Jesidiene: 8 års folkemord

Etter 8 år bor fortsatt de fleste jesidiene fra Sinjar i elendige teltleire.

Den 3. august 2014 gikk den såkalte Islamske Stat, IS, til angrep på Sinjar-området i Irak, der den etniske og religiøse folkegruppa jesidiene i Irak holdt til. Angrepet hadde som erklært hensikt å utslette jesidiene fullstendig. Dette er åpenbart et eksempel på folkemord, og flere lands nasjonalforsamlinger, nå sist den tyske Riksdagen, har anerkjent dette. Det er på tide at det norske Stortinget gjør det samme. 

Begrepet Folkemord ble utarbeidet for å beskrive nazistenes planmessige utryddelse av jødene under annen verdenskrig. Idag blir ordet ofte tatt i bruk i omtalen av ulike konflikter, spesielt fra ofrenes side. Derfor kan det synes å ha gått inflasjon i begrepet, og det er en viss skepsis mot å ta det i bruk, også fordi verdens stater gjennom FN-konvensjonen pålegges et ansvar både for å identifisere og straffe utøverne, og for å bidra til å rehabilitere ofrene.

FN har vedtatt en konvensjon der folkemord defineres som handlinger «begått i den hensikt å ødelegge, helt eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan». Denne definisjonen er blitt kritisert for å legge lista for lavt. Kriteriet kan jo anses oppfylt ved mord på bare én eneste person dersom det er motivert i et ønske om «helt eller delvis» å utrydde den gruppe denne personen tilhører.

Uansett hvilken definisjon man velger å legge til grunn, vil Den Islamske Stats angrep på jesidiene i august 2014 være dekket. Islamistenes ønsket åpenbart å fjerne jesidiene fra jordens overflate. Ifølge IS-tidsskriftet Dabiq ville de på dommedag bli stilt til ansvar dersom jesidiene fortsatt eksisterte.  

Og de nøyde seg på ingen måte med hensikten. De gjorde sitt ytterste for å realisere sin visjon. Sinjar by og andre bygder ble lagt i grus. Tusenvis av menn, gutter og eldre kvinner ble henrettet og lagt i massegraver, mens mer enn 6 000 kvinner og jenter ble fanget og gjort til sex-slaver. Med støtte i sine tolkninger av islamsk tradisjon kunne IS-krigerne (og deres hustruer) gjøre jesidikvinner til objekter som kunne selges og kjøpes, mishandles, fornedres og voldtas. Nobelprisvinner Nadia Murad og andre som har unnsluppet slaveriet forteller om dette i gruoppvekkende detalj. 

Fortsatt er nærmere 3000 kvinner savnet. Hundrevis av guttebarn som også ble tatt til fange, har blitt indoktrinert i IS sin versjon av Islam og oppdratt til å hate sine familier. 

De fleste innbyggerne på Sinjar klarte å unnslippe; mer enn 300 000 jesidier ble drevet på flukt. Flertallet av disse lever nå snart på niende året under elendige forhold i teltleire i den kurdiske delen av Irak, der de bare får begrenset hjelp for sine fysiske og psykiske skader. 

Mange har emigrert til andre verdensdeler, noen også til Norge, men ønsket om å vende tilbake til Sinjar er også sterkt. Der er imidlertid ødeleggelsene omfattende og gjenreisinga går svært sakte. Ulike hjelpeorganisasjoner sliter med utilstrekkelige ressurser. 

Sinjar har en strategisk plassering, og mange aktører ønsker å kontrollere området. Det inngår i  de såkalte «omstridte områdene» som kurderne gjør krav på, men som formelt er underlagt den sjia-dominerte regjeringa i Bagdad. 

Kontrollen over Sinjar er  idag delt mellom militære grupper med ulik lojalitet. Kurdiske peshmergastyrker kontrollerte området etter Baath-regimets fall i 2003, men trakk seg ut allerede før det varslede angrepet fra IS  i 2014.  De kom tilbake i kamper mot IS, men ble  i 2017 igjen drevet ut av Sinjar. Denne gangen av FMS-militser med lojalitet til Iran. Sinjar er viktig  for Irans planer om en  veiforbindelse til Syria  og Libanon. 

Dessuten bombes området  hyppig av tyrkiske fly og droner, som anklager jesidi-militsen YBS for å være et underbruk av geriljaorganisasjonen PKK.  

Flyktningene ønsker ikke å vende tilbake før sikkerheten er bedre og ansvaret for regionen er avklart. De oppgir dessuten at de må ha bolig og at infrastrukturen må fungere før de kan forsøke å gjenoppta sine liv rundt Sinjarfjellet.

I sin rapport til FNs sikkerhetsråd i mai 2021, slo UNITAD nok en gang fast at den Islamske Stats angrep på jesidiene i Irak utgjør et folkemord. Norge har ratifisert FNs folkemordkonvensjon, som krever at medlemsstatene iverksetter tiltak for å forhindre folkemord, i tillegg til å straffeforfølge dem som begår forbrytelsen. Norge har derfor et ansvar for hjelpe de overlevende ofrene og gjøre det mulig for dem å gjenoppbygge sine liv og sine hjem, så vel som et ansvar for å identifisere og straffe dem som utfører folkemord,

Det Norske Storting må nå slutte seg til vurderingene i FNs sikkerhetsråd, og anerkjenne at jesidiene i Irak har vært og er utsatt for folkemord gjennom systematiske angrep fra den Islamske Stat i perioden fra 3. august 2014 og fram til idag.  

Verdenshistorien til Graeber og Wengrow

I boka «The Dawn of Everything» leverer antropologen David  Graeber og arkeologen David Wengrow en provoserende og inspirerende versjon av verdenshistorien. De spør om sosial ulikhet er et nødvendig innslag i menneskesamfunn. De lurer på om framveksten av stat, kapitalisme og patriarkat var uunngåelig, eller om det kunne  gått annerledes. Deres hovedtese, at en annen verden virkelig er mulig, underbygges ved gransking av det vi veit og det forfatterne tror vi kan vite, om de eldste sivilisasjonene.  

