Gripende om yezidi-kvinner

Otten-Life-After-ISIS-Slavery-For-Yazidi

Kvinner som har unnsluppet slavetilværelsen hos Daesh. feirer yedienes nyttår i Lalish

Mord og voldtekt er elementer i alle kriger, men framferden til Daesh («den Islamske Stat») overfor yezidi-befolkningen på Shingal i Irak overgår det meste i grusomhet.  Siden yezidiene ansees som djevledyrkere, mener Daesh det er ikke bare riktig. men også nødvendig, å drepe flest mulig av dem og å utnytte kvinnene som slaver.

Mer enn 6 000 yezidi-kvinner ble tatt til fange av Daesh da de erobret Shingal i august 2014. Omkring halvparten har enten klart å flykte eller er blitt kjøpt fri fra slaveriet. Den britiske journalisten  Cathy Otten har intervjuet noen av disse tidligere slavene om deres opplevelser. Resultatet er blitt ei bok som er dypt gripende, og som også øker vår kunnskap om Daesh, om yezidiene og om den kurdiske nasjonalismen

Kvinnene som åpner seg for Cathy Otten forteller om måneder og år som sexslave og ubetalt hushjelp hos daesh-krigerne. De har blitt mishandlet og voldtatt, solgt på auksjon og gitt bort som gaver. Det er fratatt sitt menneskeverd. De har sett slektninger bli drept  og har ikke visst hvilken skjebne mann, barn eller andre har fått. Enkelte av kvinnene oppgir navnene på sine overgripere. Det viser seg i mange tilfeller å være unge menn fra arabiske landsbyer i Shingal-regionen, slekter med langvarige nære forbindelser til sine yezidi-naboer.

Naturligvis er kvinnene dypt traumatisert, en situasjon som ikke blir bedre av at de er henvist til å leve i flyktningeleire i Kurdistan. Tradisjonelt har yezidier samme æresbegrep som muslimer og kristne i samme område. Kvinner som mistenkes for seksuelle forbindelser med ikke-yezidier blir utstøtt, i altfor mange tilfeller også drept av sine egne slektninger. Men yezidienes åndelige leder, Baba Sheikh, har innført en ny praksis som innebærer at kvinner som har vært fanger hos Daesh blir gjenopptatt i yezidisamfunnet gjennom en rensende seremoni i det hellige senteret Lalish.

OR Book Going RougeCathy Otten har konsentrert seg om å fortelle historien til et knippe kvinner som har vært fanger hos Daesh og som enten har klart å rømme eller er blitt kjøpt fri. Underveis gir hun også detaljert informasjon om hvordan kampene om Shingal i august 2014 foregikk, og om de ulike væpnede styrkene som siden har rykket inn, først og fremst PKK og KDP,  som begge ønsker å rekruttere yezidier til sine ulike versjoner av kurdisk maktpolitikk. Dette er nyttig informasjon for enhver som er interessert i krigen mot Daesh eller i kurdisk politikk generelt.

I det dette skrives er Shingal under kontroll av yezidier knyttet til ulike væpnede fraksjoner. Det er håp om at flyktningene kan vende tilbake og begynne gjenoppbyggingen mellom ruiner og massegraver. Men fortsatt  savnes mer enn 3 000 yezidi-kvinner som ble bortført av Daesh for tre år siden.

Cathy Otten:

With Ash on their Faces . Yezidi Women and the Islamic State.

OR Books, New York and London; 2017

 ISBN 9781944869458

 

Advertisements

Kurdistan uten Barzani?

Massoud Barzani sier han trekker seg som president i Sør-Kurdistan. Men hvor mye makt gir han egentlig fra seg? Og hva betyr dette for regionens demokrati? 

Når Massoud Barzani nå erklærer at han trekker seg som president i (Sør-)Kurdistan, velger han å si at han ikke vil forlenge sin funksjonstid. Det er jo litt pussig, både fordi hans funksjonstid utløp for to år siden, og fordi det ikke er han selv som kunne har forlenget funksjonstiden. Det måtte eventuelt det kurdiske parlamentet ha gjort. Men demokratiske formaliteter har aldri bekymret hverken Massoud Barzani eller andre kurdiske ledere. Mer

Kurdisk sammenbrudd

22490112_10154849918576466_9149247090494433330_n

Kurdere som flykter fra Kirkuk.

