IS er ikke borte: Harde kamper i Syria.  Øredøvende taushet i norske medier.

Tilfangetatte islamister i Hassakah.

Den Islamske Stat – IS eller Daesh –  er ikke  blitt borte, selv om organisasjonen har mistet sin tidligere kontroll over store områder i Syria og Irak.  I begge landene har IS bygd seg opp igjen og gjennomfører hyppige angrep på både sivile og militære mål

Styrken i det reorganiserte IS  ble dramatisk demonstrert  20 januar, da en hel tropp av irakiske regjeringssoldater ble drept i Diyala-provinsen, samtidig som to bilbomber slo hull på murene rundt Sinaa-fengselet i den syriske byen Hassaka. Fire dager seinere foregår det fortsatt harde kamper både inne i fengselsanlegget og i områdene rundt. 

Kurdiske sikkerhetsstyrker støttet av det amerikanske flyvåpenet har store problemer med å kontrollere situasjonen. Det hevdes at flere hundre IS-soldater er drept, men åpenbart  kjemper mange fortsatt videre og er godt bevæpnet. Representanter for myndighetene melder at mere enn tjue av deres soldater har mistet livet. Flere sivile skal også være drept i bydelen Ghweran der fengselet ligger, og hundrevis har måttet flykte fra sine hjem. 

Muren rundt fengslet skal nå være under SDFs kontroll, men islamistene holder fortsatt en fløy inne i fengselet som rommer mange hundre mindreårige fanger, såkalte «løveunger». IS  har også tatt et  stort antall gisler fra fengselets kjøkken-personale, og  har publisert videoer av disse fangene. 

Hovedformålet med  dette grundig forberedte angrepet  har åpenbart vært å  befri noen av de 10 000 fangene, som omfatter mange sentrale IS-ledere.  Mange hundre skal da også ha klart å flykte. SDF hevder å ha fanget de fleste av disse igjen, men forsøker åpenbart å skjønnmale situasjonen. De står i en fullstendig uholdbar situasjon, der det internasjonale samfunnet nekter å hjelpe til.

Dette burde ikke komme som en overraskelse. Myndighetene i Nordøst-syria har lenge fortalt det internasjonale samfunnet at de ikke i lengden kan ta ansvaret for  titusener av militante fanger. De store ressursene det krever å ta vare på disse fangene er en enorm belastning på den hardt pressede lokale administrasjonen og dens væpnede styrker. Det hjelper heller ikke på situasjonen at Tyrkia fortsetter angrepene på SDF like nord for Hassakah.  Mange syrere beskylder Tyrkia  for å samarbeide med islamistene.

Framveksten av Daesh blir av mange sett som en konsekvens av vestlig imperialisme, nærmere bestemt en følge av USAs angrep på Irak i  2003. Det burde iallfall være klart at IS er en trussel mot sikkerheten også i vår del av verden. Det er derfor svært beklagelig at Norge, i likhet med mange  andre vestlige land, nekter å ta ansvaret for egne statsborgere blant islamistene. Norge vil heller ikke bidra til et internasjonalt rettsoppgjør med mennesker som har  gjennomført systematiske voldtekter,  masse-henrettelser   folkemord  og tortur, både i  Midtøsten og i Europa. Å overlate ansvaret for titusener av desperate fanatikere til den underbemannede  og underfinansierte administrasjonen  i Nordøst-syria innebærer å be om mere terror. 

Mullaen og Meling

 

Det har vært både interessant og lærerikt å følge NRK- serien Mullaen og Meling. Den har gitt meg økt respekt for Meling (selv om han framstår som vel godtroende enkelte ganger) og en snikende sympati for Krekar. Dersom det er sant, som det siste av de tre  programmene mer enn antyder, at Krekar er dømt til tolv års fengsel på grunnlag av en dårlig oversettelse fra kurdisk, er det jo all grunn til å reagere, uansett hva man måtte mene om Krekars versjon av islamisme. 

