å  øke forbruket av de begrensede resursene.  Politikere drøfter økologisk sammenbrudd mens de planlegger ferieturen til Thailand. Problemene har fortsatt å vokse, men vi  er like langt fra å løse det psykologiske og emosjonelle grunnlaget for dem.

Daniel Cohn-Bendit

Heller ikke denne erkjennelsen er ny. I 1980 ble det arrangert en debatt om økologiens politiske utfordringer, mellom Cornelius Castoriadis, som under navnet Paul Cardan hadde levert viktige bidrag til sosialistisk  teori, og den tjue år yngre 68-opprøreren Daniel Cohn-Bendit, som seinere ble en forgrunnsfigur i partiet Die Grünen. Den godt besøkte debatten fant sted i den belgiske  byen Louvain-la-Neuve, med utgangspunkt i den opphetede debatten om kjernekraft.

Castoriadis gikk i sitt åpningsinnlegg inn på problemet med å oppnå folkelig oppslutning om å forkaste kapitalismen og skape et annerledes samfunn. Han pekte på motsetningen mellom drømmen om frihetlig samfunn der enhver kan realisere sine begjær og den økologiske nødvendigheten av å stanse forfallet i naturen og å redusere forbruket av ressurser.

Hva om det finnes noen som ikke bare vil ha elektrisitet, men som insisterer på at den skal komme fra kjernekraftverk, spør Castoriadis. Han innrømmer at eksempelet er ekstremt,  men peker på at dersom et flertall skal nekte en slik person retten til å få  strøm  fra atomkraft, har vi allerede  oppgitt målet om å gi alle ubegrenset frihet. Castoriadis mener et demokratisk selvstyre må omfatte   flertallets rett til å legge begrensninger  på individenes frihet. Han understreket  behovet for å  utvikle de kulturelle rammene til kollektive normer som støtter en økologisk ansvarlig levemåte. 

Cohn-Bendit formulerte spørsmålet slik: Hvordan skal vi stille mennesker ansikt til ansikt med denne andre måten å leve på?   Han pekte på den amerikanske alternativbevegelsen og hevdet det der er mulig å leve uten kontakt med storsamfunnet og dets forbruksjag. Men dette endrer ingen ting, hevdet han, de som har meldt seg ut  har også mistet  muligheten til å påvirke. 

Mye av debatten dreidde seg om energi. Avvisning av kjernekraften og det sentraliserte overvåkingssamfunnet slik energiproduksjon forutsetter var et felles utgangspunkt.  Det aktuelle alternativet var solenergi, men  innlederne advarte mot å tro at nye energikilder  ville  legge  grunnlaget for et annerledes samfunn.  Kapitalismen forutsetter ikke atomkraftverk. sa en publikummer.

I siste del av samtalen vendte  de to tilbake til spørsmålet om makt. Både Castoriadis og Cohn-Bendit advarte mot totalitære løsninger, som de kunne vise til i både kapitalistiske og kommunistiske utgaver. Det er på ingen måte sant at vi må innføre diktatur for å løse de økologiske utfordringene, tvert imot er det bare gjennom en egalitær utvikling vi kan overskride dagens ressursødeleggende system, understreket de begge

Dette var altså en ideutveksling for mer enn 40 år siden. De grunnleggende problemstillingene som ble drøftet er ikke bare like uløste den dag idag. Ødeleggelsen av naturen og utslippene av klimagasser har økt, og folk flest i nord så vel som i sør jager fortsatt etter høyere forbruk. Miljøvennlige fraser renner glatt ut av munnen på enhver politiker eller  administrerende direktør. 

Det grønne skiftet er blitt et kodeord for fortsatt forbruksvekst. Aktivister som Extinction Rebellion  gjenspeiler forståelig den økende frustrasjonen hos unge og gamle som ser hvor vi er på vei.  Hva som  må til for å stille menneskeheten  ansikt til ansikt med et samfunn som ikke er basert på kontinuerlig vekst er det ennå ingen som har funnet ut.