Det er vanskelig å få klarhet i hva som skjedde da Kirkuk ble overgitt uten kamp til den irakiske hæren og sjiamilitsene. Det er slått fast at en fraksjon i PUK, ledet av Pavel Talabani og Hero Ibrahim, hadde inngått en avtale med Bagdad om å åpne sin del av fronten.

Men mye tyder på at avtalene gikk lenger enn som så, og at begge de to store partiene er involvert.  Nesten alle de omstridte områdene fra PUK-kontrollerte Khanaquin i sørøst til KDP-kontrollerte Shingal i nordvest er overlatt til Bagdad. KDPs retrett fra Shingal har nok denne gangen med mindre katastrofale følger enn tilbaketrekkinga i 2014. Men det er åpenbart at dette var del av en større plan. Ikke minst er det åpenbart at de som advarte Barzani mot å gjennomføre folkeavstemningen har fått rett. Mer

Kurdere mot arabere

DMPtMKfWsAAdDmN

Den kurdiske befolkningen i Kirkuk mobiliserer mot angriperne

Det har lenge vært klart at de brede alliansene mot Daesh («IS») ville falle fra hverandre når Daesh var slått, og at dype motsetninger ville avdekkes mellom Daesh sine motstandere når trusselen fra ekstremistene ble fjernet. Ikke minst har det vært klart at gamle konflikter mellom kurdere og arabere ville komme til syne.

Og det tok bare få dager fra Daesh var jagd ut av Hawija, sin siste større by i Irak, før den irakiske hæren med sine tilknyttede militser gikk til angrep på kurdiske stillinger ved Kirkuk. Kurdiske myndigheter har lovet å forsvare byen til siste åndedrag, og guvernør Karim har oppfordret alle innbyggere med våpen til å delta i forsvaret mot de irakiske regjeringsstyrkene. Mer

Kurdistan og Katalonia

22141200_1871386009568206_1421107370052537784_n

´Demonstranter i Barcelona bærer kurdiske flagg sammen med det katalanske.

Kurdere og katalanere har gått til stemmeurnene for å vise hva de mener om uavhengighet fra henholdsvis Irak og Spania. Det internasjonale samfunn okker og ojer seg over at folk ikke kan la grensene være i fred. Det er da nok problemer i verden fra før, er gjennomgangstonen.

I både Irak og Spania hevder sentralregjeringene at innbyggerne ikke har lov til å vise sine meninger gjennom en slik folkeavstemning. Uten å ha et grundig kjennskap til den spanske eller den irakiske grunnloven, finner jeg det likevel usannsynlig at noen av dem forbyr folkeavstemninger. Det de antakelig har, er generelle forbud mot å utfordre nasjonens enhet, noe sentrale myndigheter kan hevde innebærer et implisitt forbud mot å spørre innbyggerne om de ønsker å bryte ut av den eksisterende staten.

Den spanske regjering truer med å tiltale sentrale katalanere, som president Puigdemont, for separatisme og for forræderi mot den spanske nasjon. Den innsatsen spanske myndigheter setter inn for å hindre katalanerne i å gi uttrykk for sine synspunkter er oppsiktsvekkende, og vil ganske sikkert styrke den katalanske separatismen, akkurat som de tiltak den irakiske regjering i Bagdad setter inn mot Kurdistan styrker den kurdiske selvbevisstheten og ønsket om løsrivelse.

Nå er det naturligvis forskjeller mellom Katalonia og Kurdistan. Det er mye mer som skiller kurdere fra arabere enn det er som skiller katalanere fra spanjoler. Katalonia er langt mere integrert i Spania enn det Kurdistan er i Irak, noe som har gjort de spanske politiaksjonene i Katalonia mulig, og en tilsvarende irakisk politiinnsats i Kurdistan helt urealistisk. Kulturelt er det også større ulikheter mellom kurdere og arabere enn det er mellom katalanere og andre spanjoler. Det katalanske språket kan regnes som en spansk dialekt, mens kurdisk tilhører en helt annen språkfamilie enn arabisk.