Programserien går liten grad inn på Krekars virksomhet før han grunnla Ansar al Islam i 2001, men det er kjent at han i under sitt opphold i Pakistan hjalp mange kurdiske islamister å finne veien over grensa til Afghanistan. Videre er det kjent at han var en ledende skikkelse i IMK, Kurdistans Islamistiske Bevegelse, som på nittitallet konkurrerte både militært og politisk med de sekulære partiene KDP og PUK om makta i det kurdiske selvstyreområdet i Nordirak.

Krekars innflytelse har ikke vært begrenset til den korte perioden da han ledet Ansar Al Islam. Hans virksomhet må ha vært kjent for norske myndigheter allerede da han kom til Norge  som kvoteflyktning i 1991, siden kone og barn, men ikke Krekar selv, fikk norsk statsborgerskap. Innflytelsen har, som programmene tydelig viser, ikke på noen måte opphørt etter at Ansar al Islam i 2003 ble drevet ut av sine irakiske baser av amerikanerne.

Norske myndigheter var opptatt av å finne bevis for Krekars direkte tilknytning til noen av de mange terrorhandlingene Ansar al-Islam har utført. Det lyktes de ikke med, blant annet fordi Krekar formelle lederrolle bare varte noen måneder. Det ødela saka for norsk påtalemakt at de lokale sikkerhetsstyrkene, tilknyttet partiet PUK, hadde brukt stor brutalitet for å tvinge fram en tilståelse fra den mislykkede selvmordsbomberen Dedar. Overfor norsk rett innrømmet  han likevel å være sendt av Ansar al Islam for å sprenge et av PUKs kontorer, men avviste at Krekar var den som ga ham ordre. 

At den direkte forbindelsen mellom Krekar og en selvmordsbomber dermed ikke lot seg bevise  stanset saka i det norske rettsvesenet. Det kan ha bidratt til å tåkelegge det faktum at Ansar al Islam var den organisasjonen som innførte selvmordsbombing i Irak. Arvtakeren Ansar al-Sunnah gjennomførte i 2004 parallelle selvmordsbombinger i den kurdiske hovedstaden Erbil, som tok livet av mer enn hundre mennesker, mange av dem framtredende medlemmer av de regjerende partiene KDP og PUK.  Gruppa tok seinere tilbake navnet Ansar al-Islam, og sluttet seg i 2014 til IS:.

For en del år siden besøkte jeg landsbyen Biyara, som var hovedkvarter for Ansar al Islam. Innbyggerne der har ikke mye pent å si om ekstremistene. Flere jeg snakket med klagde over at alle bilder av kvinner måtte fjernes fra kjekspakker, hermetikk og andre varer i butikkene. Verre var det naturligvis at Krekars folk mishandlet lokalbefolkningen og vandaliserte den lokale moskeen der to sufier var gravlagt; slik avgudsdyrking ville de ikke ha noe av.  I et par landsbyer der innbyggerne  tilhørte  den  religiøse retningen kakai, også kalt Ahl i-Haqq, var det enda mere alvorlig. Kakaiene  fikk beskjed om å omvende seg eller dø. og valgte naturlig nok å flykte.  

Når det hevdes i programmet at  Krekar skal ha vært en moderat islamist som arbeidet  for fred og forsoning med de kurdiske myndighetene, kan det være verdt å huske at Ansar al-Islam oppsto i protest mot at det store islamistpartiet  IMK i 1997 inngikk en fredsavtale, som overlot den militære kontrollen over Halabja-regionen til det sekulære PUK. Flere ytterliggående fraksjoner brøt ut av IMK, nektet å akseptere våpenhvileavtalen og befestet landsbyer i utkanten av IMKs område langs grensen til Iran. Det var disse gruppene som i 2001 gikk  sammen under navnet Ansar al-Islam.

Opprørsvalg  og apati i Irak

I fjor og i forfjor var det omfattende demonstrasjoner i Irak. Tusenvis av unge mennesker protesterte mot korrupsjon, mot mangelen på grunnleggende offentlige tjenester som elektrisitet og vannforsyning, og ikke minst mot mangelen på jobber. Demonstrasjonene rettet seg først og fremt  mot de Iran-støttede makthaverne. Iranske konsulater ble satt i brann i flere byer.  Til tross for at mange hundre unge demonstranter ble drept, spesielt i Bagdad, men også i andre byer,  fortsatte opptøyene. 