Menneskehetens historie inneholder mange tilfeller av at grupper av folk kan organisere seg på ulike vis uten å skape hierarkiske styringssystemer, hevder de to Davidene. I dette støtter de seg på et stort antall eksempler fra ulike verdensdeler. Spesielt bruker de eksempler fra Nord-Amerika, der de mener flere grupper i urbefolkningene organiserte seg på måter som underbygger deres teser. De finner også at representanter for de eksisterende befolkningene i Nordamerika, ikke minst Kandiaronk fra Wandat-folket,  kunne komme med velbegrunnet, og fortsatt gyldig, kritikk av de europeiske erobrernes kultur og samfunn.

Graeber og Wengrow tar særlig for seg framveksten av byer og sammenhengen mellom urbanisering og jordbruk. De mener det ikke er en nødvendig utvikling fra jordbruk til byer og videre til statsmakt, og finner eksempler på byer uten konger, på jordbruk uten byer og på byer uten jordbruk. Videre peker de på hverken jordbruk eller bysamfunn oppsto brått. Det var ingen brå urbaniseringsrevolusjon eller jordbruks-revolusjon. Begge deler har utviklet seg over lang tid, og har gjentatte ganger blitt forkastet for så å innføres på ny andre steder

Fra flere hold er det påpekt at det mange steder er åpenbare hull i bevisrekka til de to forfatterne. Deres konklusjoner om motiver og holdninger blant mennesker som levde for tusener av år siden og  ikke har etterlatt seg  noen skriftlige vitnesbyrd er åpenbart motivert av forfatternes egne overbevisninger. Nå skal det sies at de er åpne om dette. Hensikten deres er å åpne et rom for å diskutere andre utviklingsveier enn den dagens globale sivilisasjon har fulgt og følger.   

Derfor legger de stor vekt på  grupper de mener bevisst har brutt med storsamfunnet for å organisere seg på annet vis. Her støtter de seg blant annet på James C. Scott som i flere arbeider har studert hvilke metoder folk tar i bruk for å unnslippe undertrykkelse.   

Mye av diskusjonen går på nødvendigheten av en stat. I denne sammenhengen blir det påfallende at Graeber og Wengrow i sin iver etter å finne eksempler på ikke-hierarkisk og ikke-statlig samarbeid mellom mennesker ikke nevner den anarkistiske tradisjonen. Peter Krapotkins sentrale verk «Gjensidig Hjelp»  tar jo opp de samme problemstillingene som de to Davidene drøfter. Krapotkin reagerte på den vulgær-darwinistiske oppfatningen at konkurranse er kilden til framskritt. Hans påstand er at vilje og evne til samarbeide ligger i menneskets natur og er grunnlaget for all sivilisasjon. Den anarkistiske tenkeren viser ved en lang rekke eksempler fra historiske samfunn at mennesker finner, og ønsker å finne, måter å samarbeide på, selv når  storsamfunnet legger hindringer i veien for  dette. . 

Det nærmeste Graeber og Wengrow kommer til eksplisitt å trekke inn anarkismen, er en referanse til amerikaneren Murray Bookchin som har utviklet en frihetlig samfunnsmodell kalt «demokratisk autonomi».  De  to forfatterne nevner i en fotnote at hans betoning av hvordan menneskers sosiale organisering påvirker deres forhold til økosystemene de inngår i, er svært fruktbar.  Samtidig mener de at Bookchin har et foreldet historiesyn. Den samme kritikken kunne vært rettet mot  kurdiske Abdullah Öcalan som er sterkt inspirert av Bookchin. Öcalans tilhengere forsøker å realisere demokratisk autonomi på feministisk  og økologisk grunnlag i  Nordøst-Syria. Det er mulig forfatterne ikke ønsker å trekke inn aktuell  politikk, men Graeber har tidligere vist seg som en varm forsvarer av dette kurdiske prosjektet, og det må vel være en slik retning Graeber og Wengrows teser må peke mot. 

Om det kan være mulig å holde fast ved en visjon om en verden uten statsmakt, vil det i dagens situasjon være lokal motmakt som er det realistiske alternativet. Da vil, slik Graeber  påpekte i en avisartikkel. eksperimentet i Rojava være et relevant eksempel, skjønt det er langt fra perfekt og  til tross for at mange  politiske eksperter spår at det  ikke vil overleve.

Det viktige for Graeber og Wengrow er ikke noen av de enkelte eksemplene de trekker fram, men å slå fast muligheten for å gjøre ting annerledes. I etterordet står det derfor: 

«… vi kunne ha levd med radikalt annerledes forestillinger om hva  et menneskesamfunn egentlig er. Det betyr at masse-slaveri, folkemord, fangeleire, ja tilmed patriarkatet eller systemer med lønnsarbeide, aldri hadde behøvd å finne sted. På den annen side antyder det også at mulighetene for menneskelig handling, selv nå, er langt videre enn vi pleier å tro.»

De to Davidene har  med denne boka åpnet  et større  rom for mangfoldig  menneskelig utvikling, iallfall i teorien, enn de fleste av oss har våget å tro på.

David Graeber  and David Wengrow:

The Dawn of Everything. A New History of  Humanity.

Penguin Books. London.2021

Rojava og Damaskus

Tyrkia har satt opp en mur langs de kurdisk-kontrollerte områdene i Syria

Sverige og Finland vil bli NATO-medlemmer, og  president Erdogan i Tyrkia ser muligheter  til å øke sin innflytelse.  Det har vakt oppmerksomhet at  Sverige  lover å skjerpe sin hjemlige politikk overfor grupper Erdogan misliker.  Færre har registrert at han  dessuten varsler nye angrep mot den kurdisk styrte regionen i Syria.

Det dominerende kurdiske partiet, PYD, ber om at russiske og syriske styrker utplasseres, og fra Teheran meldes det at Iran vil gjøre sitt for å stanse tyrkisk ekspansjon. Dette forundrer kanskje noen, som ser på kurderne som Assads fiender, men den kurdiske ledelsen gjør det den kan for å sikre sin fortsatte eksistens.  

 PYD og moderpartiet PKK har et langt  og skiftende historisk forhold til regjeringa i Damaskus, det samme gjelder forholdet  til myndighetene i Iran.  Forholdet kan illustreres ved  at flyplassen ved kurdernes største by,  Qamishlo, nå fungerer som det syriske regimets hovedflyplass, etter at Israel har bombet flyplassen ved Damaskus.

