Vil Iran invadere Nord-Irak ?

Røyk stiger opp etter et iransk angrep mot partiet KDPI  i Koya.  [Ahsan Mohammed Ahmed Ahmed – Anadolu Agency]

Iran truer med å invadere den kurdiske regionen i Irak for å utslette basene til de iranske kurderpartiene. En framtredende kommandant for elitestyrken Quds, Esmail Ghaani, har oppsøkt kurdiske ledere i Erbil og  krevd  at de må avvæpne de iranske partiene. I motsatt fall vil hans styrker  rykke over grensa for å utføre jobben.

Det er flere iranske kurderpartier, med hver sin milits, som holder til i den kurdiske regionen i Irak, KRI. Iranske myndigheter beskylder disse partiene  for å stå bak det pågående opprøret i landet, som er spesielt heftig i de kurdisk befolkede provinsene i nordvest. De konkurrerende  partiene, som i dagens situasjon har gått sammen i en allianse, avviser alle at de står bak opptøyene. 

De siste ukene har ungdommer kjempet mot sikkerhetsstyrkene i mange iranske  byer, og flere steder er politi og basij-agenter blitt drept. Noen kurdiske partier har væpnede grupper i fjellene på iransk side av grensa, men det er ingen rapporter om at disse har rykket inn i byene for å delta i kamper der. Vi må derimot  anta at partienes aktivister i byene har sluttet seg til og deltatt i opptøyene, som jo har mobilisert alle deler av befolkningen. Det er nok ingen grunn til å anta at initiativet til demonstrasjonene kom fra partiene, men de prøver likevel å gjøre  krav på det ideologiske grunnlaget opprøret bygger på  

Det er beleilig for iranske myndigheter å påstå at opptøyene er organisert utenfra. Å anklage de kurdiske partiene innebærer, den ikke alltid uttalte, forutsetningen at kurderne tar ordre fra USA. Ved å angripe kurderne kan iranske makthavere underbygge påstanden om at vestlige interesser står bak opptøyene etter drapet på Jina Amini.

Basene til de kurdiske eksilpartiene har de siste ukene vært utsatt for gjentatte angrep med artilleri, raketter og droner.

KRI har lært seg å leve med stadige tyrkiske fly- og bakkeangrep, rettet mot påståtte terrorister knyttet til partiet PKK som driver geriljakrig på tyrkisk side av grensa. Det dominerende partiet, KDP, har ikke noe imot at Tyrkia angriper konkurrenten. Det er grunn til å tro at KDP også hjelper de tyrkiske styrkene med informasjon. 

Geografien tilsier at kurderne i Nordirak må holde  seg inne med Istanbul, og det hadde neppe i noe fall vært mulig for KDP å drive PKK ut fra sine huler i grensefjellene. Tyrkia med sine langt større ressurser har ikke klart det på 30 år.

De stadige kampene går hardt ut over landsbyer i grensestrøkene, og sivilbefolkningen ber pent om at PKK og Tyrkia kan finne seg et annet sted å slåss.

I de sørøstlige delene av KRI, der partiet PUK dominerer, er det på samme måte nødvendig med et godt forhold til Iran. Iran ser PUK som en nyttig motvekt til KDP, med sitt nære forhold til Tyrkia. Nabolandet har hittil nøyd seg med sporadisk å angripe eksil-partiene fra luften. Dersom de skal gjøre alvor av trusselen om å sende inn bakkestyrker er det også en alvorlig utfordring til PUK.

Truslene fra Iran og Tyrkia kommer på et tidspunkt der KRI sliter tungt. Korrupsjon har brakt økonomien i knestående. De store oljeinntektene havner i lommene til partibossene og deres støttespillere, mens offentlig ansatte ikke får sine lønninger. Uenighet om fordeling  av oljepengene skjerper motsetningene mellom de to store partiene, KDP og PUK, som på 1990-tallet  utkjempet en blodig krig mot hverandre, med støtte fra henholdsvis Tyrkia og Iran.

Med sine egne kurdiske minoriteter, hadde både Tyrkia og Iran gjerne sett at den kurdiske ministaten i Irak opphørte å eksistere. Trass i alle sine feil er KRI et reellt eksisterende Kurdistan, som inspirerer undertrykte kurdere i nabolandene. Det ville  frata de lokale makthaverne i PUK og KDP mye troverdighet dersom de ikke skulle tillate kurdiske aktivister fra nabolandene å oppholde seg hos dem. 

Iranske kurderpartier som KDPI, Komala og PAK er nok avhengige av PUKs godvilje, men det er både politisk og militært umulig for PUK å avvæpne dem. Truslene fra Esmail Ghaani er derfor svært reelle, og KRI som fortsatt sliter med ettervirkningene av krigen mot IS, kan bli rammet av nok en konflikt mellom utenlandske parter.

Jin – Jiyan – Azadi : Opprør i Iran

De fire kvinner og menn fra det iranske sedelighetspolitiet som innbrakte 22år gamle Zhina Mahsa Amini for ukorrekt hijab, kan ikke ha ant hva følgene skulle bli.

De hadde fått nye retningslinjer, som forlangte innstramming i håndheving av hijab-påbudet, og mange kvinner ble brakt inn til  omskolering. Vitner sier at Zhinas hode ble slått gjentatte ganger mot veggen på politibilen. Hun var kurdisk, og kurdere behandles gjerne ekstra hardt. Zhina var på besøk i Teheran, der hun måtte bruke det persiske navnet Mahsa. Kurdisk språk er ikke forbudt, men kurdiske navn blir ikke alltid godtatt av myndighetene. 

Zhina ble plassert på et venterom i en politistasjon, sammen med mange andre kvinner. Et videoopptak viser at hun plutselig faller om på gulvet. I tre dager lå hun i koma på et sjukehus, før hun døde. Offisielt døde hun av hjertesvikt, men familien hevder hun var sunn og frisk. Da dødsfallet ble kjent utløste det et voldsomt raseri, som lenge hadde ulmet, både blant kurdere og i den iranske befolkningen forøvrig. Kvinner og menn som ikke aksepterer at dårlig hijab  skal straffes med døden har fått nok.