For å svekke protestene  ble det bestemt å framskynde valgene til nytt parlament, og på søndag ble disse valgene gjennomført.  Resultatene som nå kommer inn tyder ikke på at irakere flest  har trodd de kunne endre noe ved hjelp av sin stemme. Valgdeltakelsen landet offisielt på  41%, men mange steder – ikke minst i hovedstaden Bagdad – har den vært langt lavere.

En hovedtendens har vært redusert oppslutning om de mest Iran-vennlige partiene. De fleste sjia-stemmene har gått til den iran-kritiske Moqtada al-Sadr, mens det har gått sterkt tilbake for partier nær knyttet til Iran og til  Hashd i-Shaabi-militsene. Til tross for at lederne av de store demonstrasjonene har tatt til orde for boikott, fikk et nytt parti sprunget ut av opprøret 10 mandater fra Bagdad og andre arabiske provinser i den nye forsamlinga. 

I Kurdistan har Barzani-klanens parti, KDP, styrket sin stilling til tross for en viss tilbakegang på hjemmebane, i provinsene Dohuk og Erbil. KDP vinner nye mandater i Suleimania, Ninive  og  Kirkuk Dette skyldes i stor grad problemer i de andre kurdiske partiene. Hovedkonkurrenten PUK lider under en ødeleggende intern maktkamp mellom ulike greiner av den dominerende Talabani-klanen.  Partiet Gorran som i sin tid brøt ut av PUK i protest, har blitt  irrelevant etter at dets representanter gikk inn i den korrupte  kurdiske regjeringa. Det hjalp ikke at de gikk til valg i  allianse med  PUK.  Gorran får ingen plasser i det nye parlamentet i Bagdad. 

De fleste velgerne satt altså hjemme,  uten tro på det politiske systemet. De som brukte stemmeseddelen til å vise motstand forlot Gorran. De stemte heller ikke på det PKK-allierte partiet Tevgeri Azadi som bare fikk et tusentalls stemmer totalt. De kurdiske  protest-stemmene gikk i stedet til Ny Generasjon et parti startet av mediemogulen Shaswar Abdulwahid Qadir.  Til tross for et  et uklart program, har hans ungdommelige språk og sterke grep om sosiale medier, gitt Ny Generasjon 10 mandater. Det er liten grunn til å tro at Ny Generasjon kan endre noe som helst

Parlamentet i Bagdad har 5 reserverte plasser for de kristne og én for jesidiene. Det er ikke egne manntall for disse plassene, og alle kan derfor stemme på de kristne og den jesidiske kandidaten. Dette har ved tidligere valg ført til at de fleste av de kristne plassene har gått til KDP-vennlige partier, takket være kurdiske stemmer.  I år tok derimot det  sjia-vennlige partiet Babylon Front 4 av de kristne plassene, mens den femte gikk til en kandidat knyttet til det lille  irakiske kommunistpartiet. Representanter for de kristne  minoritetene er opprørt over dette  resultatet, og krever endringer i valgordningen, slik at bare de kristne selv  kan stemme på disse mandatene.   

Jesidienes ene øremerkede plass gikk denne gangen til Naif Khalaf Sedo. Han representerer et parti som ønsker at Sinjar skal knyttes til Bagdad heller enn til den kurdiske hovedstaden Erbil  De tre direkte mandatene fra Sinjar gikk derimot til kandidater fra KDP. Det PKK-vennlige partiet PADE nådde ikke opp. Dette betyr at ingen ting er avklart om Sinjars skjebne.

En interessant utvikling er det også at det nye parlamentet i Bagdad får to representanter for Kakaiene, en religiøs minoritet som likner jesidismen. De to store kurdiske partiene KDP og PUK har fått valgt inn hver sin. 

