Turister og byråkrater

Indisk byråkrati hindret meg i å besøke årets Kumbh Mela

Indisk byråkrati hindret meg i å besøke årets Kumbh Mela

Gardermoen flyplass kan vel være et passende sted å oppsummere noen erfaringer fra internasjonalt reiseliv. Det er iallfall her jeg sitter for øyeblikket, skjønt det er flere andre steder jeg heller ville vært.

Aller helst ville jeg vært i Hardwar i Nordindia sammen med noen millioner andre som i disse dager feirer Kumbh Mela, men det fikk indisk byråkrati satt en stopper for. Nest helst ville jeg vært hjemme i Trondheim, men den reisen ble forsinket av en nødlanding i India, der jeg måtte være i 30 timer – uten at jeg teknisk sett var der. Mer

Reklamer

Laotisk politikk og krim.

Den avdøde landsfaderen Kaysone Phomvihane

For få dager siden feiret man med pomp og prakt 55 årsdagen for opprettelsen av Det Laotiske Folks Revolusjonære Parti, LPRP. Medlemmer av partiets og dermed landets høyeste organ, politbyrået, ble for anledningen fotografert iferd med å rydde søppel og kratt langs elvebredden i hovedstaden Vientiane, mens kulturministeren tok imot blomster og prøvesmakte iskrem på byens nye pizzarestaurant.

Om Laos er en ettpartistat, med strenge begrensninger på pressefrihet og politisk virksomhet, er det likevel ingen allestedsnærværende portretter av president Chummaly Sayasone eller av revolusjonens store far Kaysone Phomvihane. De siste resten av den væpnede motstanden mot regimet fislet ut for ganske få år siden, og idag later det til at regjeringa sitter trygt. Det er ingen høylydt opposisjon hverken hjemme eller ute.

Mangelen på pressefrihet oppveies langt på vei av det store antallet TV-kanaler i nabolandet Thailand, der store deler av befolkningen snakker laotisk. Parabolantenner ses overalt og fra resturanter og butikker høres thaipop av varierende kvalitet. Internet er fritt tilgjengelig, iallfall i de store byene.

Aviser er det få av og utenlandsk presse er bare tilgjengelig noen få steder. Bøker er heller ikke ofte å se. Skjønt de aller fleste i landets unge befolkning kan lese og skrive, er leselysten ikke utbredt, og landet har ikke fostret noen kjente forfattere på sitt eget språk.

Dessto større grunn til å glede seg over at Colin Cotterill de siste åra har skrevet en serie uvanlige dektektivromaner der handlingen er plassert i Vientiane sist på 1970-tallet, da det revolusjonære regimet var i sin barndom. Mer

Sabaidee, Laos !

Sabaidee er den smilende hilsen som stadig svever vennlig gjennom lufta her i Laos. Etter ei drøy uke i landet er jeg blitt grundig sjarmert.

Rett nok er Den Demokratiske Folkerepublikken Laos et av de siste gjenværende kommunistregimene, men her er få tegn til undertrykkelse eller fattigdom.

Den dominerende holdningen til livet er avslappet, kunne jeg si laidback? Det finnes massevis av lover og regler og byråkrati, men reglene blir ikke alltid så nøye etterfulgt. Prinsippet som gjelder er bo pen nyang, som kan oversettes med det er greitt, det ordner seg, det er ikke så farlig. Eller som det sies «omtrent som det spanske manana, bare ikke så presserende».

Denne avslappede holdningen har nok bidratt til at innføringa av kommunistisk styresett i 1976 ikke ble etterfulgt av noen massakrer eller slaveleire. Store deler av den gamle overklassen flyktet nok, liksom mange fra hmong-folket som hadde blitt vervet av amerikanerne til å kjempe mot kommunistene, men noen omfattende forfølgelser ble det ikke, og mange av de som flyktet har idag vendt tilbake.

De første åra etter regimeskiftet var økonomien elendig. Flytkningene sør for grensa levde bedre enn dem som ble igjen i Laos. Men det har bedret seg. Idag er den økonomiske politikken lagt om. Laos er medlem av ASEAN, butikkene bugner av alle slags varer og det er lite synlig fattigdom. Mer