Fra PKK til PYD

Tyrkiske angrep på den autonome regionen, AANES, er ikke noe nytt. Tyrkia har allerede fordrevet kurdisk ledede styrker i to omganger; fra Afrin i nordvest i 2018 og fra et stort område lenger øst i 2019.  Fra tyrkisk synspunkt blir det ansett at PYD er et underbruk av PKK, organisasjonen som fortsatt fører geriljakrig i Tyrkia etter mer enn 30 år. 

De reelle makthaverne i AANES er da også PKKs søsterparti PYD  og partimilitsene YPG (for menn) og YPJ (for kvinner). Mange av PYDs ledere har bakgrunn fra PKK, og bilder av PKKs ideologiske leder, den fengslede Abdullah Öcalan, finnes overalt. 

For PKK har en lang historie i Syria. President Hafez Assad så på 1980-tallet kurdiske opprørere som et nyttig middel til å irritere Tyrkia. Derfor støttet han Abdullah Öcalan og lot PKK trene sine styrker sammen med palestinsk gerilja i den syrisk-kontrollerte Bekaa-dalen. PKK fikk også rekruttere kurdisk ungdom  i Syria – så sant de dro til Tyrkia for å slåss og ikke opponerte mot regimet i Damaskus.  

I 1999 ble Assad likevel så hardt presset av Tyrkia at han valgte å utvise Öcalan og forby PKK. Da virksomheten  til PKK i Syria så ble reorganisert som PYD, møtte den samme undertrykkelse som andre opposisjonelle. Aktivister ble arrestert og mishandlet i regimets tortursentre. Det er derfor betydelig gjensidig mistenksomhet mellom regimet og PYD, men også en gjensidig forståelse.

Spenningen mellom kurdere og arabere brøt overflaten da det i 2004 brøt ut gatekamper i Nordsyria etter en fotballkamp. PYD og andre kurdiske partier oppfordret den hissige og utålmodige ungdommen til å roe seg ned. Da opprøret mot regimet i Damaskus for alvor brøt ut i 2011 skiltes imidlertid veien. Kurdiske partier som Yekiti  og KDPS demonstrerte mot regimet, mens PYD holdt seg tilbake. 

Året etter var regimet hardt presset, og overlot sine posisjoner til PYD i tre områder med kurdisk flertall; nemlig Afrin, Kobane og Jazira. Dette skal ha skjedd etter forhandlinger mellom PKK og Baath-ledelsen i Damaskus, der så vel den irakiske kurderlederen Jalal Talabani som regimet i Iran var involvert.  Flere hundre PKK-soldater fra basene i Nordirak, mange med syrisk bakgrunn, utgjorde grunnstammen i den nye militsen YPG og etterhvert søstermilitsen YPJ.  Disse tok kontrollen over militære baser og offentlige bygninger, og opprettet sjekkpunkter. Andre kurdiske partier og militser ble enten inkorporert eller fordrevet til Irak og Tyrkia.

Imidlertid beholdt den syriske hæren kontrollen i sentrale deler av Qamishlo og på flyplassen utenfor byen. Regimet fortsatte også å betale lønninger til offentlig ansatte i disse regionene. Samtidig har PYD beholdt kontrollen over et par strategiske bydeler i Aleppo, selv etter at regimet erklærte at byen var fri for opprørere.

Derfor har mange opprørere ansett YPG som et redskap for Baathregimet. Så enkelt er det naturligvis ikke. Forholdet mellom regimet og PYD er spent, og de to gruppene har totalt ulike visjoner for Syrias videre utvikling, men i mange situasjoner har de felles fiender.  

Demokratisk autonomi

I sitt fangenskap i Marmarahavet, har partileder Öcalan utviklet en ny ideologi, demokratisk autonomi, der den amerikanske anarkisten Murray Bookchin i stor grad har erstattet Mao Tse Tung som ledestjerne. Målet ikke lenger er en kurdisk stat, men lokalt sjølstyre innen dagens statsgrenser. Dette innebærer ikke at kurdisk nasjonalisme defineres bort, men at andre folkegruppers lokale rettigheter, i iallfall i prinsippet, gis samme vekt.

På dette grunnlaget ble  det opprettet en internasjonal paraplyorganisasjon, KCK, med hovedkvarter  i de irakiske Qandil-fjellene. Innenfor KCK ble PKK  supplert med søsterpartier i såvel Syria som Irak og Iran. 

PYDs maktovertakelse i de kurdisk dominerte områdene i Syria åpnet nye muligheter for ledelsen i Qandil. Her kunne teoriene bak demokratisk autonomi prøves ut. De sendte derfor mange av sine dyktigste ledere og sine beste våpen til det som skulle kalles Rojava, eller Vest-Kurdistan. 

For PKKs ledelse er det strategiske hovedmålet de kurdiske områdene i Tyrkia. PYD  har derimot fokus på videreføring av sitt eget prosjekt. Det kan derfor være ulike perspektiver mellom de lokale kadrene i Syria og ledelsen i Qandil. PYD er nok til en viss grad underlagt signaler fra KCK-ledelsen, men fører likevel en selvstendig linje. Dette forhindrer ikke at Tyrkia (og folk flest i regionen)  anser  PYD og SDF som identisk med PKK. 

Den kurdisk styrte regionen framstilles ofte som det progressive alternativet til såvel Assads politistat som islamistiske opprørere. Et område der kvinner og menn er likestilt, der økologiske hensyn er styrende og der alle religioner og folkegrupper har full frihet.  Det er ingen  tvil om at PYD har løftet kvinner fram og gitt dem roller i klar konflikt med såvel kurdiske som arabiske tradisjoner. Også religiøse og etniske minoriteter som assyrere og jesidier har fått nye muligheter. og er trukket inn i lokale styringsorganer. Den reelle situasjonen er likevel langt fra paradisisk. Når det er sagt, bør vi også huske på at Syria er  i krig, og at situasjonen for menneskerettighetene er langt verre i andre deler av landet  enn i de områdene der PYD regjerer.