 Millioner av mennesker har i mer enn to  uker  marsjert med krav, ikke bare  om at hijab-påbudet  oppheves, men at regimet må fjernes. Prestestyret står nå overfor en eksistensiell utfordring, og ingen veit hvordan situasjonen vil utvikle seg.

Det var ulike innfallsvinkler til protestene. Da Zhina skulle begraves i sin kurdiske hjemby Saqqez, under sterk politiovervåking, ble det ropt slagord mot regimet. Politiet som forsøkte å gripe inn ble angrepet. Samtidig demonstrerte kvinner i Teheran og andre storbyer mot den forhatte hijaben. Studenter fra universiteter og høyskoler ledet an. Det  kom til voldsomme opptøyer i mange byer, både i Kurdistan og i andre deler av  Iran. Flere steder  blir politiet møtt med steiner og brannbomber. Politibiler og politistasjoner, såvel som plakater og statuer av regimets representanter, blir satt i brann.

Hovedmengden av demonstrantene er naturlig nok  ungdom, men demonstrasjonene har vokst i omfang og trukket inn folk i alle aldre. En video fra Teheran viser en gråhåret dame med hijaben i hånda, som går rolig mellom to rekker av biler. Hun vifter hijaben i takt med ropene Ned med regimet  og  Død over tyrannen. Ropene kommer fra menneskemengder på begge sider av gata som altså åpent utfordrer regimets eksistens. 

Kombinasjonen av kurdiske og feministiske krav manifesteres i slagordet Jin  Jiyan Azadi –  Kvinner, liv og frihet. Dette slagordet oppsto hos de kurdiske geriljakrigerne i Syria, som har vist et utrolig mot i kampene mot Den Islamske Stat. Det springer ut av den revolusjonære ideologien til den tyrkiske kurderlederen Öcalan, men brukes nå av kvinner (og menn) i hele Iran, av folk med ulike politiske holdninger. Det høres også hyppig  i de mange  støtte-demonstrasjonene verden over, inkludert her hjemme i Norge.

Regimet har tidligere vist sin vilje til å undertrykke protester med drap og fengsling, og har i denne omgangen drept hundrevis og arrestert tusener. De går etter mulige ledere, men demonstrasjonene fortsetter likevel å vokse. Foreløpig later det ikke til at demonstrantene har noen organisering utenom via sosiale medier. Myndighetene forsøker å hindre dette ved å stenge internettet.

Landets høyeste leder, Ayatollah Ali Khamenei, hevder at demonstrasjonene er organisert av USA og Israel. Ikke mange vil tro på det, men under de første opptøyene i kurdiske byer ble det hevdet at kurdiske peshmerga-styrker var involvert. Det finnes nok små grupper av geriljastyrker fra ulike kurdiske partier  i fjellene, men de holder seg i ro og kommer sjelden i konflikt med regjeringsstyrker. Partiene avviser å ha sendt sine folk inn i byene, men det passer regimet å anklage  dem for å fremme amerikanske interesser, eller rett og slett å være amerikanske agenter.

Alle de kurdiske partiene i Iran, som KDPI, Komala, PAK og PJAK, har sine hovedkvarter på den andre siden av grensa, i den kurdiske regionen i Irak. Flere av dem har også militære baser i fjellene på irakisk side. For å vise at de tror på sine egne anklager, har Iran, siden opptøyene startet, bombet både militære og sivile anlegg som disse partiene driver. Mange sivile er blitt drept, herunder kvinner og barn. De rivaliserende kurdiske partiene har samlet seg om en felles erklæring der de støtter motstanden mot regimet.

Det er ikke bare kurdere som er undertrykket av regimet. I motsatt ende av Iran, ned mot det indiske hav, ligger det urolige Balutsjistan. Balutsjerne holder også til i Pakistan og Afghanistan, og kjemper for sine rettigheter i alle disse landene. Iransk Balutsjistan kontrolleres av store og brutale sikkerhetsstyrker. Likevel har store folkemengder de siste ukene demonstrert med slagord som Kvinner,  Liv og Frihet; Ned med Regimet og Død over Khamenei. Myndighetene har ikke lagt fingrene imellom. I byen Zahedan skal mere enn femti ubevæpnede demonstranter ha blitt drept for to dager siden. Antallet sårede går opp i mange hundre bare i denne ene byen.  

Men stadig flere hever nå sine stemmer mot regimet. Frykten for å åpne munnen er forsvunnet, også i regimets kjerneområder som Qom og Isfahan blir det demonstrert.  Studenter går over alt foran. Flere steder har politiet omringet universitets-campuser, og angrepet de innesperrede studentene. Ikke desto mindre rapporteres det at jenter på videregående skoler har tatt av seg sine hijaber over hele landet idag.

Det er altså mange ulike former for undertrykkelse i hverdagen iranere nå tar til orde mot. Kvinner protester mot de nedverdigende klesnormene. Kurdere, balutsjere og andre minoriteter protesterer mot  etnisk diskriminering. Og alle protesterer mot den skrikende mangelen på demokrati. Det mest påfallende er motet demonstrantene viser og det store omfanget protestene har fått.

Om slike folkelige protester kan klare å velte regimet er nok dessverre tvilsomt, men lita tue kan velte stort lass. Mirakler skjer av og til. Den arabiske våren ble utløst av selvmordet til en frustrert grønnsakhandler.  Drapet på Zhina  Amini kan gå inn i historien på samme måte.

Jesidiene: 8 års folkemord

Etter 8 år bor fortsatt de fleste jesidiene fra Sinjar i elendige teltleire.

Den 3. august 2014 gikk den såkalte Islamske Stat, IS, til angrep på Sinjar-området i Irak, der den etniske og religiøse folkegruppa jesidiene i Irak holdt til. Angrepet hadde som erklært hensikt å utslette jesidiene fullstendig. Dette er åpenbart et eksempel på folkemord, og flere lands nasjonalforsamlinger, nå sist den tyske Riksdagen, har anerkjent dette. Det er på tide at det norske Stortinget gjør det samme. 

Begrepet Folkemord ble utarbeidet for å beskrive nazistenes planmessige utryddelse av jødene under annen verdenskrig. Idag blir ordet ofte tatt i bruk i omtalen av ulike konflikter, spesielt fra ofrenes side. Derfor kan det synes å ha gått inflasjon i begrepet, og det er en viss skepsis mot å ta det i bruk, også fordi verdens stater gjennom FN-konvensjonen pålegges et ansvar både for å identifisere og straffe utøverne, og for å bidra til å rehabilitere ofrene.

