Vil Tyrkia angripe Sinjar ?

Tyrkias president Erdogan truer hyppig med å angripe Sinjarområdet for å «rense området for terrorister»; altså jesidi-styrker alliert med Tyrkias gamle fiende: Abdullah Öcalans parti PKK. Det er antakelig lettere sagt enn gjort.

Sinjar ligger fortsatt i ruiner etter Den Islamske Stat.
Foto: Nemam Ghafouri

Avstanden fra Tyrkia til Sinjar er 100 kilometer på det korteste, og et eventuelt bakkeangrep vil måtte gå gjennom den kurdiske regionen. Nylig dro derfor den tyrkiske forsvarsministeren Hulusi Akar til den kurdiske hovedstaden Erbil for å presentere fire måter å gjennomføre et slikt angrep på. Blant alternativene var tyrkisk bakkeangrep med eller uten støtte fra KDP, KDP-angrep på Sinjar med tyrkisk flystøtte eller – i verste fall – bare tyrkiske flyangrep, som det allerede har vært flere av.

Hvordan de kurdiske representantene svarte er ikke kjent. Erdogan har nok stor innflytelse på det regjerende partiet i Erbil, KDP, som deler Erdogans hat mot PKK, men det er ingen grunn til å tro at tanken på å hjelpe Tyrkia med å angripe jesidier i Sinjar er spesielt attraktiv. KDP mistet betydelig prestisje blant jesidiene da deres peshmerga-styrker flyktet for den Islamske Stat i 2014, og unnlot å forsvare Sinjar. Partiet har siden anstrengt seg for å gjenvinne sin innflytelse blant jesidiene, og har sørget for å få sine kandidater utpekt til de tradisjonelle ledervervene som Mir av Sheikhan og Baba Sjeik.

Begge disse lederne holder til i KDP-dominerte Sheikhan, men jesidiene på Sinjar har tradisjon for å følge sine egne ledere, og en åpenbart KDP-tro ledelse i Sheikhan blir ikke godt mottatt der. Lederen for KDPs styrker på Sinjar, Qassim Haidar, forlot da også partiet etter at valget av ny Baba Sjeik ble kjent. Et KDP-støttet angrep mot YBS vil svekke KDPs anseelse ytterligere, både i Sinjar og balnt jesidier andre steder.

Tyrkias bekymring for utviklinga i Sinjar skyldes at tilhengere av partiet PKK, som har ført geriljakrig i Tyrkia i mer enn 30 år, har etablert seg der. Styrker fra PKKs syriske søsterparti, PYD, kom til Sinjar i 2014, etter at KDP hadde flyktet, og vant stor anerkjennelse ved å hjelpe titusener av beleirede jesidier å unnslippe den Islamske Stat. Men jesidier som er takknemlige for PKKs innsats mot Den Islamske Stat, blir ikke nødvendigvis tilhengere av partileder Öcalans ideologi. Den strider mot jesidi-tradisjoner både sosialt og religiøst.

Siden 2014 har PKK organisert og utstyrt en egen styrke blant jesidiene, YBS, og bygd ut omfattende militære og sivile baser i Sinjarfjellet. Det er også opprettet en sivil administrasjon som styrer store deler av Sinjarområdet ut fra PKK-leder Abdullah Öcalans ideologi. Tyrkia frykter derfor, med god grunn, at Sinjar skal bli en permanent base for PKK, hvis ledelse idag holder til i Qandil-fjellene, der grensene mellom Iran, Irak og Tyrkia møtes.

Sinjar rommer idag flere ulike væpnede grupper, de fleste jesidier, men med ulik politisk lojalitet. En avtale om Sinjars framtid, som ble inngått mellom regjeringene i Erbil Bagdad i oktober 2020, forutsetter at sikkerheten i området skal overlates til en ny styrke, finansiert fra Bagdad, og at «fremmede styrker» (les: PKK) skal fjernes. På denne bakgrunnen har irakiske politistyrker tatt kontrollen i Sinjar by, men både YBS, uavhengige HPE, peshmergas tilknyttet KDP og sjia-militsen Hashd i-Shaabi er fortsatt tilstede andre steder på Sinjar. Prosessen med å integrere folk fra disse grupperingene i en ny Jesidi-styrke går seint, og det er YBS som sterkest stritter imot.

Tyrkia har allerede utført flere bombeangrep i Sinjar, i likhet med angrepene lenger nord i Irak rammer disse i stor grad sivile. YBS-basene er godt beskyttet. Det er ingen tvil om at Erdogan og hans generaler verker etter å utslette disse basene. Imidlertid støter han på motstand både hos sine allierte i Erbil og i den irakiske hovedstaden Bagdad, der hans innflytelse er atskillig mindre.