Kritikere beskriver AANES som en ettpartistat, der opposisjonspolitikere i beste fall drives i eksil og i verste fall myrdes. Rundt halvparten av områdets kurdiske befolkning har da også emigrert, mange for å unngå å bli tvunget inn i militær tjeneste. De fleste  flyktningene kommer seg bare til Irak eller Tyrkia, men  noen har også kommet helt  hit til Norge. 

Jakten på venner

 Media har gitt oss mange versjoner av historien om de kvinnelige geriljaene som påførte IS sitt første større nederlag. Det var da også mange kvinner og menn i de kurdiske styrkene som ofret sine liv i kampene mot Den Islamske Stat i i 2014, før de med amerikansk flystøtte kunne presse islamistene ut av byen og distriktet Kobane.  

Med USA  i ryggen kunne de kurdiske styrkene deretter nedkjempe den islamske stars territorielle kontroll, og ta makta over en fjerdedel av Syrias landområde. Dette skjedde uten militære konfrontasjoner mellom de væpnede styrkene (som nå heter SDF) og den syriske hæren eller dens russiske og iranske allierte.

AANES og SDF har på denne måten fått kontroll over store områder med arabisk befolkning, og med store innslag av minoriteter som assyrere og jesidier. Flertallet av de væpnede styrkene er idag arabere. Det er også i arabiske områder opprettet lokale råd, alltid med en mann og en kvinne som likestilte ledere, og med de lokale folkegruppene representert. Dette har bakgrunn i tanken om demokratisk autonomi, som holdes opp som et  universelt ideal; en moderne og progressiv styreform som kan tilpasse overalt. 

Truet av Tyrkia

Det var av nød at PYD aksepterte hjelp fra USA. PYDs ledelse  har ingen illusjoner om at amerikanerne kan gi dem langsiktig sikkerhet. Den amerikanske støtten har også vært begrenset il områdene øst for Eufrat-floden. Da Tyrkia i 2018 truet med invasjon i Afrin, som ligger vest for Eufrat, søkte PYD derfor hjelp hos de russiske styrkene som holder Assad-regimet oppe. Russerne ville bare sperre Tyrkia ute hvis PYD overlot sine stillinger til den syriske hæren. Da  PYD ikke aksepterte dette, lot russerne Tyrkia rykke inn. Dette tilfredsstilte hverken Assad eller PYD.Ved neste korsvei, da Tyrkia invaderte  SDFs område lenger øst, aksepterte derfor PYD å  begrense tyrkernes innmarsj ved å la russiske enheter patruljere grensa.

I dag erklærer Tyrkia at de forbereder angrep på byen Manbij, som SDF erobret fra syriske opprørere  i 2016,  og på enklaven Tel Rifaat der arabiske landsbyboere har måttet vike for kurdiske flyktninger fra Afrin.  Nok en gang er det derfor  forhandlinger om russisk og syrisk støtte. Manbij er kontrollert av et råd tilknyttet AANES, men både russiske og syriske styrker patruljerer fronten mot de tyrkiske avdelingene. 

Hva nå?

Det er god grunn til å til å beundre pragmatismen hos de lokale makthaverne i Nordøst-Syria.  Det er jo slett ikke alle som har evne og diplomatisk smidighet til  å ta imot  militær støtte fra  USA og samtidig  holde åpne kanaler til såvel Teheran og Moskva som til Damaskus.

PYD er ikke kurdiske separatister. I tråd med Öcalans filosofi vil de ha størst mulig grad av autonomi innen den syriske staten. Det betyr at de alltid har vært innstilt på å komme til en avtale med makthaverne i Damaskus, hvem dette enn måtte være. 

Når det nå ser ut til at Assadregimet vil overleve krigen,  blir det nødvendig å komme til en forståelse med Assad og Baath-ledelsen, gjerne i form av en framforhandlet avtale om selvstyre . Kontakten mellom partene har aldri vært brutt, men Assadregimet har åpenbart ingen planer om å godta en permanent parallell makt i nordøst. Derfor er det bare fakta på bakken  som trygger framtida til den autonome administrasjonen. PYDs forbløffende evnen  til å holde alle dører åpne kan bli satt på en hard prøve.

Mangelfull film om jesidikvinner

Tusenvis av jesidikvinner har vært sexslaver i Den Islamske Stat, og har fått barn som følge av dette. Mange av disse  jesidikvinnene er fortsatt savnet, og noen av dem befinner seg i leirene i Nordøstsyria  der IS-kvinner er internert.

Nå er jesidismen en endogam religion. Bare barn av to jesidiforeldre kan være jesidier.  Tradisjonelt vil  seksuelle forbindelser med ikke-jesidier straffes med utstøting eller i verste fall døden. Det store antallet IS-slaver har imidlertid ført til en dramatisk endring. Kvinner som har vært holdt som sexslaver tas nå tilbake i jesidisamfunnet, og renses for skam gjennom en spesiell seremoni i det hellige senteret i Lalish.  

Men barn av voldtektene er det vanskelig for de fleste jesidier å godta. Mange kvinner blir derfor stilt i et vanskelig dilemma: skal de gi fra seg sine barn, eller skal de bryte med jesidisamfunnet og sine familier for alltid?

https://www.npr.org/2019/05/09/721210631/freed-by-isis-yazidi-mothers-face-wrenching-choice-abandon-kids-or-never-go-home

Den svenske aktivisten Nemam Ghafouri og diplomaten Peter Galbraith klarte  i begynnelsen  av 2021  å hjelpe noen slike kvinner til å  bli gjenforent med sine barn.   Lederen i jesidienes  religiøs e  hierarki, Baba Sheikh Ali Elyas, uttalte at  å ta inn barn av IS-terrorister ville være ødeleggende for  jesidisamfunnet..  

Dette dilemmaet kommer nå til overflaten i kritikken av den prisbelønte filmen Sabaya som i Norge vises på VG-nett. Filmen viser hvordan aktivister fra senteret  Mala Yazidi (jesidienes hus) i den kurdisk styrte delen av Syria henter ut jesidikvinner fra Al Hol-leiren.

Filmen Sabaya som er produsert i samarbeid med Sveriges Radio , og med betydelig støtte fra det svenske filminstituttet, har blitt møtt med betydelig anerkjennelse både i Sverige og internasjonalt. Den kaster jo lys over en av det siste årtiets største tragedier; jesidikvinnenes slaveri.  Jeg ble selv imponert da jeg så den tidligere i år. Imidlertid har det kommet fram  at filmen har store svakheter. 