FN har vedtatt en konvensjon der folkemord defineres som handlinger «begått i den hensikt å ødelegge, helt eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan». Denne definisjonen er blitt kritisert for å legge lista for lavt. Kriteriet kan jo anses oppfylt ved mord på bare én eneste person dersom det er motivert i et ønske om «helt eller delvis» å utrydde den gruppe denne personen tilhører.

Uansett hvilken definisjon man velger å legge til grunn, vil Den Islamske Stats angrep på jesidiene i august 2014 være dekket. Islamistenes ønsket åpenbart å fjerne jesidiene fra jordens overflate. Ifølge IS-tidsskriftet Dabiq ville de på dommedag bli stilt til ansvar dersom jesidiene fortsatt eksisterte.  

Og de nøyde seg på ingen måte med hensikten. De gjorde sitt ytterste for å realisere sin visjon. Sinjar by og andre bygder ble lagt i grus. Tusenvis av menn, gutter og eldre kvinner ble henrettet og lagt i massegraver, mens mer enn 6 000 kvinner og jenter ble fanget og gjort til sex-slaver. Med støtte i sine tolkninger av islamsk tradisjon kunne IS-krigerne (og deres hustruer) gjøre jesidikvinner til objekter som kunne selges og kjøpes, mishandles, fornedres og voldtas. Nobelprisvinner Nadia Murad og andre som har unnsluppet slaveriet forteller om dette i gruoppvekkende detalj. 

Fortsatt er nærmere 3000 kvinner savnet. Hundrevis av guttebarn som også ble tatt til fange, har blitt indoktrinert i IS sin versjon av Islam og oppdratt til å hate sine familier. 

De fleste innbyggerne på Sinjar klarte å unnslippe; mer enn 300 000 jesidier ble drevet på flukt. Flertallet av disse lever nå snart på niende året under elendige forhold i teltleire i den kurdiske delen av Irak, der de bare får begrenset hjelp for sine fysiske og psykiske skader. 

Mange har emigrert til andre verdensdeler, noen også til Norge, men ønsket om å vende tilbake til Sinjar er også sterkt. Der er imidlertid ødeleggelsene omfattende og gjenreisinga går svært sakte. Ulike hjelpeorganisasjoner sliter med utilstrekkelige ressurser. 

Sinjar har en strategisk plassering, og mange aktører ønsker å kontrollere området. Det inngår i  de såkalte «omstridte områdene» som kurderne gjør krav på, men som formelt er underlagt den sjia-dominerte regjeringa i Bagdad. 

Kontrollen over Sinjar er  idag delt mellom militære grupper med ulik lojalitet. Kurdiske peshmergastyrker kontrollerte området etter Baath-regimets fall i 2003, men trakk seg ut allerede før det varslede angrepet fra IS  i 2014.  De kom tilbake i kamper mot IS, men ble  i 2017 igjen drevet ut av Sinjar. Denne gangen av FMS-militser med lojalitet til Iran. Sinjar er viktig  for Irans planer om en  veiforbindelse til Syria  og Libanon. 

Dessuten bombes området  hyppig av tyrkiske fly og droner, som anklager jesidi-militsen YBS for å være et underbruk av geriljaorganisasjonen PKK.  

Flyktningene ønsker ikke å vende tilbake før sikkerheten er bedre og ansvaret for regionen er avklart. De oppgir dessuten at de må ha bolig og at infrastrukturen må fungere før de kan forsøke å gjenoppta sine liv rundt Sinjarfjellet.

I sin rapport til FNs sikkerhetsråd i mai 2021, slo UNITAD nok en gang fast at den Islamske Stats angrep på jesidiene i Irak utgjør et folkemord. Norge har ratifisert FNs folkemordkonvensjon, som krever at medlemsstatene iverksetter tiltak for å forhindre folkemord, i tillegg til å straffeforfølge dem som begår forbrytelsen. Norge har derfor et ansvar for hjelpe de overlevende ofrene og gjøre det mulig for dem å gjenoppbygge sine liv og sine hjem, så vel som et ansvar for å identifisere og straffe dem som utfører folkemord,

Det Norske Storting må nå slutte seg til vurderingene i FNs sikkerhetsråd, og anerkjenne at jesidiene i Irak har vært og er utsatt for folkemord gjennom systematiske angrep fra den Islamske Stat i perioden fra 3. august 2014 og fram til idag.  

Verdenshistorien til Graeber og Wengrow

I boka «The Dawn of Everything» leverer antropologen David  Graeber og arkeologen David Wengrow en provoserende og inspirerende versjon av verdenshistorien. De spør om sosial ulikhet er et nødvendig innslag i menneskesamfunn. De lurer på om framveksten av stat, kapitalisme og patriarkat var uunngåelig, eller om det kunne  gått annerledes. Deres hovedtese, at en annen verden virkelig er mulig, underbygges ved gransking av det vi veit og det forfatterne tror vi kan vite, om de eldste sivilisasjonene.  

Menneskehetens historie inneholder mange tilfeller av at grupper av folk kan organisere seg på ulike vis uten å skape hierarkiske styringssystemer, hevder de to Davidene. I dette støtter de seg på et stort antall eksempler fra ulike verdensdeler. Spesielt bruker de eksempler fra Nord-Amerika, der de mener flere grupper i urbefolkningene organiserte seg på måter som underbygger deres teser. De finner også at representanter for de eksisterende befolkningene i Nordamerika, ikke minst Kandiaronk fra Wandat-folket,  kunne komme med velbegrunnet, og fortsatt gyldig, kritikk av de europeiske erobrernes kultur og samfunn.