Den historiske bakgrunnen viser enda større forskjeller. Katalonia har vært en del av Spania i mer enn fem hundre år, mens kurderne først ble en del av Irak da stormaktene i 1925 valgte å legge provinsen Mosul inn i det nye arabiske kongedømmet, en avgjørelse kurderne aldri har akseptert. Regjeringa i Bagdad har knapt på noe tidspunkt hatt full kontroll over de kurdiske fjellområdene. Og om katalanerne kjempet med våpen i hånd for sin uavhengighet under borgerkrigen 1936-39, og ble bombet, torturert og drept til takk, har kurderne i Irak blitt utsatt for en kontinuerlig voldelig undertrykkelse i hundre år, en undertrykkelse som kulminerte sist på 1980-tallet i Saddam Husseins folkemordkampanje, al-Anfal, da hundretusener av kurdere ble lagt i massegraver.

Disse historiske erfaringene ligger naturligvis til grunn for at 93 % av kurderne vil ut av Irak, men kanskje bare halvparten av katalanerne oppriktig ønsker seg ut av Spania.

Nå kan det med god grunn hevdes at ønsket om nasjonalt selvstyre, være seg i Europa eller i Midtøsten, er et resultat av nasjonalstatenes framvekst de siste par hundre år. Når statsmaktenes legitimitet knyttes til en spesifikk kulturell identitet, vil naturligvis de som har en annen identitet føle seg marginalisert. Hvis myndighetene i tillegg forbyr og forfølger innbyggere som manifesterer en annen identitet enn den staten legger til grunn, er det duket for frigjøringskrig, eller, som det gjerne heter fra myndighetenes side, for terrorisme.

I Spania har baskiske separatister ført geriljakrig helt til nylig; men de la sine våpen ned etter betydelige innrømmelser fra Madrid. Det viktigste virkemidlet mot separatisme er derfor toleranse og respekt for minoriteter. Å øke undertrykkelsen vil bare styrke motstanden, slik vi idag ser i Katalonia så vel som i Kurdistan.

Nå er det ingen sterk bølge av internasjonale sympati for uavhengighets-kampanjene. En utbredt, halvautomatisk reaksjon nøyer seg med å forsvare eksisterende grenser og å stemple separatister som bråkmakere. men denne holdningen er hverken velinformert eller fruktbar, særlig ikke når de aktuelle grensene er påtvunget befolkningen utenfra. Det er derfor med stor forundring jeg ser venstreradikalere (gjerne med arabiske sympatier) anklage kurdere i Irak og Syria for å undergrave de respektive statenes nasjonale identitet. Både Syria og Irak er jo påtvunget sine grenser av europeiske stormakter, slike som de samme radikalerne kaller imperialister, mot den kurdiske befolkningens erklærte vilje.

Viljen til å holde fast ved sin identitet vil antakelig gi ulike resultater for katalanere og kurdere. Et selvstendig Katalonia er neppe kommet vesentlig nærmere gjennom de siste dagenes dramatiske begivenheter. Madrids maktbruk vil imidlertid styrke misnøyen i befolkningen og øke de langsiktige motsetningene mellom Barcelona og Madrid.

For kurderne i Irak som har opplevd langt grovere undertrykkelse har drømmen om selvstendighet nå vokst fra en gnist til en flamme. Massoud Barzani har spilt sine kort godt og har med standhaftighet overvunnet den interne motstanden blant kurderne. 93% tilslutning til løsrivelse er et sterkt mandat, som verken Bagdad, nabolandene Iran og Tyrkia, eller den internasjonale opinion kan neglisjere. Det er klarere enn noen gang at Kurdistan er på vei mot selvstendighet.

Hvem vil ha en kurdisk stat?

iraq-kurdistan-referendum

Over hele verden har kurdere demonstrert  for løsrivelse fra Irak, på tvers av politiske skillelinjer.