Ett år hos PKK

I 2015 ble den nederlandske journalisten Fréderike Geerdink utvist fra Tyrkia, etter i flere år å ha rapportert fra de kurdisk-dominerte områdene av landet. Hun valgte da å fortsette sitt arbeide ved å oppsøke geriljabevegelsene som kjemper for den kurdiske befolkningen fra sine baser utenfor Tyrkias grenser.

I ett år  levde hun tett  sammen med  kvinner (og menn) som har  viet sitt liv til kampen for Abdullah Öcalans ideer. Resultatet er blitt ei uvanlig interessant bok, kalt This Fire Never Dies der vi får innblikk i de motiver og følelser som ligger bak slike radikale veivalg. 

Mer

Jesidienes midtvinter

Markering av vinterfasten . En påfugl (Melek Tawus) og en hellig mann (Sultan Ezi ?) ved Sjeik Adis tempel i Lalish.

For jesidiene begynner det nye året i mars, men de markerer også midtvinteren. I desember har de nemlig en tre dager lang faste, Eida Ezi,som styrker og bekrefter deres identitet. De avstår fra å spise fra soloppgang til solnedgang, og feirer sitt fellesskap om kvelden. Fasten munner ut i en feiring av Gud i form av Sultan Ezi: Eda Rojiet Ezi.

Årets feiring finner sted mens jesidi-samfunnet gjennomgår store forandringer. Begge de øverste lederne for jesidisamfunnet; den verdslige lederen Miren av Sheikhan og den åndelige lederen Baba Sjeik; har gått bort og er blitt erstattet av yngre menn med mindre anseelse. Jesidiene er splittet som aldri før.

Mer

Jesidienes religiøse leder er død

Baba Sjeik i Lalish oktober 2019, Foto: Jan B Vindheim

Den 1.oktober døde jesidienes åndelige leder, Khurto Hajji Ismail, kjent under sin formelle tittel
Baba Sjeik. Han var respektert og høyt elsket av jesidiene, som er forenet i sorgen over hans bortgang. Baba Sjeik som var 87 år gammel og lenge hadde hatt dårlig helse, døde på et sjukehus i den kurdiske hovedstaden Erbil. Hans etterfølger skal nå utpekes av jesidienes verdslige leder, Miren av Sheikhan.

Blant jesidiene utpekes lederne fra spesielle slekter. Miren av Sheikhan og Baba Sjeik må komme fra ulike familier innen den gruppen av jesidier som kalles sjeiker. Miren, som heter Hazim Tahseen Beg, har selv bare ett år bak seg i sin høye rolle. Forgjengeren, Tahseen Beg som døde i fjor, hadde innehatt vervet helt siden 1944, da han var 13 år gammel.

Bortgangen av de to viktigste jesidi-lederne kommer på et svært vanskelig tidspunkt. Jesidiene lider tungt under følgene av Den Islamske Stats angrep på Sinjar i 2014. Store deler av jesidi-befolkningen, nærmere 200 000 mennesker, bort fortsatt i teltleire i den kurdiske regionen av Irak, mens tusenvis har flyktet videre til andre verdensdeler. Tusenvis av kvinner og barn islamistene tok til fange er fortsatt savnet.

Som leder for jesidienes åndelige råd, skal Baba Sjeik være hevet over de interne motsetningene i jesidisamfunnet. Han spilte en viktig rolle i beslutningen om å ønske de mange kvinnene som har vært fanger hos den Islamske Stat tilbake til jesidisamfunnet. Tradisjonelt har seksuell kontakt med ikke-jesidier ført til utstøting av samfunnet og i verste fall døden, men IS-fangene blir nå renset for skam med vann fra den Hvite Kilden i Lalish, Jesidienes hellige senter.