Graeber og Wengrow tar særlig for seg framveksten av byer og sammenhengen mellom urbanisering og jordbruk. De mener det ikke er en nødvendig utvikling fra jordbruk til byer og videre til statsmakt, og finner eksempler på byer uten konger, på jordbruk uten byer og på byer uten jordbruk. Videre peker de på hverken jordbruk eller bysamfunn oppsto brått. Det var ingen brå urbaniseringsrevolusjon eller jordbruks-revolusjon. Begge deler har utviklet seg over lang tid, og har gjentatte ganger blitt forkastet for så å innføres på ny andre steder

Fra flere hold er det påpekt at det mange steder er åpenbare hull i bevisrekka til de to forfatterne. Deres konklusjoner om motiver og holdninger blant mennesker som levde for tusener av år siden og  ikke har etterlatt seg  noen skriftlige vitnesbyrd er åpenbart motivert av forfatternes egne overbevisninger. Nå skal det sies at de er åpne om dette. Hensikten deres er å åpne et rom for å diskutere andre utviklingsveier enn den dagens globale sivilisasjon har fulgt og følger.   

Derfor legger de stor vekt på  grupper de mener bevisst har brutt med storsamfunnet for å organisere seg på annet vis. Her støtter de seg blant annet på James C. Scott som i flere arbeider har studert hvilke metoder folk tar i bruk for å unnslippe undertrykkelse.   

Mye av diskusjonen går på nødvendigheten av en stat. I denne sammenhengen blir det påfallende at Graeber og Wengrow i sin iver etter å finne eksempler på ikke-hierarkisk og ikke-statlig samarbeid mellom mennesker ikke nevner den anarkistiske tradisjonen. Peter Krapotkins sentrale verk «Gjensidig Hjelp»  tar jo opp de samme problemstillingene som de to Davidene drøfter. Krapotkin reagerte på den vulgær-darwinistiske oppfatningen at konkurranse er kilden til framskritt. Hans påstand er at vilje og evne til samarbeide ligger i menneskets natur og er grunnlaget for all sivilisasjon. Den anarkistiske tenkeren viser ved en lang rekke eksempler fra historiske samfunn at mennesker finner, og ønsker å finne, måter å samarbeide på, selv når  storsamfunnet legger hindringer i veien for  dette. . 

Det nærmeste Graeber og Wengrow kommer til eksplisitt å trekke inn anarkismen, er en referanse til amerikaneren Murray Bookchin som har utviklet en frihetlig samfunnsmodell kalt «demokratisk autonomi».  De  to forfatterne nevner i en fotnote at hans betoning av hvordan menneskers sosiale organisering påvirker deres forhold til økosystemene de inngår i, er svært fruktbar.  Samtidig mener de at Bookchin har et foreldet historiesyn. Den samme kritikken kunne vært rettet mot  kurdiske Abdullah Öcalan som er sterkt inspirert av Bookchin. Öcalans tilhengere forsøker å realisere demokratisk autonomi på feministisk  og økologisk grunnlag i  Nordøst-Syria. Det er mulig forfatterne ikke ønsker å trekke inn aktuell  politikk, men Graeber har tidligere vist seg som en varm forsvarer av dette kurdiske prosjektet, og det må vel være en slik retning Graeber og Wengrows teser må peke mot. 

Om det kan være mulig å holde fast ved en visjon om en verden uten statsmakt, vil det i dagens situasjon være lokal motmakt som er det realistiske alternativet. Da vil, slik Graeber  påpekte i en avisartikkel. eksperimentet i Rojava være et relevant eksempel, skjønt det er langt fra perfekt og  til tross for at mange  politiske eksperter spår at det  ikke vil overleve.

Det viktige for Graeber og Wengrow er ikke noen av de enkelte eksemplene de trekker fram, men å slå fast muligheten for å gjøre ting annerledes. I etterordet står det derfor: 

«… vi kunne ha levd med radikalt annerledes forestillinger om hva  et menneskesamfunn egentlig er. Det betyr at masse-slaveri, folkemord, fangeleire, ja tilmed patriarkatet eller systemer med lønnsarbeide, aldri hadde behøvd å finne sted. På den annen side antyder det også at mulighetene for menneskelig handling, selv nå, er langt videre enn vi pleier å tro.»

De to Davidene har  med denne boka åpnet  et større  rom for mangfoldig  menneskelig utvikling, iallfall i teorien, enn de fleste av oss har våget å tro på.

David Graeber  and David Wengrow:

The Dawn of Everything. A New History of  Humanity.

Penguin Books. London.2021

Rojava og Damaskus

Tyrkia har satt opp en mur langs de kurdisk-kontrollerte områdene i Syria

Sverige og Finland vil bli NATO-medlemmer, og  president Erdogan i Tyrkia ser muligheter  til å øke sin innflytelse.  Det har vakt oppmerksomhet at  Sverige  lover å skjerpe sin hjemlige politikk overfor grupper Erdogan misliker.  Færre har registrert at han  dessuten varsler nye angrep mot den kurdisk styrte regionen i Syria.

Det dominerende kurdiske partiet, PYD, ber om at russiske og syriske styrker utplasseres, og fra Teheran meldes det at Iran vil gjøre sitt for å stanse tyrkisk ekspansjon. Dette forundrer kanskje noen, som ser på kurderne som Assads fiender, men den kurdiske ledelsen gjør det den kan for å sikre sin fortsatte eksistens.  

 PYD og moderpartiet PKK har et langt  og skiftende historisk forhold til regjeringa i Damaskus, det samme gjelder forholdet  til myndighetene i Iran.  Forholdet kan illustreres ved  at flyplassen ved kurdernes største by,  Qamishlo, nå fungerer som det syriske regimets hovedflyplass, etter at Israel har bombet flyplassen ved Damaskus.

Fra PKK til PYD

Tyrkiske angrep på den autonome regionen, AANES, er ikke noe nytt. Tyrkia har allerede fordrevet kurdisk ledede styrker i to omganger; fra Afrin i nordvest i 2018 og fra et stort område lenger øst i 2019.  Fra tyrkisk synspunkt blir det ansett at PYD er et underbruk av PKK, organisasjonen som fortsatt fører geriljakrig i Tyrkia etter mer enn 30 år. 

De reelle makthaverne i AANES er da også PKKs søsterparti PYD  og partimilitsene YPG (for menn) og YPJ (for kvinner). Mange av PYDs ledere har bakgrunn fra PKK, og bilder av PKKs ideologiske leder, den fengslede Abdullah Öcalan, finnes overalt. 

For PKK har en lang historie i Syria. President Hafez Assad så på 1980-tallet kurdiske opprørere som et nyttig middel til å irritere Tyrkia. Derfor støttet han Abdullah Öcalan og lot PKK trene sine styrker sammen med palestinsk gerilja i den syrisk-kontrollerte Bekaa-dalen. PKK fikk også rekruttere kurdisk ungdom  i Syria – så sant de dro til Tyrkia for å slåss og ikke opponerte mot regimet i Damaskus.  