På det svenske nettstedet Kvartal har Ludde Hellberg i to grundige artikler avdekket en rekke problemer.  Flere av kvinnene som omtales hevder å ha blitt dårlig behandlet. først og fremst protesterer de over å ha blitt  fratatt sine barn.  Hellberg dokumenterer at filmens helter  tilmed har forsøkt å selge noen av barna til sine IS-fedre. 

Peter Galbraith, som jo har arbeidet for å forene mødrene med sine barn, er hard i sin kritikk: «De gikk ikke inn i leiren for å redde jentene, men for å frata dem barna» sier han til Hellberg.

NATOS tyrkiske problem

Erdogan og Putin (https://creativecommons.org/licenses/by/3.0,)

Tyrkias autoritære president, Recep Tayyip Erdogan, vil nekte  å godkjenne Sveriges og Finlands søknader om medlemskap i NATO  hvis de to landene ikke utleverer politiske flyktninger. Erdogan krever også at landene opphever sin våpenboikott mot landet hans. Mange spør seg om dette et  maksimumskrav som innledning til forhandlinger?  Kan han virkelig forhindre at de to statene blir medlemmer? Og hvorfor er Tyrkia i det hele tatt med i NATO ?

Det kan være lurt å gå litt tilbake i tid. Dagens Tyrkia var inntil for hundre år siden kjerneområdet i det enorme, multinasjonale osmanske imperiet. Etter at imperiet ble knust i første verdenskrig,  klarte hærføreren Mustafa Kemal, kalt Atatyrk, å konsolidere en ny stat i  Lilleasia og en liten bit av Balkan. Denne staten ble basert på tyrkisk identitet. Armenere, grekere og assyrere ble drept eller forvist, og den store kurdiske befolkningen systematisk undertrykt.  

Atatyrk var nok muslim, men han ville redusere religionens makt i samfunnet, og skape et sekulært Tyrkia i kontakt med  Europa. Etter hans død  i 1938 ble partiet CHP dominerende, men ikke eneveldig. Opposisjonspartier bidro til å gi landet en demokratisk fasade, men  den tyrkiske hæren hadde avgjørende makt, og gjennomførte statskupp en rekke ganger. Hærledelsen var antikommunistisk, og hadde ingen innvendinger mot at Tyrkia sluttet seg til det  vestlige forsvarssamarbeidet i NATO i 1952.   

Dagens president har gått tilbake på mye av Atatyrks sekulære politikk. Sunni-islam er igjen en sentral del av den nasjonale identiteten. Erdogan har aldri lagt skjult på sin stolthet over den osmanske fortida.  I likhet med sine forgjengere hevder han Tyrkias rett til store områder utenfor landets anerkjente grenser.

Undertrykkelsen av den kurdiske identiteten til befolkningen i det sørøstlige Anatolia har utløst en lang rekke opprør. Sist i rekka er  den radikale PKK-bevegelsen som i mere enn 30 år har ført geriljakrig.  Tyrkia har forfulgt geriljaen inn i nabolandene. ofte med bakkestyrker, men i stigende grad med fly og droner.    

De tyrkiske offensivene mot PKK  i Nordirak, støttes av et økende antall baser. Mange har eksistert siden 1990-tallet, og Tyrkia legger ikke skjul på sine historiske krav på Mosul-regionen. Tilsvarende har Erdogan også okkupert store områder i det nordlige Syria. I Afrin og deler av Idlib er det innført tyrkisk valuta, tyrkisk tidssone og tyrkisk administrasjonsspråk, mens ulike væpnede grupper, mange med bakgrunn fra IS og Al Qaeda tar seg til rette.

Innenlands har Erdogan systematisk svekket det tyrkiske demokratiet. Journalister, akademikere og aktivister er blant de tusener som dømmes til lange fengselsstraffer på syltynt grunnlag. Mange tortureres i de beryktede fengslene. Tyrkia rangeres av Freedom House som «ikke fritt».  Mange har naturligvis forlatt landet, og tusenvis har fått asyl i land som Sverige og Finland, eller for den saks skyld i Norge. Erdogan krever nå å få noen av disse utlevert. Dette har blitt et viktig argument for svenske NATO-motstandere. De frykter NATO-medlemskap kan skade den svenske asylpolitikken.

Med alliansens nest største hær har Tyrkia hatt stor betydning for NATO. USA har opprettet viktige baser med atomvåpen der. Den usikkerheten Erdogan liker å  skape, gjør at USA kontinuerlig vurderer å flytte sine atomvåpen bort fra Tyrkia.

I 2003 demonstrerte Tyrkia sin uavhengighet ved å nekte å bidra til krigen mot Baath-regimet i Irak. Siden har Erdogan fjernet seg ytterligere fra USAs politikk, både i ord  og handling. Blant annet har Tyrkia kjøpt det avanserte luftvernsystemet S-400 fra Russland. Washington har  nektet Tyrkia  å delta i utviklinga av det  nye kampflyet F-35, som S-400 jo  er ment å  brukes mot. 

USAs støtte til den kurdisk-ledede administrasjonen i Nordøstsyria i kampen mot IS, har også utløst Erdogans vrede. Fra hans synspunkt er det dominerende partiet i Nordøstsyria, PYD, å anse som terrorister, siden de følger teoriene til PKKs fengslede leder Abdullah Öcalan.  Både Sverige og Finland er blant landene som har nedlagt forbud mot eksport av våpen til Tyrkia på grunn av angrepene mot Nordøstsyria. 

Ingen ting av dette får imidlertid NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg til å kritisere Tyrkia. Hans mantra er at Tyrkia er en viktig alliert, hvis sikkerhetsproblemer vi må ta hensyn til. Bombing av kurdiske landsbyer i Irak og Syria unnlater han høflig å kommentere, de åpenbare overgrepene mot den tyrkiske opposisjonen likeså.