Baba Sjeik har sitt sete i landsbyen Ain Sifni i Sheikhan-distriktet, et område som var delt mellom kurdiske myndigheter og Saddam-regimet fram til 2003, og siden har vært under full kurdisk kontroll. De kurdiske myndighetene har støttet jesidiene økonomisk. De har gitt bidrag til oppussing av det hellige senteret i Lalish, finansiert kulturelle aktiviteter av ulike slag og produsert skolebøker med informasjon om jesidiene. Prisen har vært at både Baba Sjeik og Miren i Sheikhan har måttet støtte det mektige partiet KDP og gå inn for at både Sinjar og Sheikhan skal inngå i det kurdiske selvstyreområdet .

KDP mistet oppslutning blant jesidiene etter å ha trukket sine peshmerga-styrker ut av Sinjar før islamistenes angrep i 2014. Sinjar er idag under kontroll av partier i opposisjon til KDP, noen som støtter det radikale kurderpartiet PKK, og noen som motsetter seg alle de kurdiske partienes maktpolitikk. . Dette er en av flere faktorer som gjør det vanskelig for de mange jesidiene som har flyktet fra Sinjar å vende tilbake. Mange jesidier ønsker at området skal få en selvstendig status overfor både Erbil og den arabiske regjeringa i Bagdad.

Baba Sjeiks død forener jesidiene i sorg, men avdekker også de dype motsetningene som splitter de hardt rammede jesidiene.

Hva skal vi gjøre med IS-krigerne og deres familier?

(Dette innlegget sto på trykk i Adresseavisen 12. april 2019)

images

Etter at Syrias Demokratiske Styrker (SDF) erobret de siste områdene den såkalte Islamske Stat holdt i Syria, har mer enn 60 000 IS-tilhengere blitt internert i teltleire der grunnleggende humanitær hjelp ikke er tilgjengelig. Selvstyremyndighetene i det nordøstlige Syria har ikke kapasitet til å ta seg av alle disse fangene og ber om internasjonal hjelp, slik jeg ble gjort oppmerksom på allerede i desember i fjor, da jeg besøkte området og møtte representanter for myndighetene. Mer

PKK vil samarbeide

20190102-20190101-rojavae136d4-imagee00a72-imageDet er svært interessant – og gledelig – at partier i PKK-familien nå strekker sine hender ut mot andre partier i den kurdiske floraen. Siden nyheten om dette nå er presentert både av PKK selv, via nettstedet ANF, [i] og fra motstanderen KDP, via nettstedet Rudaw,[ii] kan vi trygt anta at det er sant.  Egentlig er det snakk om to nyheter: utviklinga gjelder begge de områdene der partier i PKK-familien er dominerende bant kurderne, nemlig Tyrkia og Syria.

Sammenhengen understrekes av at det skal dreie seg om et initiativ fra KNK, paraplyorganisasjonen for disse partiene, som fra sitt hovedkvarter i de irakiske Qandil-fjellene trekker i trådene både her og der. Mer

Hva nå for Rojava?

logo

«Selvstyremyndighetene i Nord-  og Øst-Syria»  styrer en fjerdedel av det krigsherjede landet.

USA trekker seg ut av Syria, og etterlater seg et usikkert kurdisk-styrt område. Nå er det bare en avtale med Assad-regimet som kan beskytte Rojava fra Erdogans blodtørstige islamister.

Det var ingen god dag for «Selvstyremyndighetene i Nord-  og Øst-Syria» (som nå er den offisielle betegnelsen på en fjerdedel av det krigsherjede landet), da USAs president Donald Trump erklærte at den lenge varslede tilbaketrekkinga av USAs styrker nå skulle gjennomføres umiddelbart. Alle visste at en slik tilbaketrekking ville komme, men tidpunktet var egnet til å skape nervøsitet; siden president Erdogan i Tyrkia i flere uker har bygd opp styrker ved grensa og stadig utmaler hvilken skjebne «de kurdiske terroristene» har i vente. Mer

Simele: en massakre på kristne i Irak

images.duckduckgoDe assyriske kristne markerer den 7. august hvert år en massakre som fant sted i den irakiske byen Simele i 1933. Flere tusen ubevæpnede assyrere – menn, kvinner og barn – ble slaktet av den irakiske hæren. Mer

Forrige Eldre innlegg