I 1999 ble Assad likevel så hardt presset av Tyrkia at han valgte å utvise Öcalan og forby PKK. Da virksomheten  til PKK i Syria så ble reorganisert som PYD, møtte den samme undertrykkelse som andre opposisjonelle. Aktivister ble arrestert og mishandlet i regimets tortursentre. Det er derfor betydelig gjensidig mistenksomhet mellom regimet og PYD, men også en gjensidig forståelse.

Spenningen mellom kurdere og arabere brøt overflaten da det i 2004 brøt ut gatekamper i Nordsyria etter en fotballkamp. PYD og andre kurdiske partier oppfordret den hissige og utålmodige ungdommen til å roe seg ned. Da opprøret mot regimet i Damaskus for alvor brøt ut i 2011 skiltes imidlertid veien. Kurdiske partier som Yekiti  og KDPS demonstrerte mot regimet, mens PYD holdt seg tilbake. 

Året etter var regimet hardt presset, og overlot sine posisjoner til PYD i tre områder med kurdisk flertall; nemlig Afrin, Kobane og Jazira. Dette skal ha skjedd etter forhandlinger mellom PKK og Baath-ledelsen i Damaskus, der så vel den irakiske kurderlederen Jalal Talabani som regimet i Iran var involvert.  Flere hundre PKK-soldater fra basene i Nordirak, mange med syrisk bakgrunn, utgjorde grunnstammen i den nye militsen YPG og etterhvert søstermilitsen YPJ.  Disse tok kontrollen over militære baser og offentlige bygninger, og opprettet sjekkpunkter. Andre kurdiske partier og militser ble enten inkorporert eller fordrevet til Irak og Tyrkia.

Imidlertid beholdt den syriske hæren kontrollen i sentrale deler av Qamishlo og på flyplassen utenfor byen. Regimet fortsatte også å betale lønninger til offentlig ansatte i disse regionene. Samtidig har PYD beholdt kontrollen over et par strategiske bydeler i Aleppo, selv etter at regimet erklærte at byen var fri for opprørere.

Derfor har mange opprørere ansett YPG som et redskap for Baathregimet. Så enkelt er det naturligvis ikke. Forholdet mellom regimet og PYD er spent, og de to gruppene har totalt ulike visjoner for Syrias videre utvikling, men i mange situasjoner har de felles fiender.  

Demokratisk autonomi

I sitt fangenskap i Marmarahavet, har partileder Öcalan utviklet en ny ideologi, demokratisk autonomi, der den amerikanske anarkisten Murray Bookchin i stor grad har erstattet Mao Tse Tung som ledestjerne. Målet ikke lenger er en kurdisk stat, men lokalt sjølstyre innen dagens statsgrenser. Dette innebærer ikke at kurdisk nasjonalisme defineres bort, men at andre folkegruppers lokale rettigheter, i iallfall i prinsippet, gis samme vekt.

På dette grunnlaget ble  det opprettet en internasjonal paraplyorganisasjon, KCK, med hovedkvarter  i de irakiske Qandil-fjellene. Innenfor KCK ble PKK  supplert med søsterpartier i såvel Syria som Irak og Iran. 

PYDs maktovertakelse i de kurdisk dominerte områdene i Syria åpnet nye muligheter for ledelsen i Qandil. Her kunne teoriene bak demokratisk autonomi prøves ut. De sendte derfor mange av sine dyktigste ledere og sine beste våpen til det som skulle kalles Rojava, eller Vest-Kurdistan. 

For PKKs ledelse er det strategiske hovedmålet de kurdiske områdene i Tyrkia. PYD  har derimot fokus på videreføring av sitt eget prosjekt. Det kan derfor være ulike perspektiver mellom de lokale kadrene i Syria og ledelsen i Qandil. PYD er nok til en viss grad underlagt signaler fra KCK-ledelsen, men fører likevel en selvstendig linje. Dette forhindrer ikke at Tyrkia (og folk flest i regionen)  anser  PYD og SDF som identisk med PKK. 

Den kurdisk styrte regionen framstilles ofte som det progressive alternativet til såvel Assads politistat som islamistiske opprørere. Et område der kvinner og menn er likestilt, der økologiske hensyn er styrende og der alle religioner og folkegrupper har full frihet.  Det er ingen  tvil om at PYD har løftet kvinner fram og gitt dem roller i klar konflikt med såvel kurdiske som arabiske tradisjoner. Også religiøse og etniske minoriteter som assyrere og jesidier har fått nye muligheter. og er trukket inn i lokale styringsorganer. Den reelle situasjonen er likevel langt fra paradisisk. Når det er sagt, bør vi også huske på at Syria er  i krig, og at situasjonen for menneskerettighetene er langt verre i andre deler av landet  enn i de områdene der PYD regjerer.

Kritikere beskriver AANES som en ettpartistat, der opposisjonspolitikere i beste fall drives i eksil og i verste fall myrdes. Rundt halvparten av områdets kurdiske befolkning har da også emigrert, mange for å unngå å bli tvunget inn i militær tjeneste. De fleste  flyktningene kommer seg bare til Irak eller Tyrkia, men  noen har også kommet helt  hit til Norge. 

Jakten på venner

 Media har gitt oss mange versjoner av historien om de kvinnelige geriljaene som påførte IS sitt første større nederlag. Det var da også mange kvinner og menn i de kurdiske styrkene som ofret sine liv i kampene mot Den Islamske Stat i i 2014, før de med amerikansk flystøtte kunne presse islamistene ut av byen og distriktet Kobane.  

Med USA  i ryggen kunne de kurdiske styrkene deretter nedkjempe den islamske stars territorielle kontroll, og ta makta over en fjerdedel av Syrias landområde. Dette skjedde uten militære konfrontasjoner mellom de væpnede styrkene (som nå heter SDF) og den syriske hæren eller dens russiske og iranske allierte.