25. september skal det avholdes folkeavstemning i de kurdiske områdene av Irak. Velgerne  skal ta stilling til om regionen skal løsrive seg fra de arabiske delene av landet. Det er liten tvil om at det  blir et overveldende ja-flertall; meningsmålinger antyder 75% ja.

En fersk måling fra firmaet OTT  tyder på at mange vil stemme ja selv om de ikke forventer at det gir hverken økt trygghet eller økt velstand. Ønsket om å få en egen stat er altså viktigere for dem enn kortsiktig trygghet. Men det er viktige variasjoner mellom provinsene. Provinsene Duhok og Erbil har massive flertall for selvstendighet (80-90%). Folk i den store Suleimania-provinsen, som grenser til Iran, er langt mere skeptiske, men det er likevel et klart ja-flertall også her.

Hvorfor er flere i tvil i Suleimania? Svaret er politikk. Folkeavstemningen er utlyst av det dominerende partiet KDP, som har sin base i Duhok og som også dominerer Arbil. KDP ledes av Massoud Barzani som sitter som president fire år etter at hans mandat utløp. Opposisjonspartiene, som står sterkest i Suleimania, frykter at folkeavstemningen vil styrke Barzanis makt og forlenge hans presidentperiode inn i evigheten. Reformpartiet Gorran og islamistpartiet Komal har derfor nektet å delta i forberedelsene til folkeavstemning uten et mandat fra det kurdiske parlamentet, som Barzani stengte i 2015. De reelle makthaverne i Suleimania, det dypt splittede partiet PUK, har etter mye nøling bestemt seg for å støtte folkeavstemningen, mot vage løfter fra KDP om framtidig demokratisering.

Den harde kjerne i det revolusjonære kurder-partiet PKK, som er sterkt fiendtlig overfor Barzani og hans KDP, har også agitert mot folkeavstemningen, De mener uavhengighet for den irakiske delen av Kurdistan undergraver kurdernes kamp i nabolandene, der PKK står sterkere enn i Irak. Likevel har lederne i det bredere partiet  i Tyrkia som PKK støtter, HDP,  gitt sin støtte til kurdisk  uavhengighet fra Irak.

Det internasjonale samfunn, Norge inkludert, insisterer på Iraks territorielle integritet, angivelig for ikke å destabilisere regionen, men mange vil nok endre holdning når og hvis selvstendighet er et faktum. Noen land aksepterer kurdernes rett til selvbestemmelse, men hevder at tidspunktet er feil. Det er imidlertid liten grunn til å tro at disse landene vil akseptere en folkeavstemning på et annet tidspunkt.

Og fra et kurdisk synspunkt er tidspunktet riktig, fordi regjeringa i Bagdad er svak og kurdiske styrker har de facto kontroll over omstridte områder som Kirkuk og Nineve-slettene. I motsetning til Catalonia, der føderale spanske myndigheter har en stor grad av kontroll og forsøker å stanse folkeavstemningen ved hjelp av politistyrker, er irakisk Kurdistan under full kontroll av kurdiske styrker. For mange irakiske arabere er Kurdistan allerede et fremmed land.

Barzanis motstandere, hjemme og ute, må forberede seg på hvordan de skal håndtere en situasjon der han har skaffet seg et sterkt folkelig mandat for å formalisere den faktiske uavhengigheten Sør-Kurdistan lenge har hatt.

Et selvstendig Kurdistan ?

Denne artikkelen sto på trykk i Klassekampen 16. august. Forhandlingene mellom ulike kurdiske partier pågår stadig, følg med!

download

Massoud Barzani vil ha folkeavstemning i det kurdiske Nord-Irak om løsrivelse fra Bagdad.

I september i år blir det arrangert folkeavstemning i den kurdiske delen av Irak. Velgerne skal ta stilling til om regionen skal erklære seg uavhengig. Det er ventet overveldende ja-flertall, om kanskje  ikke så stort som ved en tilsvarende avstemning i 2005 da mer enn 98 % stemte for uavhengighet. Mer

Previous Older Entries