Under president Trump hadde Erdogan en venn i Washington President Biden er derimot kjent som en venn av kurderne og en kritiker av Erdogan. Det vil derfor ikke komme noe klarsignal til en omfattende tyrkisk aksjon mot Sinjar fra Washington. Antakelig må nok Erdogan nøye seg med å bruke bomber og droner mot Sinjar også i framtida. Truselen blir ikke borte, men den reduseres.

Kobani: IS sitt første store nederlag

De mest ødelagte delene av Kobane skal bli stående som krigsminnesmerke.

26 januar var det 6 år siden den islamske stat gikk på sitt første store nederlag, i kampene om den syriske byen Kobane. Det var kurdiske geriljastyrker, menn og kvinner, som overvant de nådeløse islamistene, hvorav mange hadde erfaring fra kriger i Afghanistan, Tjetsjenia og andre steder der fanatiske islamister sprer vold.

De kurdiske geriljastyrkene har ofret 11 000 liv i kampen mot IS.

Geriljastyrkene YPG og YPJ fikk i kampene om Kobane støtte fra amerikanske og andre allierte flystyrker. Dette samarbeidet la gunnlaget for en sterk kurdisk ekspansjon som jagde IS til sitt endelige nederlag i Baghouz. Den kurdiske geriljaen har underveis omdannet seg til Syrias Demokratiske Styrker (SDF), en disiplinert hær som idag har arabisk flertall. Tilsvarende har det kurdiske selvstyret blitt omskapt til Den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria, som styrer rundt 25% av Syria, et område med rundt 5 millioner innbyggere. Araberne er nå i flertall, i en region som også rommer assyrere, armenere og flere andre minoriteter. Likevel får ikke representanter fra dette området delta i de såkalte fredsforhandlingene om Syria som ledes av den vel betalte norske diplomaten Geir O Pedersen.

Kampen om Kobani hadde store ringvirkninger; den bidro til å abortere fredsprosessen mellom kurderne og den tyrkiske regjeringa, og den styrket – en kort stund – samholdet mellom kurdere på tvers av mange og dype motsetninger.

Jeg siterer fra min bok «Kurdistan stiger fram«:

I november 2014 var den kurdisk- dominerte byen Kobani i Syria
beleiret av ISIL. Kvinner og menn i den kurdiske geriljaen forsvarte
seg heltemodig med ryggen mot den tyrkiske grensa der deres
andre fiende, den tyrkiske hæren, sto oppmarsjert. Alle ventet at
byen skulle falle til tross for amerikanske flyangrep mot ISIL. Da
situasjonen var som verst kom en kolonne soldater kjørende gjennom
Tyrkia. Det var kurdiske milits-soldater, peshmergas, fra den
autonome kurdiske regionen i Irak som kom til unnsetning for de
kurdiske forsvarsstyrkene i Kobani.
Ferden gikk gjennom de tre selvstendige statene Irak, Tyrkia og
Syria, men for den lokale befolkningen fant den i sin helhet sted
innenfor en stat som ikke eksisterer. Enhver kurder har et kart over
Kurdistan i sitt hjerte, et kart over et land som av europeiske stormakter
er blitt delt mellom Tyrkia, Iran, Syria og Irak. Soldatene
forlot aldri det imaginære Kurdistan under sin ferd.
Denne militære ekspedisjonen fant sted til tross for betydelige politiske
hindringer. Tyrkia måtte presses hardt av USA for å tillate
en slik gjennomfart. Motsetninger mellom kurdiske partier gjorde
også operasjonen vanskelig. Likevel møtte folk langs veien opp i tusenvis
for å hylle solidariteten mellom ulike kurdiske grupperinger.
De var ikke møtt fram for å støtte PKKs leder Abdullah Öcalan eller
hans rival til den kurdiske ledertrøya, Massoud Barzani, eller noen
av de mange andre stridende kurdiske politikerne. De var kommet
for å støtte kurdiske soldater på vei for å hjelpe beleirede kurdere.
Tilhørigheten i Syria, Tyrkia eller Irak var uten betydning, det var
tilhørigheten til Kurdistan som var avgjørende.

Tyrkere, kurdere og kunstnere.