————————

Denne teksten er basert på

Castoriadis/Cohn-Bendit: «Från Ekologi till självstyre», Federativs Förlag, Stockholm 1982.

Översättning: Britta Gröndahl

Økologisk økonomi

Den 12. april i år passerte Norge den såkalte overforbruksdatoen; det vil si at vi som nasjon hadde forbrukt vår andel av den globale økologiske produksjonen. Resten av året snylter vi på andre nasjoner og på framtida. På samme tid valgte norske fagorganiserte å gå til streik for å oppnå økt kjøpekraft. De tillitsvalgte viste til at lederlønninger på mange millioner fortsetter å øke, og spør hvorfor deres medlemmer skal ligge etter.

Slik drives forbruk og etterspørsel videre i en evig jakt på økonomisk vekst. Veksten anses som selve grunnlaget for menneskelig sivilisasjon, til tross for erkjennelsen av jordklodens begrensede størrelse. I mange år har økologer, økonomer og andre pekt på at ubegrenset vekst på en begrenset planet er en umulighet. Ikke desto mindre fortsetter politikere og vi andre å handle som om grenseløs vekst er både naturlig og  nødvendig.

En av de fremste kritikerne av dette økonomiske systemets iboende motsetninger er professor i økologisk økonomi ved Nord Universitet, Ove  Jakobsen. I boka «Økologisk økonomi -et perspektiv for fremtiden», som kom ut for et par år siden, sammenfatter han hvordan ulike tenkere har forsøkt å utfordre dagens rovdriftsøkonomi. Han kommer også med sine egne refleksjoner.

I første del av boka forklarer  Jakobsen hvordan naturen, jordkloden vår, utgjør det materielle grunnlaget for økonomien. Når dette er forstått blir det også klart at undergraving av naturgrunnlaget undergraver økonomien. Derfor er en økonomisk politikk som tar naturen på alvor helt nødvendig. Vi har behov for å utvikle en økologisk økonomi. Og det haster.

For å komme fram til en slik økologisk økonomi må vi heve blikket fra lønnskontoen og se på helheten. Økonomien kan ikke utvikles i økologisk retning før vi legger en helhetlig forståelse av situasjonen til grunn. Penger er en mangelfull målestokk for vår egen såvel som for jordklodens livskvalitet, derfor må andre fagfelt enn økonomisk teori trekkes inn. Det som økonomene kaller eksternaliteter, altså de ikke regnskapsførte, og ofte ikke forutsette, konsekvensene av vår økonomiske virksomhet, må naturligvis trekkes inn, men også kulturelle og psykologiske faktorer må være med om vi skal gripe helheten. Det kreves en tverrsektoriell forståelse. 

Når vi mennesker skal forholde oss til grunnleggende utfordringer søker vi kompromisser. Stilt overfor fakta om klimaendringer, ressursuttapping og svinnende biologisk mangfold, velger investorer så vel som politikere å flikke på systemet. For beslutningstakere er det alltid lett å gripe til kortsiktige og overflatiske tiltak som bare utsetter eller tilmed forsterker de underliggende problemene. De leiter, som det jo heter, etter «avbøtende tiltak». 

Professor Arne Næss påpekte at det går et viktig skille mellom en grunn og en dyp tilnærming til miljøutfordringene.  Jakobsen legger til en differensiering mellom politikkens harde kjerne, et verdensbilde som ligger fast, og et belte av beskyttende tiltak som er i endring. Avbøtende tiltak er i en slik forstand påkrevet nettopp for at den harde kjerne av vekstpolitikk ikke skal trues. 