AANES og SDF har på denne måten fått kontroll over store områder med arabisk befolkning, og med store innslag av minoriteter som assyrere og jesidier. Flertallet av de væpnede styrkene er idag arabere. Det er også i arabiske områder opprettet lokale råd, alltid med en mann og en kvinne som likestilte ledere, og med de lokale folkegruppene representert. Dette har bakgrunn i tanken om demokratisk autonomi, som holdes opp som et  universelt ideal; en moderne og progressiv styreform som kan tilpasse overalt. 

Truet av Tyrkia

Det var av nød at PYD aksepterte hjelp fra USA. PYDs ledelse  har ingen illusjoner om at amerikanerne kan gi dem langsiktig sikkerhet. Den amerikanske støtten har også vært begrenset il områdene øst for Eufrat-floden. Da Tyrkia i 2018 truet med invasjon i Afrin, som ligger vest for Eufrat, søkte PYD derfor hjelp hos de russiske styrkene som holder Assad-regimet oppe. Russerne ville bare sperre Tyrkia ute hvis PYD overlot sine stillinger til den syriske hæren. Da  PYD ikke aksepterte dette, lot russerne Tyrkia rykke inn. Dette tilfredsstilte hverken Assad eller PYD.Ved neste korsvei, da Tyrkia invaderte  SDFs område lenger øst, aksepterte derfor PYD å  begrense tyrkernes innmarsj ved å la russiske enheter patruljere grensa.

I dag erklærer Tyrkia at de forbereder angrep på byen Manbij, som SDF erobret fra syriske opprørere  i 2016,  og på enklaven Tel Rifaat der arabiske landsbyboere har måttet vike for kurdiske flyktninger fra Afrin.  Nok en gang er det derfor  forhandlinger om russisk og syrisk støtte. Manbij er kontrollert av et råd tilknyttet AANES, men både russiske og syriske styrker patruljerer fronten mot de tyrkiske avdelingene. 

Hva nå?

Det er god grunn til å til å beundre pragmatismen hos de lokale makthaverne i Nordøst-Syria.  Det er jo slett ikke alle som har evne og diplomatisk smidighet til  å ta imot  militær støtte fra  USA og samtidig  holde åpne kanaler til såvel Teheran og Moskva som til Damaskus.

PYD er ikke kurdiske separatister. I tråd med Öcalans filosofi vil de ha størst mulig grad av autonomi innen den syriske staten. Det betyr at de alltid har vært innstilt på å komme til en avtale med makthaverne i Damaskus, hvem dette enn måtte være. 

Når det nå ser ut til at Assadregimet vil overleve krigen,  blir det nødvendig å komme til en forståelse med Assad og Baath-ledelsen, gjerne i form av en framforhandlet avtale om selvstyre . Kontakten mellom partene har aldri vært brutt, men Assadregimet har åpenbart ingen planer om å godta en permanent parallell makt i nordøst. Derfor er det bare fakta på bakken  som trygger framtida til den autonome administrasjonen. PYDs forbløffende evnen  til å holde alle dører åpne kan bli satt på en hard prøve.

To slags kvinner fra kalifatet

 

To TV- filmer fra fangeleire  i Syria, gir svært ulike bilder av kvinners situasjon under IS. Den ene var viet kvinner som selv oppsøkte den islamske stat, den andre viste  virkeligheten for kvinner som var ført dit med makt.

En ung norsk kvinne står i disse dager for retten i Oslo. Hun er tiltalt for terrorvirksomhet, etter å ha tilbrakt flere år i  områder av Syria som var kontrollert av det såkalte IS-kalifatet. Hennes forsvarer vil (naturligvis) ha henne frifunnet, og hevder hun var et offer og ikke en aktør. Livet som kvinne  i jihadist-staten var ikke slik hun hadde trodd, og hun har ikke selv begått noen som helst terrorhandlinger.

Denne rettssaka har antakelig  bidratt til at NRK 8. februar viste filmen «Ingen vei tilbake», der flere andre kvinner som hadde oppsøkt kalifatet ble intervjuet. De forsvarte seg med liknende historier om undertrykking, serie-ekteskap med voldelige menn og brustne illusjoner. Og om smerten ved å vende tilbake til et samfunn du har fordømt. Filmen skapte sympati for kvinnene. De angret åpenbart på sin tilslutning til kalifatet, selv om angeren hos enkelte synes å ha kommet først da slaget åpenbart var tapt.

Samme kveld viste svensk TV filmen Sabaya der vi møtte andre kvinner som har overlevd IS-kalifatet. Men disse kvinnene hadde ikke kommet dit frivillig. De var tatt til fange mens deres mannlige slektninger, ektemenn, fedre og brødre, ble drept for øynene på dem. Deres forbrytelse var å tilhøre de vantro jesidiene. Ideologene i den islamske stat erklærte dem som slavinner, Sabaya, lovlig krigsbytte og populær handelsvare. 

Begge disse filmene er i stor grad  tatt opp inne i de overbefolkede leirene i Syria der kurdiske styrker vokter titusener av IS-tilhengere. Mange av dem er fra vestlige land som Norge; land som nekter å ta sine statsborgere tilbake., og overlater ansvaret for dem til den lokalbefolkningen som har måtte lide under deres ugjerninger.

Kontrasten i situasjonen for de to gruppene av kvinner er likevel påfallende. Den ene gruppa satt komfortabelt og snakket åpent og fritt om sin skuffelse og om problemene som hindrer dem i  å vende tilbake til de trygge tilværelsene de frivillig har forlatt.

Sabaya følger frivillige fra jesidienes Hus, Mala Ezidi, gjennom flere år. Helt utrolige opptak viser hvordan frivillige jesidier går inn i leirene og henter ut kvinner og barn som blir holdt fanget. Det lar seg heller ikke skjule at de kvinnene som holder dem fanget likner svært på dem vi møtte i NRK-filmen.  De likner på hun som står for retten i Oslo  

Det er rimelig å ha medlidenhet med unge jenter som lot seg radikalisere på nettet eller andre steder, og møtte en hardere virkelighet enn de hadde drømt om. De må nå få hjelp til å skape seg nye liv. Men sammenliknet med slavinnene de holdt fanget i årevis, som bare har flyktningleirene i Nord-Irak å vende tilbake til, er deres problemer små.  

IS er ikke borte: Harde kamper i Syria.  Øredøvende taushet i norske medier.

Tilfangetatte islamister i Hassakah.

