Fri sex og andre utopier

Otto Mühl leder kollektiv selvframstilling

Otto Mühl under kollektiv selvframstilling

Innenfor den alternative kulturen som oppsto i Vesten i 1960 og 70-åra var det et stort rom for utopier. Mange nøyde seg nok med å drømme om perfekte – eller iallfall langt bedre – samfunn, men noen forsøkte også å realisere små og store samfunn i samsvar med sine drømmer. Det var blomstringstid for kollektiver, kommuner og alternative samfunn, vanligvis med ulike varianter av arbeidsdeling, felles økonomi og – ikke minst – fri seksualitet.

Et av de største slike eksperimentene både i antall deltakere og i varighet var AA-kommunen med hovedkvarter på Friedrichshof i Østerrike. Norske Wencke Mühleisen besøkte Friedrichshof i 1976 etter å ha lest en artikkel i Gateavisa. Hun ble værende og fikk snart sentrale roller i et felleskap som etterhvert omfattet flere tusen mennesker spredt over hele Europa. I boka «Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden» skildrer hun sine opplevelser, hva som lokket henne til å bli med og hva som fikk henne til bryte ut etter 8 år. Mer

Atwoods Gale Adam

secretburgersMaddAddam er det tredje og avsluttende bindet i Margaret Atwoods romanserie som begynte med Oryx og Krake og fortsatte med The Year of the Flood. Margaret Atwood er en høyt respekt forfatter som dessuten er aktivt medlem av det grønne partiet i Canada. I et intervju med Dagens Næringsliv går det fram at hun i tråd med sitt livssyn kom til Europa med båt for lansere boka, og reiser rundt på kontinentet med tog.

I all korthet dreier den første romanen seg om et samfunn, ikke ulikt vårt eget, der en høyteknologisk elite lever i luksus i sine beskyttede enklaver mens folk flest lever i grå slum og spiser «SecretBurgers»; hvis ingredienser er, ja – nettopp, hemmelige. Ryktene om hva som inngår i disse burgerne er derimot mange, uappetittlige og troverdige. Mer

Krigen mot klimaforskerne

Michael Mann studerte blant annet treringer for å finne ut hvordan klimaet har utviklet seg. Det har kostet ham dyrt.

De store oljeselskapene bruker alle midler for så tvil om realiteten i menneskeskapte klimaendringer. Lenge var hoved-strategien å benekte forskningsresultatene, men klimafornekterne går også til personlige angrep på klimaforskerne. I noen tilfelle fysisk, men vanligvis gjennom offentlig skitkasting. Også her i Norge kan vi se hvordan klimafornekterne systematisk framstiller sine meningsmotstandere som løgnaktige og korrupte.

Hvordan disse skitne metodene organiseres og finansieres er grundig dokumentert av Naomi Oreskes og Erik Conway i boka Merchants of Doubt. De påviser at kampanjen mot klimaforskningen drives av de samme interessene – og ofte de samme personene – som tidligere har motarbeidet forskning som har truet tobakksindustri, kjemisk industri og andre forurensere.

Få har fått merke de personlige belastningene av dette sterkere enn Michael Mann. Han ble ei viktig skyteskive på grunn av sitt arbeide med den berømte hockey-kølla, den grafiske framstillinga av hvordan temperaturen har skutt i været de siste hundre år. I boka The Hockey Stick and the Climate Wars forteller han detaljert både om forskningen bak hockeykølla og om hvordan han ble utsatt for mer og mer nærgående forfølgelse. Mer

Marta Steinsvik (3)

Marta Steinsvik var et stort menneske. Det var dimensjoner over hennes innsats, Hun beveget seg helt fra ungdommen på områder der hun møtte stor motstand, men hun holdt på sitt og skaffet seg kunnskap til å underbygge sitt syn. Med sin store energi var hun istand til å påvirke mange, nesten hundre år før Internett, og lenge før radio og TV ble allemannseie.

I tidligere blogger har jeg omtalt Marta Steinsviks innsats som landsmålsforkjemper og anarkist, som tilhenger av madame Blavatskys og Rudolf Steiners okkulte teorier, som forkjemper for kvinners stemmerett og rett til å velge utdanning og yrke, som ivrig utbreder av Zions vises protokoller og som aktiv motstander av den katolske kirke.

Men hun hadde enda flere farger i sin sjel. Mer

Marta Steinsvik (1)

Ingeborg Solbrekkens bok om Marta Steinsvik har etter få dager på markedet allerede vakt betydelig oppmerksomhet; den er blant annet anmeldt i Vårt Land og Klassekampen og grundig presentert i Morgenbladet.