 Jakobsen peker på mange tenkere som på ulike måter har fremmet sin kritikk av vekst-paradigmet. Han tar utgangspunkt i filosofen Baruch Spinoza som levde på 1600-tallet, og som også har hatt stor betydning for de norske øko-filosofene Arne Næss og Sigmund Sætereng. Spinoza var opptatt av menneskets plass i helheten og  Jakobsen stiller hans holistiske syn opp mot det mekanistiske og fragmenterte verdensbildet hos Descartes, som i stor grad ligger til grunn for det moderne synet på virkeligheten. Der Descartes ser på helheten som en sum av enkeltelementer, hevder Spinoza at helheten er noe mer enn summen av bestanddelene. Slik holistisk tenking er nødvendig i møte med de økologiske utfordringene, hevder Jakobsen

Han refererer informativt et stort antall tenkere som fra ulike utgangspunkt har tatt opp de problemstillingene han er opptatt av. Her nevnes de anarkistiske og antroposofiske tradisjonene et hundreår tilbake i tid, og ikke minst de mange praktiske og teoretiske tilnærmingene de siste femti åra fra folk som E. F. Schumacher, Manfred Max-Neef og Margrit Kennedy, eller Vandana Shiva og Naomi Klein.

Disse tenkerne har ulike syn på forholdet mellom privat og offentlig økonomi, men et hovedbudskap er nødvendigheten av lokale løsninger. Framstilling av energi, mat og andre produkter bør i størst mulig grad skje lokalt, og utvikling av lokale valutaer kan være et viktig bidrag til å realisere dette. Bedrifter med lokalt eierskap har en helt annen tilhørighet i lokalsamfunnet enn en filial av et multinasjonalt konsern. Mangfoldet må sikres gjennom kombinasjon av offentlig og privat eierskap med ulike former for kooperativer som et viktig innslag. 

Jakobsen beskriver godt og grundig alternativer til dagens ekstraktive økonomiske system. I en hverdag der det blir stadig mere åpenbart at vi er på kurs mot biologisk og klimatisk sammenbrudd er dette nødvendig og riktig. Vi trenger å slå fast at at en økologisk økonomi er fullt mulig. Det  Jakobsen ikke kan fortelle oss, er derimot hvordan jordklodens fortsatt voksende befolkning , og ganske særlig befolkningen i overforbruksland som Norge, skal slutte å strebe etter mer av alt, og heller søke lykke og sjølrealisering innen rammene av en kretsløpsøkonomi.

Ove Jakobsen:  Økologisk Økonomi – et perspektiv for fremtiden»

Flux Forlag, Oslo 2019

Religion i det grønne skiftet.

I Norge og Vesten tror vi gjerne at politisk handling må hvile på grunnleggende sekulære, eller rett og slett materialistiske holdninger. Vi har derfor lett for å neglisjere og nedvurdere religiøse tilnærminger til bærekraft og klimaendringer. Likevel er det et faktum at det overveldende flertall av verdens befolkning har et grunnleggende religiøst livssyn, og begrunner sine politiske vurderinger i dette livssynet. Det er derfor vesentlig å bidra til at økologiske perspektiver lar seg integrere, og blir integrert, i religiøse tilnærminger til virkeligheten. Religiøse leder besitter en moralsk autoritet som kan bidra sterkt til å påvirke holdningene og oppførselen hos deres tilhengere.

Dette er utgangspunktet for den konferansen om religioner, klima og bærekraft som denne uka har vært arrangert i Bergen by. Som deltaker på konferansen har jeg fått møte reflekterte representanter for kristne tradisjoner fra ulike deler av verden, så vel som muslimer, buddhister og andre ikke-kristne mennesker med et dypt engasjement for klima og miljø.

Ingen krise hos De Grønne

Det går mot et nytt og spennende landsmøte i Miljøpartiet De Grønne. Adresseavisens politiske redaktør, Tone Sofie Aglen, har i den forbindelse beæret oss med en kommentar under tittelen «Dårlig miljø i miljøpartiet», der hun bruker de nylige utmeldingene av partiet etter Acer-saka som grunnlag for sin diagnose.