Den Islamske Stat – IS eller Daesh –  er ikke  blitt borte, selv om organisasjonen har mistet sin tidligere kontroll over store områder i Syria og Irak.  I begge landene har IS bygd seg opp igjen og gjennomfører hyppige angrep på både sivile og militære mål

Styrken i det reorganiserte IS  ble dramatisk demonstrert  20 januar, da en hel tropp av irakiske regjeringssoldater ble drept i Diyala-provinsen, samtidig som to bilbomber slo hull på murene rundt Sinaa-fengselet i den syriske byen Hassaka. Fire dager seinere foregår det fortsatt harde kamper både inne i fengselsanlegget og i områdene rundt. 

Kurdiske sikkerhetsstyrker støttet av det amerikanske flyvåpenet har store problemer med å kontrollere situasjonen. Det hevdes at flere hundre IS-soldater er drept, men åpenbart  kjemper mange fortsatt videre og er godt bevæpnet. Representanter for myndighetene melder at mere enn tjue av deres soldater har mistet livet. Flere sivile skal også være drept i bydelen Ghweran der fengselet ligger, og hundrevis har måttet flykte fra sine hjem. 

Muren rundt fengslet skal nå være under SDFs kontroll, men islamistene holder fortsatt en fløy inne i fengselet som rommer mange hundre mindreårige fanger, såkalte «løveunger». IS  har også tatt et  stort antall gisler fra fengselets kjøkken-personale, og  har publisert videoer av disse fangene. 

Hovedformålet med  dette grundig forberedte angrepet  har åpenbart vært å  befri noen av de 10 000 fangene, som omfatter mange sentrale IS-ledere.  Mange hundre skal da også ha klart å flykte. SDF hevder å ha fanget de fleste av disse igjen, men forsøker åpenbart å skjønnmale situasjonen. De står i en fullstendig uholdbar situasjon, der det internasjonale samfunnet nekter å hjelpe til.

Dette burde ikke komme som en overraskelse. Myndighetene i Nordøst-syria har lenge fortalt det internasjonale samfunnet at de ikke i lengden kan ta ansvaret for  titusener av militante fanger. De store ressursene det krever å ta vare på disse fangene er en enorm belastning på den hardt pressede lokale administrasjonen og dens væpnede styrker. Det hjelper heller ikke på situasjonen at Tyrkia fortsetter angrepene på SDF like nord for Hassakah.  Mange syrere beskylder Tyrkia  for å samarbeide med islamistene.

Framveksten av Daesh blir av mange sett som en konsekvens av vestlig imperialisme, nærmere bestemt en følge av USAs angrep på Irak i  2003. Det burde iallfall være klart at IS er en trussel mot sikkerheten også i vår del av verden. Det er derfor svært beklagelig at Norge, i likhet med mange  andre vestlige land, nekter å ta ansvaret for egne statsborgere blant islamistene. Norge vil heller ikke bidra til et internasjonalt rettsoppgjør med mennesker som har  gjennomført systematiske voldtekter,  masse-henrettelser   folkemord  og tortur, både i  Midtøsten og i Europa. Å overlate ansvaret for titusener av desperate fanatikere til den underbemannede  og underfinansierte administrasjonen  i Nordøst-syria innebærer å be om mere terror. 

Mullaen og Meling

 

Det har vært både interessant og lærerikt å følge NRK- serien Mullaen og Meling. Den har gitt meg økt respekt for Meling (selv om han framstår som vel godtroende enkelte ganger) og en snikende sympati for Krekar. Dersom det er sant, som det siste av de tre  programmene mer enn antyder, at Krekar er dømt til tolv års fengsel på grunnlag av en dårlig oversettelse fra kurdisk, er det jo all grunn til å reagere, uansett hva man måtte mene om Krekars versjon av islamisme. 

Programserien går liten grad inn på Krekars virksomhet før han grunnla Ansar al Islam i 2001, men det er kjent at han i under sitt opphold i Pakistan hjalp mange kurdiske islamister å finne veien over grensa til Afghanistan. Videre er det kjent at han var en ledende skikkelse i IMK, Kurdistans Islamistiske Bevegelse, som på nittitallet konkurrerte både militært og politisk med de sekulære partiene KDP og PUK om makta i det kurdiske selvstyreområdet i Nordirak.

Krekars innflytelse har ikke vært begrenset til den korte perioden da han ledet Ansar Al Islam. Hans virksomhet må ha vært kjent for norske myndigheter allerede da han kom til Norge  som kvoteflyktning i 1991, siden kone og barn, men ikke Krekar selv, fikk norsk statsborgerskap. Innflytelsen har, som programmene tydelig viser, ikke på noen måte opphørt etter at Ansar al Islam i 2003 ble drevet ut av sine irakiske baser av amerikanerne.

Norske myndigheter var opptatt av å finne bevis for Krekars direkte tilknytning til noen av de mange terrorhandlingene Ansar al-Islam har utført. Det lyktes de ikke med, blant annet fordi Krekar formelle lederrolle bare varte noen måneder. Det ødela saka for norsk påtalemakt at de lokale sikkerhetsstyrkene, tilknyttet partiet PUK, hadde brukt stor brutalitet for å tvinge fram en tilståelse fra den mislykkede selvmordsbomberen Dedar. Overfor norsk rett innrømmet  han likevel å være sendt av Ansar al Islam for å sprenge et av PUKs kontorer, men avviste at Krekar var den som ga ham ordre. 

At den direkte forbindelsen mellom Krekar og en selvmordsbomber dermed ikke lot seg bevise  stanset saka i det norske rettsvesenet. Det kan ha bidratt til å tåkelegge det faktum at Ansar al Islam var den organisasjonen som innførte selvmordsbombing i Irak. Arvtakeren Ansar al-Sunnah gjennomførte i 2004 parallelle selvmordsbombinger i den kurdiske hovedstaden Erbil, som tok livet av mer enn hundre mennesker, mange av dem framtredende medlemmer av de regjerende partiene KDP og PUK.  Gruppa tok seinere tilbake navnet Ansar al-Islam, og sluttet seg i 2014 til IS:.