Foto: Mesén

Det tyrkiske utenriksdepartementet har sendt en offisiell klage til Oslo Kommune etter at et verk av den kurdiske kunstneren Qelawesh Waledkhani ble hengt opp i Rosenkrantz gate. Bildet viser en gruppe væpnede kurdiske kvinner under sitatet «A society can never be free without women’s liberation». Disse ordene stammer fra Abdullah Öcalan, ofte kalt Apo, en kurdisk leder som har sittet i tyrkisk fengsel siden 1999.

Også tyrkere bosatt i Norge har reagert på bildet. Mer enn 500 av dem har skrevet under på et innbyggerinitiativ som krever at bystyret vedtar å fjerne bildet. Heldigvis ser det ut til at bystyret vil avvise dette kravet; selv politikere som har ønsket å fjerne statuer av Churchill og Holberg, mener Waledkhanis bilde må bli hengende.

Dersom kunstens oppgave er å skape debatt, må Waledkhanis bilde sies å være en suksess. Det griper direkte inn i det kurdiske folks situasjon, og viser tydelig Tyrkias, og mange tyrkeres,holdning til kurderne. Argumentet er at Öcalan og de mange organisasjonene som følger hans ideologi, er terrorister og utgjør en trussel mot Tyrkia. Sant nok har Apos tilhengere i partiet PKK ført geriljakrig i Tyrkia i mer enn tretti år, men bakgrunnen er den grove undertrykkelsen Tyrkias største etniske minoritet utsettes for. Titusener av kurdere er drept, tusenvis av landsbyer er jevnet med jorden. Kurdisk befolkede byer som Cizre og Silopi er lagt i grus av artilleri og bombefly.

Demokratiske virkemidler er forsøkt; men kurdervennlige partier blir raskt forbudt, folkevalgte som forsvarer sitt folk blir arrestert. De tidligere lederne for partiet HDP sitter fengslet på falske anklager. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen forlangte nylig at den ene av den, Selahattin Demirtas, måtte løslates umiddelbart. Uten å ha forlatt fengslet ble han stilt overfor nye fantasifulle anklager og ført tilbake til sin celle. HDPs folkevalgte erstattes av Erdogans folk. Rundt 60 ordførere fra HDP, de fleste av dem valgt med overveldende flertall; er avsatt og de fleste fengslet. Titusener av vanlige kurdere inngår også i Tyrkias enorme fengselsbefolkning.

Men det omstridte bildet refererer ikke først og fremst til situasjonen i Tyrkia. De væpnede kvinnene må forstås som krigere fra det nordlige Syria. Der er det geriljagrupper tilknyttet den lokale avleggeren av PKK som har nedkjempet voldsmennene fra den såkalte Islamske Stat. Det er godt dokumentert at IS fikk aktiv støtte fra Tyrkia, og at mange tidligere IS-kjempere nå inngår i de militsgruppene som på Tyrkias vegne har okkupert store områder i Nordsyria, der hundretusener av kurdere, jesidier og kristne er drevet på flukt.

Mens kurdisk selvorganisering blir slått hardt ned på i Tyrkia, har Öcalans tilhengere i Syria kunnet forsøke å realisere hans revolusjonære ideologi, der kvinnefrigjøring er et sentralt element. Det er denne ideologien Waledkhanis bilde er en hyllest til. Det er et budskap til alle verdens kvinner om at det nytter å kjempe for sine rettigheter. I den grad det er et budskap til kvinneundertrykkende politikere er det nok i større grad rettet mot velfødde kurdiske ledere i Irak, enn mot Erdogans Tyrkia.

Men for mange tyrkere er ordene kurder og terrorist nærmest synonyme. Det har blitt sagt at dersom det ble dannet en kurdisk stat på Mars, ville Tyrkia skynde seg å angripe den. Et bilde av frie kurdiske kvinner på en vegg i Oslo blir derfor et klart mål.

Tyrkias fordømmelse av kurdisk terrorisme er ikke troverdig. Heldigvis bøyer vi oss i Norge ikke for de tyrkiske kravene om sensur.

Skjebnetime for Syrias lidende folk.

I 2011 demonstrerte millioner av syrere mot Assad-regimet

De som trodde krigen i Syria ikke kunne bli verre, har nok en gang tatt feil. Tragedien som snart har vart i 10 år kan se ut til å gå mot et grusomt klimaks. Hvordan det ender er det umulig å si.

I en blodig offensiv mot Idlib har Putin og Assad, i strid med vedtatte avtaler, drevet nok en million sivile på flukt. I Tyrkia, som jo allerede har gitt rom til flere millioner flyktninger fra Assads terror, har Erdogan svart ved å øke sin militære innsats, i håp om å bevare en sone for flyktningene på syrisk side, slik at  ikke også de kommer inn i Tyrkia. Mer