For oss som har vært med i De Grønne en stund var det ikke uventet at det kom tilbakeslag etter den eksplosive framgangen i 2013 og 2015. Undertegnede har da også, i min rolle som horn på veggen, påpekt uheldige utviklingstrekk ved flere anledninger. Jeg er likevel ikke bekymret over de siste utmeldingene, og ser ikke at partiet er i noen form for krisetilstand.

Folkevandringstid

Lykkejegere på vei?

Strømmen av flyktninger fra Afrika og Asia til Europa vekker høyst ulike reaksjoner. Hos noen våkner medmenneskelighet og medfølelse, hos andre er det fremmedfrykt og sivilisasjonsangst som kommer til overflaten. Ingen av disse komplementære reaksjonene løser imidlertid de underliggende problemene som har ført millioner på flukt.

Hva må vi ofre for klimaet?

^{Denne artikkelen er opprinnelig skrevet for tidsskriftet NO}

Folk flest – politikere, næringslivsledere og andre – innser etterhvert at menneskeskapte utslipp fører til farlig  og lite ønskelig global oppvarming. Likevel er det lite som blir gjort for å redusere utslippene. Hvorfor det, mon tro?

Én årsak kan være at vi frykter vi må gi avkall på noe av den overflod av varer og tjenester vi har vendt oss til. Vi frykter at det kan gå ut over vår levestandard dersom vi skulle ta klimautfordringene på alvor. Den som argumenterer for sterke reduksjoner i klimagass-utslippene beskyldes for å ville føre oss «tilbake til steinalderen». Virkeligheten er naturligvis svært annerledes.

Økologi og spiritualitet

Vi er alle deler av ett liv

Økologien er læren om hvordan alt liv henger sammen. Den springer ut av naturvitenskapelig tradisjon, men har utviklet seg til en klase av filosofiske og politiske holdninger som overskrider naturvitenskapens rammer. Når økologisk innsikt forenes med spirituell følsomhet oppstår nye religiøse og spirituelle uttrykk. Økologisk erkjennelse har både påvirket eksisterende trossamfunn og bidratt til at nye har oppstått.

Oljelobbyen og norsk avlatshandel

Ville det hjelpe klimapolitikken å avlive noen ministere?

Samtidig som verdens ledere nok en gang unngår å bli enige om tiltak for å redusere klimautslippene, denne gangen i Warszawa, viser NRK krimserien Broen, der frustrerte miljøvernere forsøker å drepe ineffektive miljøministre, i håp om at deres etterfølgere skal skjerpe seg.

Og vi er mange som håper på effektive politiske initiativ i denne saka. Samtidig viser det seg at velmenende politikere som kommer i posisjon likevel ikke får de nødvendige resultatene. Hva kan det komme av?

De som husker TV-serien «Yes, Minister» vil forstå byråkratiets evne til å bremse radikale endinger, men motstanden mot effektive klimatiltak har ikke bare solid støtte i de ulike lands administrasjoner, den har naturligvis også bred støtte i oljeindustrien og de mange tilknyttede næringer, med sine media og pressgrupper.

Mangelen på fungerende klimatiltak i Norge er utgangspunktet for Erik Martiniussens bok «Drivhuseffekten». Hans veldokumenterte påstand er at den norske oljelobbyen har så mange ansikter og er så integrert i norsk samfunnsstyring at den er istand til å kjøre ethvert tiltak inn på et sidespor. Oljelobbyens arbeide blir dessuten effektivt støttet opp av den sosialøkonomiske tilnærminga til problemene som Jens Stoltenberg og hans parti går inn for, ei linje hvis mest berømte – eller beryktede – tese er at utslippskuttene må tas der de er billigst – altså ikke i et høykostland som Norge.

For å skaffe fram slike kostnadseffektive tiltak mener Stoltenberg og hans klakører at markedsmekanismen er den opplagte løsningen. Ved hjelp av klimakvoter skal markedet sørge for at de beste prosjektene vinner fram. Martiniussen tar argumentet på alvor, og påpeker med en rekke eksempler at de prosjektene Norge har støttet gjennom kjøp av klimakvoter ikke utnytter markedsmekanismene, og ikke får fram de påståtte effektene.