For en del år siden besøkte jeg landsbyen Biyara, som var hovedkvarter for Ansar al Islam. Innbyggerne der har ikke mye pent å si om ekstremistene. Flere jeg snakket med klagde over at alle bilder av kvinner måtte fjernes fra kjekspakker, hermetikk og andre varer i butikkene. Verre var det naturligvis at Krekars folk mishandlet lokalbefolkningen og vandaliserte den lokale moskeen der to sufier var gravlagt; slik avgudsdyrking ville de ikke ha noe av.  I et par landsbyer der innbyggerne  tilhørte  den  religiøse retningen kakai, også kalt Ahl i-Haqq, var det enda mere alvorlig. Kakaiene  fikk beskjed om å omvende seg eller dø. og valgte naturlig nok å flykte.  

Når det hevdes i programmet at  Krekar skal ha vært en moderat islamist som arbeidet  for fred og forsoning med de kurdiske myndighetene, kan det være verdt å huske at Ansar al-Islam oppsto i protest mot at det store islamistpartiet  IMK i 1997 inngikk en fredsavtale, som overlot den militære kontrollen over Halabja-regionen til det sekulære PUK. Flere ytterliggående fraksjoner brøt ut av IMK, nektet å akseptere våpenhvileavtalen og befestet landsbyer i utkanten av IMKs område langs grensen til Iran. Det var disse gruppene som i 2001 gikk  sammen under navnet Ansar al-Islam.

Opprørsvalg  og apati i Irak

I fjor og i forfjor var det omfattende demonstrasjoner i Irak. Tusenvis av unge mennesker protesterte mot korrupsjon, mot mangelen på grunnleggende offentlige tjenester som elektrisitet og vannforsyning, og ikke minst mot mangelen på jobber. Demonstrasjonene rettet seg først og fremt  mot de Iran-støttede makthaverne. Iranske konsulater ble satt i brann i flere byer.  Til tross for at mange hundre unge demonstranter ble drept, spesielt i Bagdad, men også i andre byer,  fortsatte opptøyene. 

For å svekke protestene  ble det bestemt å framskynde valgene til nytt parlament, og på søndag ble disse valgene gjennomført.  Resultatene som nå kommer inn tyder ikke på at irakere flest  har trodd de kunne endre noe ved hjelp av sin stemme. Valgdeltakelsen landet offisielt på  41%, men mange steder – ikke minst i hovedstaden Bagdad – har den vært langt lavere.

En hovedtendens har vært redusert oppslutning om de mest Iran-vennlige partiene. De fleste sjia-stemmene har gått til den iran-kritiske Moqtada al-Sadr, mens det har gått sterkt tilbake for partier nær knyttet til Iran og til  Hashd i-Shaabi-militsene. Til tross for at lederne av de store demonstrasjonene har tatt til orde for boikott, fikk et nytt parti sprunget ut av opprøret 10 mandater fra Bagdad og andre arabiske provinser i den nye forsamlinga. 

I Kurdistan har Barzani-klanens parti, KDP, styrket sin stilling til tross for en viss tilbakegang på hjemmebane, i provinsene Dohuk og Erbil. KDP vinner nye mandater i Suleimania, Ninive  og  Kirkuk Dette skyldes i stor grad problemer i de andre kurdiske partiene. Hovedkonkurrenten PUK lider under en ødeleggende intern maktkamp mellom ulike greiner av den dominerende Talabani-klanen.  Partiet Gorran som i sin tid brøt ut av PUK i protest, har blitt  irrelevant etter at dets representanter gikk inn i den korrupte  kurdiske regjeringa. Det hjalp ikke at de gikk til valg i  allianse med  PUK.  Gorran får ingen plasser i det nye parlamentet i Bagdad. 

De fleste velgerne satt altså hjemme,  uten tro på det politiske systemet. De som brukte stemmeseddelen til å vise motstand forlot Gorran. De stemte heller ikke på det PKK-allierte partiet Tevgeri Azadi som bare fikk et tusentalls stemmer totalt. De kurdiske  protest-stemmene gikk i stedet til Ny Generasjon et parti startet av mediemogulen Shaswar Abdulwahid Qadir.  Til tross for et  et uklart program, har hans ungdommelige språk og sterke grep om sosiale medier, gitt Ny Generasjon 10 mandater. Det er liten grunn til å tro at Ny Generasjon kan endre noe som helst

Parlamentet i Bagdad har 5 reserverte plasser for de kristne og én for jesidiene. Det er ikke egne manntall for disse plassene, og alle kan derfor stemme på de kristne og den jesidiske kandidaten. Dette har ved tidligere valg ført til at de fleste av de kristne plassene har gått til KDP-vennlige partier, takket være kurdiske stemmer.  I år tok derimot det  sjia-vennlige partiet Babylon Front 4 av de kristne plassene, mens den femte gikk til en kandidat knyttet til det lille  irakiske kommunistpartiet. Representanter for de kristne  minoritetene er opprørt over dette  resultatet, og krever endringer i valgordningen, slik at bare de kristne selv  kan stemme på disse mandatene.   

Jesidienes ene øremerkede plass gikk denne gangen til Naif Khalaf Sedo. Han representerer et parti som ønsker at Sinjar skal knyttes til Bagdad heller enn til den kurdiske hovedstaden Erbil  De tre direkte mandatene fra Sinjar gikk derimot til kandidater fra KDP. Det PKK-vennlige partiet PADE nådde ikke opp. Dette betyr at ingen ting er avklart om Sinjars skjebne.

En interessant utvikling er det også at det nye parlamentet i Bagdad får to representanter for Kakaiene, en religiøs minoritet som likner jesidismen. De to store kurdiske partiene KDP og PUK har fått valgt inn hver sin. 

Ett år hos PKK

I 2015 ble den nederlandske journalisten Fréderike Geerdink utvist fra Tyrkia, etter i flere år å ha rapportert fra de kurdisk-dominerte områdene av landet. Hun valgte da å fortsette sitt arbeide ved å oppsøke geriljabevegelsene som kjemper for den kurdiske befolkningen fra sine baser utenfor Tyrkias grenser.

I ett år  levde hun tett  sammen med  kvinner (og menn) som har  viet sitt liv til kampen for Abdullah Öcalans ideer. Resultatet er blitt ei uvanlig interessant bok, kalt This Fire Never Dies der vi får innblikk i de motiver og følelser som ligger bak slike radikale veivalg. 

Mer

Forrige Eldre innlegg