På denne bakgrunnen kan det se ut som Erdogan har et sterkt utgangspunkt for sine krav, enten det  nå gjelder F-35 eller PKK, men situasjonen har forandret seg radikalt siden Sovjetunionens fall.  Tyrkia er idag ingen fiende av Russland, tvert imot er det mange fellestrekk mellom autoritære ledere som Putin og Erdogan. NATO kan ikke lenger stole på Tyrkia i en konflikt med Russland.   Det må derfor være en grense for hvor  langt alliansen kan strekke seg for å blidgjøre Erdogan.

Det historiske grunnlaget for å hente Tyrkia inn i NATO har smuldret opp. Alliansen har ingen eksklusjonsparagraf, men kan ikke la seg lede av åpenbart urimelige krav fra en autokrat som Erdogan. 

Harde tider

Illustrasjon: @BillBramhall

En ulykke kommer sjelden aleine, heter det jo. Ifølge Johannes Åpenbaring skal de fire rytterne – Krig, Sult, Pest og Død – bringe inn endetiden, apokalypsen. Alle fire galopperer gjennom verden idag, og de har fått følge av flere. Klimaendringer, forurensing og tapt natur gjør verden stadig mere utrygg for oss mennesker. Mange mister troen på virkeligheten, godt hjulpet av sosiale medier  – slik bildet over viser. Det er ikke hos oss endetidens ryttere tramper hardest, men heller ikke vi slipper unna.

Pestens sjukdom og død  har vi de siste åra erfart også i Norge, dens effekt på daglig liv og omgang  likeså. Krig og sult opplever vi foreløpig bare på avstand, men Putins angrep på Ukraina har brakt begge deler nærmere. Krigshandlingenes gru formidles til oss i sterke bilder, og av enorme flyktningestrømmer. Putin har ikke brakt krigen bare til Ukraina. Han har erfaring å bygge på, fra land som Syria, Tjetsjenia og Georgia. Krigen i Syria er nå inne  i sitt ellevte år.  

Og det er naturligvis ikke bare russere som driver krig., USA – som  rett nok holder seg tilbake i Ukraina og Syria – har ikke lagt fingrene imellom i Irak eller Libya. Saudia-Arabia og Iran væpner partene i mange konflikter, mens Etiopia og Eritrea har gått sammen om å slakte og sulte ut befolkningen i Tigray. Og det var bare noen av de statlige aktørene. I tillegg kommer opprørere av ulike slag: kommunister, nasjonalister og jihadister bruker de voldsmidler de har tilgang til i svært mange land.

Flyktningene fra Ukraina har vakt til live en vakker solidaritet i den norske befolkningen. Alle vil hjelpe de mange som rømmer fra krigsområdene. Det samme har vi dessverre ikke  sett i  møtet med flyktninger fra krig og nød i andre verdensdeler. Men grensene bryter sammen. Det skippertaket vi nå gjør for Ukrainerne må bli til permanente tiltak. Det  vil komme nye kriger og nye flyktninger, og lysten til å bytte fattigdom og diktatur med europeisk luksus vil ikke forsvinne.   

Det norske folk opplever for første gang på lenge at prisene stiger raskere enn lønningene. Regjeringa kommer med krisetiltak, men må nok snart innse at prisene ikke faller tilbake til de tidligere nivåene. Levekostnadene i Norge vil også påvirkes av redusert matvareproduksjon i verden. På grunn av krigen er det dårlige utsikter for avlingene av hvete og mye annet i Ukraina og Russland. Dette kommer i tillegg til  en  langvarig tendens der klimaendringer har redusert avlingene i store områder i Midtøsten. Krigene kommer i tillegg, og Syria, som tidligere har kunnet eksportere hvete, har nå for lite. 

Om noen uker har vi i Norge brukt opp vår andel av jordklodens ressurser for 2022. Men den endeløse veksten i  forbruk og forurensing som vi har opplevd i den vestlige verden etter annen verdenskrig butter imot. Vi blir innhentet av våre egne synder. 

Hver eneste en av oss har kroppen full av giftige kjemikalier, mikroplast og andre utilsiktede konsekvenser av vårt uhemmede forbruk. Denne tilstanden i våre egne legemer reflekteres i naturen rundt oss. Det er ikke lenger noe sted på jordkloden uten mikroplast eller andre rester av menneskelig virksomhet. Og mens vi i vårt umettelige begjær har vært vant til å forbruke stadig mer, år for år, kommer vi nå til et punkt der prisene stiger så raskt  at forbruksveksten ikke henger med. Vi stanger mot jordklodens grenser.  

 Apokalypsens ryttere er manet fram. Vi bør ikke gå ut fra at de forsvinner med det første.

Ukraina og Syria: To slags flyktninger

På vei mot en usikker skjebne

Ukrainas modige forsvarskamp har forent en hel verden mot den russiske diktatoren Vladimir Putin og hans oligark-regime. Også i Russland har store folkemengder marsjert i gatene mot det uprovoserte angrepet på en nabostat. Globale medier har vegg-til-vegg dekning av krigen i Ukraina. Det samles inn klær og medisiner og det sendes våpen.  

  Opinionen til støtte for Ukraina er så kraftig at Norge har brutt med sitt selvpålagte prinsipp om ikke å sende våpen til land i krig. Tilmed De Grønne har latt seg feie med av denne bølgen. Og grupper som vanligvis gjør sitt beste for å hindre flyktninger i å komme til Norge, ivrer nå for å sende busser til Polen og Romania. De vil uten nærmere saksbehandling hente tusenvis av ukrainske flyktninger hit til landet.

Ingen nåde for fremmedkulturelle flyktninger.

Sympati med, og støtte til de ofrene for krig er en sterkt prisverdig holdning. Men kontrasten til de holdningene flyktninger fra andre verdensdeler møtes med er påfallande. Ikke minst er det en skrikende motsetning mellom dagenes vilje til å hjelpe ukrainerne og den kyniske forakten som lar flyktninger fra Syria og Irak fryse ihjel på grensa mellom Polen og Belarus.

Det blir ikke bedre av at Polske grensevakter systematisk  diskriminerer folk med bakgrunn fra Afrika og Midtøsten, og skiller dem fra de «ekte ukrainerne»; de som har riktig hudfarge og religion. 