Martiniussen viser at kvotesystemet er dårlig utformet, og at Norges økonomiske innsats innenfor rammen av dette tvilsomme systemet ikke har den påståtte effekten. Langt fra å stimulere nye og klimaeffektive tiltak, subsidierer Norge prosjekter som i de fleste tilfeller ville blitt gjennomført også uten norsk støtte og som har små – om noen – positive klimaeffekter. Norges internasjonale klimapolitikk tjener som avledning fra mangelen på effektive tiltak hjemme, og som unnskyldning for at Norge fortsetter å eksportere klimagass i form av olje og gass.

Martiniussens analyser av det internasjonale kvotesystemet er nedslående lesning, men ikke oppsiktsvekkende for den som har fulgt med i noen år. Det nye er den grundige dokumentasjonen han presenterer. Det er dette som gjør boka hans så nyttig i den hjemlige diskusjonen om klimapolitikk og oljestrategi.

Dessverre har ikke Martiniussen og hans forlag hatt vett til å stoppe der. Det er hengt på et kapitel med en totalt unødvendig «analyse» av norske miljøorganisasjoner som er så full av drittkasting på grunnlag av personlige og ideologiske kjepphester at det svekker boka som helhet. Men du trenger ikke lese det siste kapitlet for å ha utbytte av boka.

Gylne korporative drømmer

Sommeren 2013 gikk filippinske aktivister til angrep på et plantefelt der det vokste genmanipulert ris. En stor mengde ungdommer fra organisasjonene KMB og Sikwal-GMO reiv ned gjerdet rundt åkeren og dro opp plantene som vokste der.Aksjonen føyer seg til en lang rekke liknende aksjoner de siste tiåra, der genmodifiserte plantefelt i alle deler av verden er blitt rasert av folk fra miljø-  og jordbruker-organisasjoner.

Argumentene for denne framgangsmåten har spent fra etisk og filosofisk avvisning av manipulasjon med livets grunnelementer, via faglig bekymring for biologisk mangfold, til frykt for industrialisering og avhengighet av kjemisk industri. Motstanden har også bygd på skepsis til motivene hos viktige aktører som Monsanto, og ikke minst på tvil om sikkerheten ved de genmanipulerte sluttproduktene.

Oppmerksomheten rundt slike aksjoner mot GM-plantasjer har vært synkende, men årets aksjon har utløst høylydt forargelse, også fra folk som tidligere har vært skeptiske til GMO, herunder den norske journalisten Øyvind Strømmen.  Årsaken til forargelsen er at man på forsøksfeltet på Filippinene påberopte seg utelukkende høyverdige motiver. Man var i ferd med å dyrke fram en ny ris-sort, Gyllen Ris, som skulle redde millioner av mennesker fra blindhet og underernæring uten å gi profitt til noen, heter det. Motstand mot et så nobelt konsept må fordømmes på det skarpeste, mener internasjonale forskerorganisasjoner.

Høyre på (by)banen

Gråkallbanen er siste rest av 1900-tallets effektive sporveisnett

Det har vakt oppsikt i trønderhovedstaden at Høyres gruppeleder Yngve Brox, med dekning fra partiets bystyregruppe, nå tar til orde for et nytt bybanesystem. Høyre har tradisjonelt vært fanatiske motstandere av alt som heter sporvei, og en kritisk kommentar fra journalist Gunnar Okstad i Adresseavisen er antakelig fortsatt representativ for mange av Høyres kjernevelgere.

Bakgrunnen for Høyres kursendring er selvfølgelig at forventede økninger i folketallet gjør et attraktivt kollektivsystem med høy kapasitet nødvendig. Den store suksessen bybanen i Bergen har hatt og har, viser også at et skinnegående kollektivsystem virkelig tiltrekker seg reisende