Det er gledelig at det omsider har kommet en biografi om Steinsvik, som var ei viktig, men,ofte oversett, drivkraft i det intellektuelle liv i Norge i første halvdel av det tjuende århundre.Boka er kan hende i lengste laget men velskrevet og absolutt lesverdig.

Jeg nevnte i en tidligere blogg Hulda Garborgs innsats for norsk kulturbygging; en innsats som etterhvert er blitt godt kjent, selv om også hun gjerne faller i skyggen av sin mere berømte mann Arne Garborg. Garborg utgjorde sammen med Ivar Mortensson Egnund og Rasmus Steinsvik en gjeng som med utgangspunkt i Krapotkins anarkisme utviklet en radikal norsk nasjonalisme der målstrevet sto sentralt.

Det er på tide at de sterke kvinnene som var bakkemannskap for denne guttegjengen blir trukket fram. Marta Steinsvik viser seg å ha vært et arbeidsjern av de sjeldne. Følger vi Solbrekken har hun nedlagt vel så mye arbeide i den sentrale nynorskavisa 17de mai som sin langt mere anerkjente mann, redaktør Rasmus Steinsvik. Mer

Det ondes intense vilje

Stilt overfor gårsdagens systematiske og kaldblodige henrettelser av politiske motstandere,

fra en  erklært hater av islam og politisk liberalisme,

faller jeg tilbake på den irske forfatteren, nobelprisvinneren, okkultisten  og frihetskjemperen

W. B. Yeats:

The Second Coming

TURNING and turning in the widening gyre

The falcon cannot hear the falconer;

Things fall apart; the centre cannot hold;

Mere anarchy is loosed upon the world,

The blood-dimmed tide is loosed, and everywhere

The ceremony of innocence is drowned;

The best lack all conviction, while the worst

Are full of passionate intensity.

Surely some revelation is at hand;

Surely the Second Coming is at hand.

The Second Coming!

Hardly are those words out

When a vast image out of Spiritus Mundi

Troubles my sight: somewhere in sands of the desert

A shape with lion body and the head of a man,

A gaze blank and pitiless as the sun,

Is moving its slow thighs, while all about it

Reel shadows of the indignant desert birds.

The darkness drops again; but now I know

That twenty centuries of stony sleep

Were vexed to nightmare by a rocking cradle,

And what rough beast, its hour come round at last,

Slouches towards Bethlehem to be born?

Bjørneboe i kosmos

Med andre bind av Tore Rems store Bjørneboe-biografi kan denne store forfatterens verk vurderes på et bredere grunnlag enn tidligere. Det er gått 25 år siden han døde, og hans fiender så vel som hans venner har kunnet senke skuldrene noe. For det var jo slik at Bjørneboes lojalitet var mot sin egen indre søken og ikke mot de ulike gruppene hvis mål han i større eller mindre grad delte på sin vei mot avgrunnen. Om så ulike grupper som anarkister og antroposofer har hevdet og fortsatt hevder at Bjørneboe «egentlig» var en av dem, så må de samtidig sette deler av hans offentlige og private virke i parentes, som representative for en annen Bjørneboe enn den «egentlige».

Første bind av Bjørneboe-biografien utløste hissige kommentarer, særlig fra antroposofisk hold. Peter Normann Waage og Kaj Skagen påsto begge at Rem ikke viste den egentlige Bjørneboe, og ganske særlig klaget Skagen over at Bjørneboe ikke ble framstilt som tilstrekkelig antinazistisk under krigen

Ironisk nok kom antroposofene på den måten i skade for å trekke lokket av forbindelsen mellom antroposofisk og nazistisk rasetenkning. Dette har jeg berørt i en tidligere blogg.

Nå er det ikke tvil om at Rudolf Steiners antroposofi hadde den aller største betydning for Bjørneboes åndelige utvikling, det legger da hverken Rem eller Bjørneboe selv skjul på. Men antroposofene later ikke til å akseptere i hvilken grad store deler av Bjørneboes liv uttrykte en reaksjon mot de dogmatiske og autoritære sidene ved de miljøer der man dyrker Der Doktor.

I det nye bindet «Født til frihet» registrerer Tore Rem at Bjørneboe på slutten av sitt liv fant tilbake til metafysikken. Det kan vel være spørsmål om den noen gang var blitt borte., men la oss være enige om at den kom mere i forgrunnen i hans siste verker; Stillheten, Hertug Hans og Haiene. Verdt å merke seg er at Bjørneboe i denne runden velger en mere udogmatisk form. Han uttrykker sin erkjennelse av virkelighetens åndelige aspekter uten å bruke den spesielle steinerske terminologi. Mer

Previous Older Entries