De holdningen som ligger til grunn for en slik forskjellsbehandling kommer til overflaten når det hevdes at krigen mellom Russland og Ukraina skiller seg ut ved å være «en krig mellom siviliserte nasjoner.». Dette er jo en grov fornærmelse mot land som Irak; et land som rommet noen av denne verdens eldste sivilisasjoner, og der grunnlaget for store deler av vår kultur ble lagt. Men det er naturligvisi hverekn historie eller geogrfai som ligger til grunn fo denne forksjellbehandlingen. Det er rasisme og islamofobi.

Aleppo etter å ha blitt «befridd» av russerne

Det er jo ikke bare Ukrainas venner som behandler kristne europeere bedre enn folk fra andre deler av verden. Også de russiske angriperne er mere tilbakeholdne i Kyiv enn de har vært i Grosny eller Aleppo, byer som er jevnet med jorden av russiske styrker.  I Tsjetsjenia og Syria er det jo ikke blonde og blåøyde barn som rammes av bombene, men skitne og skjeggete islamister.  NRK viste i fjor den syriske filmen For Sama. Den dokumenter hvordan virkeligheten var i Aleppo under russiske flyangrep, som systematisk rammet sjukehus og ambulanser. Foreløpig later det til at   Ukraina ikke har blitt utsatt for noe  tilsvarende. Hvilke midler  Putin og hans rådgivere vil ty til dersom  krigen ikke forløper etter deres ønske, gjenstår å se.

To slags kvinner fra kalifatet

 

To TV- filmer fra fangeleire  i Syria, gir svært ulike bilder av kvinners situasjon under IS. Den ene var viet kvinner som selv oppsøkte den islamske stat, den andre viste  virkeligheten for kvinner som var ført dit med makt.

En ung norsk kvinne står i disse dager for retten i Oslo. Hun er tiltalt for terrorvirksomhet, etter å ha tilbrakt flere år i  områder av Syria som var kontrollert av det såkalte IS-kalifatet. Hennes forsvarer vil (naturligvis) ha henne frifunnet, og hevder hun var et offer og ikke en aktør. Livet som kvinne  i jihadist-staten var ikke slik hun hadde trodd, og hun har ikke selv begått noen som helst terrorhandlinger.

Denne rettssaka har antakelig  bidratt til at NRK 8. februar viste filmen «Ingen vei tilbake», der flere andre kvinner som hadde oppsøkt kalifatet ble intervjuet. De forsvarte seg med liknende historier om undertrykking, serie-ekteskap med voldelige menn og brustne illusjoner. Og om smerten ved å vende tilbake til et samfunn du har fordømt. Filmen skapte sympati for kvinnene. De angret åpenbart på sin tilslutning til kalifatet, selv om angeren hos enkelte synes å ha kommet først da slaget åpenbart var tapt.

Samme kveld viste svensk TV filmen Sabaya der vi møtte andre kvinner som har overlevd IS-kalifatet. Men disse kvinnene hadde ikke kommet dit frivillig. De var tatt til fange mens deres mannlige slektninger, ektemenn, fedre og brødre, ble drept for øynene på dem. Deres forbrytelse var å tilhøre de vantro jesidiene. Ideologene i den islamske stat erklærte dem som slavinner, Sabaya, lovlig krigsbytte og populær handelsvare. 

Begge disse filmene er i stor grad  tatt opp inne i de overbefolkede leirene i Syria der kurdiske styrker vokter titusener av IS-tilhengere. Mange av dem er fra vestlige land som Norge; land som nekter å ta sine statsborgere tilbake., og overlater ansvaret for dem til den lokalbefolkningen som har måtte lide under deres ugjerninger.

Kontrasten i situasjonen for de to gruppene av kvinner er likevel påfallende. Den ene gruppa satt komfortabelt og snakket åpent og fritt om sin skuffelse og om problemene som hindrer dem i  å vende tilbake til de trygge tilværelsene de frivillig har forlatt.

Sabaya følger frivillige fra jesidienes Hus, Mala Ezidi, gjennom flere år. Helt utrolige opptak viser hvordan frivillige jesidier går inn i leirene og henter ut kvinner og barn som blir holdt fanget. Det lar seg heller ikke skjule at de kvinnene som holder dem fanget likner svært på dem vi møtte i NRK-filmen.  De likner på hun som står for retten i Oslo  

Det er rimelig å ha medlidenhet med unge jenter som lot seg radikalisere på nettet eller andre steder, og møtte en hardere virkelighet enn de hadde drømt om. De må nå få hjelp til å skape seg nye liv. Men sammenliknet med slavinnene de holdt fanget i årevis, som bare har flyktningleirene i Nord-Irak å vende tilbake til, er deres problemer små.  

IS er ikke borte: Harde kamper i Syria. Øredøvende taushet i norske medier.

Tilfangetatte islamister i Hassakah.

Den Islamske Stat – IS eller Daesh –  er ikke  blitt borte, selv om organisasjonen har mistet sin tidligere kontroll over store områder i Syria og Irak.  I begge landene har IS bygd seg opp igjen og gjennomfører hyppige angrep på både sivile og militære mål

Styrken i det reorganiserte IS  ble dramatisk demonstrert  20 januar, da en hel tropp av irakiske regjeringssoldater ble drept i Diyala-provinsen, samtidig som to bilbomber slo hull på murene rundt Sinaa-fengselet i den syriske byen Hassaka. Fire dager seinere foregår det fortsatt harde kamper både inne i fengselsanlegget og i områdene rundt. 

Kurdiske sikkerhetsstyrker støttet av det amerikanske flyvåpenet har store problemer med å kontrollere situasjonen. Det hevdes at flere hundre IS-soldater er drept, men åpenbart  kjemper mange fortsatt videre og er godt bevæpnet. Representanter for myndighetene melder at mere enn tjue av deres soldater har mistet livet. Flere sivile skal også være drept i bydelen Ghweran der fengselet ligger, og hundrevis har måttet flykte fra sine hjem. 

Muren rundt fengslet skal nå være under SDFs kontroll, men islamistene holder fortsatt en fløy inne i fengselet som rommer mange hundre mindreårige fanger, såkalte «løveunger». IS  har også tatt et  stort antall gisler fra fengselets kjøkken-personale, og  har publisert videoer av disse fangene. 

Hovedformålet med  dette grundig forberedte angrepet  har åpenbart vært å  befri noen av de 10 000 fangene, som omfatter mange sentrale IS-ledere.  Mange hundre skal da også ha klart å flykte. SDF hevder å ha fanget de fleste av disse igjen, men forsøker åpenbart å skjønnmale situasjonen. De står i en fullstendig uholdbar situasjon, der det internasjonale samfunnet nekter å hjelpe til.

Dette burde ikke komme som en overraskelse. Myndighetene i Nordøst-syria har lenge fortalt det internasjonale samfunnet at de ikke i lengden kan ta ansvaret for  titusener av militante fanger. De store ressursene det krever å ta vare på disse fangene er en enorm belastning på den hardt pressede lokale administrasjonen og dens væpnede styrker. Det hjelper heller ikke på situasjonen at Tyrkia fortsetter angrepene på SDF like nord for Hassakah.  Mange syrere beskylder Tyrkia  for å samarbeide med islamistene.

Framveksten av Daesh blir av mange sett som en konsekvens av vestlig imperialisme, nærmere bestemt en følge av USAs angrep på Irak i  2003. Det burde iallfall være klart at IS er en trussel mot sikkerheten også i vår del av verden. Det er derfor svært beklagelig at Norge, i likhet med mange  andre vestlige land, nekter å ta ansvaret for egne statsborgere blant islamistene. Norge vil heller ikke bidra til et internasjonalt rettsoppgjør med mennesker som har  gjennomført systematiske voldtekter,  masse-henrettelser   folkemord  og tortur, både i  Midtøsten og i Europa. Å overlate ansvaret for titusener av desperate fanatikere til den underbemannede  og underfinansierte administrasjonen  i Nordøst-syria innebærer å be om mere terror. 

. 

Ikke glem jesidiene: 7 år med folkemord.

I

Det er den 3. august 7 år siden Den Islamske Stat gikk til angrep på Sinjarområdet i Irak. Hensikten var å utrydde de vantro jesidiene. IS klarte heldigvis ikke å fjerne jesidiene fra Irak, eller fra verden for øvrig, men det skyldes ikke manglende vilje. I løpet av få dager i 2014 ble minst 5 000 mennesker fra denne etniske og religiøse minoriteten drept, og mer enn 6 000 kvinner og barn tatt til fange. Hundretusener ble drevet på flukt. Norge og andre land må nå styrke innsatsen for å gi jesidiene den oppreisning de fortjener, og gjøre dem istand til å føre sine liv og sine tradisjoner videre.

Fanatikerne gikk fram med nådeløs brutalitet. De drepte alle menn som ikke ville oppgi sin tro, og alle eldre kvinner, mens yngre kvinner og barn ble tatt til fange. Kvinnene ble gjort til slaver, guttebarn blir oppdratt i islamistisk ånd og lært til å hate sine familier. 

De kvinnelige fangene ble brukt til å tilfredstille IS-krigernes seksuelle begjær, og også satt til husarbeid og andre oppgaver. De ble behandlet som ting, gitt bort som gaver og solgt på såvel fysiske som digitale markeder. Av mer enn 6 000 kvinner som ble gjort til slaver for sju år siden har noen klart å flykte, mange andre er blitt kjøpt fri for betydelige beløp. Nærmere 3 000 kvinner er tross dette fortsatt savnet, stadig oppdages noen av dem blant IS-fangene i de syriske leirene. 

Nesten hver eneste jesidi-familie er berørt av denne situasjonen. Kvinner som har vært sex-slaver og menn som har overlevd massakrene har store fysiske og psykiske skader. Mange venter fortsatt på nyheter om sine nærmeste som de ikke har sett siden katastrofen. 

Angrepet i 2007 og de påfølgende ødeleggelsene har drevet jesidier på flukt til alle verdensdeler. Også i Norge har vi et lite antall. De fleste lever likevel fortsatt som internt fordrevne i Irak, mange i trøstesløse flyktningeleire. Noen har vendt tilbake til Sinjar, som fortsatt for det meste ligger i ruiner. Mange orker ikke å vende tilbake til de landsbyene deres deres slekt og venner ble drept, mishandlet og voldtatt. For dem som ønsker å vende tilbake må det gjøres en omfattende innsats fra det  internasjonale samfunnets side.

Blant annet Norsk Folkehjelp og Kirkens Nødhjelp forsøker idag, sammen med jesidienes egne organisasjoner, men med helt utilstrekkelige midler,  å åpne massegraver, reparere infrastruktur, rydde miner og gjenreise ødelagte bygninger.  Alt sammen viktige forutsetninger for at de fordrevne skal kunne vende tilbake. 

Det er også nødvendig med en avklaring av sikkerheten  i Sinjar. Området rommer idag et stort antall militser med lojalitet til ulike kurdiske og arabiske partier.. Mange jesidier vil gjøre seg uavhengig av slike militære og politiske grupper, og drømmer om en egen irakisk provins i Ninive-regionen der jesidier, kristne og andre minoriteter kan styre seg selv. 

En avtale inngått i Bagdad i fjor, mellom den arabiske regjering i Bagdad og den kurdiske regjering i Erbil, forutsetter at Sinjar skal kontrolleres av en ny uavhengig sikkerhetsstyrke, bestående av lokale jesidier, men dette har vist seg vanskelig å realisere.

Det er en stor skam at det internasjonale samfunn, som har brukt enorme beløp på den væpnede kampen mot IS, ikke satser tilstrekkelig på å rehabilitere kalifatets ofre. Disse omfatter ikke bare jesidier og beslektede grupper som kakaier og shabaker, men også mange kristne grupper med røtter fra kristendommens første tid.

FN og en rekke stater, nå sist nasjonalforsamlingene i Belgia og Nederland, har slått fast at den islamske stats kampanje mot jesidiene må karakteriseres som folkemord. Den fyller alle kriteriene for dette. Også det norske Stortinget må ta opp dette spørsmålet. men vedtak og erklæringer er slett ikke nok.

Norge har deltatt i den væpnede kampen mot IS, og må nå øremerke betydelige bistandsmidler til gjenreising i Sinjar-området. Hvis  ikke  Norge og andre land  sørger for de materielle og  politiske forutsetningene for å gjenreise jesidienes liv  i Sinjarområdet,  har vi  i praksis hjulpet islamistene med å bringe jesidienes gamle tradisjoner til opphør.